Det er krevende å bo i et hus som skal selges, jeg surrer rundt i en trøtthet som ikke vil slippe taket. (For nye lesere: Vi har lagt huset til salgs fordi nedgangstidene har innhentet oss, arbeidsplassen til Harald ble lagt ned i høst og han måtte tilbake til Ryfylke for å få nytt arbeid. Han ukependler nå, men vi må med tiden flytte nærmer. Noen har vist interesse for huset, men det ble ikke noe med dem og det kan visst ta en halv evighet å selge hus i disse dårlige tider.) Og jeg er ikke er klar for å flytte heller, vil egentlig ikke vil at det skal bli solgt med en gang. Jeg håper å blir klar i løpet av prosessen, og når jeg ser hvor godt mannen har det nå som han er i trygg jobb som tømmermann igjen, er det verd slitet. Men vi skal helst ha det bra begge underveis, og det jobber vi med. For meg er uroen større fordi jeg både bor og jobber i dette huset. Jeg har bestemt at arbeidsrommet er det siste som skal pakkes ned!
Og nå har jeg funnet arbeidsrytmen igjen: Hver ukedag jeg ikke er vikar på biblioteket, er jeg innom dette rommet noen timer: skriver, river i papir eller bare tenker. Jeg elsker å være her, denne varmen, denne lukten av papir og lim og gammelt skrivebord. Dette lyset fra hagen og solen som kommer inn. Penslene i vinduet. Utenfor våkner hagen til liv, det blir grønnere for hver gang jeg ser ut, plenen er allerede slått en gang, buskene springer ut og bedene våkner. Årets viktigste hage består av mengder med potter og kar som jeg planter og sår i, klare til å ta med når vi en gang skal videre.
Så lenge jeg får litt skriving og litt av dette hver dag, skal det gå:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar