Filosofiforening

Alle skriveoppdrag og utstillinger er gøye, men noen gir et ekstra kick! Ragna Bjelland har feriehus på Vigrestad, og i høst spurte hun meg om jeg ville komme og henge opp litt av Tankesnoren min når hun skulle ha filosofi-forening nå i vår? En filosofiforening er en gjeng på rundt ti damer som treffes noen ganger i halvåret og diruterer filosofiske tema, fikk jeg vite. Og det er klart jeg ville være med på det! Jeg plukket jeg ut de elleve av de ca sytti spørsmålene som jeg mente kunne egne seg best til å diskutere, og dro ned til huset hennes i skarp vind fra sørvest for å henge dem opp nå i helgen. Tankesnoren har vært mange steder siden jeg laget den til SPOR på Forsand i 2013, først i hagen min, så i flere turområder i Strand, Forsand og Sandnes den sommeren, og nå i vår har den hatt seg en luftetur i Haugstadskogen her i nabolaget, (en skog på Jæren, det er så sært at det står Severdighetskilt på hovedveien!) Det har vært gøy hver gang, men å få henge den opp helt i havgapet, med så mye vind at man måtte holde i plaggene for å lese spørsmålene som stod på dem, og få lov å komme og spise og diskutere med disse råflotte og skarpe kvinnene etterpå, det var virkelig et kick! For det hadde berørt dem, de hadde brukt timevis på bare to uvalgte spørsmål, og kunne altså holdt på en uke for å komme gjennom alle. Det var det jeg ville da jeg laget den: Gi noe å tenke på. Det er for mange som går rundt og tror meningen med livet er å bli en god kopi av naboen eller noe en har sett på nett. Men hvem er det meningen at du skal være, ville jeg spørre, og hva bruker du livet ditt til? Spørsmålene skulle være litt skarpe og gjøre litt vondt. Og jeg har jo skjønt at det rammer så mye iblant at jeg har lurt om på jeg skulle være litt snillere… Men jeg tror ikke noen har tatt skade av dem enda, ifølge filsofi-kvinnene var det tvert imot.  Det var så gøy å snakke med dem at da jeg kom hjem måtte jeg spørre om de kunne se at jeg ikke var helt nedpå men fløy lavt over bakken? De så det, sa de.

 

Vente

Jeg er dårlig til å vente. Det er ikke en måte jeg vil leve et liv på, å sitte i ro og vente på at ett eller annet skal skje, som at et hus skal bli solgt og noen som leser romanen skal gi meg tilbakemelding. Jeg øver meg i å være der jeg er, være sammen med de som er her, våge å bli glad i nye mennesker og ta det som kommer etter hvert i stedet for å vente på det som kanskje kommer. Når det gjelder å gi ut en roman, forstår jeg at det tar rundt fire evigheter, og det er ganske lenge. Så er det disse diktene jeg jobber med imens, og det begynner å bli ganske mange som er ferdige etter hvert, jeg har hatt en opptelling nå, og det er rundt 90 som egentlig er klare for å komme ut i verden. Det er fem år siden forrige samling, siden har bare laget disse små bøkene for hånd og kost meg med det. Men det er kanskje på tide og prøve seg på å finne et forlag igjen, har jeg tenkt når jeg har fått tilbakemeldinger på det siste jeg har skrevet og forstår at det er ikke så verst. Så nå vurderer jeg å sette alle disse diktene sammen og sende dem ut i verden på leit etter noen som vil trykke og være med å selge dem. De tar sikkert et par evigheter det og, så kanskje jeg skal bare begynne og la det gå sin gang.

SMAK

Tar en støyt

av ordene

ruller dem rundt

i munnen

Spytter dem ut

de er for små

for det

jeg vil si

Jeg må nok brygge

mine egne

Å glede seg

Av å ha vært deprimert har jeg lært at det er viktig å ha noe å glede seg til. Så da kroppen ikke virket særlig godt etter påske, fant jeg noe å glede seg til: Å begynne å bade og at plommetreet skulle blomstre. Badingen begynte i slutten av april, før var jeg sånn at jeg kastet meg ut i alt som var vått, den vanen hadde jeg mistet. Men etter å ha gått tur med Eva en høst og vinter og sett henne bade hver gang været var godt, har jeg gledet meg til det skulle bli varmt nok på land til å jeg kunne ha glede av å bli med. Og det er en rus å dykke seg i de iskalde bølgene fra Nordsjøen, skifte og sette seg på stranden og kjenne at det prikker i hele kroppen og varmen bre seg. Det har vært en fantastisk vår, mye lys er det alltid her på Jæren, og så mye sol i tillegg det har vært i år, jeg har vært ute, ute og ute. Nå er det sommervarmt og plommetreet blomstrer, jeg satt under det i går og skrev, så nå må jeg finne noe nytt å glede seg til. Det er ikke vanskelig på denne årstiden: Å gå på fjellet med mann og hund, høste den første sukkererten, vin på terassen med venner - og neste bad. Det er nok å ta av, og jeg bare takker for hver dag huset ikke blir solgt så jeg får være her lenger! 

Sendt

Der var den sendt, romanen min er ute i verden igjen. Jeg har leitet blant en lang liste forfattere som tar konsulent-oppdrag og funnet en som heter Catarina Cattaneo, hun skal lese Eplehuset og gi tilbakemelding. Listen fikk jeg fra Forfattersentrum, der kan en få tak i mange norske forfattere, se hva de tilbyr og så formidler de kontakt og tar imot betalingen. Det virker veldig ryddig og greit å gjøre det sånn. Men det var skummelt å ta manuset frem igjen og se på det en gang til. Nå har det hvilt nesten siden jeg sendte det til forlag rett før jul, så kanskje det ville være se dårlig ut når jeg så på det igjen med litt avstand… Men det holder, jeg synes helt ærlig at det er godt det jeg har skrevet, og er veldig bestemt på at dette skal bli bok. Det var fint å jobbe med det igjen, lese gjennom alt på nytt og gjøre endringer jeg har tenkt på mens det har hvilt. Det sitter, jeg kan stå for det og gleder meg til å skrive ferdig etter tilbakemeldingene forhåpentlig gi meg det jeg trenger for å gjøre det.