Anonymitet

Det har vært noen år med anonymitet. Fra å bo på et lite sted jeg var kjent og kjente nesten alle, til å bo på steder jeg var nesten helt ukjent. Å gå på veien uten å stoppe og snakke med noen. Oppleve ting jeg ikke delte med noen i nærheten men ringte og fortalte om i stedet. Ha en dårlig dag uten at noen merket det. Gå i min egen skriveverden uten å bli forstyrret. Ikke måtte forklare seg til noen. Men ikke kunne invitere over en fin kveld i hagen heller. Det var både sårt og fritt i en evig blanding.

Nå tar jeg steget ut av anonymiteten. Lokalavisen var her og intervjuet meg før boksleppet, og jeg tenkte det ble vel en forhåpentlig fin, liten artikkel av det. Men så ble det tre sider! Med store bilder som Caro var med på. Journalisten ville nemlig se arbeidsrommet mitt og hunden ville være med. Nei, sa jeg han får bli igjen utenfor. Å, han er jo så skjønn, han må få bli med inn, sa hun. Og han begynte å dra ut papir og hyssing og løse deler og løpe rundt i det lille rommet med det, som den store valpen han er. Okei, jeg skjønner det nå, sa hun men da hadde han allerede sneket seg med på alle bildene. Og hun hadde ringt Nansenskolen og snakket med lærerne, og Wenche Sunde om er både venn og har lært meg å lage bilder. De sa så mye fint om meg, at jeg var helt svimmel der jeg gikk og surret hele dagen og ventet på boken.

Og så ser jeg det etterpå: Blikkene når jeg er ute, som ser og sier noe sånt som: Der er hun. Gjenkjennelsen. Og jeg får overstrømmende tilbakemeldinger på boken både fra kjente og fremmede. Og innrømmer at det er godt!