Lek med ord

Jeg møtte en sosialarbeider fra Irland denne uken, som fikk meg til å huske hvorfor jeg utdannet meg til å bli en sånn for hundre år siden. Hun gav meg denne fantastiske leken med ord. 
Viktig: Den må leses setning for setning,  først ovenfra og ned,  så nedenfra og opp:

They have no need for our help.

So not not tell me.

These haggard faces could belong til you or me.

Should life have dealt a different hand.

We need to see them for who they really are.

Chancers and scroungers.

Layabouts and loungers.

With boms ut their sleeves

Cut-troats and thieves.

They are not.

Welcome here.

We should make them.

Go back to where they came from.

They cannot.

Share our food.

Share our homes.

Share our countries.

Instead let us.

Build a wall to keep them out.

It is nok OK to say.

There are people just like us.

A place should only belong til those who are born there.

Do not be so stupid to think that.

The world can ble looked at another way.

(Brian Biston)

 

Lim og papir

Det er lenge siden jeg laget et bilde nå,  men fargene presset seg på og måtte bare ut.  Så plutselig sitter jeg ved arbeidsbordet som flytet av papir i alle farger og river og river og lar verden seile der ute. Jeg limer papiret til bilder og blir klissete på hendene og alt som er i nærheten. Mens limen enda er våt, maler jeg med akvarell-maling og ser den flyte utover og gjøre som den vil. Hvordan det blir, vet jeg ikke før det tørker. Her er bildet enda helt vått og uferdig, jeg må sikkert jobbe med det minst en runde til seinere, trekke noen linjer og rydde litt opp:

Bokfest

Det var forlagsfest i Jæren Forlag igjen sist uke. En hel kveld med folk som skrev, laget etter gav ut bøker. Et rom fullt av det de på Jæren kaller «jille folk» Oversatt blir det noe sånn som greie folk, men det blir for platt. Jeg kunne vært der med et glass i hånden til langt på natt og fortsatt ikke fått snakket med alle jeg ville. Det ble med Trond som har laget en stor bok om Naust.  Ørjan som har skrevet en alternativ roman om samlingen av Norge, en uten konge med langt hår «Eg lige ikkje folk me langt hår» sa han og kastet på hodet der det nesten ikke er hår. Jeg fant Solveig som ønsker seg en skrivegruppe, og bokhandleren i Sandnes som liker dikt. Og fikk gitt en klem til June Line som designet Vadested for ett år siden. Men så måtte jeg gå hjem tidlig, for kroppen min virket ikke helt den dagen. Og det var noe herk!

De fleste dagne er jeg glad for å ha en kropp som klarer mye og er sterk etter en hel sommer ute i solen. Jeg takker for et godt hus å bo med min gode familie, for venner, for at jeg de fleste dagene klarer skrive en time eller to, og ser mening i det lille frivillige arbeidet jeg gjør. Men av og til slipper jeg til tanken på alt som ikke har blitt. Som alle kollegaene jeg kunne hatt, et helt nettverk av folk innen sosialvesenet hvis jeg hadde fortsatt som sosionom. Eller kanskje jeg hadde hatt vett til å bytte til jounalistikken, eller skrevet bøker i samme takt som jeg tenker dem i hodet. Hvis jeg var frisk. Men det er jeg ikke. Det er bare å leve med og utnytte mulighetene som finnes til siste rest, men av og til blir jeg så lei av alt jeg går glipp av! Som et rom med jiille bok-folk jeg ikke får snakket med.

Forstyrrelser

Jeg leste et intervju med Trude Marstein i sommer. Hun  bor alene med tre barn og klarer  likevel å skrive bøker. Jeg leker ikke med dem, sa hun, vi er i samme rom og gjør hver våre ting, jeg skriver når de ser barne-tv. Og det facinerte meg at hun sa det, i dette samfunnet samvær med barn så ofte er tema. Men egentlig gjør hun som de gjorde før i verden: De voksne jobbet og hadde ikke tid til å leke.

Jeg, derimot, får ikke til det der! Jeg blir så vanvittig forstyrret i skrivingen når jenten vår er i nærheten, det går bare ikke. Oppmerksomheten lekker ut til siden og jeg bare lurer på hvordan hun har det eller om hun har husket det hun skulle og så videre .... Nå er ferien over, det har vært fantastisk sol i tre måneder, uteliv, hage og fjell og en uke i Italia. Men skoleferien varer jo enda lenge, og jeg kjente at jeg måtte komme igang igjen. Og vi fant en ordning, for tenåringer sover jo så vanvittig lenge, så jeg skriver om formiddagen og så har vi resten av dagen til å finne på noe sammen hvis vi vil. Det fungerer, om jeg ikke får stupe inn i det, får jeg i alle dyppet storetåen nedi arbeidet. Likevel gleder jeg meg til skolestart og hverdag og arbeidsro, og syns det er ille at jeg har det sånn, men forstår at jeg er ikke den eneste i verden som kjenner det!

Research

Det begynner med en nysgjerrighet: Jeg lurer på hvordan det er å… Hvordan det kjennes hvis… Hvem det er som… Og så spinner jeg videre med pennen og det vokser kanskje en historie ut av det. Jeg synes ikke mitt eget liv og person er interessant nok til å skrive bøker om, det er mye spennende å begi seg inn på noe helt nytt. Å leve seg inn i hvordan det er å… kjennes hvis… være den som…. Å gå ut av min egen hverdag og skape et nytt univers, det kan kjennes litt som å lese en roman, bare at det er jeg som skriver den! 

Men når jeg altså nok en gang skriver om ting jeg ikke kan noe om, må jeg drive reserach. Det kan bety å leite i store bøker på biblioteket, leite etter små fakta på nett eller snakke med noen som vet noe om det jeg spinner på. Det kan bli en nedtur å grave frem fakta, fordi det jeg har skrevet er helt feil, det er ikke sånn det virker i det hele tatt. I så fall må jeg stryke og gjøre om. Men som oftest er det et kick å få et innblikk i dette ukjente og det gir meg enda mer fart på å skrive videre.

Denne gangen var det nødvendig å reise til en øy for å få mer mat til romanen jeg skriver på, og det var ikke en tung oppgave! Jeg var på Utsira sammen med min venn Eva for to år siden, kjente jeg var ikke ferdig med stedet og spurte om hun ville bli med tilbake. Det ville hun, hvis det er sjø der, blir Eva med. Vi gikk rundt på den lille øyen i tre dager og bare så, pustet og var til. Jeg tok haugevis av bilder av hus og båter og hav, og hentet med meg hjem massevis av stoff å jobbe med utover høsten. Det er noe helt spesielt med det stedet, og det drar i meg enda. Så jeg er nok ikke ferdig med det, kanskje jeg skal reise tilbake aleine og bare skrive en gang. 

Men nå er det ferie i familien og jeg får nok ikke gjort noe på en stund, så jeg lukker notatboken og gleder meg til å åpne den igjen i august.

I hagen

To keramikere  har i mange år sammen med venner hatt sommerutstilling i hagen til Bjørg Mary Heskje, ikke langt fra der vi bor. Det har blitt en tradisjon, en dag i juni med kunst, mat og lek på gressplenen som går helt ned til bryggen og sjøen, og etter egne utsagn alltid fint vær. Så spurte de om jeg ville være med i år, stille ut og lese fra Vadested. Det var jo kjempe -gøy,  så jeg sa ja med en gang. Så kom jeg på etter en stund at jeg har jo ikke noe å stille ut! Jeg har bare skrevet i over to år nå, før det var det mye maling og collage innimellom diktene,  men alt er solgt og borte. Så hva skulle jeg stille ut...? Det ville bare bli et bord med Vadested, og rester av håndlagde bøker kunne henge i taket fra den overbygde terassen. Men det var litt lite! Jeg gikk i gang med en serie dikt på rekved og tenkte at nå har jeg litt mer med meg. Men jeg så da jeg kom og skulle henge opo at det var smått og lite.... Det var ingen god følelse. Men det å lese var enormt gøy med fult av lyttende mennesker i solskinnet. Og musikreren som var med kjæresten og sang før jeg leste, ville prøve å lage musikk til diktene mine, om han fikk lov. Det fikk han! Og jeg fikk en påminnelse om at det er ordene, diktene og historiene, som er det viktigste i det jeg gjør. Av og til lager jeg bilder og annet fordi det bare kommer dettende idéer som må ut. Men det er ordene som er hovedpersonene.

Sommerutstilling

Det eneste jeg gjorde av kreativt arbeid inne (det var ellers mye av det ute!) den måneden jeg hadde skrive-pause, var dette:  Lage en serie dikt på rekved. Jeg kaller dem dikt-fjøler, men det er like mye en slags hustavler, påminnelser i hverdagen.  De ble laget til lørdag,  for da skal jeg være med på en utstilling i hagen til Bjørg Mary Heskje på Jørpeland.  En utstilling to keramikere har hatt i årevis. Så det var enormt kjekt at de spurte om jeg ville være med med bøkene mine i år, på et innkjørt opplegg som pleier ha masse besøk, etter som de sier selv i alle fall!

Sol!

Jeg har ikke skrevet på en hel måned! Solen kom, og det er mange år siden jeg har vært så tvers gjennom varm  som nå, det har vært regntunge somre uten de feriene sørover jeg egentlig er avhengig av. Batteriene var skikkelig tomme etter en fæl vinter, og jeg måtte bare være ute! Jobbe i hagen, bade, ro, gå på fjellet, gå til sjøen, lage mat, vanne hagen og bade en gang til. Og jeg kjente at jeg kan bare ikke være inne og skrive nå, jeg må bare være i dette og kommer aldri til å bli lei. Det ble jeg ikke heller, men til slutt ble jeg en slags mett og skjønte at det er nok timer igjen av døgnet til å være ute selv om jeg skriver en time eller to om morgenen. Så nå er jeg i gang, trekker ned gardinen, åpner vinduet og setter meg ved min nye skriveplate og jobber. Og det var fint å møte personene i romanen igjen, jeg har savnet dem, og de hadde mye å fortelle nå som vi ikke har snakket sammen så lenge.