Ytringsfrihet

Jeg kommer fra et plutselig veldig aktuelt møte på Litteraturhuset om fribyforfattere. Det har jeg nå fått vite er forfattere som er forfulgt og på flukt pga sitt forfatterskap, og får komme til en "friby", som tilbyr trygt sted å bo og mulighet for å skrive. Lillehammers fribyforfatter nå, Nama Jafari, leste dikt om å være i Thererans verste fengsel så jeg fikk gåsehud og tårer i øynene over hva noen lider for å skrive en sannhet myndighetene ikke liker. Og tenkte  nok en gang hvor heldige jeg er, som kan skrive det jeg vil og si det jeg vil og ingen kommer og arresterer meg eller ødelegger livet mitt. Når jeg syntes de som bestemte i Forsand gjorde noe dumt, kunne jeg skrive ironiske innlegg i avisen. Etterpå hilste de fortsatt på meg, og jeg hadde i alle fall en viss tillit til at jeg kom til å få en rettferdig behandling dersom jeg skulle søke kommunen om noe i ettertid.

I andre enden av universet "hvorfor jeg skriver", hørte jeg Linnea Myhre bli intervjuet på radioen i går. Hun ble spurt om det å skrive har en verdi i seg selv. Nei, svarer hun, det å skrive har bare verdi hvis det blir lest og respondert på. Hun har aldri skrevet noe som ikke har blitt lest, sier hun, det har bare vært blogg og bøker, aldri noe for sin egen del. Og jeg kjenner det er en svær avgrunn mellom henne og forfatteren jeg hørte i kveld.

Å skrive har for meg en enormt stor egenverdi, enten det blir lest eller ikke. Bare en liten del av alt jeg skriver kommer til overflaten og blir lest. Og jeg blir veldig glad når det treffer noen, for jeg har noe jeg vil si, men jeg kommer til å fortsette uansett. Å skrive er som å puste for meg: Jeg bare må.

***************

Ukens skriveoppgave, rytme:

         Diktet

napper i nakken

maser i hjernen

hindrer arbeidet

uroer sjelen

står i veien 

Irritert først
så skriker det:

Skriv meg!

                         Synnøve