Langsomme båter

Endelig er det varmt og tid for båt! Robåten ble oljet sist helg og ligger nå på Haukalivatnet. Og snekken kom på slipp i går. Vi har tenkt at å ha to trebåter er for mye, i alle fall hvis mannen skulle til Liberia tre måneder om gangen fremover. Så snekken har lagt for salg en måneds tid. Men den har ikke blitt solgt og nå skal mannen ikke være borte så lenge hver gang, hvis han i det hele tatt skal. (Det bestemmes i disse dager...) Så skal vi beholde den eller likevel selge, for det er mye arbeid med disse gamle perlene? Vi har diskutert frem og tilbake, men uansett den må på slipp og bunnsmøres.

 

Og det ble altså gjort i går. Jeg gikk den fra havnen til slippen i solskinn og blikkstille fjord, med varmt i koppen og motoren som laget godlyd. Mannen stod klar med slippen da jeg kom inn, og da båten var oppe kunne vi se at skroget fortsatt er helt fint. Så vi bestemte oss bare, for at denne båten kan vi ikke selge! Nå har vi solgt to snekker de siste 10 årene, fordi de vokste oss over hodet med arbeid. Denne, beholder vi!

 

 

 

Men det er det samme hver gang jeg står og skraper og oljer på båtene våre: Folk stopper og prater, og det er jo så trivelig. Men så kommer alltid en lekse om hvor mye arbeid det der må være osv. Og noen legger til at "DU har vel tid til det der, men JEG hadde aldri hatt tid til sånt!" Og jeg undrer meg hver gang, over hvor stort behov noen har for å fremheve hvor skittviktige de er, og hvor gjerne de trykker andre ned for å fremheve det. Etterpå underer jeg meg over hvorfor det stikker i meg hver gang jeg hører den der leksen. For nei, jeg er ikke skittviktig, har ikke jobb med høyt lønnstrinn og frynsegoder. Og ja, jeg har tid, for jeg har et langsomt liv og langsomme båter. Og jeg er stolt av det! Så nå jobber jeg med å huske det, hvis kommentarene skulle komme til å hagle i år også. Og det gjør de nok.

 

Tenker på hva jeg ønsker meg av denne sommeren. Utenom å sitte i båt og duppe - forhåpentlig i litt sol, og ofte med venner på besøk ombord - så er det bare det å skrive som drar voldsomt. Om sommeren stopper alt annet jeg gjør av betalt og ubetalt arbeid, folk er på ferie og har i alle fall god tid om de er hjemme. Så det er TID til å skrive. Og det er det jeg vil! Gjøre klar diktsamlingen jeg har begynt på, kanskje. Eller lage bilder og bøker av dem. Så om jeg ikke har en skittviktig jobb, så vet jeg i alle fall hva jeg skal i dette livet, og det er ganske stort, faktisk!