Juleposer

- Det er så vanskelig å finne julgaver til de som har alt og ikke trenger noenting som helst, sier vi hvert år på denne tiden. Hva er det alle likevel trenger, lå jeg våken og grublet på i natt mens jeg laget lister i hodet over hvem som skal få hva i år. Men det alle trenger kan ikke settes på en liste for det altfor stort og viktig og levende for det:

Alle trenger å bli sett.

Husket, regnet med.

 



Så tenkte jeg på de som virkelig trenger absolutt alt: Hva ville de ønske seg mest? Det er de som går rundt i verdens rikeste land og ikke har noe og er utenfor, som alltid har lagt meg på hjertet. De som bor på gaten, som er ruset døgner rundt, som har livet i en sekk og den sekken er full av kaos. Stine på Thrane Gård Galleri skal sette disse i fokus nå i desember, fortalte hun meg da jeg var innom med bøker til galleriet: Den 19 desember skal hun lodde ut kunst, og pengene går til Funkishuset som er et sted for rusmissbrukere i Sandnes. Og jeg holder på å lage en bok som skal være med i utlodningen.

 

Men hun fortalte også at hun hvert år pleier lage juleposer som Funkishuset får til utlevering blant brukerne sine. Disse juleposene har lagt og vaket i hodet mitt: Hvordan føles det å få en pose med noe godt i rett før jul, når man lever på utsiden av samfunnet og er sett ned på av bortimot alle? Føler de seg sett? Hvordan slike gaver blir gitt, betyr jo alt. Med et nådig nikk, eller med blikkontakt.  - Det er stor forskjell på det. Blikket må være der, det som sier at jeg vet du finnes og har sett deg og her er noe til deg fra meg. Jeg har bare vært på lynvisitter i rusmiljø og hospits som idealistisk sosionomstudent, og vet veldig lite om hva de som lever der virkelig ønsker seg. Utenom dette dette:

Å bli sett.

 

Jeg står opp kl halv ett om natten og begynner å rote i atelièet: Har jeg noe som kan puttes oppi Stine sine juleposer, som kan si at jeg har sett dere, jeg og? At jeg ser og føler med og blir oppgitt og forbannet over hvordan dere blir behandlet. Jeg finner noen dikt trykket på tykt papir, fra en adventkalender jeg laget en gang, og andre dikt som er ment til å bli med på bilder men aldri kommet dit. Jeg bretter dem og knyter snor på. Det blir en liten bunke før søvnen roper, og jeg fortsetter rett etter frokost. Finner mer tykt papir og skriver ut flere korte dikt som kan gi noe å tenke på. Bretter dem og knyter snor rundt. Først etterpå ringer jeg spent til Stine og spør om hun vil ha dem med i juleposene sine? Det vil hun.

 

 

NATT 

Sitter oppe

med natten

så den ikke

skal være

så alene

 

Sitter oppe

og deler

hemmelighetene

den pleier

ha alene

 

                Synnøve