Vinterferie

Det er det jeg ikke får skrevet, står det i vinterens notisbok, som trykker på, hardt. Det som må ut ellers eksploderer jeg, går i tusen biter, hjertet farer i splinter og klistrer seg til veggene i dette lille rommet, som er for lite til å puste og skrive i. Disse korte diktene jeg har puslet med i alle år, er for små, de får ikke sagt nok, jeg må skrive større, sintere, skarpere, kvesse en kniv, snitte i fasadene, se hva som er bak. En vegg, en avisside, en tykk bok, kanskje det ville være stor nok fro det jeg ville ha sagt. Men noen må lese det, ellers sprenger det bare videre, og ingen leser dikt, det er jo vedtatt. Men jeg kan ikke skrive det alle leser, jeg kan ikke skrive krim, det rommer ikke det jeg vil skrive. Og jeg kan ikke skrive om det onde, jeg må skrive om det gode, om håpet, tilliten, sjansene, mulighetene, om det som sprenger seg frem og vil noe, på tross av. Det er det jeg må skrive om. Håpet.

***********

Men nå er det vinterferie, og de siste intense ukene med dette intense drivet sitter i kroppen som en stor trøtthet, hode, armer, alt er trøtt og vondt. Og jeg har faktisk ikke skrevet på snart en uke. Jeg måtte ha en pause, fra pc og alt. I stedet har jeg laget bøker, gjort noe jeg aldri har prøvd før: Lage flere samtidig, i samme størrelse, og kutte opp forskjellig papir og omslag med papirkutter, i stedet for å rive ett og ett ark. Det ble ikke så verst, hver bok ble unik likevel, og jeg slapp å tenke.