Røssdalen i går:
Jeg har tenkt at jeg ville henge opp igjen Tankesnoren, og ikke bare pakke den vekk etter påsken. Har sett for meg å henge den opp forskjellige steder, som en overraskelse for de som kommer forbi. Og forhåpenilig gi dem noe å tenke på. Røssdalen var første stedet den fikk lufte seg for en dag. Dalen er berømt for sin hvitveisblomstring på denne tiden: Hele dalen er hvit i bunnen, og det er mektig og trolsk mot de høye svarte fjellene som raver på hver side av dalen. Det er vakkert der inne, jeg har gått mye tur der, og bla. skrevet et eventyr om småfolket jeg er sikker på lever i uren og under røttene på de gamle, krokete trærne som vokser der.
Så tidlig (for noen) om morgenen, var Tove og jeg der for å henge opp snorer mellom trærne og klærne på dem. Jeg ville på gudstjeneste, men det tar sin tid å bli ferdig når den kreative delen av hjernen jobber og tenker i bilder og ser alt fra alle vinkler og at alt må henge ihop og bli en historie. Så etter flere timers tråkking var jeg skikkelig trøtt, fortet meg hjem men kom likevel for seint i kirken. Men der foreslo vår fine prest, Ole Wollert, at vi skulle ta fellestur til Rossdalen, se på utstillingen, finne ut om hvitveisen blomstret og grille.
Så jeg drog hjem og kledde på meg turklærne igjen, pakket sekk og spurte min trøtte gamel hund om han ville på tur igjen? Heh... sa han for han hører litt dårlig. TUR?! spurte jeg igjen. Ja, sa han, jeg er klar, er ikke du, alltid må jeg vente på deg, kom nå! (han sier det, hele hunden sier det, hver gang!)
Dagen kan oppsummeres i: Elendig foto-lys, trivelig selskap, god grilling, litt dårlig bålkaffe, glade barn som byttet på å leie hunden, og ganske vårlig. Men ikke helt... Ikke sol, ikke hvitveis. Bare et par, som alle tok bilder av. Om kvelden var jeg så trøtt, så trøtt og kjente at jeg savnet mannen, som kom hjem fra Liberia i dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar