Kompass

Et dikt jeg har brukt mye, og skrev for flere år siden har plutselig fått ny mening for meg:

KOMPASS

Gå etter
 kompasset

i magen

Følg nålen

 mot lys

Det vokste liksom mot meg en dag, og siden har jeg malt på kompasser og tegnet et stort på veggen i arbeidsrommet. For meg handler det plutselig om den ignitianske veiledningen jeg holder på med og lærer stadig mer om. Det er akkurat det vi gjør der: Prøver å følge kompasset. Først må vi finne selve kompasset, selvfølgelig. Så sette rett kurs. Men å faktisk holde kursen, er vanskelig uansett hvor grundig forarbeid det er gjort! Jeg har øvd så lenge nå at jeg kjenner når jeg er på vei dit nålen peker mot lys - mot Gud. Og jeg kjenner veldig godt når jeg ikke er på den kursen... Det er livslang øving, tror jeg: Finne sin kurs, ut fra der vi er i livet, og så hvor vi skal. Jeg skal mot Gud. Men roter meg stadig bort... Da tenker jeg av og til på noe jeg lærte på Båtførerprøven: Når et kompass står i en båt over tid, blir det påvirket av magnetisme og krefter i motoren. Derfor vil det etter en stund vise feil. Da må man legge inntil en brygge, stå på land med et kompass og finne nøyaktig hvor nord og sør er, og stille det i båten etter dette. Jeg har mennesker og steder som hjelper meg å stille kompasset mitt når det viser feil, og jeg har noen som hjelper meg å finne kurs. Men jeg må gå den selv.