Taushetsplikt

Det er ett år siden jeg gav ut Vadested. Det var en kaotisk høst i huset vårt og passet egentlig ikke å gi ut bok, det var ikke overskudd til det. Men det hadde jeg ikke tenkt på, at det skulle passe i livet å gi ut bok når man gjør det, for det er en krevende ting å gjøre. Det var liksom en snøball som hadde begynt å rulle og jeg kunne sikkert stoppet den, sagt vent litt, men det kom jeg ikke på at jeg kunne gjøre. Og jeg kan ikke fortelle om den høsten og alt som hendte rundt bokutgivelsen, for jeg har taushetsplikt. Og joda, jeg forstår den og vet den er viktig for å beskytte dem som trenger beskyttelse, denne taushetsplikten. Men jeg kan bli så lei av den! Jeg har blitt mor til en jente med en historie jeg har lyst å klatre opp på et tak og rope ut. Så de får vite hvordan verden kan være, alle de som forenkler alt til svart og hvitt, vet med sikkerhet hva som er forskjellen og børster av seg alle grånyansene. Jeg vil skrive! Skrive innlegg i avisen, få på trykk historiene så de kommer ut i verden og blir hørt, lage bok og komme i avisen og fortelle. Men jeg kan ikke engang fortelle vennene våre hva som skjer. «Det er vanskelig nå» er alt jeg kan si når de spør og ser vi ikke har det bra. Og jeg beundrer at de holder oss ut med alle disse hemmelighetene. Jeg merker bloggen har blitt skrinnere også, at jeg skriver sjeldnere enn før, for jeg bruker så mye energi på dette jeg ikke kan skrive om. Det presser på, men det er som jeg har fått boksehansker på hendene, de kan ikke skrive om dette, de kan bare sloss.

Lek med ord

Jeg møtte en sosialarbeider fra Irland denne uken, som fikk meg til å huske hvorfor jeg utdannet meg til å bli en sånn for hundre år siden. Hun gav meg denne fantastiske leken med ord. 
Viktig: Den må leses setning for setning,  først ovenfra og ned,  så nedenfra og opp:

They have no need for our help.

So not not tell me.

These haggard faces could belong til you or me.

Should life have dealt a different hand.

We need to see them for who they really are.

Chancers and scroungers.

Layabouts and loungers.

With boms ut their sleeves

Cut-troats and thieves.

They are not.

Welcome here.

We should make them.

Go back to where they came from.

They cannot.

Share our food.

Share our homes.

Share our countries.

Instead let us.

Build a wall to keep them out.

It is nok OK to say.

There are people just like us.

A place should only belong til those who are born there.

Do not be so stupid to think that.

The world can ble looked at another way.

(Brian Biston)

 

Lim og papir

Det er lenge siden jeg laget et bilde nå,  men fargene presset seg på og måtte bare ut.  Så plutselig sitter jeg ved arbeidsbordet som flytet av papir i alle farger og river og river og lar verden seile der ute. Jeg limer papiret til bilder og blir klissete på hendene og alt som er i nærheten. Mens limen enda er våt, maler jeg med akvarell-maling og ser den flyte utover og gjøre som den vil. Hvordan det blir, vet jeg ikke før det tørker. Her er bildet enda helt vått og uferdig, jeg må sikkert jobbe med det minst en runde til seinere, trekke noen linjer og rydde litt opp:

Bokfest

Det var forlagsfest i Jæren Forlag igjen sist uke. En hel kveld med folk som skrev, laget etter gav ut bøker. Et rom fullt av det de på Jæren kaller «jille folk» Oversatt blir det noe sånn som greie folk, men det blir for platt. Jeg kunne vært der med et glass i hånden til langt på natt og fortsatt ikke fått snakket med alle jeg ville. Det ble med Trond som har laget en stor bok om Naust.  Ørjan som har skrevet en alternativ roman om samlingen av Norge, en uten konge med langt hår «Eg lige ikkje folk me langt hår» sa han og kastet på hodet der det nesten ikke er hår. Jeg fant Solveig som ønsker seg en skrivegruppe, og bokhandleren i Sandnes som liker dikt. Og fikk gitt en klem til June Line som designet Vadested for ett år siden. Men så måtte jeg gå hjem tidlig, for kroppen min virket ikke helt den dagen. Og det var noe herk!

De fleste dagne er jeg glad for å ha en kropp som klarer mye og er sterk etter en hel sommer ute i solen. Jeg takker for et godt hus å bo med min gode familie, for venner, for at jeg de fleste dagene klarer skrive en time eller to, og ser mening i det lille frivillige arbeidet jeg gjør. Men av og til slipper jeg til tanken på alt som ikke har blitt. Som alle kollegaene jeg kunne hatt, et helt nettverk av folk innen sosialvesenet hvis jeg hadde fortsatt som sosionom. Eller kanskje jeg hadde hatt vett til å bytte til jounalistikken, eller skrevet bøker i samme takt som jeg tenker dem i hodet. Hvis jeg var frisk. Men det er jeg ikke. Det er bare å leve med og utnytte mulighetene som finnes til siste rest, men av og til blir jeg så lei av alt jeg går glipp av! Som et rom med jiille bok-folk jeg ikke får snakket med.

Forstyrrelser

Jeg leste et intervju med Trude Marstein i sommer. Hun  bor alene med tre barn og klarer  likevel å skrive bøker. Jeg leker ikke med dem, sa hun, vi er i samme rom og gjør hver våre ting, jeg skriver når de ser barne-tv. Og det facinerte meg at hun sa det, i dette samfunnet samvær med barn så ofte er tema. Men egentlig gjør hun som de gjorde før i verden: De voksne jobbet og hadde ikke tid til å leke.

Jeg, derimot, får ikke til det der! Jeg blir så vanvittig forstyrret i skrivingen når jenten vår er i nærheten, det går bare ikke. Oppmerksomheten lekker ut til siden og jeg bare lurer på hvordan hun har det eller om hun har husket det hun skulle og så videre .... Nå er ferien over, det har vært fantastisk sol i tre måneder, uteliv, hage og fjell og en uke i Italia. Men skoleferien varer jo enda lenge, og jeg kjente at jeg måtte komme igang igjen. Og vi fant en ordning, for tenåringer sover jo så vanvittig lenge, så jeg skriver om formiddagen og så har vi resten av dagen til å finne på noe sammen hvis vi vil. Det fungerer, om jeg ikke får stupe inn i det, får jeg i alle dyppet storetåen nedi arbeidet. Likevel gleder jeg meg til skolestart og hverdag og arbeidsro, og syns det er ille at jeg har det sånn, men forstår at jeg er ikke den eneste i verden som kjenner det!

Research

Det begynner med en nysgjerrighet: Jeg lurer på hvordan det er å… Hvordan det kjennes hvis… Hvem det er som… Og så spinner jeg videre med pennen og det vokser kanskje en historie ut av det. Jeg synes ikke mitt eget liv og person er interessant nok til å skrive bøker om, det er mye spennende å begi seg inn på noe helt nytt. Å leve seg inn i hvordan det er å… kjennes hvis… være den som…. Å gå ut av min egen hverdag og skape et nytt univers, det kan kjennes litt som å lese en roman, bare at det er jeg som skriver den! 

Men når jeg altså nok en gang skriver om ting jeg ikke kan noe om, må jeg drive reserach. Det kan bety å leite i store bøker på biblioteket, leite etter små fakta på nett eller snakke med noen som vet noe om det jeg spinner på. Det kan bli en nedtur å grave frem fakta, fordi det jeg har skrevet er helt feil, det er ikke sånn det virker i det hele tatt. I så fall må jeg stryke og gjøre om. Men som oftest er det et kick å få et innblikk i dette ukjente og det gir meg enda mer fart på å skrive videre.

Denne gangen var det nødvendig å reise til en øy for å få mer mat til romanen jeg skriver på, og det var ikke en tung oppgave! Jeg var på Utsira sammen med min venn Eva for to år siden, kjente jeg var ikke ferdig med stedet og spurte om hun ville bli med tilbake. Det ville hun, hvis det er sjø der, blir Eva med. Vi gikk rundt på den lille øyen i tre dager og bare så, pustet og var til. Jeg tok haugevis av bilder av hus og båter og hav, og hentet med meg hjem massevis av stoff å jobbe med utover høsten. Det er noe helt spesielt med det stedet, og det drar i meg enda. Så jeg er nok ikke ferdig med det, kanskje jeg skal reise tilbake aleine og bare skrive en gang. 

Men nå er det ferie i familien og jeg får nok ikke gjort noe på en stund, så jeg lukker notatboken og gleder meg til å åpne den igjen i august.