Musikk!

Jeg har vært og hørt Stavanger Symfoniorkester øve denne uken. Jeg var der for tre år siden også, som research til den første romanen min. Men jeg var ikke ferdig, så jeg når jeg nå skriver på den igjen spurte jeg om å få komme og høre på dem igjen. Det fikk jeg. Dagen før hadde jeg fått for meg årets første bad. Det var selvfølgelig iskaldt, men gav en rus som alltid når vannet er kaldt og får kroppen til å reagere med å fosse blodet gjennom årene for å gjenopprette balansen. Jeg trenger ikke vin nå, sa jeg til mannen og surret rundt og fniste hele kvelden. Så våknet jeg om morgenen, nervøs og dessuten redd for å bli forkjøla, for det kunne jeg ikke bli når jeg skulle sitte aleine i salen og høre orkesteret øve. Men det gikk godt. Og jeg kom meg inn, gjennom artistinngangen på baksiden. Der er du ja, sa damen i luken og så gikk jeg inn via kantinen, bak scenen og ut i salen. Hele veien til byen gikk Jante ved siden av meg og sa: Hvem er det du tror at du er, forfatter, liksom, nå dummer du deg ut! Men når orkester startet, løp han på dør og lot meg være i fred, da var det ikke plass til noe annet i hele meg enn musikken. Å! Det var så bra! Den salen er bygget i bare tre og alt er buet. Det er som å sitte midt inne i et instrument, lyden er helt fantastisk rund og avbalansert, jeg kunne høre alle instrumentene like godt, og satt så nærme at jeg så alt strykerne gjorde. Hva de tenkte om hun som satt der og lyttet og skrev, aner jeg ikke, jeg brydde meg ikke lenger. Første dagen var det prøve, det var start og stopp og ny takt, start og stopp, korrigering og nytt forsøk. Men likevel vidunderlig å få sitte midt i. Dagen etter var det generalprøve, jeg fikk høre hele stykket i ett, uten avbrytelser. Etterpå gikk jeg på kafe og skrev videre, og om kvelden hjemme skrev jeg helt til jeg sovnet. Egentlig har jeg skrivepause fra romanen noen uker, men har nå en halvt utskrevet notatbok som venter til jeg går i gang igjen.

Nye dikt

Det er vanskelig å skrive om en roman jeg egentlig synes er god, men ikke god nok for forlagene, uten å helt vite hva den skal bli til… Mye famling i blinde, jeg må nok finne noen som kan lese og gi tilbakemelding. Endelig, det har jeg leitet etter lenge, har jeg funnet to andre som vil være med i en skrivegruppe, og jeg håper det vil hjelpe å få deres blikk på det jeg skriver på. Kanskje må jeg få en konsulent til å lese gjennom en gang til også. Men akkurat nå skjer det mye i heimen, og jeg tar en pause fra hele greia. Begynner å bla i notatbøker som er helt eller nesten utskrevne. Det er en del av dem. Jeg leste et sted at du vet du er forfatter når du har 27 notatbøker som er for fine til å skrive i. Jeg har bare tre av den sorten! Men mange, mange ferdig utskrevne. Egentlig trodde jeg ikke der var så mye, at jeg ikke hadde skrevet så mange dikt etter at jeg gav til Vadested. Men det var en del, så nå jobber jeg med å sette dem sammen en ny liten samling og lage en serie håndlagede bøker av dem. Her er to, i hver sin ende av skalaen av hva vi gjør med hverandre:

Desse orda er gift

eit oppsamla beger

varma og bryggja

til det bobler over

Veit du det

eller veit du det ikkje

at eg kjem til å døy

når eg drikk desse orda?

Den laga store ringar

den vesle dråpen

eg lot falle i vatnet ditt

Selvpublisering

Du kan jo gi ut selv, er det mange som sier når jeg forteller om romanen jeg strever med og ikke har funnet forlag som vil ha enda. Som om det å gi ut en bok er det samme som å trykke en bok! Det er ikke det samme. "Et forlag skal gjøre deg til en bedre forfatter enn du visste du var" sa en redaktør jeg møtte en gang. Så til alle jeg møter som sier de skriver, sier jeg det samme: Få noen til å lese!!! Du blir blind av å sitte der med hodet langt inni ditt eget stoff, noen fra utsiden må se det med friskt blikk. Og jeg vet jo ikke, men tror at en redaktør kan gjøre akkurat det jeg savner i min prosess nå: Komme inn fra utsiden og si ting som "dette funker ikke, kanskje du skal stryke det, eller flytte lenger frem, men dette er bra, skriv lenger, det er for kort" Sånn omtrent, tror jeg. Men så heldig er jeg ikke. Og jeg misstenker at å få napp hos forlag er mye flaks, men det må være noe veldig bra der i utgangspunktet.

Jeg har lest noen selvpubliserte bøker. Nei, det har jeg ikke, jeg har prøvd å lese noen, men gitt det opp. Sett med en gang at de ikke var ferdige, kanskje det var noe bra inni der, men det skulle hatt hjelp til å bli noe stort. Så nei, jeg vil ikke trykke mitt eget utkast, selv om jeg synes det er bra. Jeg vil ha et forlag med på å gjøre det bedre og så få det ut i verden.

Lesing

Jeg skriver og jobber på bibliotek, så jeg er nok over gjennomsnittet hekta på bøker. Fryder meg når jeg finner en skatt, som "Sigd" av Ruth Lillegraven, som er en fantastisk roman i diktform, men legger fort bort bøker som ikke tar meg med. Livet er for kort til å lese dårlige bøker. Eller: de er skrevet for noen andre.

Hele verden elsker Elena Ferrante, den italienske forfatteren ingen ver hvem er, bortsett fra forlaget. Og jeg prøvde hardt å komme inn i universet hennes, Napoli-kvartetten. Men jeg forstod ingenting! Okei, så er jeg dummere enn jeg visste, "alle" synes dette er bra, men jeg skjønner det ikke, jeg gav opp. Så hørte jeg at den første boken skulle bli serie, og begynte jeg å se den, for å finne ut hva i alle dager den handlet om. Først forstod jeg ikke den heller, kom bare ikke inn i hodene på karakterene. Så var det noe som skjedde, det sa klikk, det åpnet seg og jeg ble lukket inn. Nå er jeg hektet, er halvveis i bok 2, og forstår ikke hvordan jeg skal få lest boken vi skal ha i litteratur-gruppen neste gang, for etter den har jeg enda har jeg to bøker til i serien som roper på meg!

Blå mandag

Jeg hørte på P2 en forsker snakke om menn sin evne til å få seg alene-tid. Jeg slo på midt i, men forstod at hun akkurat da snakket om forfattere. Menn, sa hun, har til alle tider, tross trang økonomi og harde liv, klart å få seg et sted å skrive utenfor huset. Kvinner, har alltid skrevet med barna rundt beina.

I mitt lille forfatterliv låner jeg rom ute av huset innimellom. Eller hytten til snille venner noen dager. Men mest skriver jeg i huset. Det er en trass i det, at jeg vil kunne skrive hjemme hos meg selv, jeg gir meg ikke, jeg VIL. Og datteren min går jo på skolen, så huset er tomt, men likevel vanskelig å skrive i. Helgen henger i veggene, eller er det inni meg den henger fast, jeg kommer i alle fall ikke inn i det jeg skriver. Mannen går på jobb og legger tak på hus og tenker ikke på annet i 8 timer hver dag. Jeg tar det med meg om jeg reiser tvers over landet for å få skrivero. Det er sikkert fordi det er forskjell på å være tømmermann og forfatter. Men det er og fordi det er en dypere forskjell på oss, det virker som jeg det er sånn at jeg bare må skrive med alt rundt beina mine uansett hvor jeg er, fordi jeg er kvinne. Og hvis det er sant, er det virkelig irriterende!

Og jeg klarer komme meg gjennom nesten hver gang. Men i dag gir jeg opp, jeg tar en hengekøye-dag med de fantastiske diktene til Rutt Lillegraven.

Lys på skrivebordet i dag.
Bildet er malt av Wenche Sunde