Skriveglede

Jeg skriver!
På Skopelos kom jeg for alvor i gang igjen. Skrivegleden er som en strøm som alltid er der, jeg alltid kan og egentlig alltid har lyst å besøke. Forstår det sånn at noen kreative mennesker går rundt og finner på en masse ting for å utsette arbeidstart og er redd for det blanke papiret. Det er aldri slik for meg, jeg vil EGENTLIG alltid begynne. Mitt problem er at jeg blir så vanvittig lett forstyrret! Både av praktiske, viktige ting som må gjøres, og av mennesker. Det fører til en haug med konflikter, når jeg holder på med noe jeg elsker og èn jeg elsker kommer og forstyrrer. Da må jeg jo velge, og nesten alltid har jeg lyst å skrike: SER DU IKKE AT JEG SKRIVER?!!! Men jeg sparer det til når jeg er virkelig inne i det, for jeg vil ikke være en sånn ego-kunstner som mener kunsten min går foran alt for den er så unik og jeg selv er det mest unike på jorden som alle rundt meg må dyrke... Skrivingen kan ikke gå foran kjærligheten, f.eks.


Det er lett å si, men konflikter blir det. - Som jeg tenker på nå, når vi bor i en leilighet og arbeidsplassen min er en del av spisestuen, og selv om det går an å lukke døren til resten av stuen, så skal jo mannen bo og leve her òg. Han går og spinner og venter på å få begynne i ny jobb - det blir stadig utsatt... Og jeg må øve meg på å konsentrere meg om å skrive selv om noen er her, for her er ingen dør å lukke og spille Bach høyt bak for å sette meg selv i gang! Den øvingen har jeg godt av.

DIKTET

Diktet maser

rundt føttene

napper i hendene

surrer i hjernen 

Lett irriterende

først

så skriker det:

SKRIV MEG!

                                              Synnøve