Om collage

Jeg fant en liten skatt i en skrivebok jeg trodde var tom. Det må være noe jeg har skrevet til åpningen av min første utstilling i 2011. Den het «Urolige dikt» og bestod av uroer med bilde og dikt som hang i taket. Dette har jeg skrevet om å lage collage:

Jeg er ikke noe god til å male. En gang prøvde jeg å lære meg akvarell. Det ble mye prøving og feiling og jeg gikk på en kurs, men det eneste jeg fikk ut av det var at dette fikk jeg ikke til. Likevel fortsatte jeg å male i årevis, fordi det var så gøy å leke med fargene og se hva de fant på når jeg ikke kontrollerte dem for mye. Så lærte jeg collage, og det løsnet. Alle de mislykkede bildene ble revet i biter og satt sammen på nytt med masse vann, lim og ny maling. Jeg begynte å samle på papir, magasiner, teaterprogram, servietter, håndlaget papir og alt som var mykt og godt å ta på og ville trekke lim og la seg feste i et bilde. Og jeg likte ideen med collage med en gang. Kanskje fordi jeg er nød til å leve med sykdom og har måttet utforske det å bruke det man har, og gjøre mest mulig ut av det. Forme og foredle det som finnes, når det ikke er mulig å bare skaffe seg det man ønsker seg. Som en frisk kropp. Eller et annet liv med spennende jobb og anerkjennelse. I stedet snu og vende på det som faktisk finnes og bruke det som best mulig, og oppdage at det kan jo bli noe vakkert ut av det! Livet kan bli et skapende liv, noe å være stolt av likevel. Og de mislykkede akvarellene kan bli et nytt bilde, og til slutt så mange at de havner på en utstilling.

Skrivepause

Jeg har hatt skrivepause siden jeg sendte Crescendo til forlag i desember. Laget mange nye bøker av allerede ferdige dikt. Jeg jobber med to samlinger, En med korte dikt og en med prosa-tekster. Nå har jeg flere nye eksemplar av hver. Det er godt arbeid, gir meg ro. Men nå har vinteren tatt meg... Det gikk bra lenge, jeg holdt ut mørke og regn i mengder fordi en uke med Spansk sol i juleferien holdt kroppen i gang. Men nå er den ganske tom og lengter bare mot vår. Jeg river papir til bøker og prøver holde ut ventetiden. Så har jeg en liten glede av å poste dem på Instagram (@synne.virkesdal) etterhvert som de er ferdige, sånn at noen på en måte ser hva jeg har gjort den dagen. Der har jeg funnet mange andre som også lager bøker eller collage eller skriver dikt, og kan bli inspirert av å se det de har laget. Min Instagram-feed har ikke mye kroppspress! Der er bare kunst, bilder, bøker, dikt og litt fra skaperverket.

Aktivitet

Jeg gikk meg vill i aktivitet i høst, og forstår ikke hva som hendte. Trodde jeg hadde lært meg grensene for hva kroppen min klarer, men lærer visst aldri, jeg vil så mye og drivet vekkes så lett når noe ser gøy og meningsfylt ut. Jeg åpnet noen dører på klem i løpet av høsten for å se om det var noe der inne jeg skulle begi meg ut på. Så slo alle dørene seg opp på en gang og ut strømmet massevis av aktivitet. Først var det gøy, så var det ikke gøy lenger, og det som led mest var skrivingen. Det eneste jeg fikk gjort av kreativt arbeid på et halvt år, var å redigere en roman fredig. Det krever ikke så mye annet enn tid, så det gikk an å skvise inn en time her og der. Men jeg har ikke skapt noe nytt på mange måneder.

Så fylte jeg 50 år rett etter nyttår, og det skapte mange tanker. Jeg leste en gang om en kvinne som bestemte seg for å ta av hijaben når hun ble 50. Det var første gang jeg forstod at å fylle rundt år, er en anledning til å begynne med noe, mer enn en markering av ting det er for seint for.  Så hva vil jeg begynne med? En ting er å bare gå med klær jeg trives i, det er på høy tid uansett. En større og vanskeligere ting er å slutte å unnskylde meg for at jeg må leve langsomt, å late som jeg er mer travel enn jeg er, og å kaste meg på ting som gjør at jeg kommer med i aktiviteten rundt meg. Målet mitt fremover er å våge leve langsomt, og være stolt av det. Og det som skjer når jeg lever så langsomt som kroppen vil, er at det blir automatisk tid og krefter til å skrive, og det er jo det jeg vil aller mest! Derfor blir det også et valg om å våge å leve kunstner-livet. Som for meg betyr å ta inn inntrykk, se lytte og fornemme, og så lage et uttrykk for det jeg har sett, hørt, fornemmet. Dette er altså den fine siden av det aller meste frustrerende i livet mitt: At kroppen har så dårlige batterier og må lade hele tiden. Enten kan jeg leve i fastlåst raseri over at rammene er så trange. Eller jeg kan glede meg over at de samme rammene gjør kunstner-livet mulig. Nå har jeg valgt.

Juleminne

Mitt beste minne fra årets jul: Sitte ved et kafebord på en plaza i gamlebyen i Alicante og skrive mens kjæresten leser. Noen barn leker gjemmeleken rundt oss og en gitarist spiller så huden åpner seg for å lytte. Det var gitaren som fikk oss inn til dette stedet, vi gikk etter lyden, satt oss i det hjørnet ettermiddagsolen enda lyser og kjenner lyset. Solen kommer akkurat inn mellom to hustak og treffer mitt kalde, nordlige kinn, stryker meg over håret og sier: Se her, kan du sitte, i denne stolen, dette solgløttet og lytte og bare være til. Gitaren spiller så noen kan danse, men du behøver ikke danse, du kan bare sitte her og være til så lenge solen kommer inn hit, la den treffe deg og du trenger ikke gjøre noe, gjøre deg til. Bare sitt her og la meg stryke deg, sier solen. Så kald du er, sier den. Så kaldt det må være der du kommer fra. Stakkars deg, hvordan holder du ut? Nei jeg gjør jo ikke det, sier jeg, jeg holder jo ikke ut skjønner du. Men jeg må jo bare overleve liksom. Holde munnen over vann så jeg får puste og ikke drukner i mørke. Men det holder hardt, noen morgener får jeg ikke opp øynene. Jeg går med pannen lukket over synsfeltet hele dagen og puster bare så vidt. Så bra du sitter her da, sier solen, bukker og beveger seg bak hustakene, og jeg sier takk for besøket, gitaristen pakker ned og skal gå og jeg løper og gir ham to euro, og sier mange takk på et språk jeg håper han forstår. Smilet mitt forstår han i alle fall, for det svarer han på.

Juleambivalens

«Her kjem eit lite klapp på skuldra til alle dei som ikkje trur på Disney eller Lagunen Storsenter eller Hanne Krogh. Her er litt søstersolidaritet med alle dei som ikkje trur på den feite julenissen eller sølvgutane eller etisk juleribbe eller jul i Skomakergata. Her er litt trøst til alle som lid av absolutt juleambivalens.» Julekonsert med Frode Grytten Beat Band.

Invitasjon til denne konserten i Bergen kom for lenge siden, og jeg sa JA med en gang, ja det vil jeg være med på! En konsert med en forfatter som skriver noveller og dessuten ett dikt i uken til radio-programmet «Salongen» i NRK radio, et dikt som får meg til å grine hver eneste gang. En konsert klokken halv ni mandag før jul, bare det er så sært at dette må jeg oppleve.

Og konserten ble et sånt langt øyeblikk du vet, der du tar et steg til siden og ser livet ditt på ny, og får deg til å tenke på hvor du vil, gå den veien, eller kanskje den? Med sjelfulle rocke-sanger som ikke gav minner om jul og lange tekster lest fra scenen midt i musikken, var det bare å flyte med og le og grine om hverandre. Og jeg tenkte på ting som at jeg ganske snart fyller 50 år. Og hva slags 50-åring vil jeg bli? Jeg har vært så redd for at kroppen min skulle ramle sammen og skrumpe inn, at det livet jeg har levd, som ikke har vært glatt og pent, skal vise igjen på utsiden mer enn det allerede gjør. Som den kraftige grå stripen i håret som kom den natten vi trodde vi hadde mistet jenten vår. Eller posene under øynene samlet opp alle vinternettene jeg ikke har fått sove for det er for mørkt. At jeg skal bli helt krøllete og full av arr, hele meg, med hull som iskalde blikk har etset, ord som har slått hakk av kantene mine. At alt dette skal vise igjen på overflaten og jeg skal se like oppskrapt ut på utsiden som jeg føler meg inni mange ganger. Jeg ser på nystrøkne kvinner som alltid har press på rette plassen i alle brettene sine, og er så veltrente og trener til halvmaraton, og har jo trodd at det er sånn det er best å se ut når man er omkring 50 år. Så ser jeg dem i lyset fra denne scenen med ekte musikere og en ekte forfatter, og skjønner at det er ikke sånn jeg vil se ut: Glatt og strykefri, mager og med mer muskler enn former, uten spor av levd liv eller smilerynker, hår bleiket til en farge ingen egentlig har, og pine-trange bukser, så alle får se resultatet av all treningen og forsakelsene. Jeg ser på Frode Grytten (nøyaktig 10 år eldre enn meg) som leser tekster så såre og hylende morsomme at vi hikster. Og jeg skjønner det: Han hadde hverken vært sår eller hylende morsom om han gikk Skarve-rennet hver vinter. Ansiktet hans er grav-alvorlig, salen hyler av latter, følget mitt tørker tårer og han er helt, helt alvorlig i den svarte dressen. Så veksler han blikk med en av musikerne, og smiler. Og det er så vakkert det smilet, og de smilerynkene. Hvem i all verden fant på at vi ikke skal ha smile-rynker? Det skulle vært straffet med bøter og fengsel å si at levd liv ikke er vakkert!

Slutten

Jeg har vært på slutten av omskrivingen av "Crescendo" en stund. Men hvordan vet jeg når det er ferdig, har jeg lurt på. Jeg har gått gjennom bunken med lapper fulle av ideer, samlet disse månedene jeg har vært i dette universet. De er skrever på post-it, konsert-program, notatbok-sider og hva enn som har vært i nærheten når ideene har kommet. Er alt som skal med, kommet med? En liten endring på side 47, fører med seg omskriving av side132 og 205. Sånn har jeg holdt på i ukesvis.

Med skrekk i kroppen begynte jeg i helgen å se på siste kapitel. Slutten er viktig, og jeg synes denne er god, men jeg måtte gjøre endringer. Det var bare å gjøre det, bryte opp og sette sammen igjen. Så kjente jeg plutselig at der, la jeg siste biten i puslespillet på plass. Klikk, sa det. Så var plutselig romanen ferdig! Det var en rar følelse, kjentes åpent, og litt trist. Jeg kommer til å savne jenten jeg har skrevet om. Men, hun har fått sitt eget liv. Og jeg vil så intenst at hun skal få komme ut i verden og bli lest av mange! Nå leser kjæresten korrektur, og så skal hun sendes ut i verden igjen, på nye forsøk på å finne et forlag som vil lage bok av det jeg har brukt tre år til sammen på å skrive.

Jeg har jobbet lenge med en presentasjon av boken. Dem ble ferdig i går, og ble sånn:

Hva finnes når du ikke ser?

Crescendo handler om Sol som er blind og vokser opp med mormor og en engstelig mor. Et sommerbesøk åpner porten til verden utenfor, til Jon som tar henne med til musikken, og til kampen for å gå på skole. Fortellingen starter forsiktig og øker i tempo ettersom Sol blir eldre, en dag på kafe kommer kjærligheten inn døren, samtidig som drømmen om å spille sammen med andre vokser i styrke.

Avslutning og begynnelse

I planenes verden avsluttes noe før noe annet påbegynnes. Virkeligheten har aldri lest de planene. Nå holder jeg på å avslutte å begynne samtidig, og det er ganske stressende og litt typisk at alt skjer på en gang når det først skjer.

Det er det å ikke ha jobb jeg aldri blir venner med. At jeg måtte slutte etter fire år i jobben som sosialarbeider, trodde jeg at jeg hadde bitt venner med. Men det dukker stadig opp igjen, behovet for å jobbe, ha kollega, ansvar, noen som venter på meg og det å få brukt det jeg har i meg. Jeg begynte å se meg om igjen etter den lille jobben jeg har ønsket meg i alle år, sånn ca 20 % stilling, en dag i uken. Den har vist seg umulig å finne, men så dukket en opp. Haken var at det ikke var lønn å hente, men jeg begynte likevel, for det virket så gøy. Så. Akkurat nå som jeg er i gang med det nye, blir flere bibliotekarer syke samtidig, og jeg blir spurt om å være mye mer vikar på biblioteket. Og den jobben elsker jeg jo, pluss at den er betalt. Jeg må velge, og da velger jeg bøkene og alt som følger med dem.

Egentlig holder jeg jo på å avslutte romanen etter mange års jobbing og flere pauser. Jeg håper å få Crescendo ferdig med i løpet av de neste ukene, og begynner å glede meg til å sende den avgårde til forlag. Har gruet meg til å slutte besøke de jeg har skrevet frem. Hovedpersonene har jeg blitt veldig glad i. Hun har sin egen mening om ting og når jeg prøver bestemme hva hun skal like og gjøre, stopper skrivingen helt opp. Jeg har bare måttet la henne bestemme selv, skrive og se hvilken vei det går når jeg ikke styrer. Jeg liker henne en hel haug, hun er ikke meg, hun er sin egen og det er spennende å sette seg inn i et annet sitt liv. Men nå holder jeg på å bli klar til å sende henne ut i verden. Det å ha gitt romanen et nytt navn, som fortsatt kjennes litt fremmed, er med å fjerne den litt fra mine indre organer. Kan ta meg i å kjenne at jeg er lei, der jeg sitter og redigerer. Det er kjedelig! Første utkastet var en rus å skrive. Omskriving var mer å rydde opp etter festen i dagslys. Til slutt kommer redigeringen, og den har ingenting med kreativitet å gjøre, det er håndverk og rettskriving og trøttende arbeid. Men det må gjøres.

Lyset forsvinner ute, jeg fyrer i ovnen inne og planlegger hva jeg skal jobbe med utover vinteren mens Crecendo er til vurdering hos forlag, og disse travle månedene der alt mulig har kommet oppå hverandre tar slutt.

Forteller-kveld

Det er alltid gøy å lese for noen. Å la det jeg har holdt på med her på loftet få komme ut og møte levende mennesker. Jeg sier alltid ja når noen spør om jeg vil lese. Men nå på lørdag var helt spesiell. Jeg var i galleriet til vennene våre fra Forsand, Wenche og Roy, som flyttet derfra noen år etter oss. We-Ro, heter stedet, og ligger midt i Egersund. Et lite, intimt og fint sted, fullt av bildene de to maler, og det er helt huset deres over galleriet også, det er kunst over alt. Lørdag kveld var det lille lokalet stappfullt. Det var male-venner av Wenche, noen av mine venner fra Jæren, og det var folk der fra byen. Nå er det fullt,  sa vi flere ganger og så gikk det i døren igjen. Bare gode ansikter, en drøm å lese dikt til! De lyttet, de tok det inn, de var tilstede. Og samtalene surret over vinglass og kaffekopper. Det var en herlig kveld.

Men det hadde jeg ikke trodd at det skulle bli. Før vi dro hadde vi nemlig et kaos hjemme, som gjorde at jeg ikke fikk forberedt meg. Jeg har både lest fra bøkene mine og snakket om skriving før, tenkte jeg, det får bli til der og da. - Uten at jeg var så trygg på at det var så lurt. Men kjæresten sa at han hadde aldri hørt meg lese så bra. Det lærte jeg noe av, noe om at mangel på kontrol faktisk kan gjøre ting bedre.

Snart ferdig

Det går som en lek å skrive nå som jeg har fått troen tilbake på romanen. Aller mest er det redigering jeg holder på med nå, og det er mye pirk. Men det går aldri fort når jeg skriver. Leste nettopp om den norske krimforfatteren som skriver 10 timer til dagen, gir ut bøker tett og tjener masse penger. Jaja, sånn er det for noen. Jeg skriver mer som Per Petterson, som har sagt at han ofte sitter i skrivestuen og venter på setningene. Jeg skriver hvert avsnitt gjennom mange ganger og filer på språket like mye som i et dikt. Det går møkk-seint! Men forhåpentlig blir det bra. Jeg sender ikke manus fra meg før det sitter HELT.

Endelig har det fått navn. Hittil har det bare hatt en arbeidstittel som kun gav mening for meg, og som jeg har litt problemer med å slippe. Men tittelen er viktig, og jeg tror denne funker:

CRESCENDO.

Nå spør jeg alle jeg møter og som jeg vet leser, hva de synes om tittelen. Og ca 8 av 10 sier det høres ut som en bok de ville lest. (Og da spør jeg sånn at det ikke kommer frem at det er min egen boktittel jeg snakker om, for å luke vekk høflighet!) Crescendo betyr å vokse, å øke i styrke. Og jeg har nå plassert den i båsen oppvekst-roman. For den handler om en jente som er blind og hennes vei fra hun blir født til hun er ca 25 år. Historien begynner forsiktig og blir mer og mer kraftfull sammen med at hun vokser, så den passer godt. Det er også et musikk-uttrykk, for det er mye musikk i historien hennes.  

Og endelig kan jeg begynne å snakke om det jeg har skrevet, for nå er det snart ferdig og jeg skal sende den ut i verden. Å fortelle litt om den, blir en del av prosessen med å sende den fra seg. Det blir ikke lett. Jeg har jo gjort det før. At ingen av de jeg spurte ville gi den ut da, gjør det egentlig bare vanskeligere nå. Men det  må bli bok, det MÅ!

Bokdrøm

Tilbakemeldingen har kommet fra min italienske forfatter-kollega som bor i Norge, og som har lest manuset til romanen min. Og de var så gode! Gav meg hele troen tilbake på at dette skal bli bok, jeg svevde etter å ha lest det hun skrev, det var herlig å få et annet blikk på arbeidet. Men jeg hadde faktisk mistet troen på det, så jeg håpet hun skulle fortelle meg hva som var galt, så jeg kunne gjøre det bedre. I stedet mener hun det nesten er helt klart til å sendes til forlag. Så nå har jeg bare endel finpuss igjen, men ser enden på det. Etterpå skal jeg jobbe med å presentere den bedre for forlag. Sist bare sendte jeg inn og tenkte de leser vel og ser at dette er bra. (For det mente jeg at det var!) Men det holdt nok ikke, jeg misstenker at de ikke leste det overhodet, at det druknet i mengden manus de får, flere hundre i året. Denne gangen skal jeg prøve å selge den bedre. Jeg gleder meg til å få den avgårde. Men det blir trist også, å ikke skulle besøke disse menneskene lenger, som jeg har blitt så glad i mens jeg har skrevet om dem....

Fant dette diktet en dag jeg jobbet med prosa-dikt. Det skrev jeg sommeren før jeg begynte på romanen som nå snart er ferdig: 

Bilder

Et lite utdrag av vårens og sommerens diktbøker. På Instagram (synne.virkesdal) legger jeg ut bilder etterhvert som jeg lager nye. For disse er jeg stolt av, og det er litt gøy å vise dem frem, siden jeg ikke har noen planlagt utstilling nå. Og det er helt greit, det er deilig å bare rive, lime, skrive ut og sy sammen uten noe press, og når det passer mellom annet arbeid. Jeg lager dem bare fordi jeg elsker å gjøre det.

Respons

Det kjennes så usynlig,  det jeg holder på med, jeg sitter her på loftet og skriver og lager ting jeg selv har glede av. Målet mitt er å berøre, å få noen til å tenke nye tanker. Men om jeg får det til, vet jeg jo ofte ikke. Jeg er så introvert at jeg gjør det jeg gjør fordi det gir mening i seg selv, og trenger ikke store mengder applaus for å fortsette. Likevel, av og til må noen se det jeg gjør for at jeg skal kjenne det er virkelig.

Så får jeg disse dryppene av og til. En som kjøper en bok,  får den i posten og skriver det er den vakreste boken hun har holdt i hendene. En annen som sier hun ser det jeg deler på Instagram og sier det er så ekte.  En mann som leser det jeg skriver og spør om det følger psykolog med! Å, da blir jeg glad. Da blir jeg liten og ydmyk. Og samtidig sterk nok til nye timer aleine ved arbeidsbordet.

Men romanen jeg jobber med, er det lenge til noen får se resultatet av. Og det har vært tungt å ta den frem igjen etter hvilen og prøve skrive om. Jeg satt helt fast en stund, og leitet etter noen som kunne lese og melde tilbake hva som funker og ikke. Svaret kom fra et uventet hold,  fra en gruppe kvinnelige skrivere jeg har hatt kontakt med på nett. Alt har foregått på engelsk der, men så leser og skriver altså en av dem norsk og ville gjerne gi meg en tilbakemelding. Nå driver jeg og rydder i manuset sånn at det er leselig,  og har akkurat sendt avgårde noen kapitler. Det er veldig skummelt å gi fra seg halvferdig arbeid, som jeg bare delvis er fornøyd med selv. Men jeg håper hun er streng, for det er helt nødvendig, jeg blir blind på hva jeg holder på med her på loftet hvis ingen ser det og gir en respons av og til.

Budapest

* 1

Så legger jeg livet mitt i hendene på et fremmed menneske hoteller visst har sendt for å hente oss på flyplassen. Det er en kvinne, tenker jeg lettet. Uten å vite hvorfor en kvinne er tryggere, for hun kjører mot byen og inn i den i 90 km/t uten å stoppe for vanlige folk og forvirra turister i veibanen.

Hvorfor er vi her? Jeg, en håpløst etisk person. Du kan ikke tenke på alt hele tiden! sier vennene mine. Men det gjør jeg, tenker på at akkurat nå er vi i det landet i Europa som først stengte grensene for flyktninger for fire år siden. I et land med en president som fengsler journalister som sier ham imot. Men, helt ærlig, tenker jeg når vi på vei fra flyplassen kjører forbi lange rekker med grå boligblokker med små bur av balkonger: Hvem ville jeg stemt på om jeg bodde sånn?

Men hvorfor er vi her? Fordi vi var hjemme hele ferien, og nå trengte vi litt ny luft og nye inntrykk. Budapest! sa vi. Dit har vi hatt lyst å reise lenge før de valgte en autoritær president. Og jeg hadde lovet kjæresten en reise helt siden jeg hadde utstilling på Sørskår før jul og tjente så mye at det faktisk kunne være nok til en langhelg, om den ikke var for dyr. Sjåføren skrenser inn foran hotellet midt i gamlebyen. Det ser akkurat like fantastisk ut som på nettet, sier vi og går lettet ut av bilen.

* 2

Vi krysser broen over den store elven, min hånd i kjæresten sin, den passer så godt der. Den er så brei denne elven og broen er lang og svær. Bygningene er så store på begge sider av elven, palasset ved hotellet vårt så enormt ser vi fra denne kanten. Jeg er bitte liten. Hvordan er det å bo i en så svær by og være et lite menneske? Dette er så langt fra bygden vi bor i som det går an å komme, det er overveldende og spennende. Og hånden som min hviler i, holder meg fast i så jeg ikke drukner i inntrykkene. Den har reddet meg mange ganger, den hånden, når vi er ute og reiser og så går kroppen min plutselig tom for krefter, som den jo gjør, og det er langt til hotellet fordi har gått langt. Vi har det med det, å gå langt når vi er ute i verden. Nå går vi inn i en park. Mennesker på søndagstur, de som lever her hver dag har fri i dag, de går rundt på grusveiene, kjøper is i kioskene og  barn spiller fotball under trærne. Vi spiser piknik på gresset, og snakker om at når vi reiser til store byer, ender vi ofte opp i en park, vi trekkes mot det grønne, selv om byer er spennende å oppleve. Svære trær hvelver seg over oss og gir skygge, etter maten flytter jeg meg rundt for nå vil jeg ha sol, det kan være siste sjanse før høsten hjemme.

* 3.

Jeg sier det ikke til ham, eieren av antikvariatet rett over gaten fra hotellet i gamlebyen: At disse heftene med gammel kritikk av klassisk litteratur, kommer jeg til å rive fra hverandre og bruke i bøker jeg skal lage hjemme. Han smiler og sier: Take your time. Og det gjør jeg, tar min tid. Her er så mye fint, men jeg klarer å begrense meg til fire hefter mens jeg allerede i tanken syr de gulnede sidene inn mellom egen dikt. Er det helligbrøde? Å rive sidene løs fra et hefte og bruke dem i et bilde eller en bok? For meg, tror jeg det er mer kjærlighet i det enn å sette dem ulest i en full bokhylle. Men jeg sier det ikke til ham.

Vi krysser elven igjen, og jeg gruer meg for det som venter, men vil likevel utsette meg for dette, jeg vil ikke være en pyse, jeg vil vite. Og der står de, skoene i bronse. Store, små. slitte, nye, fine og gamle, alle i naturlig størrelse. De er satt der som et minne om at jøder under siste krig ble bedt om å ta av seg skoene før de ble skutt og likene dumpet i Donau. Jeg begynner å grine med en gang, det er sterkt. Og tenker at jeg skulle så inderlig ønske at vi aldri mer ville gi et folk eller en religion skylden for all verdens problemer. Det er en rar stemning ved skoene, biler ruser forbi på veien bak oss og folk tar bilder og prater dempet. Så kommer det et par ortodokse jøder med en liten gutt. Og det blir helt stille, nå er det ingen som har noe mer å si.

* 4.

Varme, mette, fulle av inntrykk setter vi oss og ser på folkemengden som driver i gaten som er full av boder og en matfestival. Solen har gått ned og himmelen blir mørkere og mørkere blå. Lyset tennes på broen. Vi fordøyer inntrykk, alt vi har sett, den gode maten og enda bedre vinen, alle de vennlige blikkene og menneskene vi har møtt, skulle gjerne ha snakket mer med noen av dem enn man får gjort som turist. Jeg lagrer alle inntrykkene og varmen før høsten som venter. Det er godt å oppleve små biter av noe annet, når vi bor så avsides som vi gjør der i regnet oppe i nord. Så leser jeg at akkurat denne dagen er det 30 år siden Ungarn som første land klippet hull i grensegjerdet mot Vesten og viste at Den kalde krigen var slutt. Verden er alltid mer sammensatt enn vi tror.

Platting

Ferien har vi tilbragt mye i båt, etter at vi kjøpte oss en liten sjakt i tre i mai. Hun er oppkalt etter den utflytta datteren vår, er stødig og tåler litt av hvert, og hun går langsomt. (Noe hun som eier navnet møter med å sovne hver gang hun er ombord.)

Og vi har hatt prosjekter i hagen. Det største var å lage oss en Platting på nedsiden av huset. Og navnet har den fått til ære for Are Kalvø, ironiens mester. Han hadde for noen år siden et show i Oslo som jeg var å så sammen med tanten og kusinen min. Hadde han muligens en dårlig dag på jobb, så ble den nok reddet av de tre bergenserne midt i salen som hadde sammenhengende latterkrampe hele showet. Det handlet om tidsbruk. Om hva vi nordmenn faktisk bruker tiden vår på. Det går mye i oppussing,  skal en tro den store Tidsbruk-undersøkelsen han hadde studert. Eller å flytte rundt på sofaen, som han kalte det. Eller bygge en Platting, som er det aller mest meningsløse han kunne komme på.

Og neida, det er ikke i nærheten av meningen med livet. Det handler ikke om å gjøre de store tingene, å ta valg eller gjøre noe viktig for de en er glad i. Det er bare et sted å nyte kveldssolen og tenne bål hvis den ikke varmer nok. Jeg har satt der noen kvelder og lest den siste boken til han vi har oppkalt stedet etter: Hyttebok frå helvete. Og jeg har ledd igjen, så tårene trillet. Jeg får nok et langt liv, siden det er det en latter visstnok skal gi.

Arbeidsdag

En god arbeidsdag starter med frokost her ute, så rett inn og skrive et par timer med gardinene nede så sommeren ikke skal forstyrre. Så er det lunsj og etter det kan sommerdagen få komme med alt den har på hjertet. Det har vært mange slike morgener, jeg skriver godt for tiden.

Men dette er ikke en god arbeidsdag.... Helgen var for travel, hodet er fullt og har ikke fått sortert unna og det ble for lite søvn. Jeg kan ikke skrive i dag. Denne dagen er til for å drikke te og lese. Ute er det heller ingenting å gjøre, det er surt som om det var høst. I dag får være pause, og det er greit. Men snart har mannen - og dermed også jeg - ferie. Og jeg er spent på hva som skjer med romanen da. For den er en krevende venn! Hvis jeg ikke er innom og jobber med den jevnlig, blir den sur og lukker seg.  Så må jeg godsnakke og lirke den opp igjen for å få komme tilbake. Det får gå som det vil, ferie må vi ha, og jeg kan ikke skrive for mye da. For når jeg er inne i det jeg jobber med, blir jeg så fjern at jeg skjønner selv jeg ikke er til å være sammen med!

Nå!

NÅ! Har jeg ventet lenge nok! Sa romanen under bunken av halvferdige diktbøker, forsider til tørk og bunkevis med revet papir klare til å skrive ut på (jeg blir liksom aldri ferdig når jeg lager bøker, det dukker opp stadig mer papir og flere ideer mens jeg holder på.) Først skulle du bare ha en pause mens det skjedde alt mulig annet i huset, sa romanen, tenåring som flyttet hjemmefra og sånt. Og det kunne jeg forstå, vi var enige om det. Men så holdt du på i hagen og med disse bøkene lenger enn vi var enige om, og drev å fartet, til Bergen for å besøke opphavet og på tur med mannen sin jobb. Hallo! Det er nok nå, jeg har ventet altfor lenge!

Jeg gav henne helt rett, pakket bort alt papiret, tok den rituelle ryddingen av arbeidsbordet etter et prosjekt er ferdig, en hviledag, og så begynte jeg på romanen igjen. Og den var ikke så sint som jeg fryktet, faktisk ønsket den meg velkommen med en gang, vi tok opp tråden fra der vi var sist, da jeg var og hørte Stavanger Symfoniorkester øve i mars, i starten av denne altfor lange pausen. Og jeg er i gang igjen. I går gjorde jeg noe smart jeg hadde fått tips om: Tok en personlighetstest på hovedpersonen min! Det var veldig gøy, jeg ble enda mer kjent med henne, oppdaget nye sider og skrev en haug med notater. Nå skal jeg se hva jeg får ut av dem.