Å bo i Norge er jeg stolt
av, særlig det at vi lever uten frykt for de som bestemmer og at jeg som kvinne
kan mene, si og skrive det jeg står for. Men jeg er likevel en elendig
nasjonalist…. Blir nesten litt uvel av alle de vajende flaggene,
og skjønner at det er fordi noen har tatt dette flagget til inntekt for
meninger jeg blir kvalm av. At dette landet skal bare være for oss som var her
først (det må i så fall bety samene, egentlig) og alle andre, særlig de som er
brune i huden, skal reise tilbake dit de kom ifra. (for noen blir det nærmere
bestemt Oslo) Jeg observerer mindre diskusjoner nå enn for ett år siden, enten
for jeg har andre ting å tenke på, eller så diskuteres det faktisk mindre.
Inkluderingsministeren har jo sagt at vi har ingen flyktingekrise lenger. -
Eller, den er et annet sted og der er det samme. - Og den boken som var på
markedet da, om landeplagen islam, er det heller ikke så mange som referer fra
lenger. Så enten er det slik at det tross alt ikke er helt innafor å være
brunskjorte i dette landet og at de som er det, syns de må holde seg litt
skjult. Eller kanskje flere av oss har møtt en landeplage etter hvert. Og
oppdager når vi ser inn i et vennlig brunt blikk, at landeplagen har et ansikt,
og at det til og med kanskje er vakkert. Egentlig, tror jeg ikke det er det som
har hendt, men jeg kan jo innbille meg det en dag eller to og varme meg på
tanken.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar