Fremtiden

Det er tre måneder igjen av skoleåret, og vi må begynne å ta valg om hvor vi skal bo etterpå. Det står mellom Rogaland, der vi har venner og familie. (Selv om vi ikke vet hvem av dem som blir med oss videre, siden å pleie vennskap er en tosidig sak.) Og Vest-Agder, hvor vi kjenner færre men andre ting lokker, som klima. Jeg er nemlig friskere så langt denne vinteren på Lillehammer enn noen vinter siden stoffskiftet mitt begynte å svinge da jeg var 19, og skjønner det må handle om alt lyset. Det er magisk med lys på snø som ligger i ro! Blåtimene er best, man kan gå i skogen helt til dagslyset er borte og er det bare en halv måne er det lyst nok til å gå videre på den.


Noen ganger er det en frihet å ikke vite hvor vi ender etter det eventyret dette året er. Andre ganger er det bare sårbart og ensomt at vi solgte hus og reist fra et helt nettverk i sommer. Siden jeg ikke bor på skolen men i leilighet utenfor byen med mannen, går jeg glipp av alt det sosiale og får ikke den kontakten jeg ønsker med de fine folkene på skolen. Av og til er det godt å komme hjem til stillhet etter støyete dager, andre ganger er det leit å ikke bli igjen der. Sånn er det: Ingenting er endimensjonalt.


Men altså må vi i gang å bestemme fremtiden, og siden vi ikke tror på det å sitte helt i ro og be og gruble seg frem til løsninger, har vi bestemt å reise til Sørlandet neste helg og se oss litt om. Gå på noen visninger, der er så mange små hus med store hager, akkurat sånne vi ser etter. Hilse på niese og venner. Snuse på stemningen.

Ingen leser dikt

Skrivekunst studentene på Nansenskolen skal skrive anmeldelser denne uken. Vi fikk utdelt hver vår diktsamling, noen tips om hva vi skulle se etter og så var det bare å begynne på det som skal bli til en serie anmeldelser i Lillehammer Byavis utover vinteren. Jeg trodde kanskje dette kom til å bli litt gøy, men sliter med motivasjonen og begynner å bli skikkelig lei av å skrive på bestilling. Selv om det fortsatt er fantastisk å få være her og lære så mye, begynne jeg å glede meg til å bli ferdig og kunne skrive HVA jeg vil, NÅR jeg vil!

Ingen leser dikt, det er vedtatt og sant. Jeg vet jo at det ikke er sant, noen de jeg skriver i alle fall. Men på biblioteket jeg jobbet, var diktene bortgjemt, bakerst, nærmest døren til lageret, etter romanforfattere på Å. Som heller ingen leste, fordi de stod der bakerst, like ved døren til lageret. Ingen leser det der, sa bibliotekaren, men gjorde et forsøk og flyttet dem frem til skranken for å gi det en sjans. Men ingen leste dem, og ved neste ryddesjau havnet de tilbake. Ingen leser dikt, neivel, men jeg gjør. Jeg gikk i hyllene og åpnet bøkene innimellom leste litt her og der, hørte det lille knekket i ryggen når man åpner en helt ny bok, enda den hadde stått der lenge. Satt dem litt uryddig tilbake på plass, etterpå så det skulle synes at noen hadde vært der, noen HADDE lest dikt.

Ytringsfrihet

Jeg kommer fra et plutselig veldig aktuelt møte på Litteraturhuset om fribyforfattere. Det har jeg nå fått vite er forfattere som er forfulgt og på flukt pga sitt forfatterskap, og får komme til en "friby", som tilbyr trygt sted å bo og mulighet for å skrive. Lillehammers fribyforfatter nå, Nama Jafari, leste dikt om å være i Thererans verste fengsel så jeg fikk gåsehud og tårer i øynene over hva noen lider for å skrive en sannhet myndighetene ikke liker. Og tenkte  nok en gang hvor heldige jeg er, som kan skrive det jeg vil og si det jeg vil og ingen kommer og arresterer meg eller ødelegger livet mitt. Når jeg syntes de som bestemte i Forsand gjorde noe dumt, kunne jeg skrive ironiske innlegg i avisen. Etterpå hilste de fortsatt på meg, og jeg hadde i alle fall en viss tillit til at jeg kom til å få en rettferdig behandling dersom jeg skulle søke kommunen om noe i ettertid.

I andre enden av universet "hvorfor jeg skriver", hørte jeg Linnea Myhre bli intervjuet på radioen i går. Hun ble spurt om det å skrive har en verdi i seg selv. Nei, svarer hun, det å skrive har bare verdi hvis det blir lest og respondert på. Hun har aldri skrevet noe som ikke har blitt lest, sier hun, det har bare vært blogg og bøker, aldri noe for sin egen del. Og jeg kjenner det er en svær avgrunn mellom henne og forfatteren jeg hørte i kveld.

Å skrive har for meg en enormt stor egenverdi, enten det blir lest eller ikke. Bare en liten del av alt jeg skriver kommer til overflaten og blir lest. Og jeg blir veldig glad når det treffer noen, for jeg har noe jeg vil si, men jeg kommer til å fortsette uansett. Å skrive er som å puste for meg: Jeg bare må.

***************

Ukens skriveoppgave, rytme:

         Diktet

napper i nakken

maser i hjernen

hindrer arbeidet

uroer sjelen

står i veien 

Irritert først
så skriker det:

Skriv meg!

                         Synnøve

                     

 

Musikkfilosofi

Jeg lever i en boble: I Frankrike er det terror. Og jeg sitter på forelesning på Nansenskolen i et snødekket Lillehammer med en halv måne som holder på å gå ned mens solen kommer opp på andre siden av himmelen. Musikkfilosofi, hva er det, spurte niese Mariann. Jo, det er om musikken og hva den har betydd for menneskene opp gjennom kunsthistorien. Musikken er det vakre, sier foreleseren, det som hjelper mennesket å løfte blikket og huske at det finnes noe mer i dette livet, enn min trivielle hverdag. Musikk handler og om å lytte, man må lytte seg inn til musikken, og ut av seg selv, og la musikken løfter seg. Det er mye hodemat på Nansenskolen, men Peder Christian Kjerschow snakker til hjertet mitt. Og spiller musikk, Bach og Beethoven fyller rommet så alt i kroppen stopper og bare er. Jeg elsker disse forelesningene, og etterpå forter jeg meg hjem og skriver og skriver, jeg er satt i gang. Og vet jeg kan jo ikke leve i denne boblen til evig tid, men nyter hvert nå jeg får lov å gjøre være her!

Kierkegaard

Jeg skal egentlig ta fri fra skolen en dag i uken, for å hente meg inn, og ikke gå tom for krefter og bli liggende i ukesvis, som jeg har gjort mange ganger før og altså omsider har lært noe av. Men det er så vanskelig å velge dag, for alt er så gøy! For tiden står det mellom musikkfilosofi og filosofihistorie, og begge deler må jeg ha med meg. I dag var det Kierkegaard. Å, han skrev mye bra! Han var så sikker på at han skulle dø ung, at han skrev vanvittig mye på få år. (Og døde ung, av utmattelse.) Han skrev om meningen med livet. Mente at det går an å være lykkelig i et enkelt liv, og leve i ett med omgivelsene, "for de andres øyne". Men dette er ikke meningen med livet (og det blir et stort problem å leve som omgivelsene sier en skal, dersom kulturen ikke er bra, og mener at folkemord er helt på sin plass, f.eks.) Meningen med livet, skriver han, er å være seg selv, og oppfylle det en er skapt til å være. Veien til å finne dit går via fortvilelse og angst av typen "Er virkelig dette alt livet har å by på?" Denne angsten må vi altså gjennom, det er den som får oss til å leite videre som mennesker, og oppfylle målet med å være menneske, mente han. Og at det endelig målet er å finne frihet hos Gud. Men hva gjør vi egentlig med angst og fortvilelse i vårt samfunn, tenkte jeg etterpå? Jo, vi medisinerer det bort! Lurer på hva han hadde sagt om det....

Som regnet

og snøen

ikke vender tilbake

til himmelen

før det har utført

hva det ble sendt for 

Håper jeg

før jeg vender tilbake

å få gjort

det jeg skulle

                                Synnøve

 

Selvbiografisk

"Jeg liker å tenke på skrivingen som et håndtverk. Jeg tenker med hånden. Alt det jeg ikke tenker med hånden, er tanker. Å tenke med hånden, det er dette som er å skrive"

Dette skriver Tomas Espedal, han skriver mye fint, og jeg holder på å utforske ham. Jeg føler meg så heldig, som får lære dette håndtverket. Akkurat nå, lærer jeg ting jeg ikke forstår vitsen med på Nansenskolen, men som er måten mange bøker blir skrevet på for tiden: Å skrive om seg selv, og kalle det roman. Hvorfor ikke bare kalle det selvbiografi, når det handler om meg, og hvor interessant er det å lese om ett menneskes tanker og hverdagslige handlinger, egentlig? Jeg prøver å forstå det. Helst vil jeg skrive fortellinger, men i dag har jeg prøvd å skrive en indre dialog. Det er bare det at fortellingen sprenger seg frem gjennom ordene likevel, det er vist bare sånn det er når jeg skriver: Jeg har noe jeg vil fortelle. Likevel er det jo gøy å prøve noe nytt, og det kan være fint og, Tomas Espedal skriver om seg selv, f.eks, og der er mye fint.

Bøker, altså!

Jeg har hatt bursdag, og fikk en hel stabel med bøker. Av mannen fikk jeg denne, og jeg vet det er sært, men jeg ble blank i øynene og lykkelig over å bla i en sånn bok! Det er en tykk kunstbok med bilde av Elisabeth Werp. Bildene er fulle av innhold, med titler som " Drømmen som aldri ble levd" Og papiret de er trykket på... Å! Jeg håper de aldri slutter å trykke bøker. Å lese noe på papir er noe helt eget, papiret kan være både godt å ta i og vakkert å se på. Dessuten venter jeg på at noen som bestemmer over slikt, skal kommer på at det til og med er Hackingsikkert og ikke overvåkbart.

Nyttårstanker

Jeg tenker mye på dette med ansvar for hverandre. Det er sånn på moten å si at vi ikke har ansvar for hverandre, at det har utvidet seg til at vi ikke skal bry oss om andre enn våre nærmeste. Jeg mener dette er en stor misforståelse, og har blitt skikkelig lei av å høre det gjentatt som det klokeste av det kloke man kan lære her i livet. Derfor likte jeg godt at kongen i nyttårstalen sin snakket om å våge komme en annen nær, og jeg tenker det er noe av det modigste vi kan gjøre: Komme en annen nær. Det ser ut som det er lettest å holde avstand. Hvis noen sliter, er det stadig mer vanlig å høre en stemme si: "Noen må da kunne hjelpe!" Hvem noen er, er uklart, men det er vel det offentlige som  skal finne alle som trenger hjelp, og gi den på flekken. Jeg tenker stadig oftere på en tale jeg hørte av Biskop Thomas fra Egypt. Han fortalte at han kjørte bil gjennom Kairo en dag og så en sliten og tørst kvinne med et gråtende barn på armen. Han bad Gud om å hjelpe henne, og da svarte Han: "You do it!" Og biskop Thomas gjorde det: Stoppet bilen midt i trafikken, gikk ut og gav henne vannflasken sin. Sånn, vil jeg leve i året som kommer! Våge bry meg.