Dinas bok er den boken som har rystet meg mest, av alt jeg har lest - og det er ganske mye. Men jeg møter så få som digger Herbjørg Wassmo like mye som meg, og har lurt på hvorfor. Men der jeg står i køen på litteraturfestival i Stavanger, skjønner jeg hvorfor: alle, absolutt alle, er eldre enn meg! Så kanskje jeg var for ung da jeg trakk boken ut av mammas bokhylle, eller det var hun som sa, som vi sier i min familie: Den MÅ du bare lese! Og den var så rå, så ærlig og så vidunderlig, jeg glemte lekser og venner og alt annet og gikk inn i Dinas verden med hud og hår. Da filmen kom lenge etter, var det flere som så den og jeg tenkte at nå skal jeg endelig få diskutere boken. Jamen, hun et jo gal, jamen, hun drepte jo! Sa de jeg ville dele med. Hallo, du må ikke stå der og dømme! Du må bare hoppe inni og bli med, sa jeg. Og var like aleine med opplevelsen som før.
Så er hun der, i kinosal 5. Liten og tynn med hvitt hår og vakkert ansikt. Se! Vil jeg rope, der er hun! Men her er behersket, jeg sittet stille med hjerte som banker og gleder meg som en unge, og lurer på om jeg kommer til å våge snakke med henne etterpå.
Bokbaderen er en intellektuell kar fra Klassekampen og han tar tråden opp fra venninnene mine: Jamen, Dina dreper jo, har hun rett til det? Klart hun ikke har, men det gjør hun altså sier den lille kvinnen og setter øynene i karen. De snakker om den siste boken, en oppfølger til Dina-triologien (som jeg skulle ønske jeg ikke hadde lest. Den er ikke like magisk som de tre første.) De snakker om galskap, at flere av karakterene i bøkene hennes er i det landskapet. Det kunne vært meg, sier hun tørt. Å sitte der og skrive frem det som ikke er, og få leseren til å tro på det, det er jo ikke akkurat A4!
Og hun forteller at hun skriver på intuisjon, planlegger ingenting før etterpå. Og er drevet av empati, av at hun lever seg så sterkt inn i de hun skriver om at hun sjøl og alle rundt henne er mindre viktige mens hun holder på. Det snakker til hele meg, det gir gjenklang så det jaller.
Den intellektuelle har ikke flere spørsmål, tiden er oppbrukt. Vi klapper og damene reiser seg og kakler som høns mens de venter på å slippe ut av salen. Hun gjør seg klar til å gå der fremme, sjansen min glipper nå, køen flytter seg ikke. Da trør jeg rett i kinosetet foran meg og baner meg vei forbi arrangørene som prøver ta heltinnen min med ut. Jeg må bare si, sier jeg, at du er grunnen til at du skriver, du skriver som en gudinne! Tusen takk, sier hun med øynene i mine og tar meg i armen. Grepet er varmt, jeg kunne stått der lenge, lenge. Men hun blir ledet bort og jeg kommer meg til utgangen og svever ut i Stavanger -regnet. Jeg har snakket med Herbjørg Wassmo!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar