Nye dikt

Det er vanskelig å skrive om en roman jeg egentlig synes er god, men ikke god nok for forlagene, uten å helt vite hva den skal bli til… Mye famling i blinde, jeg må nok finne noen som kan lese og gi tilbakemelding. Endelig, det har jeg leitet etter lenge, har jeg funnet to andre som vil være med i en skrivegruppe, og jeg håper det vil hjelpe å få deres blikk på det jeg skriver på. Kanskje må jeg få en konsulent til å lese gjennom en gang til også. Men akkurat nå skjer det mye i heimen, og jeg tar en pause fra hele greia. Begynner å bla i notatbøker som er helt eller nesten utskrevne. Det er en del av dem. Jeg leste et sted at du vet du er forfatter når du har 27 notatbøker som er for fine til å skrive i. Jeg har bare tre av den sorten! Men mange, mange ferdig utskrevne. Egentlig trodde jeg ikke der var så mye, at jeg ikke hadde skrevet så mange dikt etter at jeg gav til Vadested. Men det var en del, så nå jobber jeg med å sette dem sammen en ny liten samling og lage en serie håndlagede bøker av dem. Her er to, i hver sin ende av skalaen av hva vi gjør med hverandre:

Desse orda er gift

eit oppsamla beger

varma og bryggja

til det bobler over

Veit du det

eller veit du det ikkje

at eg kjem til å døy

når eg drikk desse orda?

Den laga store ringar

den vesle dråpen

eg lot falle i vatnet ditt

Selvpublisering

Du kan jo gi ut selv, er det mange som sier når jeg forteller om romanen jeg strever med og ikke har funnet forlag som vil ha enda. Som om det å gi ut en bok er det samme som å trykke en bok! Det er ikke det samme. "Et forlag skal gjøre deg til en bedre forfatter enn du visste du var" sa en redaktør jeg møtte en gang. Så til alle jeg møter som sier de skriver, sier jeg det samme: Få noen til å lese!!! Du blir blind av å sitte der med hodet langt inni ditt eget stoff, noen fra utsiden må se det med friskt blikk. Og jeg vet jo ikke, men tror at en redaktør kan gjøre akkurat det jeg savner i min prosess nå: Komme inn fra utsiden og si ting som "dette funker ikke, kanskje du skal stryke det, eller flytte lenger frem, men dette er bra, skriv lenger, det er for kort" Sånn omtrent, tror jeg. Men så heldig er jeg ikke. Og jeg misstenker at å få napp hos forlag er mye flaks, men det må være noe veldig bra der i utgangspunktet.

Jeg har lest noen selvpubliserte bøker. Nei, det har jeg ikke, jeg har prøvd å lese noen, men gitt det opp. Sett med en gang at de ikke var ferdige, kanskje det var noe bra inni der, men det skulle hatt hjelp til å bli noe stort. Så nei, jeg vil ikke trykke mitt eget utkast, selv om jeg synes det er bra. Jeg vil ha et forlag med på å gjøre det bedre og så få det ut i verden.

Lesing

Jeg skriver og jobber på bibliotek, så jeg er nok over gjennomsnittet hekta på bøker. Fryder meg når jeg finner en skatt, som "Sigd" av Ruth Lillegraven, som er en fantastisk roman i diktform, men legger fort bort bøker som ikke tar meg med. Livet er for kort til å lese dårlige bøker. Eller: de er skrevet for noen andre.

Hele verden elsker Elena Ferrante, den italienske forfatteren ingen ver hvem er, bortsett fra forlaget. Og jeg prøvde hardt å komme inn i universet hennes, Napoli-kvartetten. Men jeg forstod ingenting! Okei, så er jeg dummere enn jeg visste, "alle" synes dette er bra, men jeg skjønner det ikke, jeg gav opp. Så hørte jeg at den første boken skulle bli serie, og begynte jeg å se den, for å finne ut hva i alle dager den handlet om. Først forstod jeg ikke den heller, kom bare ikke inn i hodene på karakterene. Så var det noe som skjedde, det sa klikk, det åpnet seg og jeg ble lukket inn. Nå er jeg hektet, er halvveis i bok 2, og forstår ikke hvordan jeg skal få lest boken vi skal ha i litteratur-gruppen neste gang, for etter den har jeg enda har jeg to bøker til i serien som roper på meg!

Blå mandag

Jeg hørte på P2 en forsker snakke om menn sin evne til å få seg alene-tid. Jeg slo på midt i, men forstod at hun akkurat da snakket om forfattere. Menn, sa hun, har til alle tider, tross trang økonomi og harde liv, klart å få seg et sted å skrive utenfor huset. Kvinner, har alltid skrevet med barna rundt beina.

I mitt lille forfatterliv låner jeg rom ute av huset innimellom. Eller hytten til snille venner noen dager. Men mest skriver jeg i huset. Det er en trass i det, at jeg vil kunne skrive hjemme hos meg selv, jeg gir meg ikke, jeg VIL. Og datteren min går jo på skolen, så huset er tomt, men likevel vanskelig å skrive i. Helgen henger i veggene, eller er det inni meg den henger fast, jeg kommer i alle fall ikke inn i det jeg skriver. Mannen går på jobb og legger tak på hus og tenker ikke på annet i 8 timer hver dag. Jeg tar det med meg om jeg reiser tvers over landet for å få skrivero. Det er sikkert fordi det er forskjell på å være tømmermann og forfatter. Men det er og fordi det er en dypere forskjell på oss, det virker som jeg det er sånn at jeg bare må skrive med alt rundt beina mine uansett hvor jeg er, fordi jeg er kvinne. Og hvis det er sant, er det virkelig irriterende!

Og jeg klarer komme meg gjennom nesten hver gang. Men i dag gir jeg opp, jeg tar en hengekøye-dag med de fantastiske diktene til Rutt Lillegraven.

Lys på skrivebordet i dag.
Bildet er malt av Wenche Sunde

Nærsyntarbeid

Det tar en evighet å skrive om en roman i dette tempoet! Det er annet arbeid som må gjøres innimellom, det er andre oppgaver og forstyrrelser, det er hodepine som begrenser hvor lenge jeg kan holde på. Men aller mest tar det tid fordi jeg skriver så seint. Driver nærsyntarbeid, går helt inn i språket og pusser på det, om og om igjen, Eller stemmer, som konsulenten på Vadested kalte det å skrive om dikt: Som å stemme en gitar. Å stemme en roman blir som å stemme et helt orkester! En liten endring i et kapittel fører til endring i alle de andre. Av og til finner jeg en endring til et språk som fungerer, og da må det gå igjen på mange sider. Andre ganger finner jeg en bok som har det jeg leiter etter, og da blir den liggende oppå permen med romanen som en bruksanvisning. Jeg leser et stykke i boken og går rett inn i mitt eget og tar rytmen, kommabruken eller måten å skrive dialoger på med meg inn i mitt eget stoff. For tiden er det URD av Ruth Lillegraven som er bruksanvisningen min. Hun skriver fortellinger i diktform! Vanvittig bra skrevet, drivende og fult av handling, ulikt andre dikt, dikt kan ofte stå helt stille. Eplehuset er en kortroman, det vil si den består av korte scener, som alle må sitte som støpt. Når man skriver kort, må alt som skrives være skikkelig bra. Så jeg skriver scenene om igjen og igjen, jeg har for lengst mistet tellingen over hvor mange ganger jeg har skrevet gjennom denne romanen nå. Språket begynner å bli bra, men jeg sliter med det jeg må for å bli ferdig: Gjøre om handlingen, gjøre skikkelig om, slite i stykker og sette sammen på nytt. Jeg føler for sterkt med det jeg skriver om, jeg får det ikke til, jeg går meg vill i stemmingen.

Jubileum

    Det var noe som hendte den vinteren jeg var 18 år og livet var tristesse. Min mor var syk og jeg var veldig ensom. Kjæresten var i en annen by og rundt meg planla de fest og russefeiring, men jeg tenkte bare på et liv uten min mor og hvordan jeg skulle klare dagene med ansvaret for huset og helgejobb og skolen. Hele kveldene jobbet jeg med leksene, for året etter skulle jeg søke sosionom eller journalist,  jeg hadde ikke bestemt meg enda, men begge krevde høye karakterer.  Jeg var utslitt og burde lagt meg når leksene var ferdig. Men jeg ble sittende å skrive utover nettene ved skrivebordet på loftet, skrev og gren og papiret tok imot væte og ord. Det ble til lange, triste og selvmedlidende dikt. De var dårlige, for jeg hadde enda ikke lært at det ikke blir godt før jeg kan få en avstand til følelsene, ta dem ut og se på dem og så prøve beskrive dem på nytt. Men jeg skrev ikke for at det skulle bli godt, jeg skrev for å få det ut og det reddet meg gjennom. Og noe hadde våknet, en trang til å skrive, en gave som ble gitt meg, og den har aldri gått og lagt seg igjen. Det er tretti år siden nå. Hadde jeg visst hvor mye den trangen har ført til, hadde jeg kanskje smilt litt der jeg satt og frøs med pennen mot papiret.