Reisedagbok

Jeg har vært en uke i Israel! Jeg hadde med meg en notisbok hele tiden, og skrev ned inntrykk hver gang vi satt oss ned en plass. Og lange dikt! Det landet er alfor sammensatt til å forfattes i noe som helst kort. Her er noen utdrag fra reisedagboken:

Jerusalem, 14. mai:

Endelig en cafè! Vi har gått og gått. Egentlig skulle vi til Oljeberget for utsikten sin del - det skulle være så lurt å starte denne byen der. Men vi var for trøtte etter reisen i natt, så vi snudde. I stedet går oppå muren rundt det jødiske kvarteret og prøver å ta inn alt dette. Vi er tisstetrengte, så både lår og munner er temmelig tilknappet. Hele det jødiske kvarteret er totalt lukket, for det er Sabbat. Vi hører bønner bli sunget fra synagoger over alt. Det er spennende. Men det var den doen vi skulle hatt... Plutselig er vi inne i det Arabiske kvarteret! En bod med appelsiner, sier oss at her er alt åpent. Og det er det, vi finner denne cafèen og er reddet!

Byen er veldig oppdelt, ser det ut som. Det er en merkelig følelse, å komme nedover byens hovedgate, på utsiden av bymuren. Vi bor i Vestbyen, det er der hotellene er, og der er jødisk. Alt er stengt og stille siden det er Sabbat. Knapt biler i gatene, engang. Så går vi inn i Gamlebyen, gjennom Lions gate på Østsiden, og alt bare koker! Fullt av arabere som handler og roper ut varer og kjerrer som kjøres rundt i de utrolig smale gatene. Kvinner selger grønne blad fra tepper på gaten, boder er fulle av varer og alle tiltaler oss og spør om vi vil ta en titt? Det vil vi jo, og kjøper gjør vi og. Både denne dagen og de neste. Jeg liker å prute, men her går det hardt for seg! Jeg må lære koden: Mannen sier en pris, jeg sier halvparten, han sier forferdet "please! I have to supprt my family" og jeg går opp bitte litt, han går ned en hel del, og vi begynner å nærme oss, han gjentar hvor fantastisk varen er, og spør innimellom hvor jeg er fra og hvor lenge jeg har vært her og om jeg liker byen, og har jeg barn? Vi blir enige til slutt, det er en hel samtale, og jeg elsker det! Harald liker det like godt, det gnistrer i øynene hans når han kaster seg ut i spillet. For det et spill, og en måte å føre en samtale på. Som vi liker.

Ved inngangen til gamlebyen, ved alle portene, er det soldater. Og inni de smale gatene, og utenfor, og over alt. Det er mange av dem. De bærer våpen, og de er skarpladde. Jeg blir kjemperedd første gang jeg ser dem. Så redd at jeg glemmer å puste. Ser geværmunningene, som peker mot gaten mens våpenet henger avlsappet over skulderen. Jeg venner meg aldri til dem, en gang jeg kolliderer med en soldat, begynner jg å grine, for våpenet hans peker mot beina mine et lite øyeblikk. Jeg tenker meg gru på de som har grunn til å være redd dem... Meg, vil de jo bare passe på. Harald, den tidligere FN-soldaten, sier at jeg må se dem i øynene, ikke på våpenet. Etter noen dager prøver jeg på det. Og ser til min store overraskelse at de har vennlige øyne. Utenfor Øst-portene og det muslimske området, er det ekstremt med soldater denne dagen. Harald spør en av dem om det er noe på gang. Vi får vite at i morgen er det Uavhengighetsdagen til Israel, så de venter opptøyer. Vi blir enige om å holde oss ute av byen neste dag.

Betlehem, 15, mai:

Vi blir hentet på hotellet i en drosje. I brosjyren står guiding i luksus minibuss. To engelsek damer blir plukket opp, og drosjesjåføren durer gjennom byen. Vi prøver alle å spørre ham, hvor er minibussen? Men han er lite pratsom. Han kjører ut av byen, og plutselig ser vi Muren foran oss! Sjåføren stopper og sier han kan ikke bli med gjennom. Muren er et skremmende syn. Og enda verre å komme seg gjennom den. Vi må gjennom to kontrollposter, en Israelsk og en Palestinsk på andre siden. Vi er skjelvne, spesielt den ene engelske damen. Føler oss som kveg som skal føres til ett eller annet vi ikke vet hva er... På andre siden er det mange drosjer og folk og lett kaos. En ny sjåfør møter oss, og tar oss til en minibuss. Vi spør opprørte om muren, og sjåføren svare så godt han kan. På en høyde ser vi mange nye, hvite lave bolig blokker. Vi spør om det er bosettingene vi har hørt om. Det er det. Vi stopper og plukker opp en søvnig guide, som blir vekket av turister en søndag morgen, og kaster oss over ham med flere spørmål om muren og bosettingene. Han svarer villig. De engelske damene sier fredommelig: "They shuld not have done that..."

Den trivelig guiden tar oss til kirken bygget der Maria etter tradisjonen ammet Jesus før de flyktet til Egypt. Der ber en nonne i et kapell alltid, de er flere som bytter på. Det er fint å tenke på, at noen alltid ber. Mange ber alltid her, både i denne lille byen og den store vi ser starten på i det fjerne. Det er veldig håpefult. Jeg tror bønnen om fred er den vanligste... Alle sier de ønsker fred. Vi får vite at Fødelskirken er stengt siden det er søndag, og mange messer. Men guiden kjenner en av vaktene, og vi får en rask tur i en stappfull kirke ned i fødelsgrotten. 

Hyrdemarkene er et fredlig sted i sammenligning:

Oljeberget, 16. mai:

Vi følger en guidet tur i buss opp, og går ned igjen hele fjellet. Det er stupbratt ned i Kedrondalen fra byen, og like bratt opp igjen mot på Oljeberget. Vi er glad vi ikke gikk turen første dagen... Det er fint å guides gjennom kirkene og stedene, som betyr så enormt mye for mange. Kirkene er mye mer fredlige enn Fødselkirken og Gravkirken, som er enormt ladede og full av følelser. Her er luftig, selv om det er veldig varmt. Vi får et godt møte med ett av verdens aller helligste fjell. Det er typisk nok hellig for alle de tre religionene som bor i byen.

Gamlebyen, 17. mai:

Jeg sitter i en barber-shop og venter mens mannen blir klippet. Vi drikker hver vår vidunderlige kopp arabisk kaffe, som jeg får bli med på bakrommet og lære hvordan den lages. (Så det skal vi lage hjemme!) Butikken er full av menn, det summer av stemmer og handel utenfor. TV strå på, og ser ut til gjenta rapporter fra opprørene den 15. Guiden i går sa tørt: "They only protest one day at the time. Normaly on å friday, this week also on a sunday." 4 mennesker ble drept mot grense i nord, og det kjennes rart å ha vært her da... 

Vi har nettop hoppet av en guidet tur gjennom byen, det ble for mye folk og kaos. Men endel spennende steder fikk vi se, som stedet de har gravd seg ned til gatenivå på Jesu tid. Og den beste utsikten til Tempelhøyden. Al Aksa-mosèen er synlig over store deler av byen. At det heter tempel-høyden er ikke tilfeldig - den er byens høyeste punkt, bare Oljeberget er høyere. Nede foran Vest-nuren (Klagemuren) er stemningen så fortett og intens at vi orker ikke være der. Det er der vi går fra flokken og guiden og inn i byen igjen. Vi kommer til det muslinske kvarteret. Der bor visst 48 000 mennesker på like stor plass som det i det Amrenske kvarteret bor 2 000!

Tiberias, 18. mai:

Vi er mette av byen, og tar en lokal buss nordover. Det er sånt som er spennende å oppleve, men idet vi går av drosjen utenfor Sentral Bus Station, kjenner jeg at det er bitte litt FOR spennende... Her ekspoderte det en bombe et par uker før i reiste... I sikkerhetskøen på vei inn på stasjonen, tenker jeg at hvis ingen kommer inn hit med en bombe, så er det vel i køen utenfor de sprenger den... Inne er det enormt med soldater, jeg holder mannen i sjorte-armen og glemmer å puste for jeg er så redd. Men vi finner perrongen vår, og etter litt venting kommer bussen. Bussen er et eget samfunn! Soldater i uniform og med våpen setter seg spredt i bussen, kanskje på vei til og fra perm. Noen unge tildekkede, muslinske kvinner sitter foran meg, en av dem setter seg til og med ved siden av en soldat når det fylles opp. Ved siden av meg sitter en middelaldrende jødiske kvinne, som ber morgenbønnen sin. Det kjennes trygt å reise ved siden av en som ber. Jeg begynner langsomt å puste og slappe av og tar frem reisedagboken:

Soldatene

spiser

står i kø

går på do

prater

med hverandre

Til min overraskelse

Soldatne har

vennlige øyne

svarer høflig

beveger seg rolig

Til min overraskelse

er de mennesker

Det er våpnene

jeg hater!

Generaret-sjøen 19. mai:

Hotellet har langt fra den standarden det så ut som da vi fant det på en internett- cafè i Jerusalem! Jeg sover dårlig, og ble forkjølt av air-conditoinen de 3 timene på bussen i går. Men vi leier oss en bil, og kjører norover langs sjøen. Den ligger 214 m under havet, og er som en gryte med fjell rundt. Luften er full av støv, det er fuktig og det er veldig varmt. Vi stopper i Kapernaum, som er et inngjerdet, veldig hellig område, og trives sånn passe med det hele. Eneste byen er Tiberias, ellers er det hoteller, stengte strender som hører til dem, og lite liv. Jeg bader i sjøen, og vi finner noen steder å gå ned til. Men går lei av busslastene med følelesladede turister, så vi tar veien til kysten i stedet. Finner en strand en by som heter Akko, til å fa litt sol og avslapping resten av dagen mens vi ser utkanten av byen og fult av minareter like bortenfor.

Frankfurt 20. mai:

Mellomlanding, og et godt måltid mat på den lange veien hjem. I bussen på vei ut til flyet, kommer vi på at nå forstår folk hva vi sier, så vi må plutselig tenke før vi snakker! Vi er trøtte og fnisete som to tenåringer. Jeg våkner til virkeligheten, når jeg hører en Siddis bak meg snakke med kameratene sine om hvor viktig det er med familie-tid, og det å ha en hytte på fjellet som er såpass fin at ungene vil være med i påskeferien. Jeg tenker på barberen i Gamlebyen. Bassarene var åpen fra 11 til 21, hver dag hele uken. Jeg lurer på hvor mye familie-tid han får... To gutter kom inn mens vi satt der, og mannen strålte opp. Med fult av kjærlighet i blikket, tok han en pause fra klippingen av nordmannens hår, og snakket med dem. Hvor mye tid har de sammen...?

Velkommen hjem igjen til norsk virkelighet...