Nattsalme

I går fant jeg en overraskelse i butikken. Blant juleheftene var det ett som het “Julerosa”, det var fult av tekster av gode forfattere, og måtte jo bli med hjem. Inni fant jeg mye fint, og dette diktet av Jon Fosse. Det må jeg samle på, siden jeg for noen uker siden beskyldte ham her for å ikke skrive om håp:

Det finst ei jord som opnar opp

sitt djup av svarte natt

og løyner både sjel og kropp

til ingenting er att

Det finst ei natt som møter deg

og tek deg mjukt imot

og let deg kvila æveleg,

di han, di sjel, di fot

Det finst frå Gud i alt som er

i jord og nattevrimmel,

di sjel er hans, du er hans verd

du lyser fram hans himmel

Han facinerer meg, den mannen! Jeg så et intervju med ham forleden. Intervjueren leste et dikt han har skrevet om fjellet og spurte om han var på fjellet når han skrev det? Da sa han noe sånt som: ”Nei! Hvis du går ut og skriver om det som er der, er du journalist eller reporter. Det må komme innenfra og ut. Et dikt skal ikke mene, det skal bare være. I de beste diktene møter du noe du har vist eller opplevd før, men det har ikke blitt sagt før. Å skrive noe jeg vet, er uinteressant, jeg vil ikke vite når jeg begynner å skrive. Jeg lytter meg fram.”

ROMAN!

Jeg sitter her foran et nesten ferdig utkast til en roman. Det hadde jeg aldri trodd ville skje, at jeg skulle skrive noe så langt. Men blant alt jeg lærte på Nansenskolen, var at romaner kan ha mange former. Min er kort. Jeg har jobbet med den litt som jeg gjør med dikt: skrevet en scene om gangen, og etterpå puslet dem sammen. Og historien har vokst og blitt større, uten at jeg noen gang har hatt en plan eller laget et plot, det har kommet intuitivt. Å lage en ferdig roman ut av det, vet jeg ikke om jeg får til, jeg har jo aldri gjort det før! Derfor har jeg komme så langt jeg kan på egenhånd. Nå skal det først leses gjennom for skrivefeil og faktafeil, og etter det kommer det jeg gruer meg til: Å begynne leite etter et forlag som vil gå med meg siste del av veien til å lage en bok av dette. Jeg har sendt fra meg biter i hele høst og latt noen lese litt her og der. Men hele, har ingen lest enda.

Det begynte med en skriveøvelse helt i starten av skriveåret mitt i fjor høst. Ut av den steg det en jente som var veldig bestemt på at hun ville fortelles mer om. Scenene kom strømmende på hele året, innimellom var jeg fortvilet for det var så mye annet å skrive og gjøre. Jeg prøvde å stoppe, vent, sa jeg, vent til dette året er over så har vi mer tid sammen, du og jeg. Men det nyttet ikke, det sprengte seg på. Jeg måtte bare skrive, og det gikk ut over alt annet, sosial liv ble det f.eks. ikke særlig mye av. Kvelder og helger satt jeg ved skrivebordet mitt på Johannesgården, utenfor vinduet falt bladene og snøen kom og ble nesten like til vi dro i mai, mens ordene bare kom og kom. 

Så etter at vi flyttet og mitt nye arbeidsrom var i orden, kastet jeg meg over det igjen, og nå var det endelig tid til å få en oversikt og skrive videre. Jeg begynte å se for meg hvordan denne historien skulle bli, men den har overrasket meg hele tiden, tatt vendinger dit den ville og jeg måtte bare bli med. Det er det gøyeste jeg har gjort noen gang, å skrive denne historien! Jeg kunne fortsatt lenge enda, men tror likevel jeg må slutte nå, før jeg vannet den ut og gjør den tynn. Forhåpentlig får jeg gode råd når jeg finner et forlag, og forhåpentlig sier de at jeg må skrive mer, for jeg kjenner meg ikke ferdig. Men for nå, er jeg det. Siste rettinger og strykninger, så skal kjæresten lese korrektur. Han har ikke lest noe enda, så jeg er så spent jeg kommer til å måtte rømme huset når han går i gang med å lese, og skal komme inn og se hva som har fylt min verden i 15 måneder.

Input

Det er sagt så mange ganger, og det er sant, at å skrive kan være en ensom greie. Jeg sitter her og jobber et par timer nesten hver dag, har fått skriverytmen godt inn og det er så deilig. Men av og til stopper det opp og jeg får bare vondt i hodet av denne pc`en. Da kan jeg ta med blyant og skrivebok og f.ex dra til Bryne, nærmeste småby - 12 minutt med tog, for der er et kjempebra bibliotek med cafe. Det er nesten alltid ute jeg får nye ting på papir, og så jobber jeg gjennom det hjemme. Og det er noe eget med cafèer, jeg har noen rundtomkring, der jeg setter meg ned og så begynner pennen å gå med en gang.

Og på Nansenskolen så jeg hvor verdifullt det var, det at noen leste det jeg skrev og meldte tilbake hva de mente. Det ble jeg avhengig av, så etter skolen er slutt og jeg sitter her i arbeidsrommet mitt ved havet, trenger jeg at noen leser. Jeg har sendt ting fra meg flere ganger i høst, og vil fortsette med det. En av de som har lest, er Per Øyvind på Stord, han er litteraturkritiker på høyt nivå og jeg tenkte at det får jeg tåle, sier han at dette er noe skvip, så får jeg jobbe med det på nytt. Her er et av hans dikt:

JA

JEG

JEG

ER DEN DU LESER OM  I

ALLE DISSE BØKENE

DU VET

DE SOM INGEN VIL VÆRE VEL

SOM DE DIKTER I BØKENE

DE

JA

DE

SOM INGEN VIL VÆRE

MEN SOM  BLIR HELTER I BØKENE

MEN

IKKE

I

DET VANLGE LIV

NEI

IKKE DER

HVA

TRODDE

DU

Per Øyvind Takvam

Engler

Det kommer ikke en nisse over dørterskelen i dette huset nå mot jul, de har ikke noe med min julefeiring å gjøre. Jeg vil heller pynte med engler, de er med i historien jeg feirer, det var de som kom med gode nyheter. Nå har jeg testet ut noen i papir (det måtte jo bli papir!), for jeg har invitert de jeg kjenner i nabolaget til å komme med barn og ha juleverksted hos meg. Det er tre damer det, og det er ikke så verst etter et halvt år på ny plass! Jeg gleder meg.

Jon og eg

Jon Fosse har fått Nordisk råds litteraturpris, og jeg kom akkurat til å tenke på at jeg skrev noe rettet til han, i en øvelse på Nansenskolen i vår. reprise følger her: 


JON OG EG
Eg vil skrive om von, seier ho, det er vona eg vil skrive om. Det er for mykje ondt i verda, eg vil skrive fra det som er godt. Om fast grunn under føtene, om lysninga i skogen, det vil eg skrive om. Det er for mykje mørkre, eg vil skrive om ljoset, det er det eg vil.


Om når du er ute og går, og må kryssa ei myr. Midt i myra sit foten din fast. Du kjenner det i heile kroppen, du trur at myra vil sluka deg, dra deg ned i mørker så du forsvinn, vert borte. Men då har du ikkje rekna med vona. For ho gjev foten din noko å trø på så du får spenntak og du kjem opp og ut. Den kjensla, foten som får fast grunn til å sparka frå, er kjensla av vona, og den vil eg skriva om, seier ho.

Eller når du har gått deg vill i skogen og har leita etter utveger til du hikstar av fortviling. Den kjensla som kjem når ein lysning i skogen opnar seg, ljoset treff deg der du står i mørker og trur du har gått deg vill. Ljoset som kjem og syner deg det er ein veg ut, ut or mørkre du trudde du måtte bli verande i, mørkret som heldt deg fast der inne. Den kjensla du får når det opnar seg, seier ho, det er kjensla av von og den vil eg skrive om. Så at neste gong du trur det ikkje finst ljos, kan hugsa at du må leita litt til, for opningar finst. Det er det eg vil skriva om, seier ho og lyfter koppen til munnen, lagar ein o, bles på kakaoen.Gjer det du og Jon, seier ho, skriv om von.