Med liten pensel

Å skrive en roman er som å male et hundre meter langt lerret med liten pensel. Man må like det, med andre ord, for det tar en evighet!  Nå har jeg skrevet på den nye romanen i ett år, og historien er noenlunde på plass. Men det mangler massevis enda, jeg aner ikke når den blir ferdig. Og det er ikke så nøye, jeg har ingen som venter,  ingen tidspress.  Heldigvis,  for sånn kunne jeg ikke jobbet. For meg må skrivingen være fri, den må få bestemme selv, den kan ikke følge et plot eller tidsplan,  da binder jeg den og det intuitive forsvinner. Men jeg ser likevel at etter vi flyttet tilbake til Ryfylke,  har jeg tvunget meg mye til å jobbe.  Jeg var så redd for å miste skrivingen i alt det nye, hus og fosterdatter og kaoset som var da vi kom hit. Jeg tviholdt på å skrive hver dag, selv om jeg fikk gjort lite, skulle jeg jobbe litt hver dag. I hele vinter har jeg lånt rom ute av huset for å få ro til å arbeide. Men nå har jeg flyttet hjem igjen,  og våger meg på litt slark. Å begynne dagen med å gå til sjøen med hunden, eller ut i hagen og spa i vårsolen. Men jeg gjør det med angst.

Nå snakket jeg med min venn kunstneren, som sa: Klart du ikke mister det! Det er der, det skapes noe når du ikke jobber,  det er helt nødvendig med pauser! Jeg våger meg på en liten en nå.