Juleferie

Det er juleferie, romanen er sendt ut i verden, jeg er sliten og det skal gjøre godt med fri en uke eller to. Jeg setter på Händel, skrivelysten kommer og jeg finner noe som ikke er krevende men bare gøy: Blar gjennom dette årets notatbøker og ser hva jeg finner der: 

Leiter etter skatter

i gamle skriverier

Graver etter gull

mellom rabbel

kaffeskvetter

og selvsagtheter

Vasker det skinnende ut

Dette at jeg bare MÅ skrive, gjør det meg til et egoistisk menneske? Når jeg vil gi bort hunden som piper bak den lukkede døren, lar være å ta telefonen jeg har glemt å skru på lydløs og roper JEG SKRIVER til mannen som kommer tidlig hjem. Da føler jeg av og til som et dårlig medmenneske. Dilemmaet er at jeg jo elsker alt dette levende og forstyrrende, og at jeg vil være for og med dem jeg er glad i. Kunst kan heller ikke skapes i et tomrom, så det er altså en balanse jeg må sloss med hver dag. Men hadde ikke skrivingen vunnet så ofte som den gjør, hadde jeg aldri kunne skrive en roman på 15 måneder.