For første gang

 

 

 

Jeg har fått trykket kort for første gang - slik ser de ut.

 

 

I tillegg har jeg fått arbeider til salgs på et galleri for første gang! Det gikk slik til:

Jeg var i Sandnes med min langsveisfarende venninne Norunn, og hun måtte bare vise meg et nytt galleri som har kommet i nordenden av Langgata, "Siv Andersen" heter det. Og hun hadde helt rett: Der var mye fint av keramikk, bilder, ull smykker og enda mer. Men det var ingen bøker der... Så da vi kom i prat med eieren, våget jeg meg på å spørre om hun ville se bøkene mine, om det var noe å selge...? Det ville hun! Så nå har hun noen av bøkene mine i galleriet sitt, og atpåtil ville hun se mer av det jeg lager og vurdere å ta det inn. Det var både veldig kjekt - og litt stress. For jeg har solgt såpass mye i sommer, at jeg ikke har all verdens å ta av. Så nå må jeg i gang å lage mer. Men jeg vet at det går ikke an å produsere for å produsere. Skal det ha nerve, må det ta tid og jobbes frem. Kort sagt, må bare ta tiden til hjelp. For jeg tar også skrivekurs nå, og det er gøy men krevende å lære nye ting. Ikke minst å måtte sende oppgaver fra meg FØR jeg er fornøyd, fordi jeg blir jo ikke fornøyd med det mens jeg holder på å lære! En utfordring for meg, som ikke engag sender en mail før jeg synes den sitter! 

Gårgåsa.

Grågåsa flyr over himmelen i sine små flokker. De er elendig på alfabetet, og flyr slettes ikke i V som de skal. Eller kanskje de er veldig god i alfabetet og har lyst å burke alle bokstavene. "Nå sommeren snart slutt" skriver de sorgløst på himmelen. Jeg står på bakken og hører hvordan de roper til hverandre for å holde seg samlet. Kjenner lukt av august med modne blomster, løv og vemodig-vakker lyng. Det er intet sorgløst budskap de skriver, for en som elsker varmen og får energi og arbeislyst av solen. Men selv om været er så passe, har jeg mye arbeid og glede over det i augustvarmen. Jeg kan hvile til vinteren, når det er mørkt og jeg orker mindre. Og grågåsa unsett er borte.

(Meg som øver meg dagen lang på å beskrive  fordi jeg tar fortellerkurs hos Eratu på nett.)

Min forfatter-helt

Mannen og hunden er på fjellet, og jeg er aleine hjemme. Da leiter jeg opp Bokprogrammet på nett-TV og koser meg. Og Brenner rå, der Hans Olav Brenner intervjuer folk i en gammel Volvo Amazon, og sender det hele uredigert! Jeg vet det er sært, men jeg synes det er vanvittig bra. Så har jeg kommer over en skatt av en bok, der den samme Brenner har intervjuet forfattere om det å skrive. Boka heter Om å skrive og jeg har akkurat nydt meg gjennom Per Pettersons intervju. Han er min helt! Da han hadde vunnet en stor pris i England for "Ut og sjæle hester" ble han intervjuet på radio og fikk sportjournalistspårsmålet: "Hva føler du nå?" Forfatteren svarte irritert: "Hvis jeg ikke måtte renne rundt og ta imot alle disse prisene, kunne jeg vært hjemme og skrevet på neste bok!" Det står i sterk kontrast til en annen forfatter som brøt seg inn til et maleri av kunstnere for å tegne seg selv inn, hun syntes hun hørte til i selskapet.

Klart jeg er gearet på å skrive akkruat nå: Tirsdag starter det nettbaserte skrivekurset jeg endelig har funnet etter mye leiting. Det første jeg meldte meg på, tente meg ikke i det hele tatt. Jeg lester bare om å selge og gjøre det fok liker og gjøre det rett. Så jeg meldte meg av, og nå har jeg funnet Eratu, som virker mer lekent. Jeg gleder meg vanvittig til å lære mer. Petterson sier at du kan lese bøker som "... når du lukker den, er du like langt. Du må føle at det du skriver har en berettigelse. At det føles nødvendig." Jeg har noe jeg vil ha sagt, det kjenner jeg sterkt. Endel får jeg ut i dikt, men jeg trenger lære mer for å skrive ut mer av det. Jeg håper å en dag skrive no som virkelig mange vil lese og bli berørt av. Men helt ærlig, så har jeg ikke lyst å bli berømt... Det virker slitsomt.

Kafèdrømmer

Det går bra med sommerutstillingen vår "Kunst og Kaffe". Ikke slik at det er kø for å komme inn. Men det kommer gjester med jevne mellomrom. Nok til at jeg synes det er verd å ha åpent, og gode nok tilbakemeldinger til at jeg skjønner at dette er et behov. Den store overraskelsen er at det kommer fleste gjester fra bygden. Vi venter nok mest folk på gjennomreise. Men de fleste bor her, har hytte her eller er på besøk. Det gjør meg veldig optimistisk, og får tankene mine til å spinne rundt å prøve få til en kunstkafè året rundt. Vi må finne et godt lokale, og der er Lensmansboligen er øverste ønske. Og vi må være nok folk som vil være med, til at det ikke blir for travelt. Men vi trenger ikke være mange for å ha litt åpent hver helg, f.eks. Jeg ser for meg et trivelig sted å komme inn, der det lukter nysteik et eller annet godt, noen sitter og jobber med kunsten sin, der det er lunt og innbydende. Vi kunne ha kvelder med musikk, med fortellinger, med ekstra god mat. Og kvelder der det bare er enkelt og greit å komme for å møtes. Vi har ikke noe slikt sted i bygden, og nå forstår jeg at det er flere enn meg som har kjent på behovet.

Jeg traff mannen til en venninne forleden. Han er dyktig forretningsmann og jeg fortalte om hva vi holder på å jobbe med. Han spurte med en gang: "Er det forretning eller sosialt?" "Mest sosialt" sa jeg "selv om vi håper å få solgt litt kunst og." Jeg skjønte at vi må bestemme om det skulle være det ene eller det andre, fordi målet ville være forskjellig. Er det å lage en sosial møteplass, vil vi sannsynligvis ikke tjene mye penger på det. Men som alltid tenker jeg ikke så mye på kronene, bare jeg får gjort noe som gir noen en opplevelse. Og så lenge jeg får prøvd ut drømmene mine. Denne var ti år gammel, og jeg fikk ikke prøvde den ut før vi var mange nok etter SPOR i påsken - og supre Tove dro det hele i gang.

Sicilia

Jeg kom hjem fra ferie på Sicilia og gikk rett inn i å få gang på tre sommerprosjekt: Utstilling i Lyse kapell, Kunst & Kaffe i bygden, og Wenches sommerutstilling på Utsetin Pilegrimsgard. Det var tre ting jeg brant for og gjerne ville være med å få i gang. Men jeg fikk jo ikke tid til å lande... Det tok mange dager før kropp og sjel fant sammen igjen, og jeg fikk tid til å tenke tilbake på ferien.

Det var rart: Jeg skrev så lite mens vi var der! Pennen raste ikke over papiret, slik den gjerne gjør når hjernen settes i fri. Jeg tenker aldri at jeg trenger fri fra det å skrive, det pleier heller hjelpe meg med å fordøye det jeg ser og opplever. Men denne ferien koplet jeg ut alt. Vi bodde i en gammel, liten by nord på øyen, og kjente at vi klakket langsommere og langsommere på slippersene våre for hver dag når vi gikk gjennom byen. Det var en varm, spennende øy med ville fjell og klipper. Vi bodde helt ytterst på pynten i byen og hadde havet rett nedenfor terassen og klippen bak byen rett ovenfor.

Jeg hadde ikke speilreflekskameratet mitt med, fordi det er så tungt og en må gå og passe på det hele tiden. Men jeg savnet det! Å gå med kamera i hånden, hjelper meg til å se. Jeg ser etter kontraster, linjer, farger og ting som lager gode motiv. Jeg ser på en annen måte og blir bedre kjent med det jeg ser på, når jeg har kamera med. Jeg tar bare bilder jeg tror blir gode, og langt fra alt vi opplever blir dokumentert. Fordi å fotografere ikke handler om å dokumentere for meg, men å fange øyeblikk. Vi så nok av folk - mest menn - som gikk lesset med kamera`er og knipset hele tiden. Mannen pekte på en spseielt stressa type og sa: "Han der vet ikke hvor han har vært før han kommer hjem og ser på bildene!" Men kompaktkamera duger også, under er bilder fra Erice, Trapani og en gammel by med ukjent navn på toppen av nabofjellet til øyens navle: byen Enna.

Kunst & Kaffe

Så er vi i gang med sommerutstilling i Bergekrossen. Eli og Morten har laget fine, store plakater, så ingen kan kjøre forbi fordi de ikke så skiltene! Om noen vil komme likevel, vet vi jo ikke. Men det er oppfyllelse av en gammel drøm: Å lage til noe trivelig fro alle turistene som kjører forbi og skal inn Lysefjorden eller har kjørt feil og leiter etter Preikestolen. Vi har ikke hatt mye å tilby dem. Men nå  har vi fått kunst og kaffe! Forhåpentlig vil noen som bor her også tat en titt innom, det er utstilt både bilder og kermeikk og smykker og bøker, og vi har pyntet og satt opp utebord og gjort det så trivelig som vi kan. - Selv om Bergekrossen ikke er like sjamerende som Lensmannsboligen der vi helst ville vært. Dette er et forsøk. Blir det gøy, prøver vi på nytt et annet sted neste år. Hvis ikke, har vi i alle fall prøvd å få noe til å skje, og jeg har fått omgjort en drøm til virkelighet.

Lyse kapell

Fredag var jeg og Eva i Lysebotn og satte opp utstilling i kapellet. Jeg var spent på hva jeg hadde med, for alt var pakket i esker før jeg reiste på ferie til Sicilia. - Så det kunne henges opp dagen etter vi kom tilbake. Jeg hadde ikke fått sjelen på plass i kroppen igjen etter den lange flyturen med to mellomlandinger da vi satte oss på båten inn Lysefjorden. Men når jeg var der inne og vi begynte, var jeg helt på plass. Det var like gøy denne gangen og, å henge opp og se hvordan det ble med uroene samlet. Kirkerommet er litt mørkt, veggene er gammel panel som noen steder er beiset grått. Men når jeg valgte hvite uorer, ble det faktisk effektfult. Ute i gangen, er et fantastisk flott vindu med masse lys. Der satte Eva keramikken sin, og jeg hang opp fargesterke uroer. Fargene og de runde formene fra kermikken og uroene er det som møter en når en kommer inn, og jeg synes det så riktig innbydende ut! Godt fornøyd, var jeg - og kjempesliten! Da hadde jeg ikke spist på mange timer, for jeg var så fokusert på arbeidet. Og på det å bli ferdig før siste båten gikk ut igjen. Vel hjemme åpnet jeg en flaske vin og ringte Eli som kom og hjelp meg å drikke den opp mens vi høylydt diskuterte Kaffe og Kunst som vi snart skal åpen i Bergekrossen. En sann venn kommer når man trenger noen å drikke vin med.

 

Utstillingen er åpen hver dag mellom kl 1030 og 1800 frem til 5.august.

Sommeråpent II

Gladmelding: Vi får låne Bergekrossen
til  VAFFEL & KUNST i sommer!

 Satser på å ha åpent om ettermiddagene onsd, til sønd.
 mellom 18. juli til 19. august.

Mer info etterhvert som det faller på plass.

Sommeråpent I

Jeg kommer fra et møte hvor vi skulle bestemme endelig om vi skulle holde åpent med kunst og kaffe i Lensmannsboligen, som ligger midt i bygden, noen uker i sommer. Vi er seks-syv personer som vil være med, enten å stille ut arbeider eller koke kaffe eller begge deler. Men så får vi bare lov å bruke huset et par timer i uken! Jeg har rast og grått over denne vanvittige sperren, som jeg ikke engang forstår årsaken til. Smålighet gjør jeg helt... hva skal jeg si? Helt nummen. Jeg blir først gal av sinne, så nummen, når noen kommer og sier: nei...... ikke gjør sånn.... nei.... det har vi aldri gjort før.... nei, det har vi ikke så lyst til akkurat nå.... nei, nei, nei. -  Jeg mener, hvis noen sier stopp av en logisk grunn som jeg ikke hadde kommet på, kan det være til å bli venner med. Men når det ikke er av noen forståelig grunn, annet enn at det ikke har vært gjort før eller høres skremmende ut eller noe sånt, da sliter jeg....

Men altså, på møtet var vi konstruktive og gav gass på nye idèer. Så nå skal vi spørre om å få lov å heller låne Bergekrossen, som er et nærinsgbygg som også står tomt med ledige rom og kjøkken og uteplass. Jeg prøver å holde igjen begeistringen, for jeg kjenner at hvis vi får flere nei nå, da  SKRIKER jeg! (Enda høyere.) Jeg har laget mange håndlagede bøker i det siste. En av dem heter "Definisjoner" og en av definsjonene har blitt veldig aktuellt:

SMERTE:

Vilje

som stanger

mot stengsel

Men i Lysebotn, går ting sin gang! Kirkekontoret, som skal holde kapellet åpent tre uker i sommer, er fantastisk ryddige og velvillige å forholde seg til. De sier de er bare glad for vi vil være der og stille ut, og dra folk innom. Siv ordner opp og lager plakat og sier ja og er så vennlig at det holder meg fra galskapen i all denne andre motstanden. Kapellet skal være åpent

Hver dag 

14. juli - 5. august,

kl 10.30 til 18.00.

Skoleungdom og frivillige skal være der og stelle, og det kjennes trygt å overlate uroer og bøker til dem. Jeg holder på å gjøre ting ferdig nå, alt halvferdig gjøres klart og samles i ekser. Jeg synes jeg har veldig lite, siden jeg var syk i vinter.... Men nok til å fylle opp bakerst i et lite kapell sammen med Eva sin keramikk, er det vel!

Trude`s bibliotek

Jeg sitter i biblioteket til Trude, kusinen min. Tenk å ha et eget rom i huset som er bare for bøker og en sofa å lese i! Her er også en vinstativ, så i tillegg til bøker kan man for nære personer både låne bøker og vin:-) Et vidunderlig rom, her er liksom så stille. Og godt å skrive, jeg får skrivekløe her.

Det er snart ferie, og jeg har allerede begynt å tenke på tiden etterpå. Fra alle de årene jeg har vært ute av fast arbeid, vet jeg at det er tøft når ferien er slutt. Alle mine egen aktiviteter starter igjen og livet er ikke kjedelig, det har fått en god rytme som jeg trives med. Likevel kjenner jeg at det stikker: Jeg skulle så gjerne også begynt igjen på jobb etter ferien! Når folk rundt meg klager over hvor fælt det er å være igang igjen, skjønner jeg det ikke: Jeg ville gjort mye for å vært frisk og hatt en jobb å begynne igjen i... Jeg har jo jobb: det er en jobb å skrive og lager bøker og bilder. Men jeg kan bli lei av det er opp til meg å skape arbeidet og holde arbeidsdagene og meg selv igang.

Så har jeg tenkt lenge på å lære mer å skrive, utvide feltet og skrive større tekster enn dikt. Nå har jeg funnet et sted som heter Norsk Skriveutvikling som har korrespodansekurs, og det har jeg bestemt meg for å gå for. Etter ferien. Det kjennes godt å skulle gå igang med noe nytt da. Og forhåpentlig gjøre overgangen til hverdagen spennende i stedet for frustrerende. Jeg leitet litt på nett for å finne ut om noen hadde erfaringer med skriveskolen før jeg bestemte meg. Kom innom flere diskusjonsforum og mange som hadde en drøm om å bli forfatter. Hvordan blir man forfatter?, lurte de på. Det finnes bare en måte, tenker jeg: Å skrive! Skrive og skrive. Fyller bøker og PC og skuffer med tekster og tanker og utkast. Skrive er som å øve, man lærer litt mer for hver gang og når man bryter gjennom og kjenner at der sitter det! Så er det en erfaring man ikke glemmer. Kanskje noen setter seg ned og bestemmer seg for å skrive en bok fra begynnelse til slutt? Men mine bøker består av de beste delene av en hel haug med utkast og forsøk etter harde utvelgelser.

Hvordan det gikk med Eventyret om tunellen? Nei, det ville ikke Stavanger Aftenblad trykke! Hmmm... Mon tro om de er medlem i klubben de og?! Lokale Strandbuen ville derimot ha den, og i går fikk jeg rapport hjemmefra at det stod på trykk og gode tilbakemeldinger strømmet på!

Eventyret om tunellen

sendt til Stavanger Aftenblad i dag:

EVENTYRET  OM  TUNELLEN

Det var en gang for lenge siden, at Gotteklubben Grei hadde møte i den kjempestore byen sin. Guttene satt med cognac i hver sin lenestol og stirret inn i bålet i peisen. Det var vinter og kaldt ute, og nå begynte de å drømme om sommeren.

"Hadde det ikke vært bra å få det fergefritt til hyttå?" sa han ene.

"Jo, og dattera mi trenger et nytt hus,” svarte sjefen i Gotteklubben.  ”Her i byen er jo ikke plass til å bygge annet enn småhus og dattera mi må ha plass til et skikkelig stort og fint et."

"Jeg vet det!" sa en tredje: "Vi bygger en tunel som vi kan kjøre under fjorden i!"
"JA!" sa Gotteklubben Grei i kor, og så bestemte de seg for det.

Og det Gotteklubben Grei bestemte seg for, det pleide bli sånn. For de kjente folk. Over alt, kjente de folk som var greie å kjenne. Noen kjente en som bygget veier, andre en som var flink å lage store bommer med hengelåser som man måtte betale mange penger for å få åpnet. Noen kjente til og med ministeren, for hun var gift med søskenbarnet til en i Gotteklubben Grei. Søskenbarnet var av og til på møtene deres, men nå ble han invitert med hver gang. Og med mannen til ministeren i klubben ved peisen, var saken avgjort.

En av guttene i Gotteklubben Grei kjente også en kar med cowboyhatt som bodde omtrent der tunellen ville ende. Mannen drev og fisket fisk i store badekar. Disse ville han gjerne ha solgt, men han var inderlige lei av de bitte små båtene som gikk over fjorden.

”Kom med tunellen, den vil vi ha! Det er ingen problem å betale eller kjøre i bratte bakker eller noe, det er ingen problem i sikte, kom med den!" sa mannen til Gottklubben Grei. Og så fikk han fast plass i lenestolen ved peisen.

Men folk som bodde der tunellen skulle enda sa:
"NEI, vi vil ikke ha tunel! Vi vil heller ha bro, tunel blir altfor dyrt og farlig og langt og tungvint"
"Å, neida”,  svarte cowboyhatten og hans menn ”Dere vil ha tunel. Dere vet bare ikke deres eget beste, derfor spør vi ikke hva dere vil. Dere vil ha tunel, og slik er det!"

Og tunellen kom. Men den ble lang og dyr og bratt og vanskelig å kjøre i. Derfor begynte folk fort å murre. Først var det de som kjørte fisken til cowboyhatten, som nektet å kjøre fisken der for det var for bratt. Så mannen med hatten måtte gjøre et surt innkjøp av store båter til å frakte fisken i stedet. Deretter var det en tannlege som reparerte tenner til folk i byen, som flyttet tannlegestolen med seg hjem i kjelleren fordi det var så dyrt å reise. En bokhandler som solgte bøker i byen tok dem med seg og åpnet butikk ved fjorden i stedet. En lærer flyttet fra byen til fjorden for å være i nærheten av skolen sin, for med sin skarve lærerlønn klarte han ikke åpne bommen. Og til slutt var det ingen igjen som ville kjøre i tunellen.

Den største skandalen kom da datteren til sjefen i Gotteklubben Grei ropte bestyrtet da vidunderet stod ferdig:

"Jamen far, jeg har jo tunellskrekk! Det skulle du tenkt på før du bygget tunel til meg!"
"Det går helt fint, snuppa mi,” skal mannen ha svart. "Vi finner oss bare en øy eller noe der vi kan bygge bru. Så raserer vi stedet og finner den fineste tomten til det fineste huset i verden og bygger det til deg. Ingenting er godt nok til datteren til sjefen i Gotteklubben Grei!”

Men de som bodde ved fjorden måtte jo over den av og til, og alle disse fortvilte.
"Hjelp," sa den fattige skribenten, ”Jeg må til byen, men har ikke mynt nok til den store bommen med hengelås.”
"Hjelp" sa bokhandleren, ”Jeg må ut og kjøpe bøker av og til, men bilen blir så tung etter handelen at jeg får den ikke med meg opp bakken i tunellen etterpå.”
"Hjelp,” sa forretningsmannen, ”Jeg kan ikke flytte forretningen min, så jeg må over fjorden her hver dag!"
Alle disse ropene og mange flere til hørte borgermesteren. Han var også brannmann, og kjent for å ville hjelpe folk ved fjorden i nød. Nå gikk han i gang med å kjøpe inn båt til folket der.
”Egen båt, det var lurt!” sa folket til sin helt.
"Nei, nei!" sa Gotteklubben Grei, som kjente noen som bestemte over båtruter og slikt.
"Dere kan ikke kjøre båt over fjorden, dere må bruke tunellen vår"
"Pøh" sa borgermesteren, "Det er vår båt, vi bruker den som vi vil. Drikk cognac`en din og ti stille!"

Så der står tunellen enda, like fin og ny og ubrukt som da den ble bygget. Men der tannlegen og bokhandleren og alle de andre hadde flyttet butikkene sine over fjorden, vokste det frem en bitte liten by. Når de skulle til den kjempestore byen, brukte de den fine båten borgermesteren hadde skaffet, og de sendte ham hver gang en vennlig tanke. Midt på torget i den nye lille byen står det en statue over borgermesteren. Hvis du er der en ettermiddag mens alle sover ettermiddagshvilen sin, ser du kanskje en gammel skribent som stavre seg over torget med stav i hånden og blyant bak øret. Hun pleier sette seg der ved foten av statuen og skrive sprø eventyr. Kanskje noen av dem er sanne - hvem vet?


Synnøve Virkesdal,
skribent

Lensmansboligen

Endelig kom varmen! Vi trenger ikke barometer her i huset, vi har meg som med stor tydelighet viser om det er høyt eller lavt trykk. I morges våknet jeg kl 6 med fullt av idèer i hodet og satte igang å jobbe. Heldigvis har jeg ikke morgensol inn på arbeidsrommet, så jeg får gjort litt før solen kommer i hagen og jeg bare MÅ ut. Jeg har nok å gjøre, for jeg har fått enda et tilbud til sommeren:

Lensmansboligen er et staselig hus som ligger så sentralt på Forsand som man kan komme i en usentral bygd. Den har vært både kommunehus, bank og barnehage. Men det var altså en lensmann som fikk den bygget. Han kom til på Fosand før krigen og familien hadde en dramatisk historie da krigen kom fordi flere av sønnene i huset ble motstandsfolk og en av dem satt fengslet. Da de kom hejm ble mottat som helter og båret på gullstol fra båten og kjørt i åpen bil til huset. Mange sambygdinger fulgte dem opp bakken fra kaien, og det finnes fotografi av heltene på verandraen som vinker til folk i hagen. Lensmannen selv var også fengslet fordi han nektet å godta lovene nasistene innførte.

Alt dette vet jeg fordi jeg for to år siden fikk i oppdrag å skrive ned litt av historien til huset. Da startet nemlig en drøm om å bruke det til kultur og frivillige, og få til det samlingstedet vi mangler her. Nå skal vi prøve å få til noe av dette i sommer: Holde åpent i juli og august, få inn noen som vil stille ut arbeidene sine der og dele på å holde åpen cafè og utstilling, steike vafler og koke kaffe. Vi må få tak i nok folk til at det ikke blir stress for noen få, så enda er ikke ting i boks. Men håpet har våknet. Jeg har i mange år hatt en drøm om få være med å drive en cafè med kunst og litteratur og god stemning.

Kald vår

Våren er for kald, og jeg vet ikke å holde ut! Det må komme litt varme snart!!!!!!!!!!!! Jeg begynner å drømme om alle de billige husene man kan få i Italia og Spania for tiden. Jeg som ikke har fast jobb men skriver, kan jobbe hvor som helst fra, tenker jeg. Men så kommer mannen og er snusfornuftig og sier at det finnes i alle fall ikke arbeid for tømmermenn der sør! Nei, det gjør vel ikke det... Og så er det mennesker jeg er glad i her. Og så kommer det med jevne mellomrom spørsmål fra noen som vet hva jeg driver med og gir meg en spennende utfordring. Sånt tar tid å bygge opp, og jeg blir takknemlig for det jeg har og de jeg har rundt meg. Det er fint å bli spurt om noe jeg kan og gjerne vil. Jeg føler meg sett da.

I sommer skal jeg få lov å ha en bitte liten utstilling sammen med keramikken til Eva igjen. Denne gangen i Lyse kapell i Lysebotn. Dette skal være en åpen veikirke i sommer, og det er jo ganske mange turister i den lille bygden med det passende navnet "botn". For det er virkelig en botn i enden av en lang, dyp fjord og med 1 km høye fjell på alle kanter. Sjarmerende og litt skremmede for en som meg som elsker havet! Men nå skal jeg inn dit en dag og se hvordan det ser ut i kapellet, for der har jeg aldri vært. Håper det går an å henge opp uro`er. Hvis ikke, blir det bilder og bøker.

AKKURAT VÅR

 Akkurat når
solen blir skarp

for å lokke frem

alt i jorden

Akkurat når

kulden trekker seg

for å gi plass til

tørkende vind 

Akkurat når

alt skifter gir

fra nesten dødt

til nytt liv 

Akkurat da

orker jeg ikke mer

legger meg på rygg

venter på redning

                                    Synnøve

Vårdikt

ÅPNE

Mennesker

som blomster

åpner seg

mot solen

for å vise

hvor vakre

de ellers skjuler

at de egentlig er

                    

                                   Synnøve

Lokal historie

Sist uke hadde jeg bilen på verksted, og tenkte jeg kunne bruke det til noe annet enn irritasjon: Nemlig til å ta noen dager uten mobil og internett i tillegg. Jeg var sliten og kunne trenge noen dager fri. Men da jeg stod opp første fridagen og tenkte på hva jeg hadde aller mest lyst til, var det å skrive! Jeg kom til at det er ikke skrivingen som tapper krefter, men SMS, internett og e-post. Det kjennes som jeg lever i gjennomtrekk, når jeg hele tiden må forholde meg til saker og ting som foregår en annen plass, en annen tid, enn her og nå. Internett-fri, gav og mer ro til å skrive. Så fridagene ble brukt til mine vanlige arbeisdager. (Arbeidsdag med skriving for en med så trøtt kropp som min, betyr et par timer, men siden det er så mye jeg klarer, er det min arbeidsdag!) 


Ikke at oppdraget jeg har for tiden er så krevende, men det er fint: Jeg holder på å redigere et manuskript med en biografi og lokalhistorie. Alt er skrevet ferdig, min jobb er å forme språk og oppsett, og sjekke noen kilder. Sjamør-etappen.


I dag har jeg vært på båttur med Harald (kjæresten), Ellen (niesen) og Leo (hunden) på Haukalivatnet, og da passerte gården til mannen som historien handler om. I enden av vannet gikk vi i land på en vakker gresslette mellom bratte fjell (selvfølgelig uten å tenne bål, for det jo ikke lov i slutten av april), og der fikk vi en glimrende idè til neste års SPOR: Vi kan lage galleri der inne! Galleri Osen, med vannfast kunst, bål og kaffe. Båttransport inn vannet med Ellen ved årene (den kvinnelig Terje Vigen, kommer kanskje frem før isen legger seg) Kravet blir å få inn ro-penger for å tjene litt på affæren. Så hvis noen velger å gå langs vannet i stedet, kan Leo være bomvakt og kreve inn passerings-penger langs stien.


Et vist overskudd er nemlig påkrevd: Årets selvangivelse viser at selv med et bokslepp og to utstillinger i 2011, går firmaet mitt fortsatt i underskudd!

SPOR-referat

Det er palmehelg og SPOR.
Jeg er nær panikken dagen før, og vurderer å gå tilbake og ta ned igjen utstillingen jeg har hengt opp! For en vanvittig dårlig idè: å stille ut her jeg bor! Ingen kom til å synes det er noe å se på, og det er heller ikke særlig fint. Det er grovt og revet i kantene, men samtidig i sårbart papir, det jeg lager. Når det er her hjemme jeg skal vise det frem, vil jeg se så godt hva folk mener fordi jeg kjennere dem. Jeg vil se hvem som kommer og hvem ikke. Og om de jeg regner som venner, vil være med og dele opplevelsen, eller om de gir f... Det er sårt når noen ikke deler sorger i livet, men jeg synes faktisk det er enda sårere når noen ikke vil dele gledene og medgangen...


Dette, utsatte jeg meg for der jeg stod i det lille rommet jeg hadde lånt, med rød ullkjole for å holde varmen en iskald palmelørdag. Det kommer sikkert ingen, sa jeg til meg selv og måtte holde meg fast for å ikke ta alt ned og gå hjem igjen. Men det gjorde det! Folk kom og kom, de strømmet på. Vi var flere sammen i det store næringsbygget, så mange startet hos oss. Det var Åse Liv med skulpturer og Roy med store bilder. Artur med bøker satt nærmest inngangen, og fikk i oppdrag å telle. Han kom til rett over 100 lørdag og rundt 250 søndag. En jevn strøm av mennesker på helgetur som ville se og oppleve hva kreative mennesker på dette lille stedet hadde laget til. De kom her fra. Men aller mest folk utenfra. Noen hadde reist langt, for å komme og få med seg kulturløypen vår.

Til tider var det skikkelig fult inni det lille rommet mitt. Jeg syntes nesten ikke det var luft igjen, og måtte ha opp vinduet. Det var overveldende: At så mange ville se uroene, bildene og bøkene mine. Noen var likegyldige. Men de fleste ble stille når de kom inn i rommet, og bare leste. Jeg hadde ikke behov for small-talk, så jeg lot dem lese i fred og svarte når de lurte på noe. Det kom mange gode tilbakemeldinger, og jeg tar vare på alle. De beste var de som sa lite, men bare pustet ut og leste, trakk pusten og leste igjen. En mann sa: "Det var herlig befriende at du får sagt så mye med så få ord!"

Men det var tøft å sitte der, så tett opptil arbeidene og liksom være del av utstillingen. Jeg var helt utkjørt etterpå, og synes antallet og lydene og mengdene var helt overveldende. Hvis jeg skulle våge å gjøre dette igjen - og hvis vi skal ha SPOR igjen - tror jeg at jeg vil være hjemme. Heller bruke tiden det tar å rydde ut av arbeidsrommet mitt og andre deler av huset for å få plass til arbeidene. Det ville gi mer plass og kanskje også ro til de som kom på besøk. Hvis det ville komme noen da!

Vår

Endelig er det vår! Luften er skarp og solen intens når den er her. Tåken har lagt inni fjordene her i ukevis, så vi blir helt yre når vi endelig ser himmelen innomellom. Det slår meg at vår er tid for detaljer. Vi må se godt etter for å se det store som hender: Spirene har begynt på en lite, hemmelig arbeid som må sees på nært hold for å oppdage underet. Jeg holder dessuten på med puss av tre-robåten min, og det krever også at jeg ser på en detalj av gangen: En flekk her og en der som må skrapes og oljes på ny. Ser jeg på hele båten på en gang, mister jeg motet! Vår er begynnelse: Om ikke så lenge er hagen full av blader som holder på å komme, tidlige blomster og begynnende farger. Og båten, den ligger på vannet og dupper. Vår er å glede seg.

VÅR

Vårsol

peker påtrengende

på uferdig arbeid 

Bare sitte i den

er en annen bruk

av vårsol

Palmehelgen

Det nærmer seg SPOR, palmehelgens store happening i lille Forsand:

En vandring mellom hele 17 kreative utstillere. Jeg skal låne et godt, lyst rom i Bergekrossen. Tenkte en stund på å lage en ny uro-utstilling, og fylle rommet med dem. Men siden formen har skrantet, blir det i stedet litt av alt, Jeg fyller opp med bilder, bøker, uroer og flasker med dikt. Det kjennes trygt at også Roy, som maler og Åse Liv, som lager keramikk skal stille ut i samme lokale. Jeg er litt nervøs nå - man vet aldri hvordan det der bygdedyret oppfører seg! Det kan bli kjempegøy, eller stor nedtur. Uansett har vi hatt det gøy med å planlegge og samle så mange kreative sjeler. Håpet er mer kontakt i tiden fremover, om det blir ny SPOR-vandring en gang eller ikke. Vi skal sette opp godt med skilt med vår fine logo, og staur med vimpler. Det skal gå an å finne frem. Ta turen alle som er i nærheten!

Vadested

Når det kan gå lenge mellom hver gang jeg skriver på siden, er det fordi jeg fikk et nett-motto da jeg prøvde meg på facebook et par måneder:

HVIS DU IKKE HAR NOE Å SI: IKKE SI DET!

Altså har jeg ikke jobbet med så mye nytt, og da har jeg ikke noe nytt å fortelle. Kroppen min virker ikke helt nå, og sånn er det av og til. Jeg begynner å bli flinkere til å leve med det, men tror aldri det blir ok å være i full gang, og så bare sier det stopp.... Trøsten er at det går over, og så får jeg gjøre det beste ut av stoppen. 

Da jeg midt i trøttheten skulle forberede meg til å lese på Rosehagen og ville lage en overskrift på kvelden, gikk det opp for meg hva mange av diktene mine hanlder om: VADESTED (som første kapitlet til Øyeblikk heter.) Jeg skriver mye om de stedene det er mulig å komme over til hverandre. Der det er litt smalere, eller noen har lagt en stein til å stige på. Jeg skriver og om de stedene det er helt umulig å komme over, samme hvor mye en prøver. Det skal vilje til på begge sider, for å kunne krysse over. Noen vil ikke, og da hjelper det ikke hvor mye jeg selv gjerne vil eller hvor hardt jeg jobber fra min side. Noen kryssinger må man bare gi opp. Det er godt å skrive om disse også, men jeg blir jo gladest av å lese om igjen om de gangene kryssingen fører til et godt møte. Som denne gangen:

BLINK

Smilet ditt

raser gjennom

folkemengden

Som en pil

mot midten

av hjertet mitt

 Og treffer blink

Lyrikk-kveld

Neste uke skal det være kunstuke på Rosehagen på Jørpeland. Der har de spurt om jeg vil være med å stille ut uro`er og bøker, og ha en kveld med diktlesing. Det var gøy å bli spurt, så jeg sa selvfølgelig ja! Nå er jeg litt nervøs, og har ikke klart for meg hvilke dikt jeg skal ta med. Det blir uansett for mye å lese mange dikt på rad, så det kommer en fortelling med og. Håper det dukker opp noen kjente, vennlige ansikter på Rosehagen om kvelden 1.mars!

SPOR

Lørdag og søndag i palmehelgen skal det skje noe spennende i lille Forsand! Vi har kalt det SPOR, og idèen kommer fra Sverige. Tanken er at man den helgen kan komme til bygden og vandre en slags "kulturløyper" mellom kreative steder. Man kan besøke verksted og atelièr til folk som jobber med forskjellige ting som bilder, treskjæring, smykker og keramikk. Eller besøke bygdemusèet eller en honningkube, for å nevne noe.

Vi har planlagt en stund nå, og har det rasende gøy på møtene! Ivrige folk og livlige diskusjoner. Det vi er enige om, er at dette skal være en opplevelse, og ikke en salgsmesse. De som besøker oss, skal sitte igjen med inntrykk av forskjellig slag - og være fri til å kjøpe hvis de vil. Man får uttdelt et kart, hvor vi som er med er merket opp. Så tar man seg fram mellom disse stedene, noen går det an å gå mellom, men det er nok nødvendig med bil.

Jeg skal få låne utstillingslokale i Bergerkrossen, et stort lokale som står tomt. Vi er flere som skal være der, fordi vi har for små arbeidsrom til å få stilt ut arbeidene våre. Jeg har jobbet med nye uro`er en stund, og i dag har jeg vært og scannet dem for å prøve finne et bilde til kartet som skal lages:

Bokhylle

Vi skulle hatt en ny bokhylle. Den vi har er fin og laget av husets snekker, men tar litt plass. Alså svinger jeg innom Ikea når jeg er i byen, og kjøper en bokhylle. Så Billy, at det henger ikke på greip. Snekkeren sier at bare materialene kan koste mer enn det ferdige produktet på Ikea. Altå kjører jeg hjem med slavearbeid i bilen, for disse hyllene kan ikke noen ha fått lønn for å lage. Med fortsatt skurrende etikk, blir flatpakkene båret i hus og satt sammen. Og joda, det er en slags hylle, dvs. to planker står rett opp og mellom dem ligger noen andre, kortere fjøler. Men bokhylle? Lurer på hva slags bøker de har på Ikea. Mine passer i alle fall ikke inn. Det blir enten for mye eller for lite plass til bøkene uansett hvordan jeg plasserer disse korte fjølene. Nei, den gamle, fine hjemmesnekrede får stå litt til. Og vi har to Billy`e bokhyller til overs, som ikke passer til bøker. Men da jeg begynte å rydde i bøkene og enda håpte det skulle la seg gjøre, fant jeg dette diktet fra antologien "Capre Diem":

Ingen har tid til å tie og lytte

med åpne hender

tid til å legge seg i gresset

la timene skride som skyer i horisonten

tid til å tømme vinen til bunns

la gleden folde seg ut i en mangefarget stjernehimmel

på sakte svaiende stilker i hjertehøyde

Ingen har tid til å la tankene rykke nærmere

som fiendtlige tropper i knipetangsoperasjon

la motoriserte kurerer lyne gjennom stillheten

tid til å dechifisere teksten

tid til å røre ved naboens skulder

si det ene orden uten baktanke og profitt

og tåle elektriske støt som forplanter seg

fra den store redsel på bunnen av et ukjent hav

                                                               Harald Sverdrup

Tillit

TILLIT

Til å stole på

er den som vet

hvem han er

og hvor han skal 

Den som vet

virrer ikke rundt

roter seg bort

og tar andre med

Den som våger vite

det han vet

får min tillit

                                    Synnøve

Bygdedyret

I anledningn at jeg  om en måned har bodd 16 år i en bygd, følger her en liten analyse:
Jeg har nemlig i alle disse årene fundert over Bygdedyret: Hvem er det egentlig, og hva vil det? Jeg tror jeg holder på å knekke koden.

Det dyret som bestemmer her jeg bor er ikke vondt. Nei, det som bor her vil alle sitt beste, og det vet alltid hva det beste for alle er. Bygdedyret bor en eller annen plass midt i bygden, uten at noen noengang har sett det. Men man hører stemmen. Det er en ganske rolig og snill, men veldig bestemt stemme som sier: Alle vet jo at... Alle vil jo det.... At du ikke heller gjør sånn... Alle skal, du må... Kort sagt: Bygdedyret er et flokkdyr. I en by er det mange flokker, og man kan velge hvilken man helst vil tilhøre. I en bygd er det få flokker, og flokken velger deg. Derimot har alle samme verdigrunnlag:

Altså, at alle skal gjøre og mene og ville og si det som Bygdedyret har sagt at de skal, og resten av flokken skal passer på. Det er så godt ment, ingen må tro noe annet, og det høres få fint ut. Så lenge man går i takt, lever man i stor fred og fordragelighet og kan nyte bygdens mange fordeler fritt. Spillerommet er faktisk ganske stort, og ikke så trangt som mange byfolk tror. Bare man følger verdigrunnlaget til flokken.

Men er en mann på motsatt vei av Bygdedyrets flokk en dag…. Kanskje for å gjøre en jobb eller oppfylle et løfte eller noe annet som ikke akkurat da stemmer med flokkens vilje. Stakkars mann… Da utsettes han for en sånn massiv overtalelse, stadig i beste mening, for Bygdedyret ser jo så tydelig fra sitt allvitende ståsted hva som er best for alle. Han står i fare for å komme for seint til sin jobb eller avtale, for denne overtalelsen kan dra ut. Og har fortsatt ikke til hensikt å være vond. Den skal bare rettlede en tulling som er på feil vei. Men hvis han klarer komme seg unna og videre den veien han var bestemt på, da setter siste fase inn: (for det er ikke mer avansert dette, enn to faser) Da fryses han ut.

Bygdedyret og dets følge sitter ganske forvirret tilbake og dissekerer denne merkelige hendelsen en stund. For å prøve å forstå hvorfor han ikke bare gjorde som vi sa, den tullingen. Kanskje baksnakker de litt nå. Jo, det hendel vel det i denne fasen. Men forsatt er det ikke vondt ment. - Vel, kanskje litt, men bare litt for nå har jo flokken sin rett til å uttale seg. For vi prøvde å få han på rett vei, gjorde vi ikke? Jo, vi prøvde alle sammen, men ville han høre? Nå kan han ha det så godt, vi vil ikke ha mer med han å gjøre. Den som stikker sitt hode frem, må regne med å få det kappet av. Det er jo noe alle vet i en bygd. (Sammenligningen med tenåringer i skolegården må ikke trekkes for langt, vi snakker om voksne og til dels intelligente mennesker her)

Men mannen selv? Han er kanskje bare glad til, nå er han endelig fri til å få gjort den der jobben og kanskje rekker han til og med avtalen sin.

Stillheten

Jeg har vært på retreat en uke.
Retreat betyr å reise et sted hvor det er lagt til rette for å være stille og søke Gud. Altså har jeg vært en uke stille. Vel, har vekslet noen ord om pratiske ting, og hver dag hadde jeg en samtale med en dyktig åndelig veileder. Men ingen av den vanlige small-talken, ingen radio som stod på, ingen som snakket i vei mens vi spiste, ingen nyheter og diskusjoner. Ikke at Gud helst er å finne i stillheten, for Han er jo over alt. Men Han kan være lettere å få øye på når ytre forstyrrelser er slått av. Jeg er avhengig av stillheten, sånn er det bare! Må ha en liten dose hver dag, og innimellom mange dager i strekk et sted noen hjelper meg å være stille og våge det.
- For stillheten er ikke for pyser....

Når jeg kommer hjem, kjenner jeg ekstra godt hvor mye stress det er i dagene mine. Stress kommer ikke bare av å ha mye å gjøre, tror jeg. Men av å hele tiden være et steg foran det jeg gjør akkurat nå, på vei til neste gjøremål. Kjenner jeg holder igjen for stresset: Det får ikke komme tilbake (ikke enda i alle fall!) Har funnet noen ting som hjelper. En av dem er å gjøre èn ting om gangen. F.eks. kan jeg  både lese og høre på radio mens jeg spiser...

Men hvis jeg lar det være, å bare spiser.
Bare kjenner smaken av maten, ser på fargene og tar meg tid med å spise den. Og en annen gang, bare leser. Konsentrerer meg om ordene og de lange trådene. Er tilstede i det jeg leser. Bare hører på musikk, uten å gjøre noe med hendene samtidig. (Vel, og så faller ressonementet mitt, for bare høre på radio faller fort gjennom, for da hører man jo at det er stort sett ingenting der!) Det er ikke lett, den kan prøve som vil. Men det virker, hvis målet er å være tilstede.

Håndlaget

Bilder av de nye håndlagde bøkene:
De er som alt annet jeg lager grove og revet i kantene.
Fordi slik er livet, og jeg finner ingen grunn til å pynte på det.

"Biskoper og andre kristne"

Sendte nettop dette leserbrevet til Stavanger Aftenblad:

 

Biskopen burde, sammen med alle de andre kristne, holde seg inne i kirkene sine. Sånn at vi vet hvor vi skal finne dem når vi skal beskylde dem for å være virkelighetsfjerne, ha trang seksualmoral og ikke ha peiling på hva som skjer ute i verden. Biskopen burde holde seg til ting som har med Gud å gjøre, og ikke virre rundt med en hyrdestav og prate om alt mulig annet. Skaperverket og samfunnet, f.eks. Som om skaperverket og menneskene har noe med Gud å gjøre! Vi tåler da alle slags meninger i vårt inkluderende samfunn, men at Gud skulle ha skapt jorden, nei det er for fjernt for selv den mest visynte av oss. Så her må vi holde ting fra hverandre, som en sosialøkonom så gjennomtenkt krevde på disse sidene i avisen i går.

hilsen
Synnøve Virkesdal
kristen og skribent

Kommer våren?

I går fikk jeg tak i nobelspisvinner Tomas Tranströmer`s dikt. De ser ut til å være akkurat så vakre og skarpe som jeg har blitt fortalt. Her fant jeg et med mer vintertrøst i et vårdikt:


APRIL OG STILLHET

Våren ligger øde
Den fløyelsmørke grøften
kravler ved min side
uten speilbilder

Det eneste som lyser
er gule blomster

Jeg bæres i min skygge
som en fiolin
i sin sorte kasse

Det eneste jeg vil si
skinner unåelig
som sølvet
hos pantelåneren


Jeg fylte året i går, og fikk bl.a. en vårjakke og en negebørste med god håndkrem - "fordi det snart er vår og du skal ut og grave i hagen", som giveren Tove optimistisk forkynte. Kjente at disse to, sammen med vårdiktet, var det jeg trengte for å huske at det blir vår en gang, og holde ut denne dagen og mens jeg venter. Lyst blir det aldri, men nå er det såpass at jeg kan se veien så da er det tid for en lang tur med den gamle, snille, vakre setteren vår, Leo.

Vintertrøst

Det er belgmørkt ute!
Jeg skjønner aldri hvordan jeg skakl klare å overleve disse mørkeste ukene. Men siden jeg i morgen feirer min 42. januar-måneder, så pleier jeg vel overleve... Det er liksom bare å holde ut. Lengte mot vår og hagearbeid og båtpuss og reiser. For hvor er det gøy å reise nå? Alle stedene jeg har lyst å reise til har og vinter nå - selv om de er mildere og sikkert bedre enn denne her.

Hverdagen er tilbake etter julen, og det er mest godt. Jeg jobber med å lage nye håndlagde diktbøker, for jeg solgte ut nesten alle til julegaver. Mens jeg begynner å lage om igjen noen av de samme samlingene med tema "Mellom oss" og "Bruer", merker jeg at nå har jeg jobbet lenge med de samme diktene. Det er på tide å jobbe frem nye! Jeg har begynt å bla i notisbøker som ligger i skuffer og jakkelommer og vinduskarmer. Og finner en god del brukende! Det er en stund til jeg orker lage ny bok, så i mellomtiden blir det nye håndlagde samlinger. Skrevet ut på min egen laserskriver, med omslag av misslykkede akvareller som har blitt vellykkede collager, sydd i ryggen med vokset tråd, og kanskje pyntet med en perle til slutt.

PERLE

Sandkornet ligger i mørket

og vet det er ingenting

Bare kantete og stygt

som andungen

og helt uten utsikt

Til den dagen

muslingen åpner seg

perlen kommer for dagen

og blender alle

Aller mest seg

                                Synnøve

Juleblues

Jeg gleder meg ikke til jul!
I mange år skammet jeg meg over å ikke glede meg til jul, og prøvde mitt beste å skjule det. Men jeg har kommet til at det faktisk er viktig at vi som ikke gleder oss til jul, sier at sånn er det. Det er nemlig litt for mange som tror at ALLE synes julen er det mest fanstastiske mennesket har oppfunnet. Hjertet mitt gråter når jeg tenker på alle barna som gruer seg til jul, men som tvinges til å glede seg. Som blir fortalt på skolen og over alt ellers at DU MÅ JO GLEDE DEG TIL JUL! Men som har foreldre som krangler eller har gått fra hverandre, eller begge deler. Som feirer jul med voksne som drikker for mye og gjør unevnelige ting utpå kvelden. Når det påstås at 50 % av alle ekteskap ender, så er statsikken for hvor mange barn som gruer seg litt eller mye til jul, ikke så vanskelig å regne ut. Men jeg håper de blir møtt, de små som gruer seg, litt bedre enn jeg frykter.

Som voksen som gruer meg til jul, blir jeg i alle fall ikke møtt med særlig mye varme. Samtalen går vanligvis helt i stå når jeg svare nei på spørsmålet om jeg gleder meg til jul? Egoismen som samfunnet vårt fylles mer og mer av, foredles i denne måneden: Når meg og mine er alt som teller, blir mange  nødt å falle utenfor.
Denne julefortellingen skrev jeg for noen år siden, og brukte som julekort:

EN  JULEFORTELLING

De kom til nabolaget sent lillejulaften.
Alle juletrærne var ferdig pyntet, julegrøten kokt og alle hadde vært rundt hos hverandre og levert julegaver. Freden begynte å senke seg og alle gledet seg til neste dag, selve julaften. Det var da de to skikkelsene dukket opp i mørket. De gikk svært langsom, og ble ikke ordentlig synlige for folk før de nærmet seg husene. Klærne deres var stygge og gamle og at begge hadde langt hår fullt av floker. Det så først ut som det var to kvinner. Men da de kom nærmere, så de at den ene var mann. Den andre var i alle fall en kvinne, for hun hadde stor mage. Svært stor. Hun hadde vanskelig for å gå, og den spinkle mannen støttet henne  fremover. Det gikk sent.

De kom til det første huset i landsbyen, og banket på døren.

Det var lys i vinduene, men plutselig var det visst ingen hjemme. Mannen tok med kvinnen sin til neste hus. Banket på, så skikkelser bevege seg der inne, men ingen åpnet. Slik arbeidet de to seg bortover langs husene. Helt til en dør endelig åpnet seg. Et skarpt kvinneansikt stakk ut av døren, varmen innenfra slo ut bak henne.  JA? Mannen hilse høflig, og lurte på om det fantes noe sted å overnatte her i nærheten? De trengte en seng for natten, for kvinnen hans… NEI! avbrøt kvinnen i døren. Her var ingen sted å overnatte! Det skulle de tenkt på før. Døren ble lukket bestemt i, fulgt av en diskret lyd av en nøkkel som ble dreid rundt. Mannen stod stille en lang stund med bøyd hode. Før han fikk kvinnen sin på beina og med seg videre til flere stengte dører, forbi vindu med lys og pynt innenfor.

De kom til slutt til havnen.

Der var en hytte med lys i vinduene, og mannen banket på der også. En kraftig fisker åpnet døren. Før mannen hadde frembragt ærendet sitt, hadde fiskeren sett det hele med sine kloke øyne. Han steg til siden og bød dem inn. Det var kun en seng der inne, forklarte fiskeren. Men den var bred og god, de kunne få den. Selv kunne han sove i en stol. Utpå neste kveld – som var selve julekvelden, var det tydelig at kvinnen skulle føde. Fiskeren prøvde å få tak i jordmoren, men hun ville ikke ut på selve julekvelden med mindre det stod om livet. Det var vanskelig for en fisker å bedømme om det stod om livet. Så han gikk hjem igjen uten jordmor. Han gjorde sitt beste sammen med mannen for å ta imot den lille gutten som ble født utpå natten.

Dagen etter, var fiskeren ute igjen.

Det var tomt for mat hos ham, siden de hadde blitt så mange flere enn han hadde tenkt denne julehelgen. Mens det lød julesanger fra kirken, leitet fiskeren etter et hus hvor noen hadde litt mat å avse til dem. Han kom tilbake med noe motvillig gitt brød og smør. Fisk skaffet han selv, og god kaffe hadde han kjøpt inn til julen. De levde godt på dette, mens kvinnen og den nyfødte gutten kom seg til hektene. Langt utover de mørke kveldene satt de med tente lys og snakket sammen om store ting. Folk som gikk forbi i løpet av julehelgen, underet seg over lyset som falt ut fra vinduene til fiskeren. Ryktene gikk om at han hadde tatt de to fremmede inn i huset sitt, og ingen forstod at han våget det. Man kan aldri vite hva som reker langs veiene!

 Da julen og freden og gleden var vel over i nabolaget,

reiste den lille familien videre. Det var først lenge etter de fikk vite hvem den lille gutten var. Men da var det for seint å få en ærefull plass i historien.

Synnøve

I butikk

Nå henger en bitte liten utstilling med uro`er

og bøker hos HRM Design i Vågabakken på Jørpeland.

Heidi er en nydelig dame, og syr fantastiske kjoler.

Verd et besøk!

Om å ikke virke

I dag våknet jeg med en idè i hodet! Jeg ble så glad, for nå har jeg vært syk en måned: To uker før jeg fikk fjernet blindtarmen og to uker med komplikasjoner etterpå. Og i all den tiden, har jeg ikke skrevet annet enn noen dikt på mobilen - som man kan skrive på når man ligger. Men i går kom denne idèen: Av alle ting om hvordan lage årets julekort. Etter reisen til Israel i mai måtte det bli noe med Betlehemsmarkene, som gjorde sånt inntrykk på meg. De ligger øde nå, ryddet for oliventrær, for å unngå at terrorister skal gjemme seg der, for å beskytte bosettingen på høyden bak. Det ble et sterkt møte med hele stedet.

Nå begynner jeg som smått å jobbe med et prosjekt som har blitt utsatt for lenge nå: Neste år feirer Pilegrimsgarden 10 års jubileum, og jeg har lovet å lage noen rammer med dikt om det å være på retreat, og bilder. Hvis jeg gjør bitte litt hver dag, kommer jeg nok i mål. Dette er dagens bitte lille arbeid:

Jeg har hatt mye tid til å tenke her jeg har lagt. Tror på ingen måte at Gud vil vi skal være syke, men sykdom hender, og da tror jeg Han er suveren til å bruke anledningen til å gi oss noe. Når vi er hjelpeløse og sårbare, er vi kanskje mer åpne til å ta imot også? Denne gangen har Han benyttet anledningen til litt viderutdanning! Jeg oppdaget som så mange andre, at når jeg gjør ingenting, kjennes det som jeg er Ingenting. Enda jeg har vært bevist på å ha identiteten min på rett plass.... Så har jeg havnet i grøften å blitt for mye en Human Doing og for lite en Human Being. Det er ikke bra å bli det en gjør. Jeg tror at det er bedre å være den en er, og så gjøre sitt arbeid ut fra dette ståstedet. Arbeidet blir både bedre og mer ekte da. Og livet får næring i stedet for å tappe.