Tiggeren

Jeg får ham ikke ut av hodet, tiggeren som sitter utenfor min faste kafè i Lillehammer. Han sitter der i 15 minus, rett på bakken som sikkert er minst like kald, innpakket i klær og sjal, han er ung, og det stikker i meg at han skal sitte her i kulden, er dette alt livet har å tilby ham? Jeg sitter på en barkrakk ved vinduet og skriver og drikker te, det er varmt inne, jeg har penn og papir og savner ikke noe. Der sitter han, og savner vel det meste. Jeg har sett ham før, og tenkt at jeg skulle gjøre noe jeg ikke har våget, men nå gjør jeg det: Kjøper en kopp varm, søt te med meg når jeg går og gir den til han. Han tar imot koppen, takker i lang rekke, men hånden min holder igjen, det er noe mer jeg må, men jeg nøler, vi holder i hver vår ende av koppen, til jeg river blikket løs fra snøskavlen og møter hans store, varme smil med mitt eget og sier - Vær så god.


Inntil dette møtet gav jeg ikke til tiggere, det var å mate en kriminell kultur med menneskehandlere og annet faenskap, og sånt vil jeg jo ikke støtte. Bestemmelsen min har endret seg, som mange gjør, i møte med et menneske bak et problem, og oppdager at det er jo bare folk der: Nå går jeg alltid med mynt i lommen og gir en til alle jeg ser, sittende på iskalde fortau med en kopp foran seg og et hav med fortvilelse i blikket.