Lyse kapell

Fredag var jeg og Eva i Lysebotn og satte opp utstilling i kapellet. Jeg var spent på hva jeg hadde med, for alt var pakket i esker før jeg reiste på ferie til Sicilia. - Så det kunne henges opp dagen etter vi kom tilbake. Jeg hadde ikke fått sjelen på plass i kroppen igjen etter den lange flyturen med to mellomlandinger da vi satte oss på båten inn Lysefjorden. Men når jeg var der inne og vi begynte, var jeg helt på plass. Det var like gøy denne gangen og, å henge opp og se hvordan det ble med uroene samlet. Kirkerommet er litt mørkt, veggene er gammel panel som noen steder er beiset grått. Men når jeg valgte hvite uorer, ble det faktisk effektfult. Ute i gangen, er et fantastisk flott vindu med masse lys. Der satte Eva keramikken sin, og jeg hang opp fargesterke uroer. Fargene og de runde formene fra kermikken og uroene er det som møter en når en kommer inn, og jeg synes det så riktig innbydende ut! Godt fornøyd, var jeg - og kjempesliten! Da hadde jeg ikke spist på mange timer, for jeg var så fokusert på arbeidet. Og på det å bli ferdig før siste båten gikk ut igjen. Vel hjemme åpnet jeg en flaske vin og ringte Eli som kom og hjelp meg å drikke den opp mens vi høylydt diskuterte Kaffe og Kunst som vi snart skal åpen i Bergekrossen. En sann venn kommer når man trenger noen å drikke vin med.

 

Utstillingen er åpen hver dag mellom kl 1030 og 1800 frem til 5.august.

Sommeråpent II

Gladmelding: Vi får låne Bergekrossen
til  VAFFEL & KUNST i sommer!

 Satser på å ha åpent om ettermiddagene onsd, til sønd.
 mellom 18. juli til 19. august.

Mer info etterhvert som det faller på plass.

Sommeråpent I

Jeg kommer fra et møte hvor vi skulle bestemme endelig om vi skulle holde åpent med kunst og kaffe i Lensmannsboligen, som ligger midt i bygden, noen uker i sommer. Vi er seks-syv personer som vil være med, enten å stille ut arbeider eller koke kaffe eller begge deler. Men så får vi bare lov å bruke huset et par timer i uken! Jeg har rast og grått over denne vanvittige sperren, som jeg ikke engang forstår årsaken til. Smålighet gjør jeg helt... hva skal jeg si? Helt nummen. Jeg blir først gal av sinne, så nummen, når noen kommer og sier: nei...... ikke gjør sånn.... nei.... det har vi aldri gjort før.... nei, det har vi ikke så lyst til akkurat nå.... nei, nei, nei. -  Jeg mener, hvis noen sier stopp av en logisk grunn som jeg ikke hadde kommet på, kan det være til å bli venner med. Men når det ikke er av noen forståelig grunn, annet enn at det ikke har vært gjort før eller høres skremmende ut eller noe sånt, da sliter jeg....

Men altså, på møtet var vi konstruktive og gav gass på nye idèer. Så nå skal vi spørre om å få lov å heller låne Bergekrossen, som er et nærinsgbygg som også står tomt med ledige rom og kjøkken og uteplass. Jeg prøver å holde igjen begeistringen, for jeg kjenner at hvis vi får flere nei nå, da  SKRIKER jeg! (Enda høyere.) Jeg har laget mange håndlagede bøker i det siste. En av dem heter "Definisjoner" og en av definsjonene har blitt veldig aktuellt:

SMERTE:

Vilje

som stanger

mot stengsel

Men i Lysebotn, går ting sin gang! Kirkekontoret, som skal holde kapellet åpent tre uker i sommer, er fantastisk ryddige og velvillige å forholde seg til. De sier de er bare glad for vi vil være der og stille ut, og dra folk innom. Siv ordner opp og lager plakat og sier ja og er så vennlig at det holder meg fra galskapen i all denne andre motstanden. Kapellet skal være åpent

Hver dag 

14. juli - 5. august,

kl 10.30 til 18.00.

Skoleungdom og frivillige skal være der og stelle, og det kjennes trygt å overlate uroer og bøker til dem. Jeg holder på å gjøre ting ferdig nå, alt halvferdig gjøres klart og samles i ekser. Jeg synes jeg har veldig lite, siden jeg var syk i vinter.... Men nok til å fylle opp bakerst i et lite kapell sammen med Eva sin keramikk, er det vel!

Trude`s bibliotek

Jeg sitter i biblioteket til Trude, kusinen min. Tenk å ha et eget rom i huset som er bare for bøker og en sofa å lese i! Her er også en vinstativ, så i tillegg til bøker kan man for nære personer både låne bøker og vin:-) Et vidunderlig rom, her er liksom så stille. Og godt å skrive, jeg får skrivekløe her.

Det er snart ferie, og jeg har allerede begynt å tenke på tiden etterpå. Fra alle de årene jeg har vært ute av fast arbeid, vet jeg at det er tøft når ferien er slutt. Alle mine egen aktiviteter starter igjen og livet er ikke kjedelig, det har fått en god rytme som jeg trives med. Likevel kjenner jeg at det stikker: Jeg skulle så gjerne også begynt igjen på jobb etter ferien! Når folk rundt meg klager over hvor fælt det er å være igang igjen, skjønner jeg det ikke: Jeg ville gjort mye for å vært frisk og hatt en jobb å begynne igjen i... Jeg har jo jobb: det er en jobb å skrive og lager bøker og bilder. Men jeg kan bli lei av det er opp til meg å skape arbeidet og holde arbeidsdagene og meg selv igang.

Så har jeg tenkt lenge på å lære mer å skrive, utvide feltet og skrive større tekster enn dikt. Nå har jeg funnet et sted som heter Norsk Skriveutvikling som har korrespodansekurs, og det har jeg bestemt meg for å gå for. Etter ferien. Det kjennes godt å skulle gå igang med noe nytt da. Og forhåpentlig gjøre overgangen til hverdagen spennende i stedet for frustrerende. Jeg leitet litt på nett for å finne ut om noen hadde erfaringer med skriveskolen før jeg bestemte meg. Kom innom flere diskusjonsforum og mange som hadde en drøm om å bli forfatter. Hvordan blir man forfatter?, lurte de på. Det finnes bare en måte, tenker jeg: Å skrive! Skrive og skrive. Fyller bøker og PC og skuffer med tekster og tanker og utkast. Skrive er som å øve, man lærer litt mer for hver gang og når man bryter gjennom og kjenner at der sitter det! Så er det en erfaring man ikke glemmer. Kanskje noen setter seg ned og bestemmer seg for å skrive en bok fra begynnelse til slutt? Men mine bøker består av de beste delene av en hel haug med utkast og forsøk etter harde utvelgelser.

Hvordan det gikk med Eventyret om tunellen? Nei, det ville ikke Stavanger Aftenblad trykke! Hmmm... Mon tro om de er medlem i klubben de og?! Lokale Strandbuen ville derimot ha den, og i går fikk jeg rapport hjemmefra at det stod på trykk og gode tilbakemeldinger strømmet på!

Eventyret om tunellen

sendt til Stavanger Aftenblad i dag:

EVENTYRET  OM  TUNELLEN

Det var en gang for lenge siden, at Gotteklubben Grei hadde møte i den kjempestore byen sin. Guttene satt med cognac i hver sin lenestol og stirret inn i bålet i peisen. Det var vinter og kaldt ute, og nå begynte de å drømme om sommeren.

"Hadde det ikke vært bra å få det fergefritt til hyttå?" sa han ene.

"Jo, og dattera mi trenger et nytt hus,” svarte sjefen i Gotteklubben.  ”Her i byen er jo ikke plass til å bygge annet enn småhus og dattera mi må ha plass til et skikkelig stort og fint et."

"Jeg vet det!" sa en tredje: "Vi bygger en tunel som vi kan kjøre under fjorden i!"
"JA!" sa Gotteklubben Grei i kor, og så bestemte de seg for det.

Og det Gotteklubben Grei bestemte seg for, det pleide bli sånn. For de kjente folk. Over alt, kjente de folk som var greie å kjenne. Noen kjente en som bygget veier, andre en som var flink å lage store bommer med hengelåser som man måtte betale mange penger for å få åpnet. Noen kjente til og med ministeren, for hun var gift med søskenbarnet til en i Gotteklubben Grei. Søskenbarnet var av og til på møtene deres, men nå ble han invitert med hver gang. Og med mannen til ministeren i klubben ved peisen, var saken avgjort.

En av guttene i Gotteklubben Grei kjente også en kar med cowboyhatt som bodde omtrent der tunellen ville ende. Mannen drev og fisket fisk i store badekar. Disse ville han gjerne ha solgt, men han var inderlige lei av de bitte små båtene som gikk over fjorden.

”Kom med tunellen, den vil vi ha! Det er ingen problem å betale eller kjøre i bratte bakker eller noe, det er ingen problem i sikte, kom med den!" sa mannen til Gottklubben Grei. Og så fikk han fast plass i lenestolen ved peisen.

Men folk som bodde der tunellen skulle enda sa:
"NEI, vi vil ikke ha tunel! Vi vil heller ha bro, tunel blir altfor dyrt og farlig og langt og tungvint"
"Å, neida”,  svarte cowboyhatten og hans menn ”Dere vil ha tunel. Dere vet bare ikke deres eget beste, derfor spør vi ikke hva dere vil. Dere vil ha tunel, og slik er det!"

Og tunellen kom. Men den ble lang og dyr og bratt og vanskelig å kjøre i. Derfor begynte folk fort å murre. Først var det de som kjørte fisken til cowboyhatten, som nektet å kjøre fisken der for det var for bratt. Så mannen med hatten måtte gjøre et surt innkjøp av store båter til å frakte fisken i stedet. Deretter var det en tannlege som reparerte tenner til folk i byen, som flyttet tannlegestolen med seg hjem i kjelleren fordi det var så dyrt å reise. En bokhandler som solgte bøker i byen tok dem med seg og åpnet butikk ved fjorden i stedet. En lærer flyttet fra byen til fjorden for å være i nærheten av skolen sin, for med sin skarve lærerlønn klarte han ikke åpne bommen. Og til slutt var det ingen igjen som ville kjøre i tunellen.

Den største skandalen kom da datteren til sjefen i Gotteklubben Grei ropte bestyrtet da vidunderet stod ferdig:

"Jamen far, jeg har jo tunellskrekk! Det skulle du tenkt på før du bygget tunel til meg!"
"Det går helt fint, snuppa mi,” skal mannen ha svart. "Vi finner oss bare en øy eller noe der vi kan bygge bru. Så raserer vi stedet og finner den fineste tomten til det fineste huset i verden og bygger det til deg. Ingenting er godt nok til datteren til sjefen i Gotteklubben Grei!”

Men de som bodde ved fjorden måtte jo over den av og til, og alle disse fortvilte.
"Hjelp," sa den fattige skribenten, ”Jeg må til byen, men har ikke mynt nok til den store bommen med hengelås.”
"Hjelp" sa bokhandleren, ”Jeg må ut og kjøpe bøker av og til, men bilen blir så tung etter handelen at jeg får den ikke med meg opp bakken i tunellen etterpå.”
"Hjelp,” sa forretningsmannen, ”Jeg kan ikke flytte forretningen min, så jeg må over fjorden her hver dag!"
Alle disse ropene og mange flere til hørte borgermesteren. Han var også brannmann, og kjent for å ville hjelpe folk ved fjorden i nød. Nå gikk han i gang med å kjøpe inn båt til folket der.
”Egen båt, det var lurt!” sa folket til sin helt.
"Nei, nei!" sa Gotteklubben Grei, som kjente noen som bestemte over båtruter og slikt.
"Dere kan ikke kjøre båt over fjorden, dere må bruke tunellen vår"
"Pøh" sa borgermesteren, "Det er vår båt, vi bruker den som vi vil. Drikk cognac`en din og ti stille!"

Så der står tunellen enda, like fin og ny og ubrukt som da den ble bygget. Men der tannlegen og bokhandleren og alle de andre hadde flyttet butikkene sine over fjorden, vokste det frem en bitte liten by. Når de skulle til den kjempestore byen, brukte de den fine båten borgermesteren hadde skaffet, og de sendte ham hver gang en vennlig tanke. Midt på torget i den nye lille byen står det en statue over borgermesteren. Hvis du er der en ettermiddag mens alle sover ettermiddagshvilen sin, ser du kanskje en gammel skribent som stavre seg over torget med stav i hånden og blyant bak øret. Hun pleier sette seg der ved foten av statuen og skrive sprø eventyr. Kanskje noen av dem er sanne - hvem vet?


Synnøve Virkesdal,
skribent

Lensmansboligen

Endelig kom varmen! Vi trenger ikke barometer her i huset, vi har meg som med stor tydelighet viser om det er høyt eller lavt trykk. I morges våknet jeg kl 6 med fullt av idèer i hodet og satte igang å jobbe. Heldigvis har jeg ikke morgensol inn på arbeidsrommet, så jeg får gjort litt før solen kommer i hagen og jeg bare MÅ ut. Jeg har nok å gjøre, for jeg har fått enda et tilbud til sommeren:

Lensmansboligen er et staselig hus som ligger så sentralt på Forsand som man kan komme i en usentral bygd. Den har vært både kommunehus, bank og barnehage. Men det var altså en lensmann som fikk den bygget. Han kom til på Fosand før krigen og familien hadde en dramatisk historie da krigen kom fordi flere av sønnene i huset ble motstandsfolk og en av dem satt fengslet. Da de kom hejm ble mottat som helter og båret på gullstol fra båten og kjørt i åpen bil til huset. Mange sambygdinger fulgte dem opp bakken fra kaien, og det finnes fotografi av heltene på verandraen som vinker til folk i hagen. Lensmannen selv var også fengslet fordi han nektet å godta lovene nasistene innførte.

Alt dette vet jeg fordi jeg for to år siden fikk i oppdrag å skrive ned litt av historien til huset. Da startet nemlig en drøm om å bruke det til kultur og frivillige, og få til det samlingstedet vi mangler her. Nå skal vi prøve å få til noe av dette i sommer: Holde åpent i juli og august, få inn noen som vil stille ut arbeidene sine der og dele på å holde åpen cafè og utstilling, steike vafler og koke kaffe. Vi må få tak i nok folk til at det ikke blir stress for noen få, så enda er ikke ting i boks. Men håpet har våknet. Jeg har i mange år hatt en drøm om få være med å drive en cafè med kunst og litteratur og god stemning.

Kald vår

Våren er for kald, og jeg vet ikke å holde ut! Det må komme litt varme snart!!!!!!!!!!!! Jeg begynner å drømme om alle de billige husene man kan få i Italia og Spania for tiden. Jeg som ikke har fast jobb men skriver, kan jobbe hvor som helst fra, tenker jeg. Men så kommer mannen og er snusfornuftig og sier at det finnes i alle fall ikke arbeid for tømmermenn der sør! Nei, det gjør vel ikke det... Og så er det mennesker jeg er glad i her. Og så kommer det med jevne mellomrom spørsmål fra noen som vet hva jeg driver med og gir meg en spennende utfordring. Sånt tar tid å bygge opp, og jeg blir takknemlig for det jeg har og de jeg har rundt meg. Det er fint å bli spurt om noe jeg kan og gjerne vil. Jeg føler meg sett da.

I sommer skal jeg få lov å ha en bitte liten utstilling sammen med keramikken til Eva igjen. Denne gangen i Lyse kapell i Lysebotn. Dette skal være en åpen veikirke i sommer, og det er jo ganske mange turister i den lille bygden med det passende navnet "botn". For det er virkelig en botn i enden av en lang, dyp fjord og med 1 km høye fjell på alle kanter. Sjarmerende og litt skremmede for en som meg som elsker havet! Men nå skal jeg inn dit en dag og se hvordan det ser ut i kapellet, for der har jeg aldri vært. Håper det går an å henge opp uro`er. Hvis ikke, blir det bilder og bøker.

AKKURAT VÅR

 Akkurat når
solen blir skarp

for å lokke frem

alt i jorden

Akkurat når

kulden trekker seg

for å gi plass til

tørkende vind 

Akkurat når

alt skifter gir

fra nesten dødt

til nytt liv 

Akkurat da

orker jeg ikke mer

legger meg på rygg

venter på redning

                                    Synnøve

Vårdikt

ÅPNE

Mennesker

som blomster

åpner seg

mot solen

for å vise

hvor vakre

de ellers skjuler

at de egentlig er

                    

                                   Synnøve

Lokal historie

Sist uke hadde jeg bilen på verksted, og tenkte jeg kunne bruke det til noe annet enn irritasjon: Nemlig til å ta noen dager uten mobil og internett i tillegg. Jeg var sliten og kunne trenge noen dager fri. Men da jeg stod opp første fridagen og tenkte på hva jeg hadde aller mest lyst til, var det å skrive! Jeg kom til at det er ikke skrivingen som tapper krefter, men SMS, internett og e-post. Det kjennes som jeg lever i gjennomtrekk, når jeg hele tiden må forholde meg til saker og ting som foregår en annen plass, en annen tid, enn her og nå. Internett-fri, gav og mer ro til å skrive. Så fridagene ble brukt til mine vanlige arbeisdager. (Arbeidsdag med skriving for en med så trøtt kropp som min, betyr et par timer, men siden det er så mye jeg klarer, er det min arbeidsdag!) 


Ikke at oppdraget jeg har for tiden er så krevende, men det er fint: Jeg holder på å redigere et manuskript med en biografi og lokalhistorie. Alt er skrevet ferdig, min jobb er å forme språk og oppsett, og sjekke noen kilder. Sjamør-etappen.


I dag har jeg vært på båttur med Harald (kjæresten), Ellen (niesen) og Leo (hunden) på Haukalivatnet, og da passerte gården til mannen som historien handler om. I enden av vannet gikk vi i land på en vakker gresslette mellom bratte fjell (selvfølgelig uten å tenne bål, for det jo ikke lov i slutten av april), og der fikk vi en glimrende idè til neste års SPOR: Vi kan lage galleri der inne! Galleri Osen, med vannfast kunst, bål og kaffe. Båttransport inn vannet med Ellen ved årene (den kvinnelig Terje Vigen, kommer kanskje frem før isen legger seg) Kravet blir å få inn ro-penger for å tjene litt på affæren. Så hvis noen velger å gå langs vannet i stedet, kan Leo være bomvakt og kreve inn passerings-penger langs stien.


Et vist overskudd er nemlig påkrevd: Årets selvangivelse viser at selv med et bokslepp og to utstillinger i 2011, går firmaet mitt fortsatt i underskudd!

SPOR-referat

Det er palmehelg og SPOR.
Jeg er nær panikken dagen før, og vurderer å gå tilbake og ta ned igjen utstillingen jeg har hengt opp! For en vanvittig dårlig idè: å stille ut her jeg bor! Ingen kom til å synes det er noe å se på, og det er heller ikke særlig fint. Det er grovt og revet i kantene, men samtidig i sårbart papir, det jeg lager. Når det er her hjemme jeg skal vise det frem, vil jeg se så godt hva folk mener fordi jeg kjennere dem. Jeg vil se hvem som kommer og hvem ikke. Og om de jeg regner som venner, vil være med og dele opplevelsen, eller om de gir f... Det er sårt når noen ikke deler sorger i livet, men jeg synes faktisk det er enda sårere når noen ikke vil dele gledene og medgangen...


Dette, utsatte jeg meg for der jeg stod i det lille rommet jeg hadde lånt, med rød ullkjole for å holde varmen en iskald palmelørdag. Det kommer sikkert ingen, sa jeg til meg selv og måtte holde meg fast for å ikke ta alt ned og gå hjem igjen. Men det gjorde det! Folk kom og kom, de strømmet på. Vi var flere sammen i det store næringsbygget, så mange startet hos oss. Det var Åse Liv med skulpturer og Roy med store bilder. Artur med bøker satt nærmest inngangen, og fikk i oppdrag å telle. Han kom til rett over 100 lørdag og rundt 250 søndag. En jevn strøm av mennesker på helgetur som ville se og oppleve hva kreative mennesker på dette lille stedet hadde laget til. De kom her fra. Men aller mest folk utenfra. Noen hadde reist langt, for å komme og få med seg kulturløypen vår.

Til tider var det skikkelig fult inni det lille rommet mitt. Jeg syntes nesten ikke det var luft igjen, og måtte ha opp vinduet. Det var overveldende: At så mange ville se uroene, bildene og bøkene mine. Noen var likegyldige. Men de fleste ble stille når de kom inn i rommet, og bare leste. Jeg hadde ikke behov for small-talk, så jeg lot dem lese i fred og svarte når de lurte på noe. Det kom mange gode tilbakemeldinger, og jeg tar vare på alle. De beste var de som sa lite, men bare pustet ut og leste, trakk pusten og leste igjen. En mann sa: "Det var herlig befriende at du får sagt så mye med så få ord!"

Men det var tøft å sitte der, så tett opptil arbeidene og liksom være del av utstillingen. Jeg var helt utkjørt etterpå, og synes antallet og lydene og mengdene var helt overveldende. Hvis jeg skulle våge å gjøre dette igjen - og hvis vi skal ha SPOR igjen - tror jeg at jeg vil være hjemme. Heller bruke tiden det tar å rydde ut av arbeidsrommet mitt og andre deler av huset for å få plass til arbeidene. Det ville gi mer plass og kanskje også ro til de som kom på besøk. Hvis det ville komme noen da!

Vår

Endelig er det vår! Luften er skarp og solen intens når den er her. Tåken har lagt inni fjordene her i ukevis, så vi blir helt yre når vi endelig ser himmelen innomellom. Det slår meg at vår er tid for detaljer. Vi må se godt etter for å se det store som hender: Spirene har begynt på en lite, hemmelig arbeid som må sees på nært hold for å oppdage underet. Jeg holder dessuten på med puss av tre-robåten min, og det krever også at jeg ser på en detalj av gangen: En flekk her og en der som må skrapes og oljes på ny. Ser jeg på hele båten på en gang, mister jeg motet! Vår er begynnelse: Om ikke så lenge er hagen full av blader som holder på å komme, tidlige blomster og begynnende farger. Og båten, den ligger på vannet og dupper. Vår er å glede seg.

VÅR

Vårsol

peker påtrengende

på uferdig arbeid 

Bare sitte i den

er en annen bruk

av vårsol

Palmehelgen

Det nærmer seg SPOR, palmehelgens store happening i lille Forsand:

En vandring mellom hele 17 kreative utstillere. Jeg skal låne et godt, lyst rom i Bergekrossen. Tenkte en stund på å lage en ny uro-utstilling, og fylle rommet med dem. Men siden formen har skrantet, blir det i stedet litt av alt, Jeg fyller opp med bilder, bøker, uroer og flasker med dikt. Det kjennes trygt at også Roy, som maler og Åse Liv, som lager keramikk skal stille ut i samme lokale. Jeg er litt nervøs nå - man vet aldri hvordan det der bygdedyret oppfører seg! Det kan bli kjempegøy, eller stor nedtur. Uansett har vi hatt det gøy med å planlegge og samle så mange kreative sjeler. Håpet er mer kontakt i tiden fremover, om det blir ny SPOR-vandring en gang eller ikke. Vi skal sette opp godt med skilt med vår fine logo, og staur med vimpler. Det skal gå an å finne frem. Ta turen alle som er i nærheten!

Vadested

Når det kan gå lenge mellom hver gang jeg skriver på siden, er det fordi jeg fikk et nett-motto da jeg prøvde meg på facebook et par måneder:

HVIS DU IKKE HAR NOE Å SI: IKKE SI DET!

Altså har jeg ikke jobbet med så mye nytt, og da har jeg ikke noe nytt å fortelle. Kroppen min virker ikke helt nå, og sånn er det av og til. Jeg begynner å bli flinkere til å leve med det, men tror aldri det blir ok å være i full gang, og så bare sier det stopp.... Trøsten er at det går over, og så får jeg gjøre det beste ut av stoppen. 

Da jeg midt i trøttheten skulle forberede meg til å lese på Rosehagen og ville lage en overskrift på kvelden, gikk det opp for meg hva mange av diktene mine hanlder om: VADESTED (som første kapitlet til Øyeblikk heter.) Jeg skriver mye om de stedene det er mulig å komme over til hverandre. Der det er litt smalere, eller noen har lagt en stein til å stige på. Jeg skriver og om de stedene det er helt umulig å komme over, samme hvor mye en prøver. Det skal vilje til på begge sider, for å kunne krysse over. Noen vil ikke, og da hjelper det ikke hvor mye jeg selv gjerne vil eller hvor hardt jeg jobber fra min side. Noen kryssinger må man bare gi opp. Det er godt å skrive om disse også, men jeg blir jo gladest av å lese om igjen om de gangene kryssingen fører til et godt møte. Som denne gangen:

BLINK

Smilet ditt

raser gjennom

folkemengden

Som en pil

mot midten

av hjertet mitt

 Og treffer blink

Lyrikk-kveld

Neste uke skal det være kunstuke på Rosehagen på Jørpeland. Der har de spurt om jeg vil være med å stille ut uro`er og bøker, og ha en kveld med diktlesing. Det var gøy å bli spurt, så jeg sa selvfølgelig ja! Nå er jeg litt nervøs, og har ikke klart for meg hvilke dikt jeg skal ta med. Det blir uansett for mye å lese mange dikt på rad, så det kommer en fortelling med og. Håper det dukker opp noen kjente, vennlige ansikter på Rosehagen om kvelden 1.mars!

SPOR

Lørdag og søndag i palmehelgen skal det skje noe spennende i lille Forsand! Vi har kalt det SPOR, og idèen kommer fra Sverige. Tanken er at man den helgen kan komme til bygden og vandre en slags "kulturløyper" mellom kreative steder. Man kan besøke verksted og atelièr til folk som jobber med forskjellige ting som bilder, treskjæring, smykker og keramikk. Eller besøke bygdemusèet eller en honningkube, for å nevne noe.

Vi har planlagt en stund nå, og har det rasende gøy på møtene! Ivrige folk og livlige diskusjoner. Det vi er enige om, er at dette skal være en opplevelse, og ikke en salgsmesse. De som besøker oss, skal sitte igjen med inntrykk av forskjellig slag - og være fri til å kjøpe hvis de vil. Man får uttdelt et kart, hvor vi som er med er merket opp. Så tar man seg fram mellom disse stedene, noen går det an å gå mellom, men det er nok nødvendig med bil.

Jeg skal få låne utstillingslokale i Bergerkrossen, et stort lokale som står tomt. Vi er flere som skal være der, fordi vi har for små arbeidsrom til å få stilt ut arbeidene våre. Jeg har jobbet med nye uro`er en stund, og i dag har jeg vært og scannet dem for å prøve finne et bilde til kartet som skal lages:

Bokhylle

Vi skulle hatt en ny bokhylle. Den vi har er fin og laget av husets snekker, men tar litt plass. Alså svinger jeg innom Ikea når jeg er i byen, og kjøper en bokhylle. Så Billy, at det henger ikke på greip. Snekkeren sier at bare materialene kan koste mer enn det ferdige produktet på Ikea. Altå kjører jeg hjem med slavearbeid i bilen, for disse hyllene kan ikke noen ha fått lønn for å lage. Med fortsatt skurrende etikk, blir flatpakkene båret i hus og satt sammen. Og joda, det er en slags hylle, dvs. to planker står rett opp og mellom dem ligger noen andre, kortere fjøler. Men bokhylle? Lurer på hva slags bøker de har på Ikea. Mine passer i alle fall ikke inn. Det blir enten for mye eller for lite plass til bøkene uansett hvordan jeg plasserer disse korte fjølene. Nei, den gamle, fine hjemmesnekrede får stå litt til. Og vi har to Billy`e bokhyller til overs, som ikke passer til bøker. Men da jeg begynte å rydde i bøkene og enda håpte det skulle la seg gjøre, fant jeg dette diktet fra antologien "Capre Diem":

Ingen har tid til å tie og lytte

med åpne hender

tid til å legge seg i gresset

la timene skride som skyer i horisonten

tid til å tømme vinen til bunns

la gleden folde seg ut i en mangefarget stjernehimmel

på sakte svaiende stilker i hjertehøyde

Ingen har tid til å la tankene rykke nærmere

som fiendtlige tropper i knipetangsoperasjon

la motoriserte kurerer lyne gjennom stillheten

tid til å dechifisere teksten

tid til å røre ved naboens skulder

si det ene orden uten baktanke og profitt

og tåle elektriske støt som forplanter seg

fra den store redsel på bunnen av et ukjent hav

                                                               Harald Sverdrup

Tillit

TILLIT

Til å stole på

er den som vet

hvem han er

og hvor han skal 

Den som vet

virrer ikke rundt

roter seg bort

og tar andre med

Den som våger vite

det han vet

får min tillit

                                    Synnøve

Bygdedyret

I anledningn at jeg  om en måned har bodd 16 år i en bygd, følger her en liten analyse:
Jeg har nemlig i alle disse årene fundert over Bygdedyret: Hvem er det egentlig, og hva vil det? Jeg tror jeg holder på å knekke koden.

Det dyret som bestemmer her jeg bor er ikke vondt. Nei, det som bor her vil alle sitt beste, og det vet alltid hva det beste for alle er. Bygdedyret bor en eller annen plass midt i bygden, uten at noen noengang har sett det. Men man hører stemmen. Det er en ganske rolig og snill, men veldig bestemt stemme som sier: Alle vet jo at... Alle vil jo det.... At du ikke heller gjør sånn... Alle skal, du må... Kort sagt: Bygdedyret er et flokkdyr. I en by er det mange flokker, og man kan velge hvilken man helst vil tilhøre. I en bygd er det få flokker, og flokken velger deg. Derimot har alle samme verdigrunnlag:

Altså, at alle skal gjøre og mene og ville og si det som Bygdedyret har sagt at de skal, og resten av flokken skal passer på. Det er så godt ment, ingen må tro noe annet, og det høres få fint ut. Så lenge man går i takt, lever man i stor fred og fordragelighet og kan nyte bygdens mange fordeler fritt. Spillerommet er faktisk ganske stort, og ikke så trangt som mange byfolk tror. Bare man følger verdigrunnlaget til flokken.

Men er en mann på motsatt vei av Bygdedyrets flokk en dag…. Kanskje for å gjøre en jobb eller oppfylle et løfte eller noe annet som ikke akkurat da stemmer med flokkens vilje. Stakkars mann… Da utsettes han for en sånn massiv overtalelse, stadig i beste mening, for Bygdedyret ser jo så tydelig fra sitt allvitende ståsted hva som er best for alle. Han står i fare for å komme for seint til sin jobb eller avtale, for denne overtalelsen kan dra ut. Og har fortsatt ikke til hensikt å være vond. Den skal bare rettlede en tulling som er på feil vei. Men hvis han klarer komme seg unna og videre den veien han var bestemt på, da setter siste fase inn: (for det er ikke mer avansert dette, enn to faser) Da fryses han ut.

Bygdedyret og dets følge sitter ganske forvirret tilbake og dissekerer denne merkelige hendelsen en stund. For å prøve å forstå hvorfor han ikke bare gjorde som vi sa, den tullingen. Kanskje baksnakker de litt nå. Jo, det hendel vel det i denne fasen. Men forsatt er det ikke vondt ment. - Vel, kanskje litt, men bare litt for nå har jo flokken sin rett til å uttale seg. For vi prøvde å få han på rett vei, gjorde vi ikke? Jo, vi prøvde alle sammen, men ville han høre? Nå kan han ha det så godt, vi vil ikke ha mer med han å gjøre. Den som stikker sitt hode frem, må regne med å få det kappet av. Det er jo noe alle vet i en bygd. (Sammenligningen med tenåringer i skolegården må ikke trekkes for langt, vi snakker om voksne og til dels intelligente mennesker her)

Men mannen selv? Han er kanskje bare glad til, nå er han endelig fri til å få gjort den der jobben og kanskje rekker han til og med avtalen sin.

Stillheten

Jeg har vært på retreat en uke.
Retreat betyr å reise et sted hvor det er lagt til rette for å være stille og søke Gud. Altså har jeg vært en uke stille. Vel, har vekslet noen ord om pratiske ting, og hver dag hadde jeg en samtale med en dyktig åndelig veileder. Men ingen av den vanlige small-talken, ingen radio som stod på, ingen som snakket i vei mens vi spiste, ingen nyheter og diskusjoner. Ikke at Gud helst er å finne i stillheten, for Han er jo over alt. Men Han kan være lettere å få øye på når ytre forstyrrelser er slått av. Jeg er avhengig av stillheten, sånn er det bare! Må ha en liten dose hver dag, og innimellom mange dager i strekk et sted noen hjelper meg å være stille og våge det.
- For stillheten er ikke for pyser....

Når jeg kommer hjem, kjenner jeg ekstra godt hvor mye stress det er i dagene mine. Stress kommer ikke bare av å ha mye å gjøre, tror jeg. Men av å hele tiden være et steg foran det jeg gjør akkurat nå, på vei til neste gjøremål. Kjenner jeg holder igjen for stresset: Det får ikke komme tilbake (ikke enda i alle fall!) Har funnet noen ting som hjelper. En av dem er å gjøre èn ting om gangen. F.eks. kan jeg  både lese og høre på radio mens jeg spiser...

Men hvis jeg lar det være, å bare spiser.
Bare kjenner smaken av maten, ser på fargene og tar meg tid med å spise den. Og en annen gang, bare leser. Konsentrerer meg om ordene og de lange trådene. Er tilstede i det jeg leser. Bare hører på musikk, uten å gjøre noe med hendene samtidig. (Vel, og så faller ressonementet mitt, for bare høre på radio faller fort gjennom, for da hører man jo at det er stort sett ingenting der!) Det er ikke lett, den kan prøve som vil. Men det virker, hvis målet er å være tilstede.

Håndlaget

Bilder av de nye håndlagde bøkene:
De er som alt annet jeg lager grove og revet i kantene.
Fordi slik er livet, og jeg finner ingen grunn til å pynte på det.

"Biskoper og andre kristne"

Sendte nettop dette leserbrevet til Stavanger Aftenblad:

 

Biskopen burde, sammen med alle de andre kristne, holde seg inne i kirkene sine. Sånn at vi vet hvor vi skal finne dem når vi skal beskylde dem for å være virkelighetsfjerne, ha trang seksualmoral og ikke ha peiling på hva som skjer ute i verden. Biskopen burde holde seg til ting som har med Gud å gjøre, og ikke virre rundt med en hyrdestav og prate om alt mulig annet. Skaperverket og samfunnet, f.eks. Som om skaperverket og menneskene har noe med Gud å gjøre! Vi tåler da alle slags meninger i vårt inkluderende samfunn, men at Gud skulle ha skapt jorden, nei det er for fjernt for selv den mest visynte av oss. Så her må vi holde ting fra hverandre, som en sosialøkonom så gjennomtenkt krevde på disse sidene i avisen i går.

hilsen
Synnøve Virkesdal
kristen og skribent

Kommer våren?

I går fikk jeg tak i nobelspisvinner Tomas Tranströmer`s dikt. De ser ut til å være akkurat så vakre og skarpe som jeg har blitt fortalt. Her fant jeg et med mer vintertrøst i et vårdikt:


APRIL OG STILLHET

Våren ligger øde
Den fløyelsmørke grøften
kravler ved min side
uten speilbilder

Det eneste som lyser
er gule blomster

Jeg bæres i min skygge
som en fiolin
i sin sorte kasse

Det eneste jeg vil si
skinner unåelig
som sølvet
hos pantelåneren


Jeg fylte året i går, og fikk bl.a. en vårjakke og en negebørste med god håndkrem - "fordi det snart er vår og du skal ut og grave i hagen", som giveren Tove optimistisk forkynte. Kjente at disse to, sammen med vårdiktet, var det jeg trengte for å huske at det blir vår en gang, og holde ut denne dagen og mens jeg venter. Lyst blir det aldri, men nå er det såpass at jeg kan se veien så da er det tid for en lang tur med den gamle, snille, vakre setteren vår, Leo.

Vintertrøst

Det er belgmørkt ute!
Jeg skjønner aldri hvordan jeg skakl klare å overleve disse mørkeste ukene. Men siden jeg i morgen feirer min 42. januar-måneder, så pleier jeg vel overleve... Det er liksom bare å holde ut. Lengte mot vår og hagearbeid og båtpuss og reiser. For hvor er det gøy å reise nå? Alle stedene jeg har lyst å reise til har og vinter nå - selv om de er mildere og sikkert bedre enn denne her.

Hverdagen er tilbake etter julen, og det er mest godt. Jeg jobber med å lage nye håndlagde diktbøker, for jeg solgte ut nesten alle til julegaver. Mens jeg begynner å lage om igjen noen av de samme samlingene med tema "Mellom oss" og "Bruer", merker jeg at nå har jeg jobbet lenge med de samme diktene. Det er på tide å jobbe frem nye! Jeg har begynt å bla i notisbøker som ligger i skuffer og jakkelommer og vinduskarmer. Og finner en god del brukende! Det er en stund til jeg orker lage ny bok, så i mellomtiden blir det nye håndlagde samlinger. Skrevet ut på min egen laserskriver, med omslag av misslykkede akvareller som har blitt vellykkede collager, sydd i ryggen med vokset tråd, og kanskje pyntet med en perle til slutt.

PERLE

Sandkornet ligger i mørket

og vet det er ingenting

Bare kantete og stygt

som andungen

og helt uten utsikt

Til den dagen

muslingen åpner seg

perlen kommer for dagen

og blender alle

Aller mest seg

                                Synnøve

Juleblues

Jeg gleder meg ikke til jul!
I mange år skammet jeg meg over å ikke glede meg til jul, og prøvde mitt beste å skjule det. Men jeg har kommet til at det faktisk er viktig at vi som ikke gleder oss til jul, sier at sånn er det. Det er nemlig litt for mange som tror at ALLE synes julen er det mest fanstastiske mennesket har oppfunnet. Hjertet mitt gråter når jeg tenker på alle barna som gruer seg til jul, men som tvinges til å glede seg. Som blir fortalt på skolen og over alt ellers at DU MÅ JO GLEDE DEG TIL JUL! Men som har foreldre som krangler eller har gått fra hverandre, eller begge deler. Som feirer jul med voksne som drikker for mye og gjør unevnelige ting utpå kvelden. Når det påstås at 50 % av alle ekteskap ender, så er statsikken for hvor mange barn som gruer seg litt eller mye til jul, ikke så vanskelig å regne ut. Men jeg håper de blir møtt, de små som gruer seg, litt bedre enn jeg frykter.

Som voksen som gruer meg til jul, blir jeg i alle fall ikke møtt med særlig mye varme. Samtalen går vanligvis helt i stå når jeg svare nei på spørsmålet om jeg gleder meg til jul? Egoismen som samfunnet vårt fylles mer og mer av, foredles i denne måneden: Når meg og mine er alt som teller, blir mange  nødt å falle utenfor.
Denne julefortellingen skrev jeg for noen år siden, og brukte som julekort:

EN  JULEFORTELLING

De kom til nabolaget sent lillejulaften.
Alle juletrærne var ferdig pyntet, julegrøten kokt og alle hadde vært rundt hos hverandre og levert julegaver. Freden begynte å senke seg og alle gledet seg til neste dag, selve julaften. Det var da de to skikkelsene dukket opp i mørket. De gikk svært langsom, og ble ikke ordentlig synlige for folk før de nærmet seg husene. Klærne deres var stygge og gamle og at begge hadde langt hår fullt av floker. Det så først ut som det var to kvinner. Men da de kom nærmere, så de at den ene var mann. Den andre var i alle fall en kvinne, for hun hadde stor mage. Svært stor. Hun hadde vanskelig for å gå, og den spinkle mannen støttet henne  fremover. Det gikk sent.

De kom til det første huset i landsbyen, og banket på døren.

Det var lys i vinduene, men plutselig var det visst ingen hjemme. Mannen tok med kvinnen sin til neste hus. Banket på, så skikkelser bevege seg der inne, men ingen åpnet. Slik arbeidet de to seg bortover langs husene. Helt til en dør endelig åpnet seg. Et skarpt kvinneansikt stakk ut av døren, varmen innenfra slo ut bak henne.  JA? Mannen hilse høflig, og lurte på om det fantes noe sted å overnatte her i nærheten? De trengte en seng for natten, for kvinnen hans… NEI! avbrøt kvinnen i døren. Her var ingen sted å overnatte! Det skulle de tenkt på før. Døren ble lukket bestemt i, fulgt av en diskret lyd av en nøkkel som ble dreid rundt. Mannen stod stille en lang stund med bøyd hode. Før han fikk kvinnen sin på beina og med seg videre til flere stengte dører, forbi vindu med lys og pynt innenfor.

De kom til slutt til havnen.

Der var en hytte med lys i vinduene, og mannen banket på der også. En kraftig fisker åpnet døren. Før mannen hadde frembragt ærendet sitt, hadde fiskeren sett det hele med sine kloke øyne. Han steg til siden og bød dem inn. Det var kun en seng der inne, forklarte fiskeren. Men den var bred og god, de kunne få den. Selv kunne han sove i en stol. Utpå neste kveld – som var selve julekvelden, var det tydelig at kvinnen skulle føde. Fiskeren prøvde å få tak i jordmoren, men hun ville ikke ut på selve julekvelden med mindre det stod om livet. Det var vanskelig for en fisker å bedømme om det stod om livet. Så han gikk hjem igjen uten jordmor. Han gjorde sitt beste sammen med mannen for å ta imot den lille gutten som ble født utpå natten.

Dagen etter, var fiskeren ute igjen.

Det var tomt for mat hos ham, siden de hadde blitt så mange flere enn han hadde tenkt denne julehelgen. Mens det lød julesanger fra kirken, leitet fiskeren etter et hus hvor noen hadde litt mat å avse til dem. Han kom tilbake med noe motvillig gitt brød og smør. Fisk skaffet han selv, og god kaffe hadde han kjøpt inn til julen. De levde godt på dette, mens kvinnen og den nyfødte gutten kom seg til hektene. Langt utover de mørke kveldene satt de med tente lys og snakket sammen om store ting. Folk som gikk forbi i løpet av julehelgen, underet seg over lyset som falt ut fra vinduene til fiskeren. Ryktene gikk om at han hadde tatt de to fremmede inn i huset sitt, og ingen forstod at han våget det. Man kan aldri vite hva som reker langs veiene!

 Da julen og freden og gleden var vel over i nabolaget,

reiste den lille familien videre. Det var først lenge etter de fikk vite hvem den lille gutten var. Men da var det for seint å få en ærefull plass i historien.

Synnøve

I butikk

Nå henger en bitte liten utstilling med uro`er

og bøker hos HRM Design i Vågabakken på Jørpeland.

Heidi er en nydelig dame, og syr fantastiske kjoler.

Verd et besøk!

Om å ikke virke

I dag våknet jeg med en idè i hodet! Jeg ble så glad, for nå har jeg vært syk en måned: To uker før jeg fikk fjernet blindtarmen og to uker med komplikasjoner etterpå. Og i all den tiden, har jeg ikke skrevet annet enn noen dikt på mobilen - som man kan skrive på når man ligger. Men i går kom denne idèen: Av alle ting om hvordan lage årets julekort. Etter reisen til Israel i mai måtte det bli noe med Betlehemsmarkene, som gjorde sånt inntrykk på meg. De ligger øde nå, ryddet for oliventrær, for å unngå at terrorister skal gjemme seg der, for å beskytte bosettingen på høyden bak. Det ble et sterkt møte med hele stedet.

Nå begynner jeg som smått å jobbe med et prosjekt som har blitt utsatt for lenge nå: Neste år feirer Pilegrimsgarden 10 års jubileum, og jeg har lovet å lage noen rammer med dikt om det å være på retreat, og bilder. Hvis jeg gjør bitte litt hver dag, kommer jeg nok i mål. Dette er dagens bitte lille arbeid:

Jeg har hatt mye tid til å tenke her jeg har lagt. Tror på ingen måte at Gud vil vi skal være syke, men sykdom hender, og da tror jeg Han er suveren til å bruke anledningen til å gi oss noe. Når vi er hjelpeløse og sårbare, er vi kanskje mer åpne til å ta imot også? Denne gangen har Han benyttet anledningen til litt viderutdanning! Jeg oppdaget som så mange andre, at når jeg gjør ingenting, kjennes det som jeg er Ingenting. Enda jeg har vært bevist på å ha identiteten min på rett plass.... Så har jeg havnet i grøften å blitt for mye en Human Doing og for lite en Human Being. Det er ikke bra å bli det en gjør. Jeg tror at det er bedre å være den en er, og så gjøre sitt arbeid ut fra dette ståstedet. Arbeidet blir både bedre og mer ekte da. Og livet får næring i stedet for å tappe. 

 

Leserinnlegg

Dette leserinnlegget skrev jeg og sendte inn til Stavanger Aftenblad akkurat nå:

EN POLITISK UKORREKT TAKK.

Det er vist klaging som selger, så jeg blir imponert hvis Stavanger Aftenblad tørr ta inn dette leserinnlegget. For jeg har ikke tenkt å klage.

Denne uken fikk jeg nemlig blindtarmbetennelse. Da jeg endelig skjønte at dette gikk ikke over og ringte lege, ble jeg hentet av ambulanse og kjørt rett til et topp utstyrt sykehus på SUS. Riktignok lagt i kø for å vente, men jeg etter å ha blitt undersøkt av lege fikk jeg all pleien jeg trengte, alle medisiner som kunne lindre og ble undersøkt med topp utstyr. Så lå jeg og ventet på å bli operert. Og tenkte: Hvordan kunne dette vært annerledes? Skulle det stått en tom opersajosnsal og ventet på hver eneste av oss i tilfell akutt behov for opersajon? 4,5 mill operasjonsaler? Jeg lå og hørte på helikoptrene som kom inn med akuttilfeller, og skjønte at jeg rykket nedover i køen. Og at sånn må det bare være. Jeg kom til i tide. Den betente blindtarmen ble fjernet, og jeg ble like godt sett etter når jeg kom til meg selv igjen.

Nå er jeg hjemme igjen. Litt skjelven har jeg lært denne uken at i fattige deler av verden dør folk av blindtarmbetennelse. Hvis man ikke får den fjernet, sprekker den og fyller hele magen med bakterier og så dør man. Jeg lever, fordi jeg bor her jeg bor. Med det som i avisene ser ut til å være et av verdens dårigste helsetilbud. Det hyles om at vi som er så rike skal ha det beste. Våkn opp: Det er det det beste vi har!

Takk for at dere reddet meg!

hilsen
Synnøve Virkesdal

Trøst

Jeg har lagt syk i nesten to uker. Litt skjelven er jeg på beina igjen i dag. Innrømmer at jeg blir deppa av å ligge så lenge, hodet blir fylt av mørke tanker. F.eks. rote og angre på at å ha malt altelièr-skilt på garasjeveggen! Nå henter jeg e-post og leser så mye fint. Jeg trengte trøst i dag, og det kom fra mange kanter: En venninne som vil kjøre meg et nødvendig ærend, et godt brev fra en gammel venninne, nydelige ord fra min svenske forfatter-venn og til slutt et dikt fra en av bloggens lesere: (Jeg får nemlig mange fine tilbakemeldinger på det jeg skriver her, men på e-post. Det er fordi nesten ingen får til å legge inn kommentar her! Så alle som ikke får det til, er ikke dumme: Det er Google som ikke får det til!)

Elsk selv!
Treng deg inn
i øynene på dem,
vis hvem du er,
elsk deg gjennom!
Før eller senere
sprekker noe
hos noen.

                         Annie Riis

Legger til mitt livsmotto i mange år, det er av ukjent opphav:

Don`t ask

what the world need,

but what makes your heart sing

Because

what the world need,

is people whose hearts are singing

Reaksjon

Selvfølgelig kom det negative reaksjoner på at jeg malte "atelièr Mellomrom" på garasjeveggen! Det ventet jeg bare på, likevel kjente jeg at jeg ble irritert da det kom. Nei, jeg tror ikke at jeg er noe jeg ikke er! Jeg er ikke stor kunstner med utdanning og erfaring. Bare en liten en, en som gjør det jeg elsker å gjøre: Skriver og lager bilder og former til diktene. Ingenting mer. Men det er likevel nok til at noen gjerne vil komme på besøk og se det jeg gjør iblant, eller komme innom og kjøpe noe. Og da lurer de gjerne på hvor de finner meg. Jeg forklarer i vei om rødt hus med rød garasje, hus nr to etter krysset osv. som man gjør på landet uten veiadresser. Så jeg tenkte det var på tide med et skilt som fortalte at her arbeider jeg. (Atelièr er nemlig ifg. Fremmedordboken: Arbeidsrom for kuntsnere, fotografer og håndtverkere)  Det er ikke noe nytt jeg har begynt med. Arbeidsrom var det første jeg ønsket meg da vi bygget hus. Så her har jeg skrevet og malt og knotet og bannet og grått og ledd og gitt opp og begynt igjen og arbeidet i 12 år. Det eneste som er nytt, er skiltet.

Jeg lengter alltid - og noen ganger mer intenst enn andre - etter en verden der vi tar hverandre som vi er, som sier: "kult!" når vi møter noen som er annerledes, og spør når det er noe vi ikke forstår. I stedet for å komme dragende med han der vanvittig irriterende Jante!

Kompass

Et dikt jeg har brukt mye, og skrev for flere år siden har plutselig fått ny mening for meg:

KOMPASS

Gå etter
 kompasset

i magen

Følg nålen

 mot lys

Det vokste liksom mot meg en dag, og siden har jeg malt på kompasser og tegnet et stort på veggen i arbeidsrommet. For meg handler det plutselig om den ignitianske veiledningen jeg holder på med og lærer stadig mer om. Det er akkurat det vi gjør der: Prøver å følge kompasset. Først må vi finne selve kompasset, selvfølgelig. Så sette rett kurs. Men å faktisk holde kursen, er vanskelig uansett hvor grundig forarbeid det er gjort! Jeg har øvd så lenge nå at jeg kjenner når jeg er på vei dit nålen peker mot lys - mot Gud. Og jeg kjenner veldig godt når jeg ikke er på den kursen... Det er livslang øving, tror jeg: Finne sin kurs, ut fra der vi er i livet, og så hvor vi skal. Jeg skal mot Gud. Men roter meg stadig bort... Da tenker jeg av og til på noe jeg lærte på Båtførerprøven: Når et kompass står i en båt over tid, blir det påvirket av magnetisme og krefter i motoren. Derfor vil det etter en stund vise feil. Da må man legge inntil en brygge, stå på land med et kompass og finne nøyaktig hvor nord og sør er, og stille det i båten etter dette. Jeg har mennesker og steder som hjelper meg å stille kompasset mitt når det viser feil, og jeg har noen som hjelper meg å finne kurs. Men jeg må gå den selv.

På veggen

Nå har jeg våget meg på å kalle arbeidsrommet mitt ateliè. Jeg måtte spørre Wenche - kunstner - om hvem som kan bruke det navnet, for jeg syntes det liksom hang litt for høyt for meg. Men hun sa det er navn på aribedstedet til en kunstner. Så da får jeg våge å kalle meg kusntner, for et arbeidsted har jeg, og jeg lager kunst her hver dag! Det er lite skriving for tiden. Akkurat som ordene har tørket ut et bokutgivelsen og alt arbeidet - indre og ytre - som fulgte med. Overskuddet har kommet tilbake, heldigvis, for en stund var jeg helt tom. Men når arbeidslysten og kreftene kom igjen, var det bilder jeg hadde lyst å fortsette med. Jeg har laget noen store. Og i det siste litt mindre, som jeg tenker kan være ok som julegaver. Så var det det igjen: Hvordan skal jeg nå ut med det jeg lager? Det hoper seg opp i det lille arbeisromet mitt, jeg vil ha det jeg lager ut i verden! Et skilt, og i advent noen plakater, som forteller hvor jeg er... Er kanskje en idè. Som har modnet seg noen uker nå. I dag tok jeg malerkosten og malte på garasjeveggen! Så nå er det gjort.

Gaveidèer

Jippi, oppdaget nettop at "Øyeblikk" er i salg hos Bokklubben! Plutselig føler jeg meg veldig som ekte forfatter.

Jeg har fått et nytt, spennende oppdrag i dag: Skal dekorere noen glassvegger i Krossensenteret med dikt. Klør i fingere etter å gå i gang. Bare så synd at det må være PC-laget... Skulle så gjerne malt og herjet på de store vindusflatene, de ropte på meg!

Dessuten har jeg begynt å tenke julegaver. Vil lage mindre ting: bøker og bilder, som er overkommelig å kjøpe og gi bort. Og kanskje finne på et stunt for å få solgt? Folk kommer ikke dettende innom, og det er ikke lett å finne noen som vil selge for meg i butikk. - Selv om jeg har funnet to på Strandalandet: En Rød Knapp på Tau, og om en måneds tid HRM design i Vågabakken. Men hva med åpent ateliè på Bergeryggen i advent i tillegg? Mannen har satt meg på noen gode idèer i dag... Jeg er ikke så glad i julefeiringen vi har akkurat. Men når nå alle skal ut og kjøpe gaver sanrt, kan jeg jo tilby noe med innhold...

Tiende

Siden jeg var 22 har jeg gitt tiende - det vil si ti prosent av det jeg har tjent - til saker jeg står for: Retreatsteder, organisasjoner og misjonærer. Nå var det på tide å gi tiende av overskuddet på boksalget så langt. Valget falt på Norsk Folkehjelp, som mannen var aktiv del av i mange år. Og som vi begge synes jobber godt rundt i verden for å skape gode levekår for folk, uten å spørre hvem de er først. Så leste vi på nett i morges, at det finnes en SMS-aksjon blant kristne, der folk oppfordres til å ikke gi til Folkehjelpen fordi de er antisemittiske!!! Hvis man blir antisemitt av å bygge skoler i Palestina, er det ganske mye jeg ikke forstår. Og disse som sender SMS`ene rundt har totalt glemt at det er mange kristne palestinere, som en skulle tro i at det kunne være verd å støtte aldri så lite. Så, da vi gav ti prosent av overskuddet av boksalget til TV-aksjonen, var det både med overbevisning og en stor prosjon trass. Jeg prøver å ha respekt for andres folks meninger, men dette er over grensen for hva jeg i det hele tatt forstår.