Bruce!

Hva gjør en poet med litt trøtt kropp når hun er på diger Bruce Springsteen-konsert for første gang? Jo, hun er litt spent på forhånd på hvordan kroppen vil klare det, køer, ståing og det hele. Men klart jeg blir med når Trude inviterer! Vi drikker nesten ingen ting hele dagen, i redsel for de der dokøene. Men som ofte i livet, er all bekymring bortkastet. (Bekymring er som å sitte i en gyngestol, som en vennine sier: Man kommer ingen sted, men har noe å gjøre på.) Vi kommer rett inn, har sitteplasser og trenger ikke vente lenge før helten vår kommer på scenen. Andre sang er sånn som andre band slutter konserten med: Full trøkk og den varer og varer. Og det er bare begynnelsen! Avisene skrev dagen etter at publikum var litt trege, men det var IKKE oss! Jeg spretter opp og setter meg ned igjen når jeg oppdager jeg står aleine. Men når helten på scenen spør hvorfor vi sitter, er det slutt på å ta hensyn. Etter to timers dansing er kroppen til poeten sliten, men det er ikke folka på scenen. De holder på en hel time til, og jeg klarer ikke stå stille, det er umulig til den musikken. Det er en rus, og det er deilig. Å, livet må ikke bli for alvorlig, tenker jeg og kaster meg ut i det.

Hva gjør poeten dagen etterpå? Hun analyserer tekster, selvfølgelig. Jeg må spørre Trude, som har fulgt bedre med enn meg, hva han mener noen steder. Og oppdager til min glede at mannen fortsatt bruker masse ironi, som i "We take care of our own" om Katerina-orkanen. For det gjorde de jo ikke, akkurat. Jeg tenker på noe jeg leste i Helge Torvund`s Diktskole på Dagbladet nett, som jeg har kost meg med i vinter: Han mener at å skrive politisk for å påvirke folk, alltid blir dårlig poesi. Men klarer poeten å stille seg på side med folket og uttrykke det alle kjenner, blir det stort. Og det er det han klarer, Bruce. Vi kjenner oss igjen, og derfor elsker vi det. Dessuten kritiserer han amerikanerne. De liker det ikke der borte, men er det noe vi elsker her på berget, så er det når amerikanere blir kritisert!