Ett år tilbake

Jeg reiser tilbake ett år og møter meg selv her jeg er nå. Det er uken før påske og jeg kjører sørover fra Sandnes i lånt bil og skal se på flere hus på Jæren. Harald kommer til ferien, og vi har laget denne bestemmelsen at vi skal kjøpe det huset vi liker best av de som er til salgs denne uken. Jeg kjører og tenker at jammen er det langt ut hit, men så kommer jeg ut av skogen innenfor Obrestad fyr og det åpner seg rundt meg enda mer, det flater ut og lyser opp og jeg får tårer i øynene. Jeg har bodd ett år i skogen på Østlandet og jeg er hjemme igjen. Bilen flyr lavt mellom jorder og beiter og endelig ser jeg havet, det har hvite små topper og er blått, det er så vakkert at jeg får nesten ikke puste. Et skilt peker mot en havn og jeg kjører dit. Bølgene kolliderer med moloen og står hvite til himmels, jeg prøver å ringe Harald på Skype for dette må han se, jeg roper inn i telefonen, men linjen er dårlig. I stedet går jeg ytterst på moloen og åpner munnen for å ta inn havet og saltet og alt som er så stort, så altfor stort. Jeg står det og er en bitte liten del av det enorme skaperverket. 

Jeg ser på flere hus som ikke er noe, spiser lunsj i bilen ved Kvassheim fyr og går ut for å hilse på det, er så sliten at beina knekker under meg og jeg må sette meg på en stein. Det er så stort og lyst og åpent rundt meg, og der ute er horisonten, den store vateren. Jeg sitter der til det blir kaldt og går tilbake til bilen, ett hus igjen på Vigrestad, jeg tror og håper det er det beste. Harald kommer på palmelørdag og vi står her i stuen og liker begge dette huset med den store hagen. Vi tar det, sier vi og skriver på budskjema.

Ett år etter. Dette årets påske en over, jeg er fornøyd og veldig sliten. Av alt jeg har lært om meg selv disse to årene på reise, er det viktigste at i tillegg til å ha en kropp som blir fort trøtt, er det helt normalt å være sliten etter en uke med utstilling først og så Bergens-besøk. Fordi jeg er introvert. Det lærte jeg av å lese boken ”Stille” av Susan Cain. Da forstod jeg at det er ikke noe galt med meg selv om jeg liker å ha det stille rundt meg når jeg skal jobbe. At jeg ikke er asosial selv om jeg trives godt i samtale med en håndfull mennesker men blir stresset i et auditorium fult av mennesker jeg må forholde meg til. At det er normalt å streve med å få ned maten når jeg må spise sammen med seksti andre, men kan spise for flere når jeg har lunsj med en god venninne. Og at jeg blir sliten av å være sammen med folk over lang tid, ikke betyr at jeg ikke er glad i dem. Jeg er bare introvert. Det er normalt, det betyr at jeg trenger mye tid aleine, og det har flere gode og sterke sider. Som at jeg kan skyve bort alt annet og konsentrere meg om å skrive to timer nesten hver dag i ett år.