Trang

Jeg kan være så trøtt at jeg ikke klarer noe. Setter meg i en stol inne eller ute hvis det er sol, det hender her på Vestlandet, ofte er det ikke, men i høst har det kommet hver dag, dette vidunderlige fenomene, og jeg tenker at i dag gjør jeg ingenting. Så ser jeg noen blomster som trenger vann. Eller får en tanke som kan bli et dikt og finner noe å skrive det ned på. Og så har jeg plutselig litt krefter likevel, det blir mer arbeid i hagen, eller det blir til at jeg skriver litt til. Jeg har hørt det beskrevet som latskap, det at en klarer gjøre mer av ting som er gøy å gjøre. Men jeg tenker det beviser hvor sterkt det er, når vi gjør det som ligger dypest i oss. 

Skrivetrangen er voldsom og intens. Men det er ikke bare å gå inn og si hei, takk for sist når det er for lenge siden sist. For: Hvem er du? sier pennen og merker jeg er et annet sted og vil ikke jobbe for meg. Det er for lenge siden og ikke bare å hilse og tro at det er bare å sette i gang. Det holder ikke. Og livet er så fullt nå, at det er ikke bare å lage dette rommet, som ikke kan være for lite, det må være plass nok til å skrive. Og det er ikke lett når røttene er avrevne og alt er nytt, hus og omgivelser, alt skal finnes ut av, vennskap skal tas opp igjen etter måneder i en boble, og en nydelig tenåringsjente har flyttet inn hos oss. Dagene er så fulle, og jeg får panikk når jeg ikke får skrive, det er som noen tar kvelertar på meg, jeg får ikke puste. Jeg MÅ! roper jeg i telefonen, og min kloke venninne sier at det må kanskje være så sterkt, for at jeg skal få gjort det? Og minner meg på hvor heldig jeg er som vet så sterkt hva jeg skal i dette livet. Jeg vet det, men for tiden er det fysisk vondt.