cafè Sting

Torsdag har jeg blitt invitert med for å lese dikt sammen med en gjeng som kaller seg «Poesikameratene» på cafè Sting i Stavanger, kl 1930. Bare det å få lese der er en opplevelse. Det var der vi gikk da jeg var student, de hadde billig mat, spennende og sammensatt publikum og av og til noen kulturelle happenings. Da var det om å gjøre å komme tidlig for det lille lokalet ble fort stappfullt. Stedet er ett av få som har overlevd alle opp og nedturer i oljebyen, og det gir meg gode følelser bare å gå forbi. Men det er lenge siden jeg gikk inn og spiste eller drakk noe, så det skal bli fint å komme dit igjen. Jeg ser gjennom hva jeg skal lese nå, og det blir noe fra den nye samlingen jeg har jobbet med men ikke funnet forlag til enda. Her er ett helt nytt som sikkert skal med:

SAMMENLIGNING

Du med de rene og rette linjene

uten rynker eller arr

du med de klare og reine fargene

alt ved deg er reint og strøkent

der er sminke men likevel sant

jeg beundrer deg, og det er meningen

Jeg er lag på lag

av levd og opplevd

en klumpete collage

som kunne være vakker

sammensatt og spennende

Men ved siden av deg

blir jeg bare krøllete

Jeg så deg

 (Innlegg sendt til Stavanger Aftenblad i dag:)

 Jeg så deg nok, den dagen i skobutikken. Det blikket du sendte kvinnen med sjalet mens hun prøvde støvler til datteren sin, det var ikke et godt blikk. Kom deg tilbake dit du kom fra, sa blikket. Og hva mente du egentlig med det, hvor da, skulle de reise? Tenkte du på Homs kanskje, det er en fin by, har jeg hørt, det må da finnes minst ett hus igjen der nå, de kunne vel bo der? Nei, jeg tror ikke du tenkte på det, det var nok det samme for deg hvor de kom fra eller reiste til. Det var vel bare det at de var der i akkurat den dagen du var der, i veien for deg, som skulle kjøpe sko. Som om det var målet til denne kvinnen i dette livet: Å være i en butikk ingen forstod hva hun sa, mens regnet silte utenfor, og snylte barnestøvler fra den norske stat. Jeg håper ikke hun så blikket ditt, men jeg så det.

 

Til trøst

”Hvis man gjør noe man er ærlig i forhold til og vet at man kan stå for det, så er min erfaring at det også berører andre” skriver kunstneren Barbro Raen Thomassen, og det er en trøst når jeg sitter her og prøver å jobbe stoff som jeg hadde trodd skulle bli til bok for lenge siden. Det er vanskelig å finne ro til å jobbe når huset er uferdig innflyttet og fullt av ting som må gjøres, men jeg tar meg en time på skriverommet med en gang jeg har en rolig morgen, for det må være morgen. Da er dagen ubrukt og uforstyrret av alt jeg skal gjøre og møte og huske på. En annen trøst leste jeg i et intervju av den sør-afrikanske forfatteren Wilbur Smith. Han sier: ”Jeg eier to hus og er rik nok til å gjøre alt jeg vil. Men alt jeg vil er å sitte og skrive.” Det kjente jeg igjen (bortsett fra det der med rik!) Han strevde med å få gitt ut sin første bok, men siden har han jo skrevet utrolig mange og holder på enda, nå er han 84 år.

Konsulentuttalelse

Jeg sitter i mitt nye atelier og skriverom. Det var det første rommet som kom på plass i det nye huset vårt på Tau. Den snille tømmermannen min skjønte at jeg ikke kunne flyttes uten at skrivebordet mitt kom samtidig, så han la nytt gulv her først og jeg flyttet inn før noen av møblene var på plass, vi hadde verken kjøkken eller seng. Så bodde vi i et kaos mens vi malte noen vegger, la nye gulv og fikk inn nytt kjøkken. Lørdag kom flyttelasset, og det var egentlig for tidlig, for det er fortsatt ikke ferdig her og kaoset ble bare større. Jeg er så sliten nå at jeg en dag helte malt kaffe rett i koppen og satt meg ned og ventet på at den skulle bli ferdig. Det ble den jo ikke.

Men dette rommet er innflyttet og i orden, jeg går inn her og faller på plass når jeg henter fram fylte notatbøker, maleutstyr og rekved det skal bli bilder på. I dag er første dagen jeg jobber ordentlig her, og jeg kjenner jeg hadde rett i det jeg kjente med en gang: Her kan jeg skrive! Nå nettopp har jeg endelig lest gjennom den konsulentuttalelsen Linda Gabrielsen har sendt meg på utkastet til romanen min. Den kom i e-posten mens jeg pakket ned på Jæren, og jeg kunne bare ikke lese den da, for jeg tenkte jeg kom til å få en stor trang til å skrive med en gang, og det hadde jeg jo på ingen måte tid til da. Men nå har jeg tid, nå kan alt flyte i resten av huset, nå kan jeg sitte her på loftet og se utover fjorden og skrive. Og det skal jeg, for den uttalelsen var skikkelig god! Hun hadde satt fingen på alle de tingene jeg kjente ikke stemte i romanen min, jeg klarte bare ikke se hva det var, men det klarte hun. Romanen består av korte scener og mange av dem ble skrevet i en rus, det bare kom og kom, og var liksom ferdig med en gang. Etterpå jobbet jeg mye med språket, men det var likevel vanskelig å plukke scenene fra hverandre etterpå for å finne ut hva som var feil med noen av dem. Men NÅ skal jeg plukke og rive og fylle ut og skrive mer! Og jeg vet enda mer enn før at dette er bra, dette er jeg stolt over å ha skrevet.