Vadested

Jeg har endelig fått satt sammen en bearbeidet utgave av diktsamlingen med arbeidstittel Vadested. Det var er kamp å få ledig plass i dagene og hodet til å få gjort det, men disse diktene lå der og var avviste av forlagene de var en runde hos i vår og jeg kan jo ikke gi meg. De trengte litt bearbeiding og så skal de ut i verden igjen og leite videre etter noen som synes de er verd å gi ut. Jeg hadde trodd det skulle være verre enn det har blitt, det der med å leite etter et forlag. For når jeg sender fra meg noe, går jeg bare i gang å jobbe med noe annet. Jeg har vekslet mellom romanen og denne samlingen med dikt og det gjør at jeg aldri går på tomgang og spenner i grusen mens de leser og vurderer på forlagshusene der ut. Og nå er diktene klare til å sendes igjen. Jeg har vært på biblioteket og dradd ut alle diktbøkene for å se hvilke forlag som gir ut dikt, og nå skal jeg sende den til nye. De store forlagene som jeg sendte til vår, sa nei på rekke og rad i sommer. Og de får bare ha det godt, nå gikk de glipp av sjansen! Her er to av diktene fra samlingen:

KALENDER

Våren kom

midt på høsten

det året nyttår

falt på første juni

FORTØYNING

Mellom oss en trosse som holder

oss og alle årene vi har levd

all smerten vi har gjort hverandre

gledene vi har gitt og tatt

alt som ikke har blitt og alt som har

 Den er sterk

jeg håper den holder litt til

Trang

Jeg kan være så trøtt at jeg ikke klarer noe. Setter meg i en stol inne eller ute hvis det er sol, det hender her på Vestlandet, ofte er det ikke, men i høst har det kommet hver dag, dette vidunderlige fenomene, og jeg tenker at i dag gjør jeg ingenting. Så ser jeg noen blomster som trenger vann. Eller får en tanke som kan bli et dikt og finner noe å skrive det ned på. Og så har jeg plutselig litt krefter likevel, det blir mer arbeid i hagen, eller det blir til at jeg skriver litt til. Jeg har hørt det beskrevet som latskap, det at en klarer gjøre mer av ting som er gøy å gjøre. Men jeg tenker det beviser hvor sterkt det er, når vi gjør det som ligger dypest i oss. 

Skrivetrangen er voldsom og intens. Men det er ikke bare å gå inn og si hei, takk for sist når det er for lenge siden sist. For: Hvem er du? sier pennen og merker jeg er et annet sted og vil ikke jobbe for meg. Det er for lenge siden og ikke bare å hilse og tro at det er bare å sette i gang. Det holder ikke. Og livet er så fullt nå, at det er ikke bare å lage dette rommet, som ikke kan være for lite, det må være plass nok til å skrive. Og det er ikke lett når røttene er avrevne og alt er nytt, hus og omgivelser, alt skal finnes ut av, vennskap skal tas opp igjen etter måneder i en boble, og en nydelig tenåringsjente har flyttet inn hos oss. Dagene er så fulle, og jeg får panikk når jeg ikke får skrive, det er som noen tar kvelertar på meg, jeg får ikke puste. Jeg MÅ! roper jeg i telefonen, og min kloke venninne sier at det må kanskje være så sterkt, for at jeg skal få gjort det? Og minner meg på hvor heldig jeg er som vet så sterkt hva jeg skal i dette livet. Jeg vet det, men for tiden er det fysisk vondt.

cafè Sting

Torsdag har jeg blitt invitert med for å lese dikt sammen med en gjeng som kaller seg «Poesikameratene» på cafè Sting i Stavanger, kl 1930. Bare det å få lese der er en opplevelse. Det var der vi gikk da jeg var student, de hadde billig mat, spennende og sammensatt publikum og av og til noen kulturelle happenings. Da var det om å gjøre å komme tidlig for det lille lokalet ble fort stappfullt. Stedet er ett av få som har overlevd alle opp og nedturer i oljebyen, og det gir meg gode følelser bare å gå forbi. Men det er lenge siden jeg gikk inn og spiste eller drakk noe, så det skal bli fint å komme dit igjen. Jeg ser gjennom hva jeg skal lese nå, og det blir noe fra den nye samlingen jeg har jobbet med men ikke funnet forlag til enda. Her er ett helt nytt som sikkert skal med:

SAMMENLIGNING

Du med de rene og rette linjene

uten rynker eller arr

du med de klare og reine fargene

alt ved deg er reint og strøkent

der er sminke men likevel sant

jeg beundrer deg, og det er meningen

Jeg er lag på lag

av levd og opplevd

en klumpete collage

som kunne være vakker

sammensatt og spennende

Men ved siden av deg

blir jeg bare krøllete

Jeg så deg

 (Innlegg sendt til Stavanger Aftenblad i dag:)

 Jeg så deg nok, den dagen i skobutikken. Det blikket du sendte kvinnen med sjalet mens hun prøvde støvler til datteren sin, det var ikke et godt blikk. Kom deg tilbake dit du kom fra, sa blikket. Og hva mente du egentlig med det, hvor da, skulle de reise? Tenkte du på Homs kanskje, det er en fin by, har jeg hørt, det må da finnes minst ett hus igjen der nå, de kunne vel bo der? Nei, jeg tror ikke du tenkte på det, det var nok det samme for deg hvor de kom fra eller reiste til. Det var vel bare det at de var der i akkurat den dagen du var der, i veien for deg, som skulle kjøpe sko. Som om det var målet til denne kvinnen i dette livet: Å være i en butikk ingen forstod hva hun sa, mens regnet silte utenfor, og snylte barnestøvler fra den norske stat. Jeg håper ikke hun så blikket ditt, men jeg så det.