Nå?

Når jeg først begynte å kjenne på det, ble jeg skikkelig motløs…. Over at det skulle være så vanskelig å få gitt ut… Det har vært en slags logisk rekkefølge i hodet mitt, at når jeg hadde tatt et skrivestudie og blitt bedre og skrive og hadde jobbet hardt og godt og skrevet stoff til to bøker og de i tillegg var gode - da kom jeg til å gå git ut. Jeg måtte bare finne rette forlaget, så kom det til å bli sendt ut i verden. Mye selvtillit har jeg ikke, men denne gangen, kjente jeg at jo DETTE, er faktisk bra.

Sånn var det ikke. Og det er klart at grunnen til at jeg har strevd med å få gi ut, er at det er for dårlig, alle andre forklaringer er bare tom trøst. Jeg har prøvd å ikke ta det inn, bare la det fare, men det har svidd, å få så mange nei. Og jeg har sagt at jeg skal ikke gå her og vente, jeg skal jobbe videre med andre ting mens forlagene leser og leser og bestemmer seg. Men det er klart jeg har ventet, og jeg blir snart gal av det! Jeg kan ikke slutte å skrive, for jeg MÅ, men å fortsette sitte her og bruke to timer på skriverommet omtrent hver eneste ukedag, hvis det jeg skriver ikke kommer ut i verden, det blir faktisk litt meningsløst, da mister jeg retningen. Så kanskje jeg skal bare skrive litt når det passer, og heller få meg en liten jobb og faktisk tjene litt penger, det kunne trenges når vi nå eier et gammelt hus med stor hage...

Men jeg har altså likevel sendt fra meg diktene enda en gang, har startet en dialog med et lokalt forlag om utgivelse for jeg ser at jeg kan ikke trykke dem selv, jeg trenger et forlag til hjelp med salget. Og de er interessert i å lage bok av dette og forslår at jeg får en ekstern konsulent til å lese gjennom diktene før de gir dem ut.  Da skulle jeg liksom blitt glad og tenkt jippi, nå er jeg kanskje endelig der, nå sitter jeg snart med en bok i hendene, et resultat av alt arbeidet. Men i stedet streiker jeg og blir redd for at noen skal lese og fortelle meg hvor vanvittig dårlig dette er, det er bare søppel. Likevel er det dette drivet inni meg til å få dette ut, som er så sterkt at jeg nå inngår en avtale med konsulenten, utsetter meg for kritikken og håper det likevel kan bli en bok. Jeg må bare komme i mål nå, blir den skikkelig dårlig kan den eventuelt brukes til å tenne opp i peisen med!

Motløs

Syns jeg har holdt motet oppe godt, det ett og et halve året jeg ha sendt roman og dikt rundt til alle mulige forlag og prøvd å finne noen som har troen på dem. Nå er romanen til lesing hos det foreløpig siste forlaget på listen min, og jeg aner ikke hvor lang tid de skal bruke på å vurdere. Men diktene har jeg landet på å sannsynligvis samarbeid med et lite lokalt forlag for å få ut. Det kjennes bra fordi samarbeidet kan bli lettere når en faktisk kan treffes, bakdelen er at jeg må stå for det meste av salget selv, men det har jeg innstilt meg på. Likevel er jeg motløs nå... Det er denne tanken som kommer innimellom at jeg skriver bare fordi jeg elsker å gjøre det, men det snakker ikke til andre, eller det er ganske enkelt for dårlig. Kanskje jeg skulle finne noe annet å gjøre, problemet er bare at jeg kan ikke la være å skrive, jeg MÅ! Men hvordan jeg skal nå ut med det og finne frem i jungelen eller ørkenen eller hva det nå skal kalles dette landskapet av forlag, det aner jeg akkurat nå ikke… 

Søttendemai

Å bo i Norge er jeg stolt av, særlig det at vi lever uten frykt for de som bestemmer og at jeg som kvinne kan mene, si og skrive det jeg står for. Men jeg er likevel en elendig nasjonalist…. Blir nesten litt uvel av alle de vajende flaggene, og skjønner at det er fordi noen har tatt dette flagget til inntekt for meninger jeg blir kvalm av. At dette landet skal bare være for oss som var her først (det må i så fall bety samene, egentlig) og alle andre, særlig de som er brune i huden, skal reise tilbake dit de kom ifra. (for noen blir det nærmere bestemt Oslo) Jeg observerer mindre diskusjoner nå enn for ett år siden, enten for jeg har andre ting å tenke på, eller så diskuteres det faktisk mindre. Inkluderingsministeren har jo sagt at vi har ingen flyktingekrise lenger. - Eller, den er et annet sted og der er det samme. - Og den boken som var på markedet da, om landeplagen islam, er det heller ikke så mange som referer fra lenger. Så enten er det slik at det tross alt ikke er helt innafor å være brunskjorte i dette landet og at de som er det, syns de må holde seg litt skjult. Eller kanskje flere av oss har møtt en landeplage etter hvert. Og oppdager når vi ser inn i et vennlig brunt blikk, at landeplagen har et ansikt, og at det til og med kanskje er vakkert. Egentlig, tror jeg ikke det er det som har hendt, men jeg kan jo innbille meg det en dag eller to og varme meg på tanken.