Eg veit

Nå henger noen av diktene mine på en snor nede hos keramikeren ved stranden, og det var vanskelig å henge dem opp selv om det ikke var så mange engang. Hver gang jeg sender dem ut i verden er det som å kle av seg flere klesplagg og gå litt hutrende derfra. Diktene frøs litt i trekken de også, sa det, det var tryggere hjemme i esken. Men jeg hørte dem ikke rope altfor høyt da jeg gikk, så jeg håper de har det bra, må innom og hilse på en dag.

Gikk hjem og leste boken til min nye poet-venn Eva Hegre. Hun skriver kort og presist og direkte. Jeg liker det hun gjør, og jeg liker henne. Her er favoritten fra samlingen "Når..."


EG VEIT IKKJE

Eg veit ikkje

om me kan måla

kraften i mørket

Men eg veit

at me kan måla

styrken i lyset

Eg veit ikkje

om me kan måla dei

mot kverandre

Men eg veit

at sjølv eit lit lys

vinn

over mørket

Diktslepp

foto: Odd Sama

Plutselig hender det flere ting på en gang i livet mitt. Jeg jobber med å glede meg over alt det gode som plutselig kommer, og ikke la stresset ta meg. Og med å beholde skrivetiden, for hvis det ikke er tid og krefter igjen til å skrive, da blir det månelyst her i huset, jeg roper og slår med dører og skremmer både mann og hund!

Lørdag skjer det at jeg skal ned til Odd Sama keramiker på Brusand og henge opp bøker i lokalet hans. Var inne for noen uker siden og spurte om jeg kunne få sette noen bøker der, mest for å fortelle omverden at nå bor og jobber jeg her. Han viste seg å være en frisk type, vi hadde et godt møte og han foreslo en hel liten utstilling. Først ble jeg stressa av tanken, for jeg har så få bøker igjen! Solgte nesten tomt på den siste utstillingen jeg hadde før vi flyttet fra Forsand. Har jo laget noen nye innimellom all skrivingen siden, men det er ikke mengder i esken min (Den jeg tar under armen og løper med hvis det skulle bli brann i huset, den som til tider er full av det jeg lager og er beviset for at jeg faktisk gjør noe og setter små spor etter meg i denne verden.) Men etter å ha jobbet litt med det jeg hadde, vært nede og hatt et prøve-oppheng og tatt bilder til avisen, gleder jeg meg nå. Og vi ble enige om å ikke kalle det utstilling siden jeg ble litt stressa av det ordet, kaller vi det

DIKTSLEPP. 

Lørdag 24. oktober kl 12.

Diktkrise

Jeg var med min nye poet-nabo på diktopplesing på Sola, og det startet en liten diktkrise hos meg. For det første har jeg tenkt i det siste at jeg kanskje burde gi ut en ny samling nå. Jeg har mer en nok dikt, og har ikke gitt ut noe siden 2011. I stedet har jeg holdt på å binde inn disse små samlingene, drukner i bilder og godt papir og elsker det når jeg holder på. Men ser jo at jeg ikke når så langt ue ut med dem. - Det er bare det at jeg skriver på noe annet, så nye samling må bare vente.

På den der opplesingen hadde jeg med noen prosadikt, det er bare sånne jeg har skrevet siden Nansenskolen, for jeg falt så for den sjangeren: dikt uten linjeskift og pauser, som bare flyter. Men jeg kom så i tvil om de fungerer etter at jeg leste dem høyt og ikke fant noen som helst respons hos publikum! Det holder jo ikke at det er gøy å skrive dem, de må jo kommunisere. Nå har jeg gått gjennom noen, tatt inn igjen noen linjeskift, fått tilbake rytmen og lurer på om det tross alt er bedre:

***

             

PERLE

Jeg ligger her i skjellet

er kantete og stygg

og vet jeg ikke er noe

Mørkt er det her inne

og alt duver i dønningene

Engang var jeg ett av tusen

sandkorn på en strand

så havnet jeg her

et aleine ingenting

Nå skjellet åpnes på kaikanten

skjønner jeg at noe har hendt.