Fra siste

Det er lenge siden jeg skrev nye dikt, det har bare vært de lange linjene i en roman jeg har jobbet med lenge nå. Men da jeg begynte å forberede vårens utstilling, jobbet jeg videre med påbegynte saker fra tidligere, og fikk nok til en ny samling. Da finner jeg et tema og gir dem navn deretter. ”Naturlig Vis” har dikt med bilder fra naturen. ”Definisjoner” er bitte liten med korte definisjoner på kjente saker. ”Oss Imellom” ble den siste hetende, og den er om relasjoner. På trøtte dager jeg ikke orker skrive, kan jeg sitte og rive papir til slike små samlinger, 20 til 30 sider med dikt, bilder, deilig papir og farger som til slutt skal bindes sammen i en collage. Så når jeg har jobbet ferdig et innhold er det bare å putte papir i skriveren og la det stå til. Jeg har blitt ganske god til å finne ut hva toneren takler av papir og rare størrelser, men av og til går det galt og det må kastes. Jeg er inni denne boblen nesten hver dag, og der er så godt å være. Utenfor durer dette rare landet med dobbeltmoralen sin: Vi skal skape fred, og produserer tonnevis av våpen. Vi skal redde miljøet og vi pumper opp tønnevis av olje. Og vi snakker om å hjelpe de stakkars flyktningene, bare et annet sted enn i vårt nabolag, helst skal de hjelpes der de er, der det er krig og ingen kan hjelpes. Jeg irriterer meg til nesten eksplosjon, så går jeg inn i boblen igjen og jobber videre. Aldri har jeg jobbet så godt, og så lenge sammenhengende, uten alle mulige andre forpliktelser og oppgaver. Jeg nyter det. Når det igjen er urolig rundt meg nå, drukner jeg meg i arbeidet, fyller dagene med bøker, bilder og rekved og nekter å begynne bekymre meg enda. Det får stå til, på ett eller annet vis stoler jeg på at Gud har kontrollen og bare lar meg holde på med det jeg kan best.

KURS

Løfter blikket

for å sette kurs

Løfter blikket

for å se Deg

som ser meg

Jeg vet hvor skal

og trenger ikke

rømme mer

Kommer tilbake

”If you love something, set it free,” skrev vi i skoledagbøkene våre midt på 80-tallet ”If it comes back, it is yours. If it does`nt, it never was.” Vi skrev det til det var oppbrukt og en floskel, men i det siste har jeg tenkt på ordtaket mange ganger og kommet til at det er noe i det. For nå kommer ting tilbake til meg som jeg hadde gitt fra meg. Den første tingen, er collagen. Jeg laget for dårlige collager til at det kunne bli gode bilder av dem, hadde jeg bestemt, og lagt det bort. De kan duge til små forsider til å binde dikt inn i, men stod ikke for seg selv, bort med rammer og plater, ferdig. Men nå har jeg malt collage noen vidunderlige dager i atelieret til Wenche Sunde, jeg og fire andre damer som jobber godt sammen og ble inspirert av hverandre og ikke minst av Wenche, hun er en mester i å sette folk i gang. Jeg laget flere bilder, og kom til at fem damer kan ikke lyge, når de sa det var bra, så var det kanskje det. Så lærte jeg om igjen ting jeg hadde glemt, og så selv at plutselig satt det. Toppen kom da jeg limte ett av bildene på et stykke rekved. Nå er jeg helt gearet, jobber frem nye bilder og går til fyret og leiter blant alt havet kommer inn med for tiden. Jeg skal ha utstilling på SPOR i påsken, og nå snakker vi om å få til noe sammen til sommeren, så det er bare å jobbe!

Det andre som kommer tilbake til meg, er enda større: Ryfylke. Jeg har jo flyttet derfra, fra fjordene og fjellene, og hit til åpne Jær-havet. Det er mye jeg savner, folk jeg er glad i og båtlivet, blant annet. Men jeg trives her ute, har fått venner, jobber veldig godt og går til sjøen og henter påfyll nesten hver dag. Her skulle vi bli, bygge opp noe nytt og nyte fruktene av strevet med å gå på skriveskole og flytte to ganger på ett år. Det var planen. Men så må mannen ha ny jobb, for tømrer-avdelingen han jobbet i er lagt ned. Og det får han ikke, verken her på Jæren eller rundt Stavanger, det er byggestopp og folk sies opp, firma legges ned og ingen ansetter nye folk nå. Så var det at broren på Forsand tilbød ham jobb. Det måtte vi tenke lenge på, særlig jeg. Men kom til at han må jo ha jobb, jeg ser hva usikkerheten gjør med han og er altfor glad i ham til å kreve at her skal vi bo, du får bare holde ut! Så han begynner i ny jobb etter påske og ukependler. Men siden vi antar at han kommer til å bli i den jobben en god stund, og at ikke markedet her på by-siden av fjorden vil bedre seg overhode i året som kommer, har kommet til at vi skal trekke innover i Ryfylke igjen. Det finnes en småby 15 minutter fra Forsand som heter Jørpeland, der er direkte båt til byen og vi tenker at det kanskje er et alternativ. Men det kan være langt frem, først skal huset her selges og med de dårlige tidene som er, kan det ta tid. Så jeg tenker at jeg får bo her så lenge som jeg kan og nyte det mens jeg gjør det. Men vi måtte jo fortelle vennene våre her hva vi tenker på, og de ble ganske lei seg. Og jeg må si at nå er jeg drittlei av å flytte og av å gjøre folk lei seg fordi vi skal dra! Tredje gang dette, på to år. Nå får vi finne et sted vi kan bli i til vi blir gamle og skal reise til Italia og drikke vin!

SPOR

De siste ukene har jeg begynt å tenke på SPOR, den årlige kulturvandringen i Forsand i palmehelgen. Har bundet inn flere dikt i små bøker og begynt å tenke hva annet jeg skal gjøre. Jeg har nemlig blitt spurt om jeg vil stille ut bøker med mer i kirken, og det spørsmålet ble jeg veldig glad for. Den kirken har jeg et sterkt forhold til, der har jeg vært i opp og nedturer, mannen har bygget den om og jeg jobbet der en stund. Nå har jeg noen idèer til utstilling, og må inn snart og se om det lar seg gjennomføre.

Men så var jeg i Stavanger i går og gjorde undersøkelser jeg trenger til ”Eplehuset” (som er arbeidstittel på romanen). Jeg skulle bare finne ut litt bakgrunnstoff til den lange fortellingen, men det gikk som det måtte: Pennen begynte å gå, jeg skrev og skrev, så for meg endringer og nye scener ramlet inn. Egentlig skulle jeg ikke skrive mer på den før jeg finner et forlag som vil gi tilbakemeldinger på det jeg har gjort så langt. Men nå skriver jeg igjen likevel, og det er så deilig. Å, så deilig det er! 

I varmen

Jeg har vært en liten tur i varmen sammen med Eva. Hun spurte om jeg ville bli med å hoppe på en tur, og det måtte jeg bare si ja til. Det er lite å gjøre på en sånn vulkansk øy i Atlanterhavet, annet enn akkurat det vi trengte: Ligge på en strand og bli varm og se på dønningene, drikke vin og ha lange, gode samtaler. Jeg hadde en liten pc med, en forsikring mot å bli for sur hvis det ikke skulle bli dårlig vær og jeg kunne sitte inne og skrive i så fall. Men det var sol hver dag, så i stedet fylte jeg en notatbok med solkrem, fortellinger og tanker, skrev nye vendinger til bøkene jeg leste og stort sett bare det som falt meg inn. Det er deilig å gjøre det av og til, bare skrive uten å tenke. Men jeg savner romanen min, som er ute i verden og blir lest enda… Savner å skrive på den, å gå inn i det store stoffet og jobbe og jobbe til det ble godt, og jeg savner de jeg skrev om og håper de har det bra der ute… De var jo enda lenger borte den uken, der hjemme hvor det var kaldt og til og med snø. - Vi fikk bilder av den på mobilen og fikk latterkrampe på en terrasse i steikende sol: ti-hi, snø! Uken gjorde meg godt, jeg ladet batteriene og nå er det ikke så lenge til våren.

Frihet

Jeg har tenkt mye på det med frihet de siste to årene. Det begynte med en trang til å lære og se mer, men jeg hadde det godt der jeg var og dyttet trangen ned lenge. En gang jeg strevde med det, skrev jeg dette spørsmålet:

Hvor mye frihet tåler du,

før det blir for ensomt?

Frihet er deilig, men en frihet som bare handler om at ingen skal kreve og vente noe av meg, blir fryktelig trist. Da blir det en frihet som går på bekostning av kjærlighet, og de to kan være i konflikt mange ganger, synes jeg. Men det ble en helt ny måte å se det på da jeg hørte en tale rundt ordet ”ydmykhet” som opptrer i mye av det Jesus sier i Bibelen. Ordet ydmykhet oversatt fra grunnspråket gresk til engelsk blir nemlig:

Freedom at heart.

Altså å være fri til å elske, fri til å bry seg, fri til å handle på det jeg kjenner i hjertet at jeg bare må. Og jeg tror helt sikkert at en frihet som ikke handler om kjærlighet, blir en kald en. En sånn såkalt frihet jeg av og til hører overfladiske ordtak om, som: ”Nå vil jeg bare gjøre det som er godt for meg.” Ikke noe blir godt for meg, hvis jeg ikke elsker når jeg gjør det. Det handler og om å elske seg selv, men ikke på bekostning av andre. For hvem vil gjøre bare det som er godt for meg til evig tid, og stå igjen uten ett eneste menneske rundt seg til slutt? Dette var noe jeg grublet mye på før jeg bestemte meg for å reise fra alle jeg var glad i for å lære å skrive bedre. Det var et vanskelig valg, men det gav stor frihet å gjøre det, og fortsatt kjenner jeg på denne friheten til å skrive, men jeg tror den kommer innenfra og ikke kan bli gitt utenfra.

I går hadde jeg besøk av en venninne som maler og vi snakket om frihet til å utøve kunst. Om at det er nødvendig å ikke være avhengig av positiv tilbakemelding fra andre på det vi gjør. Jo, det er sant. Samtidig er det umulig å ikke bry seg om hva andre mener om det jeg gjør, så lenge jeg bryr meg om andre. Og det vil jeg gjøre.