Minner

Nå er det to år siden jeg har hatt noen utstilling, og hadde glemt hvor stressa jeg blir mot slutten. (Tror jeg aldri blir ferdig, syns det jeg har laget er noe søppel ingen vil se, og så videre.) Men jeg har hatt fire utstillinger med visuell poesi og to bokslepp siden jeg begynte å si ”jeg skriver” når noen spurte hva jeg drev med, en gang i 2008. Og de har vært sånne oppturer alle sammen, at det er sikkert dem jeg kommer til å sitte på aldershjemmet og rote med når hukommelsen svikter og jeg bare husker det beste. (For det er sånn jeg vil at min hukommelse skal svikte.) Harald har vært med på dem alle, både med å holde meg ut i forkant (spesielt den første var jeg visstnok ille å være i hus med.) Og på selve dagen har han vært med å synge, si velkommen og få gjestene til å føle seg vel. Til SPOR i 2013 ville han bake sjokoladekake og stå for salg av dem. Så skulle vi i alle fall få litt penger inn, siden han ikke hadde noen tro på at jeg kom til å klare være en god selger av bøker, og det jeg hadde laget den våren var en Tankesnor som hang rundt i hagen og ikke kostet noen verdens ting å lese. Jeg skulle ta meg av kunsten og han kaffen, så han bakte kake. Først en glutenfri, den kom ut av ovnen skinnende brun men litt ujevn oppå, så han fikk den ideen å hvelve den på en rist så den jevne siden kom opp. Det gjorde han, og halve kaken satt igjen i langpannen. Vi lo oss ferdig og klarte redde nok til at vi kunne si at vi hadde glutenfri kake. Så var det den andre kaken, ”ei me alt” (som de sier i Stavanger når de skal ha pølse i brød med alt på som finnes i disken.) Den kom enda finere ut av ovnen, og nå hadde mannen lagt bakepapir i bunn, så det skulle være lett å hvelve den på rist. Det gjorde han, og hele kaken skled langsomt inn i vinduskarmen bak kjøkkendisken. Under hele utstillingen stod han og delte ut sammenlappet, gratis kake og skrev den inn i oppskriftboken som ”Haralds vinduskake”.