Nansenskolen!

BREV

Sendte ut

et hvitt

lite brev

Over kvasse fjell

dype fjorder

støyete byer 

Håper

brevet kommer

like hvitt frem

Slik begynte samlingen tekster som var del av søknaden til forfatterstudiet, og i går fikk jeg til min STORE overraskelse svar allerede! Brevet var kommet frem til Nansenskolen i Lillehammer, og de tilbød meg plass neste skoleår. Jeg ble så glad! Satt meg på gulver og bare lo. Mannen kom inn og deltok hoderistende i gleden min. Før han gikk rett på internett og så etter ledige jobber eller spennende byggefirma i området. - Den praktiske delen av oss var så glad for å ha fått beskjed så tidlig, for vi ventet ikke svar før i april/mai. Det var en stor hjelp når man ikke er i studentalder og kun har en koffert å pakke, men derimot har et helt etablert liv å avslutte.

Den mer følsomme delen av oss, gikk i en rus rundt i huset og lo og ringte til Tante og pappa, og sende SMS til alle i adresselisten jeg kunne tenke meg ville dele gleden min. Etterpå rødmet jeg av alle lykkeønskningene og slo fast at vennene mine har mye større tro på mine skriveevner enn jeg har selv. Jeg takket og takket Gud, det kjentes som et stort under, å få denne sjansen til å lære mer og få et fellesskap av andre skrivende. Et hinder er jo - som alltid! - helsen og trøttheten jeg drasser på. Men jeg hadde en fin prat med rektor, som oppsummerte med at vi finner en løsning sammen, slik at jeg får litt fri innimellom og ikke risikerer å gå meg helt tom.

Jeg ringte til Wenche og Roy, mine gode venner og kunstnere oppi den forblåst dalen her inne i fjorden. - Nå skulle vi drukket sjampagen, datt det ut av meg. - Kom! sa Roy. Så dro vi dit og drakk sjampagne på en torsdagskveld.

Etter å ha fortalt og meldt hele kvelden, satt jeg fortsatt å tenkte at jeg må ringe mamma! Det er 21 år siden hun døde, og jeg har ikke tenkt den tanken på lenge nå. Men dette, ville hun vært stolt av, moren min som også skrev og oppmuntret meg til å sette igang. Mitt første dikt skrev jeg da jeg var 11 og satt ved siden av henne i skogen. Hun skrev på noe sikkert underfundig, mens jeg fikk papir av henne og skrev "skogen er så fin, den minner meg om lin" Jeg ante ikke hva lin var, men det rimte! Nå som vi har begynt å rydde ut av huset vårt, fant jeg en perm med mine første skriveriet på loftet. De kom i bunken "Ting som skal være med". Men mine første bøker, fant jeg ikke. Når det regnet om somrene, satt jeg nemlig på hytten vår på Hylkje og klippet og limte. Laget bitte små bøker som jeg tapet fast i ryggen og tegnet og skriblet i, lenge før jeg kunne skrive. Ved det samme spisebordet, ville bestemor lære meg å skrive sommeren før jeg begynte på skolen. Men en eller annen tidens pedagog stoppet henne, fordi de mente det var best at alle lærte samtidig når de begynte på skolen.  (Dette var altså dengang alle, på godt og vondt, ble sett på som like i dette landet.)

Nå venter en travel helg, for mandag kommer de for å ta bilder av huset for å legge det ut for salg. Da må det vist være så enormt ryddig og upersonlig her! Vi får heldigvis noen venner til å hjelpe oss, for det virker litt uoverkommelig. Særlig akkurat nå - i lett sjampagne-bakrus en fredag i februar.