Bosboros

Peter Halldorf har skrevet en liten fortelling som har gjort dypt inntrykk på meg siden jeg leste den i ”Hellige Røtter” for lenge siden:

Den 21 år gamle Luigi står en dag i 1680 på dekket av en båt som ligger fortøyd i Bosporos-stredet og tenker at det er noe rart med strømmen der nede. Han kaster en loddlinje over ripen og vil finne ut av hva som foregår. På linen har han festet hvite korker med jevne mellomrom. Først går linen vestover, akkurat som han har ventet siden det er den veien båten drar i ankerfestet. Men når han kommer lenger ned, ser han at de hvite korkene begynte å bevege seg motsatt vei. Der nede går strømmen mot øst, fra Middelhavet og inn i Svartehavet. Den dagen beviser Luigi at det er to strømmer i Bosporos. En på overflaten som alle kan se, og en i dypet som går andre veien. I ettertid vet vi at det er det salteste vannet som synker ned, og at det er viktig for rensingen av havet.

På samme måte tror jeg det er to strømmer i kirken. En på overflaten, den alle ser. Det er der de for eksempel krangler om hvem som kan gifte seg med hvem og hvem som kan være prest, sånt bølgene i maktkampen alltid har skummet rundt. Men i dypet, er en annen strøm. Den handler om hovedpersonen for alt i kirken. Den handler om nåde og oppreisning og håp. Og den strømmen er mye tyngre og dypere enn bølgene på overflaten, det er den som gjør at kirken overlever tross alt det rare den har holdt på med. Jeg trøster meg med denne tanken når jeg leser hva de roper til hverandre på hver sin side av konflikten som pågår nå. Jeg griner når jeg leser hva de sier til hverandre, og kjenner jeg tror ikke på noen av partene, sånn som de snakker til hverandre er nok til at jeg tenker de har gått seg vill.

(Det der med at vi skal elske hverandre, eller hvordan var det nå igjen.) De har mistet fokus på begge siden og glemt hva oppdraget deres egentlig er: Å peke på han som alt dreier seg om, og som vi nå snart skal feire i påsken. For meg den største av alle høytidene, den har alt i seg.