Nattsalme

I går fant jeg en overraskelse i butikken. Blant juleheftene var det ett som het “Julerosa”, det var fult av tekster av gode forfattere, og måtte jo bli med hjem. Inni fant jeg mye fint, og dette diktet av Jon Fosse. Det må jeg samle på, siden jeg for noen uker siden beskyldte ham her for å ikke skrive om håp:

Det finst ei jord som opnar opp

sitt djup av svarte natt

og løyner både sjel og kropp

til ingenting er att

Det finst ei natt som møter deg

og tek deg mjukt imot

og let deg kvila æveleg,

di han, di sjel, di fot

Det finst frå Gud i alt som er

i jord og nattevrimmel,

di sjel er hans, du er hans verd

du lyser fram hans himmel

Han facinerer meg, den mannen! Jeg så et intervju med ham forleden. Intervjueren leste et dikt han har skrevet om fjellet og spurte om han var på fjellet når han skrev det? Da sa han noe sånt som: ”Nei! Hvis du går ut og skriver om det som er der, er du journalist eller reporter. Det må komme innenfra og ut. Et dikt skal ikke mene, det skal bare være. I de beste diktene møter du noe du har vist eller opplevd før, men det har ikke blitt sagt før. Å skrive noe jeg vet, er uinteressant, jeg vil ikke vite når jeg begynner å skrive. Jeg lytter meg fram.”