Lyrikk-kveld

Neste uke skal det være kunstuke på Rosehagen på Jørpeland. Der har de spurt om jeg vil være med å stille ut uro`er og bøker, og ha en kveld med diktlesing. Det var gøy å bli spurt, så jeg sa selvfølgelig ja! Nå er jeg litt nervøs, og har ikke klart for meg hvilke dikt jeg skal ta med. Det blir uansett for mye å lese mange dikt på rad, så det kommer en fortelling med og. Håper det dukker opp noen kjente, vennlige ansikter på Rosehagen om kvelden 1.mars!

SPOR

Lørdag og søndag i palmehelgen skal det skje noe spennende i lille Forsand! Vi har kalt det SPOR, og idèen kommer fra Sverige. Tanken er at man den helgen kan komme til bygden og vandre en slags "kulturløyper" mellom kreative steder. Man kan besøke verksted og atelièr til folk som jobber med forskjellige ting som bilder, treskjæring, smykker og keramikk. Eller besøke bygdemusèet eller en honningkube, for å nevne noe.

Vi har planlagt en stund nå, og har det rasende gøy på møtene! Ivrige folk og livlige diskusjoner. Det vi er enige om, er at dette skal være en opplevelse, og ikke en salgsmesse. De som besøker oss, skal sitte igjen med inntrykk av forskjellig slag - og være fri til å kjøpe hvis de vil. Man får uttdelt et kart, hvor vi som er med er merket opp. Så tar man seg fram mellom disse stedene, noen går det an å gå mellom, men det er nok nødvendig med bil.

Jeg skal få låne utstillingslokale i Bergerkrossen, et stort lokale som står tomt. Vi er flere som skal være der, fordi vi har for små arbeidsrom til å få stilt ut arbeidene våre. Jeg har jobbet med nye uro`er en stund, og i dag har jeg vært og scannet dem for å prøve finne et bilde til kartet som skal lages:

Bokhylle

Vi skulle hatt en ny bokhylle. Den vi har er fin og laget av husets snekker, men tar litt plass. Alså svinger jeg innom Ikea når jeg er i byen, og kjøper en bokhylle. Så Billy, at det henger ikke på greip. Snekkeren sier at bare materialene kan koste mer enn det ferdige produktet på Ikea. Altå kjører jeg hjem med slavearbeid i bilen, for disse hyllene kan ikke noen ha fått lønn for å lage. Med fortsatt skurrende etikk, blir flatpakkene båret i hus og satt sammen. Og joda, det er en slags hylle, dvs. to planker står rett opp og mellom dem ligger noen andre, kortere fjøler. Men bokhylle? Lurer på hva slags bøker de har på Ikea. Mine passer i alle fall ikke inn. Det blir enten for mye eller for lite plass til bøkene uansett hvordan jeg plasserer disse korte fjølene. Nei, den gamle, fine hjemmesnekrede får stå litt til. Og vi har to Billy`e bokhyller til overs, som ikke passer til bøker. Men da jeg begynte å rydde i bøkene og enda håpte det skulle la seg gjøre, fant jeg dette diktet fra antologien "Capre Diem":

Ingen har tid til å tie og lytte

med åpne hender

tid til å legge seg i gresset

la timene skride som skyer i horisonten

tid til å tømme vinen til bunns

la gleden folde seg ut i en mangefarget stjernehimmel

på sakte svaiende stilker i hjertehøyde

Ingen har tid til å la tankene rykke nærmere

som fiendtlige tropper i knipetangsoperasjon

la motoriserte kurerer lyne gjennom stillheten

tid til å dechifisere teksten

tid til å røre ved naboens skulder

si det ene orden uten baktanke og profitt

og tåle elektriske støt som forplanter seg

fra den store redsel på bunnen av et ukjent hav

                                                               Harald Sverdrup

Tillit

TILLIT

Til å stole på

er den som vet

hvem han er

og hvor han skal 

Den som vet

virrer ikke rundt

roter seg bort

og tar andre med

Den som våger vite

det han vet

får min tillit

                                    Synnøve

Bygdedyret

I anledningn at jeg  om en måned har bodd 16 år i en bygd, følger her en liten analyse:
Jeg har nemlig i alle disse årene fundert over Bygdedyret: Hvem er det egentlig, og hva vil det? Jeg tror jeg holder på å knekke koden.

Det dyret som bestemmer her jeg bor er ikke vondt. Nei, det som bor her vil alle sitt beste, og det vet alltid hva det beste for alle er. Bygdedyret bor en eller annen plass midt i bygden, uten at noen noengang har sett det. Men man hører stemmen. Det er en ganske rolig og snill, men veldig bestemt stemme som sier: Alle vet jo at... Alle vil jo det.... At du ikke heller gjør sånn... Alle skal, du må... Kort sagt: Bygdedyret er et flokkdyr. I en by er det mange flokker, og man kan velge hvilken man helst vil tilhøre. I en bygd er det få flokker, og flokken velger deg. Derimot har alle samme verdigrunnlag:

Altså, at alle skal gjøre og mene og ville og si det som Bygdedyret har sagt at de skal, og resten av flokken skal passer på. Det er så godt ment, ingen må tro noe annet, og det høres få fint ut. Så lenge man går i takt, lever man i stor fred og fordragelighet og kan nyte bygdens mange fordeler fritt. Spillerommet er faktisk ganske stort, og ikke så trangt som mange byfolk tror. Bare man følger verdigrunnlaget til flokken.

Men er en mann på motsatt vei av Bygdedyrets flokk en dag…. Kanskje for å gjøre en jobb eller oppfylle et løfte eller noe annet som ikke akkurat da stemmer med flokkens vilje. Stakkars mann… Da utsettes han for en sånn massiv overtalelse, stadig i beste mening, for Bygdedyret ser jo så tydelig fra sitt allvitende ståsted hva som er best for alle. Han står i fare for å komme for seint til sin jobb eller avtale, for denne overtalelsen kan dra ut. Og har fortsatt ikke til hensikt å være vond. Den skal bare rettlede en tulling som er på feil vei. Men hvis han klarer komme seg unna og videre den veien han var bestemt på, da setter siste fase inn: (for det er ikke mer avansert dette, enn to faser) Da fryses han ut.

Bygdedyret og dets følge sitter ganske forvirret tilbake og dissekerer denne merkelige hendelsen en stund. For å prøve å forstå hvorfor han ikke bare gjorde som vi sa, den tullingen. Kanskje baksnakker de litt nå. Jo, det hendel vel det i denne fasen. Men forsatt er det ikke vondt ment. - Vel, kanskje litt, men bare litt for nå har jo flokken sin rett til å uttale seg. For vi prøvde å få han på rett vei, gjorde vi ikke? Jo, vi prøvde alle sammen, men ville han høre? Nå kan han ha det så godt, vi vil ikke ha mer med han å gjøre. Den som stikker sitt hode frem, må regne med å få det kappet av. Det er jo noe alle vet i en bygd. (Sammenligningen med tenåringer i skolegården må ikke trekkes for langt, vi snakker om voksne og til dels intelligente mennesker her)

Men mannen selv? Han er kanskje bare glad til, nå er han endelig fri til å få gjort den der jobben og kanskje rekker han til og med avtalen sin.

Stillheten

Jeg har vært på retreat en uke.
Retreat betyr å reise et sted hvor det er lagt til rette for å være stille og søke Gud. Altså har jeg vært en uke stille. Vel, har vekslet noen ord om pratiske ting, og hver dag hadde jeg en samtale med en dyktig åndelig veileder. Men ingen av den vanlige small-talken, ingen radio som stod på, ingen som snakket i vei mens vi spiste, ingen nyheter og diskusjoner. Ikke at Gud helst er å finne i stillheten, for Han er jo over alt. Men Han kan være lettere å få øye på når ytre forstyrrelser er slått av. Jeg er avhengig av stillheten, sånn er det bare! Må ha en liten dose hver dag, og innimellom mange dager i strekk et sted noen hjelper meg å være stille og våge det.
- For stillheten er ikke for pyser....

Når jeg kommer hjem, kjenner jeg ekstra godt hvor mye stress det er i dagene mine. Stress kommer ikke bare av å ha mye å gjøre, tror jeg. Men av å hele tiden være et steg foran det jeg gjør akkurat nå, på vei til neste gjøremål. Kjenner jeg holder igjen for stresset: Det får ikke komme tilbake (ikke enda i alle fall!) Har funnet noen ting som hjelper. En av dem er å gjøre èn ting om gangen. F.eks. kan jeg  både lese og høre på radio mens jeg spiser...

Men hvis jeg lar det være, å bare spiser.
Bare kjenner smaken av maten, ser på fargene og tar meg tid med å spise den. Og en annen gang, bare leser. Konsentrerer meg om ordene og de lange trådene. Er tilstede i det jeg leser. Bare hører på musikk, uten å gjøre noe med hendene samtidig. (Vel, og så faller ressonementet mitt, for bare høre på radio faller fort gjennom, for da hører man jo at det er stort sett ingenting der!) Det er ikke lett, den kan prøve som vil. Men det virker, hvis målet er å være tilstede.

Håndlaget

Bilder av de nye håndlagde bøkene:
De er som alt annet jeg lager grove og revet i kantene.
Fordi slik er livet, og jeg finner ingen grunn til å pynte på det.

"Biskoper og andre kristne"

Sendte nettop dette leserbrevet til Stavanger Aftenblad:

 

Biskopen burde, sammen med alle de andre kristne, holde seg inne i kirkene sine. Sånn at vi vet hvor vi skal finne dem når vi skal beskylde dem for å være virkelighetsfjerne, ha trang seksualmoral og ikke ha peiling på hva som skjer ute i verden. Biskopen burde holde seg til ting som har med Gud å gjøre, og ikke virre rundt med en hyrdestav og prate om alt mulig annet. Skaperverket og samfunnet, f.eks. Som om skaperverket og menneskene har noe med Gud å gjøre! Vi tåler da alle slags meninger i vårt inkluderende samfunn, men at Gud skulle ha skapt jorden, nei det er for fjernt for selv den mest visynte av oss. Så her må vi holde ting fra hverandre, som en sosialøkonom så gjennomtenkt krevde på disse sidene i avisen i går.

hilsen
Synnøve Virkesdal
kristen og skribent

Kommer våren?

I går fikk jeg tak i nobelspisvinner Tomas Tranströmer`s dikt. De ser ut til å være akkurat så vakre og skarpe som jeg har blitt fortalt. Her fant jeg et med mer vintertrøst i et vårdikt:


APRIL OG STILLHET

Våren ligger øde
Den fløyelsmørke grøften
kravler ved min side
uten speilbilder

Det eneste som lyser
er gule blomster

Jeg bæres i min skygge
som en fiolin
i sin sorte kasse

Det eneste jeg vil si
skinner unåelig
som sølvet
hos pantelåneren


Jeg fylte året i går, og fikk bl.a. en vårjakke og en negebørste med god håndkrem - "fordi det snart er vår og du skal ut og grave i hagen", som giveren Tove optimistisk forkynte. Kjente at disse to, sammen med vårdiktet, var det jeg trengte for å huske at det blir vår en gang, og holde ut denne dagen og mens jeg venter. Lyst blir det aldri, men nå er det såpass at jeg kan se veien så da er det tid for en lang tur med den gamle, snille, vakre setteren vår, Leo.

Vintertrøst

Det er belgmørkt ute!
Jeg skjønner aldri hvordan jeg skakl klare å overleve disse mørkeste ukene. Men siden jeg i morgen feirer min 42. januar-måneder, så pleier jeg vel overleve... Det er liksom bare å holde ut. Lengte mot vår og hagearbeid og båtpuss og reiser. For hvor er det gøy å reise nå? Alle stedene jeg har lyst å reise til har og vinter nå - selv om de er mildere og sikkert bedre enn denne her.

Hverdagen er tilbake etter julen, og det er mest godt. Jeg jobber med å lage nye håndlagde diktbøker, for jeg solgte ut nesten alle til julegaver. Mens jeg begynner å lage om igjen noen av de samme samlingene med tema "Mellom oss" og "Bruer", merker jeg at nå har jeg jobbet lenge med de samme diktene. Det er på tide å jobbe frem nye! Jeg har begynt å bla i notisbøker som ligger i skuffer og jakkelommer og vinduskarmer. Og finner en god del brukende! Det er en stund til jeg orker lage ny bok, så i mellomtiden blir det nye håndlagde samlinger. Skrevet ut på min egen laserskriver, med omslag av misslykkede akvareller som har blitt vellykkede collager, sydd i ryggen med vokset tråd, og kanskje pyntet med en perle til slutt.

PERLE

Sandkornet ligger i mørket

og vet det er ingenting

Bare kantete og stygt

som andungen

og helt uten utsikt

Til den dagen

muslingen åpner seg

perlen kommer for dagen

og blender alle

Aller mest seg

                                Synnøve

Juleblues

Jeg gleder meg ikke til jul!
I mange år skammet jeg meg over å ikke glede meg til jul, og prøvde mitt beste å skjule det. Men jeg har kommet til at det faktisk er viktig at vi som ikke gleder oss til jul, sier at sånn er det. Det er nemlig litt for mange som tror at ALLE synes julen er det mest fanstastiske mennesket har oppfunnet. Hjertet mitt gråter når jeg tenker på alle barna som gruer seg til jul, men som tvinges til å glede seg. Som blir fortalt på skolen og over alt ellers at DU MÅ JO GLEDE DEG TIL JUL! Men som har foreldre som krangler eller har gått fra hverandre, eller begge deler. Som feirer jul med voksne som drikker for mye og gjør unevnelige ting utpå kvelden. Når det påstås at 50 % av alle ekteskap ender, så er statsikken for hvor mange barn som gruer seg litt eller mye til jul, ikke så vanskelig å regne ut. Men jeg håper de blir møtt, de små som gruer seg, litt bedre enn jeg frykter.

Som voksen som gruer meg til jul, blir jeg i alle fall ikke møtt med særlig mye varme. Samtalen går vanligvis helt i stå når jeg svare nei på spørsmålet om jeg gleder meg til jul? Egoismen som samfunnet vårt fylles mer og mer av, foredles i denne måneden: Når meg og mine er alt som teller, blir mange  nødt å falle utenfor.
Denne julefortellingen skrev jeg for noen år siden, og brukte som julekort:

EN  JULEFORTELLING

De kom til nabolaget sent lillejulaften.
Alle juletrærne var ferdig pyntet, julegrøten kokt og alle hadde vært rundt hos hverandre og levert julegaver. Freden begynte å senke seg og alle gledet seg til neste dag, selve julaften. Det var da de to skikkelsene dukket opp i mørket. De gikk svært langsom, og ble ikke ordentlig synlige for folk før de nærmet seg husene. Klærne deres var stygge og gamle og at begge hadde langt hår fullt av floker. Det så først ut som det var to kvinner. Men da de kom nærmere, så de at den ene var mann. Den andre var i alle fall en kvinne, for hun hadde stor mage. Svært stor. Hun hadde vanskelig for å gå, og den spinkle mannen støttet henne  fremover. Det gikk sent.

De kom til det første huset i landsbyen, og banket på døren.

Det var lys i vinduene, men plutselig var det visst ingen hjemme. Mannen tok med kvinnen sin til neste hus. Banket på, så skikkelser bevege seg der inne, men ingen åpnet. Slik arbeidet de to seg bortover langs husene. Helt til en dør endelig åpnet seg. Et skarpt kvinneansikt stakk ut av døren, varmen innenfra slo ut bak henne.  JA? Mannen hilse høflig, og lurte på om det fantes noe sted å overnatte her i nærheten? De trengte en seng for natten, for kvinnen hans… NEI! avbrøt kvinnen i døren. Her var ingen sted å overnatte! Det skulle de tenkt på før. Døren ble lukket bestemt i, fulgt av en diskret lyd av en nøkkel som ble dreid rundt. Mannen stod stille en lang stund med bøyd hode. Før han fikk kvinnen sin på beina og med seg videre til flere stengte dører, forbi vindu med lys og pynt innenfor.

De kom til slutt til havnen.

Der var en hytte med lys i vinduene, og mannen banket på der også. En kraftig fisker åpnet døren. Før mannen hadde frembragt ærendet sitt, hadde fiskeren sett det hele med sine kloke øyne. Han steg til siden og bød dem inn. Det var kun en seng der inne, forklarte fiskeren. Men den var bred og god, de kunne få den. Selv kunne han sove i en stol. Utpå neste kveld – som var selve julekvelden, var det tydelig at kvinnen skulle føde. Fiskeren prøvde å få tak i jordmoren, men hun ville ikke ut på selve julekvelden med mindre det stod om livet. Det var vanskelig for en fisker å bedømme om det stod om livet. Så han gikk hjem igjen uten jordmor. Han gjorde sitt beste sammen med mannen for å ta imot den lille gutten som ble født utpå natten.

Dagen etter, var fiskeren ute igjen.

Det var tomt for mat hos ham, siden de hadde blitt så mange flere enn han hadde tenkt denne julehelgen. Mens det lød julesanger fra kirken, leitet fiskeren etter et hus hvor noen hadde litt mat å avse til dem. Han kom tilbake med noe motvillig gitt brød og smør. Fisk skaffet han selv, og god kaffe hadde han kjøpt inn til julen. De levde godt på dette, mens kvinnen og den nyfødte gutten kom seg til hektene. Langt utover de mørke kveldene satt de med tente lys og snakket sammen om store ting. Folk som gikk forbi i løpet av julehelgen, underet seg over lyset som falt ut fra vinduene til fiskeren. Ryktene gikk om at han hadde tatt de to fremmede inn i huset sitt, og ingen forstod at han våget det. Man kan aldri vite hva som reker langs veiene!

 Da julen og freden og gleden var vel over i nabolaget,

reiste den lille familien videre. Det var først lenge etter de fikk vite hvem den lille gutten var. Men da var det for seint å få en ærefull plass i historien.

Synnøve

I butikk

Nå henger en bitte liten utstilling med uro`er

og bøker hos HRM Design i Vågabakken på Jørpeland.

Heidi er en nydelig dame, og syr fantastiske kjoler.

Verd et besøk!

Om å ikke virke

I dag våknet jeg med en idè i hodet! Jeg ble så glad, for nå har jeg vært syk en måned: To uker før jeg fikk fjernet blindtarmen og to uker med komplikasjoner etterpå. Og i all den tiden, har jeg ikke skrevet annet enn noen dikt på mobilen - som man kan skrive på når man ligger. Men i går kom denne idèen: Av alle ting om hvordan lage årets julekort. Etter reisen til Israel i mai måtte det bli noe med Betlehemsmarkene, som gjorde sånt inntrykk på meg. De ligger øde nå, ryddet for oliventrær, for å unngå at terrorister skal gjemme seg der, for å beskytte bosettingen på høyden bak. Det ble et sterkt møte med hele stedet.

Nå begynner jeg som smått å jobbe med et prosjekt som har blitt utsatt for lenge nå: Neste år feirer Pilegrimsgarden 10 års jubileum, og jeg har lovet å lage noen rammer med dikt om det å være på retreat, og bilder. Hvis jeg gjør bitte litt hver dag, kommer jeg nok i mål. Dette er dagens bitte lille arbeid:

Jeg har hatt mye tid til å tenke her jeg har lagt. Tror på ingen måte at Gud vil vi skal være syke, men sykdom hender, og da tror jeg Han er suveren til å bruke anledningen til å gi oss noe. Når vi er hjelpeløse og sårbare, er vi kanskje mer åpne til å ta imot også? Denne gangen har Han benyttet anledningen til litt viderutdanning! Jeg oppdaget som så mange andre, at når jeg gjør ingenting, kjennes det som jeg er Ingenting. Enda jeg har vært bevist på å ha identiteten min på rett plass.... Så har jeg havnet i grøften å blitt for mye en Human Doing og for lite en Human Being. Det er ikke bra å bli det en gjør. Jeg tror at det er bedre å være den en er, og så gjøre sitt arbeid ut fra dette ståstedet. Arbeidet blir både bedre og mer ekte da. Og livet får næring i stedet for å tappe. 

 

Leserinnlegg

Dette leserinnlegget skrev jeg og sendte inn til Stavanger Aftenblad akkurat nå:

EN POLITISK UKORREKT TAKK.

Det er vist klaging som selger, så jeg blir imponert hvis Stavanger Aftenblad tørr ta inn dette leserinnlegget. For jeg har ikke tenkt å klage.

Denne uken fikk jeg nemlig blindtarmbetennelse. Da jeg endelig skjønte at dette gikk ikke over og ringte lege, ble jeg hentet av ambulanse og kjørt rett til et topp utstyrt sykehus på SUS. Riktignok lagt i kø for å vente, men jeg etter å ha blitt undersøkt av lege fikk jeg all pleien jeg trengte, alle medisiner som kunne lindre og ble undersøkt med topp utstyr. Så lå jeg og ventet på å bli operert. Og tenkte: Hvordan kunne dette vært annerledes? Skulle det stått en tom opersajosnsal og ventet på hver eneste av oss i tilfell akutt behov for opersajon? 4,5 mill operasjonsaler? Jeg lå og hørte på helikoptrene som kom inn med akuttilfeller, og skjønte at jeg rykket nedover i køen. Og at sånn må det bare være. Jeg kom til i tide. Den betente blindtarmen ble fjernet, og jeg ble like godt sett etter når jeg kom til meg selv igjen.

Nå er jeg hjemme igjen. Litt skjelven har jeg lært denne uken at i fattige deler av verden dør folk av blindtarmbetennelse. Hvis man ikke får den fjernet, sprekker den og fyller hele magen med bakterier og så dør man. Jeg lever, fordi jeg bor her jeg bor. Med det som i avisene ser ut til å være et av verdens dårigste helsetilbud. Det hyles om at vi som er så rike skal ha det beste. Våkn opp: Det er det det beste vi har!

Takk for at dere reddet meg!

hilsen
Synnøve Virkesdal

Trøst

Jeg har lagt syk i nesten to uker. Litt skjelven er jeg på beina igjen i dag. Innrømmer at jeg blir deppa av å ligge så lenge, hodet blir fylt av mørke tanker. F.eks. rote og angre på at å ha malt altelièr-skilt på garasjeveggen! Nå henter jeg e-post og leser så mye fint. Jeg trengte trøst i dag, og det kom fra mange kanter: En venninne som vil kjøre meg et nødvendig ærend, et godt brev fra en gammel venninne, nydelige ord fra min svenske forfatter-venn og til slutt et dikt fra en av bloggens lesere: (Jeg får nemlig mange fine tilbakemeldinger på det jeg skriver her, men på e-post. Det er fordi nesten ingen får til å legge inn kommentar her! Så alle som ikke får det til, er ikke dumme: Det er Google som ikke får det til!)

Elsk selv!
Treng deg inn
i øynene på dem,
vis hvem du er,
elsk deg gjennom!
Før eller senere
sprekker noe
hos noen.

                         Annie Riis

Legger til mitt livsmotto i mange år, det er av ukjent opphav:

Don`t ask

what the world need,

but what makes your heart sing

Because

what the world need,

is people whose hearts are singing

Reaksjon

Selvfølgelig kom det negative reaksjoner på at jeg malte "atelièr Mellomrom" på garasjeveggen! Det ventet jeg bare på, likevel kjente jeg at jeg ble irritert da det kom. Nei, jeg tror ikke at jeg er noe jeg ikke er! Jeg er ikke stor kunstner med utdanning og erfaring. Bare en liten en, en som gjør det jeg elsker å gjøre: Skriver og lager bilder og former til diktene. Ingenting mer. Men det er likevel nok til at noen gjerne vil komme på besøk og se det jeg gjør iblant, eller komme innom og kjøpe noe. Og da lurer de gjerne på hvor de finner meg. Jeg forklarer i vei om rødt hus med rød garasje, hus nr to etter krysset osv. som man gjør på landet uten veiadresser. Så jeg tenkte det var på tide med et skilt som fortalte at her arbeider jeg. (Atelièr er nemlig ifg. Fremmedordboken: Arbeidsrom for kuntsnere, fotografer og håndtverkere)  Det er ikke noe nytt jeg har begynt med. Arbeidsrom var det første jeg ønsket meg da vi bygget hus. Så her har jeg skrevet og malt og knotet og bannet og grått og ledd og gitt opp og begynt igjen og arbeidet i 12 år. Det eneste som er nytt, er skiltet.

Jeg lengter alltid - og noen ganger mer intenst enn andre - etter en verden der vi tar hverandre som vi er, som sier: "kult!" når vi møter noen som er annerledes, og spør når det er noe vi ikke forstår. I stedet for å komme dragende med han der vanvittig irriterende Jante!

Kompass

Et dikt jeg har brukt mye, og skrev for flere år siden har plutselig fått ny mening for meg:

KOMPASS

Gå etter
 kompasset

i magen

Følg nålen

 mot lys

Det vokste liksom mot meg en dag, og siden har jeg malt på kompasser og tegnet et stort på veggen i arbeidsrommet. For meg handler det plutselig om den ignitianske veiledningen jeg holder på med og lærer stadig mer om. Det er akkurat det vi gjør der: Prøver å følge kompasset. Først må vi finne selve kompasset, selvfølgelig. Så sette rett kurs. Men å faktisk holde kursen, er vanskelig uansett hvor grundig forarbeid det er gjort! Jeg har øvd så lenge nå at jeg kjenner når jeg er på vei dit nålen peker mot lys - mot Gud. Og jeg kjenner veldig godt når jeg ikke er på den kursen... Det er livslang øving, tror jeg: Finne sin kurs, ut fra der vi er i livet, og så hvor vi skal. Jeg skal mot Gud. Men roter meg stadig bort... Da tenker jeg av og til på noe jeg lærte på Båtførerprøven: Når et kompass står i en båt over tid, blir det påvirket av magnetisme og krefter i motoren. Derfor vil det etter en stund vise feil. Da må man legge inntil en brygge, stå på land med et kompass og finne nøyaktig hvor nord og sør er, og stille det i båten etter dette. Jeg har mennesker og steder som hjelper meg å stille kompasset mitt når det viser feil, og jeg har noen som hjelper meg å finne kurs. Men jeg må gå den selv.

På veggen

Nå har jeg våget meg på å kalle arbeidsrommet mitt ateliè. Jeg måtte spørre Wenche - kunstner - om hvem som kan bruke det navnet, for jeg syntes det liksom hang litt for høyt for meg. Men hun sa det er navn på aribedstedet til en kunstner. Så da får jeg våge å kalle meg kusntner, for et arbeidsted har jeg, og jeg lager kunst her hver dag! Det er lite skriving for tiden. Akkurat som ordene har tørket ut et bokutgivelsen og alt arbeidet - indre og ytre - som fulgte med. Overskuddet har kommet tilbake, heldigvis, for en stund var jeg helt tom. Men når arbeidslysten og kreftene kom igjen, var det bilder jeg hadde lyst å fortsette med. Jeg har laget noen store. Og i det siste litt mindre, som jeg tenker kan være ok som julegaver. Så var det det igjen: Hvordan skal jeg nå ut med det jeg lager? Det hoper seg opp i det lille arbeisromet mitt, jeg vil ha det jeg lager ut i verden! Et skilt, og i advent noen plakater, som forteller hvor jeg er... Er kanskje en idè. Som har modnet seg noen uker nå. I dag tok jeg malerkosten og malte på garasjeveggen! Så nå er det gjort.

Gaveidèer

Jippi, oppdaget nettop at "Øyeblikk" er i salg hos Bokklubben! Plutselig føler jeg meg veldig som ekte forfatter.

Jeg har fått et nytt, spennende oppdrag i dag: Skal dekorere noen glassvegger i Krossensenteret med dikt. Klør i fingere etter å gå i gang. Bare så synd at det må være PC-laget... Skulle så gjerne malt og herjet på de store vindusflatene, de ropte på meg!

Dessuten har jeg begynt å tenke julegaver. Vil lage mindre ting: bøker og bilder, som er overkommelig å kjøpe og gi bort. Og kanskje finne på et stunt for å få solgt? Folk kommer ikke dettende innom, og det er ikke lett å finne noen som vil selge for meg i butikk. - Selv om jeg har funnet to på Strandalandet: En Rød Knapp på Tau, og om en måneds tid HRM design i Vågabakken. Men hva med åpent ateliè på Bergeryggen i advent i tillegg? Mannen har satt meg på noen gode idèer i dag... Jeg er ikke så glad i julefeiringen vi har akkurat. Men når nå alle skal ut og kjøpe gaver sanrt, kan jeg jo tilby noe med innhold...

Tiende

Siden jeg var 22 har jeg gitt tiende - det vil si ti prosent av det jeg har tjent - til saker jeg står for: Retreatsteder, organisasjoner og misjonærer. Nå var det på tide å gi tiende av overskuddet på boksalget så langt. Valget falt på Norsk Folkehjelp, som mannen var aktiv del av i mange år. Og som vi begge synes jobber godt rundt i verden for å skape gode levekår for folk, uten å spørre hvem de er først. Så leste vi på nett i morges, at det finnes en SMS-aksjon blant kristne, der folk oppfordres til å ikke gi til Folkehjelpen fordi de er antisemittiske!!! Hvis man blir antisemitt av å bygge skoler i Palestina, er det ganske mye jeg ikke forstår. Og disse som sender SMS`ene rundt har totalt glemt at det er mange kristne palestinere, som en skulle tro i at det kunne være verd å støtte aldri så lite. Så, da vi gav ti prosent av overskuddet av boksalget til TV-aksjonen, var det både med overbevisning og en stor prosjon trass. Jeg prøver å ha respekt for andres folks meninger, men dette er over grensen for hva jeg i det hele tatt forstår.