Mer lys

Det er noe som skjer med lyset etter jul, at det virker så mye sterkere. Det må skyldes noe mer enn at dagen blir fire minutt lenger i hver retning, det er noe med luften som blir klarere, ofte blir det kaldt og kanskje til og med litt sol. Her på flate Jæren er det jo sol over alt når den først dukker opp, og da kler jeg meg og kjører til stranden. Er det fint vær og helg, går jeg kanskje sammen med Eva for hun skal bade (!) Er det liten storm, går jeg mest aleine. Sånn så det ut i går:

I juleferien har jeg skrevet veldig lite. Det har vært besøk hos familien på Forsand, som gjør meg så godt og glad å være sammen med. Og vi har hatt besøk her og det var nyttår på Sandnes. Men oppi alt det fine, har det lagt og verket en stor bekymring for Harald, som ser ut til å snart være uten jobb igjen. Han har leitet etter noe nytt hele høsten for vi så hvilken vei det gikk, men det er dårlige tider for tømmermenn her på vestlandet, det er byggestopp over alt nå. Så vi vet ikke hva vi skal gjøre, men noe må skje for jobb må han ha!

Nå er det arbeid igjen, og det var rart å sette seg ved skrivepulten på mandag og ikke skulle skrive på romanen som har fylt bevisstheten min i 15 måneder, nå må jeg vente på tilbakemelding før jeg kan jobbe videre med den. I mellomtiden ser jeg litt på dikt, men det er vanskelig å komme i flyt på det og skrive kort nå, det er så lenge siden sist. Jeg har og en haug med påbegynte fortellinger som jeg heller vil ta tak i og se hvilke det kan bli noe av. Noen av dem handler om hav, og jeg vil nok skrive dem annerledes nå, som jeg bor her!

Juleferie

Det er juleferie, romanen er sendt ut i verden, jeg er sliten og det skal gjøre godt med fri en uke eller to. Jeg setter på Händel, skrivelysten kommer og jeg finner noe som ikke er krevende men bare gøy: Blar gjennom dette årets notatbøker og ser hva jeg finner der: 

Leiter etter skatter

i gamle skriverier

Graver etter gull

mellom rabbel

kaffeskvetter

og selvsagtheter

Vasker det skinnende ut

Dette at jeg bare MÅ skrive, gjør det meg til et egoistisk menneske? Når jeg vil gi bort hunden som piper bak den lukkede døren, lar være å ta telefonen jeg har glemt å skru på lydløs og roper JEG SKRIVER til mannen som kommer tidlig hjem. Da føler jeg av og til som et dårlig medmenneske. Dilemmaet er at jeg jo elsker alt dette levende og forstyrrende, og at jeg vil være for og med dem jeg er glad i. Kunst kan heller ikke skapes i et tomrom, så det er altså en balanse jeg må sloss med hver dag. Men hadde ikke skrivingen vunnet så ofte som den gjør, hadde jeg aldri kunne skrive en roman på 15 måneder.

Litterære begivenheter

Det har vært en uke med litterære begivenheter: Wenche Sunde, en veldig god venninne, har gitt ut sin første bok. Hun kom flyttende til Forsand sammen med Roy for omtrent åtte år siden, og jeg tenkte med en gang at henne vil jeg ha kontakt med. Først spurte jeg om hun ville lære meg å male akvarell. Det var kjekt å være oppe i atelieret hennes og male, men jeg skjønte at dette kommer jeg aldri til å bli god til. Så viste hun meg collage, og da var jeg hjemme med en gang! Og vi ble venner underveis, både hun og jeg og Roy og kjæresten min etter hvert. Nå i høst kom Wenche til meg med en perm full av vakre akvareller malt på Skopelos, der hun er mye, og korte haiku-dikt ved siden av. Om jeg ville lese gjennom? Det var et stort kompliment og jeg tok vare på permen med originaler som en skatt, til hun kom og hentet den og fikk meningene mine på kjøpet. Nå har det blitt bok av dem, torsdag var det slepp i Stavanger, og boken er fin og gul og innbydende. Ett av mine favorittdikt er dette:

Dagen tok imot meg

jeg har ventet

sa den

ventet en hel natt

Min egen litterære begivenhet er denne: Jeg er ferdig med utkastet til min første roman! Nå skal den ut i verden, skummelt men sant.