I hagen

To keramikere  har i mange år sammen med venner hatt sommerutstilling i hagen til Bjørg Mary Heskje, ikke langt fra der vi bor. Det har blitt en tradisjon, en dag i juni med kunst, mat og lek på gressplenen som går helt ned til bryggen og sjøen, og etter egne utsagn alltid fint vær. Så spurte de om jeg ville være med i år, stille ut og lese fra Vadested. Det var jo kjempe -gøy,  så jeg sa ja med en gang. Så kom jeg på etter en stund at jeg har jo ikke noe å stille ut! Jeg har bare skrevet i over to år nå, før det var det mye maling og collage innimellom diktene,  men alt er solgt og borte. Så hva skulle jeg stille ut...? Det ville bare bli et bord med Vadested, og rester av håndlagde bøker kunne henge i taket fra den overbygde terassen. Men det var litt lite! Jeg gikk i gang med en serie dikt på rekved og tenkte at nå har jeg litt mer med meg. Men jeg så da jeg kom og skulle henge opo at det var smått og lite.... Det var ingen god følelse. Men det å lese var enormt gøy med fult av lyttende mennesker i solskinnet. Og musikreren som var med kjæresten og sang før jeg leste, ville prøve å lage musikk til diktene mine, om han fikk lov. Det fikk han! Og jeg fikk en påminnelse om at det er ordene, diktene og historiene, som er det viktigste i det jeg gjør. Av og til lager jeg bilder og annet fordi det bare kommer dettende idéer som må ut. Men det er ordene som er hovedpersonene.

Sommerutstilling

Det eneste jeg gjorde av kreativt arbeid inne (det var ellers mye av det ute!) den måneden jeg hadde skrive-pause, var dette:  Lage en serie dikt på rekved. Jeg kaller dem dikt-fjøler, men det er like mye en slags hustavler, påminnelser i hverdagen.  De ble laget til lørdag,  for da skal jeg være med på en utstilling i hagen til Bjørg Mary Heskje på Jørpeland.  En utstilling to keramikere har hatt i årevis. Så det var enormt kjekt at de spurte om jeg ville være med med bøkene mine i år, på et innkjørt opplegg som pleier ha masse besøk, etter som de sier selv i alle fall!

Sol!

Jeg har ikke skrevet på en hel måned! Solen kom, og det er mange år siden jeg har vært så tvers gjennom varm  som nå, det har vært regntunge somre uten de feriene sørover jeg egentlig er avhengig av. Batteriene var skikkelig tomme etter en fæl vinter, og jeg måtte bare være ute! Jobbe i hagen, bade, ro, gå på fjellet, gå til sjøen, lage mat, vanne hagen og bade en gang til. Og jeg kjente at jeg kan bare ikke være inne og skrive nå, jeg må bare være i dette og kommer aldri til å bli lei. Det ble jeg ikke heller, men til slutt ble jeg en slags mett og skjønte at det er nok timer igjen av døgnet til å være ute selv om jeg skriver en time eller to om morgenen. Så nå er jeg i gang, trekker ned gardinen, åpner vinduet og setter meg ved min nye skriveplate og jobber. Og det var fint å møte personene i romanen igjen, jeg har savnet dem, og de hadde mye å fortelle nå som vi ikke har snakket sammen så lenge.

Båtliv

Det begynte med at den gamle, vidunderlige robåten min ble ødelagt i vinter med stigende vannstand og vind. Det var en sorg. Jeg ser ikke meg selv som spesielt materialistisk, men båter blir jeg knyttet til, både snekkene vi har hatt, og denne robåten. De har satt et avtrykk i meg som ikke går bort. Og sånn er det nok fordi jeg har vokst opp med hver helg og ferie hele sommer-halvåret på gården min far kom fra.  Den lå ved sjøen nord for Bergen, og var rett og slett et paradis på jord, fyllt av båter og fiske og bading og grilling og uteliv. Og sosialt: Min bestefar hadde solgt ut flere små hyttetomter langs sjøen,  og de var fulle av spennende folk hele sommeren.

Men nå skriver jeg meg bort. Det var robåten jeg skulle fortelle om. Den hadde tiljer, bunnplater som var løse og kunne tas av for å øse båten tom for vann. De ville jeg ta vare på i det minste,  og kanskje bruke dem til noe. Og en av dem har snekkeren min laget til en liten ekstra skrive-plate på gjesterommet, støttet opp fra gulvet av bladet til en åre. Arbeidsbordet mitt har det nemlig med å bli så fullt, og det er ikke en god start på en skrive-dag å måtte rydde. Nå kan jeg bare ta papir eller pc inn dit og den platen kan det ikke ligge noe rot på, for den er så liten. Dessuten lukter den båt, og det er grunn i seg selv til å sette seg ned å skrive!

Mini litteraturfestival

Dette er helt sant:
Rektor på ungdomsskolen, jeg kjenner han bitte litt, ringte en kveld:
- Hei. Vi skal ha en mini litteraturfestival på skolen, Tore Renberg skulle komme og snakke om det å skrive, men så har han blitt syk nå rett før. Kunne du tenke deg å komme i stedet for?
Og jeg ble jo så stolt over å bli nevnt i samme setning som en av mine helter. Og kjente at ja, det kunne jeg gjerne. Jeg har faktisk tenkt på at det hadde vært gøy å snakke til ungdom, om det å skape og finne sin greie i dette livet. Jeg har til og med skrevet til de som har med "Den kulturelle skolesekken" å gjøre på fylket, men de driver ikke å svarer på henvendelser i tide og utide, så jeg vet ikke noe om det enda. Så lyst hadde jeg. Men. Jeg var så vanvittig forkjøla, hadde ikke overskudd til å skrive et bra foredrag på 45 minutter på noen dager og knapt stemme til å formidle det med etterpå. Så jeg måtte til min ergrelse takke nei... Men spørsmålet gjorde noe med meg, vekket noe. Og jeg håper jeg finner en mulighet til å få gjort noe med det.

Med liten pensel

Å skrive en roman er som å male et hundre meter langt lerret med liten pensel. Man må like det, med andre ord, for det tar en evighet!  Nå har jeg skrevet på den nye romanen i ett år, og historien er noenlunde på plass. Men det mangler massevis enda, jeg aner ikke når den blir ferdig. Og det er ikke så nøye, jeg har ingen som venter,  ingen tidspress.  Heldigvis,  for sånn kunne jeg ikke jobbet. For meg må skrivingen være fri, den må få bestemme selv, den kan ikke følge et plot eller tidsplan,  da binder jeg den og det intuitive forsvinner. Men jeg ser likevel at etter vi flyttet tilbake til Ryfylke,  har jeg tvunget meg mye til å jobbe.  Jeg var så redd for å miste skrivingen i alt det nye, hus og fosterdatter og kaoset som var da vi kom hit. Jeg tviholdt på å skrive hver dag, selv om jeg fikk gjort lite, skulle jeg jobbe litt hver dag. I hele vinter har jeg lånt rom ute av huset for å få ro til å arbeide. Men nå har jeg flyttet hjem igjen,  og våger meg på litt slark. Å begynne dagen med å gå til sjøen med hunden, eller ut i hagen og spa i vårsolen. Men jeg gjør det med angst.

Nå snakket jeg med min venn kunstneren, som sa: Klart du ikke mister det! Det er der, det skapes noe når du ikke jobber,  det er helt nødvendig med pauser! Jeg våger meg på en liten en nå.

Kollegaer

Alle vårens opplesninger er over, neste gang jeg skal lese fra Vadested er på en sommer-utstilling den 16.juni.

Sist var jeg hos en gjeng gamle kollegaer som var samlet som venner, og leste for dem. Det var flotte kvinner, og de fikk meg til å tenke etterpå. At dette har jeg gått glipp av, siden jeg måtte slutte i yrket mitt etter fire år og tre jobber. - Jeg byttet flere ganger for å se om dette kunne fungere, eller dette, eller dette. Men skjønte omsider at sosionom-yrket var feil for min helse. Så har jeg jobbet som vikar i årevis, men det er jo når sjefen eller kollegaer har fri.... Etter en så kort karriere, sitter jeg ikke igjen med så mange kollega som ble venner akkurat, og forfatter-yrket er heller ikke spesielt sosialt. Sånn er det bare, men jeg savner kollegaer og lurer på om jeg kan gjøre noe med saken.

baksiden av Vadested 

Før påske

Det er en travel uke jeg før påske, dette: I går satte jeg opp utstillingen sammen med keramikken til Solveig Eggen Larsen og flere, i deres verksted på Forsand, der det står båt og bil innerst. Det ble fint, keramikk og collage er bra sammen, grovt og røft, begge deler. Jeg har gledet meg til utstillingen i palmehelgen, men vet at nå rett før er det typisk at jeg mister motet, synes det jeg lager er bare boss og er sikker på at ingen vil stoppe og se på det, engang. Og jeg hater det der presset om å være vellykket og selge, og sammenligningen med de andre som stiller ut på SPOR om hvem som har hatt best besøk lørdag og søndag fra klokken 11 til 17. Men jeg vet fra før, at når vi er i gang og gjestene kommer, da blir det bra!

Torsdag skal jeg på Time bibliotek og snakke om det å skrive dikt, og lese fra Vadested. Foredraget er ferdig skrevet nå, og jeg tror det holder, men da også blir jeg sikkert nervøs rett før og tenker at dette og er bare boss, ingen vil høre på. Så når jeg står der og ser ansiktene og møter blikkene og ser at det jeg sier når frem, så blir det gøy likevel! Og det må visst være sånn, sier de som forstår seg på det. At den nervøsiteten får meg til å prestere mitt beste. Satser på at det blir sånn denne gangen også.

Brann

I mars har jeg flere opplesninger, denne uken var jeg hos en gjeng fine damer på Jørpeland, og den 22.mars skal jeg på Garborg-senteret på Bryne og snakke om å skrive. Det like gøy å lese for publikum hver gang, og særlig når jeg får snakke om noe av det jeg er opptatt av i tillegg: Det å få gjort sin greie i dette livet. Jeg tror nemlig at hvis vi har noe som brenner på innsiden at vi vil gjøre, men ikke gjør det, da blir det til slutt skadelig. Det vi skulle gjort, kommer gjerne ut som noe annet, som bitterhet eller misunnelse. For meg er min greie å skrive og skape noe med papir, og det er fint å få dele noe om hvordan jeg jobber, og se at det gir gjenklang hos andre, som kanskje har en annen greie. Det å brenne for noe er nok litt likt uansett hva det er.

Av og til sier noen at det må være lett for meg, for jeg har jo ikke en jobb som krever meg. Men nei, det er ikke lett! Jeg blir så lett forstyrret, særlig av de to jeg lever sammen med, til og med når de ikke er hjemme, forstyrrer de meg. Og så går jeg her og er irritert på dem for det de gjør det... Så denne vinteren har jeg gjort noe med det, og vært tre dager i uken og skrevet i et rom jeg har fått låne. Det har gjort veldig godt, både for der er godt å jobbe, og så blir jeg mer vennlig innstilt til resten av familien av det! Men det er krevende og, å pakke ned alt jeg trenger, ta pc'en under armen, skrape is av bilen og kjøre avgårde på glatte veier. Bare for å få skrivero. Så etterhvert vil jeg prøve å flytte arbeidet hjem igjen. Nå er det jo snart vår, det kan kanskje hjelpe på litt av hvert.

Samarbeid

Det er så gøy å samarbeide! Å ikke alltid sitte inne i skriverommet og holde på aleine. Jeg skal være med på SPOR, kulturvandringen i Forsand i palmehelgen (lørdag og søndag mellom klokken 11 og 17). Og Solveig Eggen Larsen har invitert meg til å stille ut sammen med hennes keramikk. Vi møttes nå i uken og planla hvordan vi skal gjøre det. Og gøyest av alt: vi laget noe sammen. Jeg hadde med en liste over ord fra Vadested, og så skrev vi noen av dem på koppene til Solveig med bitte små pastabokstaver som brenner bort i ovnen. Nå gleder jeg meg til utstillingen, og øver meg i "Godt Nok". For jeg har laget lite visuelt siste 18 mnd, jeg har bare skrevet. Men jeg tar med det jeg har av  bøker og bilder og setter det innimellom keramikken, for de blir gode sammen. Og så har jeg jo Vadested, som jeg skal ha bunkevis av og satser på godt salg av.

Blondine

Jeg skriver som en blondine,  hvis det er noe i vitsen som påstår at hun ikke vet hva hun skal si før hun har sagt der. For jeg vet ikke hva jeg skal skrive før jeg har skrevet det. På et skrivekurs jeg gikk en gang ble det påstått at man MÅ ha et plot og en plan over handlingen. Og det måtte ha en linje i handlingen med logikk av typen: Fordi hun var for seint ute, traff hun han som hun seinere ble med på tur over fjellet med,  og på vei ned igjen ble hun skadet og havnet hos legen som... osv. Og jeg prøver av og til å lage en plan over romanen jeg jobber med. Men det nytter ikke, det stopper bare opp. Jeg kan ikke styre de jeg skriver om, da stivner de og blir dukker jeg liksom skal bestemme over. Det er de ikke,  de er seg selv og bestemmer selv. Og jeg trøster meg med at dette har jeg hørt kjente forfattere si, at det er sånn det er for dem også.  Men likevel, en eller annen gang må jeg få en slags ryddehjelp og oversikt og samle noen røde tråder. Og jeg vet ikke hvor jeg skal leite. Går man på kurs for å lære skrive en roman? Jeg aner ikke,  jeg bare fortsetter å la det skje som skjer og prøver å rydde litt innimellom.

Men på et område er jeg mer blondine enn noen andre,  og det gjelder tall. Til Vadested laget jeg 100 bokmerker,  små bilder med kontakt-info på baksiden.  Nylig delte jeg ut et av de siste,  og da mottakeren skulle betale med vipps,  oppdaget hun at telefon-nummeret på bokmerket var feil! Altså på det og de 98 jeg har gitt ut før....

Men salget av Vadested har vært hakket bedre enn jeg fryktet,  fikk jeg vite i møte med forleggeren sist uke. Jeg har faktisk tjent akkurat nok til en flybillett for tre til Italia i sommer, og den er allerede bestilt.

Opplesing

Jeg har noen gøye leseoppdrag utover våren, og det er en trøst til den misdlykkede følelsen jeg hadde før jul da jeg syntes Vadested solgte så lite og tregt. Det tar tid og selge en diktsamling,  og det vet jeg jo egentlig.  Jeg tenkte bare at siden denne var både bedre og finere å se på enn de forrige,  ville den selge mer. Men det er ikke den type logikk som gjelder i dette spillet.  Hva som gjelder,  vet jeg jammen ikke. Jeg får bare gjøre det jeg liker,  og det er å lese. Jeg var og leste i en litteratur-gruppe sist uke,  og det var utrolig gøy! De som lyttet satt på andre siden av et salongbord, det var jo mye nærmere enn vanlig og kunne blitt ekkelt om de ikke likte det de hørte, for det hadde jeg jo sett med en gang.  Men de tok imot,  og de var flotte kvinner som det var virkelig et kick å møte blikkene til. Sånt vil jeg gjøre mer av, og leiter etter anledninger.

Et dikt jeg alltid tar med når jeg leser, er det første:

Vinterlys

Da vi flyttet tilbake til regnet etter året på Nansenskolen, sa jeg at jeg skal tilbringe hver januar her i det fantastiske lyset, for det gav så mye energi. Det er ikke mulig å beskrive, det blå lyset som kommer inn mellom trærne og lyser opp puddersnø som ligger helt i ro og hviler, og jeg som går med flere lag ull oppå den og det knirker under sålene og jeg går bare der og smiler. Endelig i år fikk jeg til å ta en pause fra vestlandsregnet og ha noen gode skrivedager i vinterland. Og det ble som jeg håpet, at etter litt hvile og uten alle forstyrrelsene, kom skrivelysten. Jeg skriver på en ny roman, og da er det godt å få gå helt inn i den og være i den verden jeg skaper og inni hodene til de jeg skriver om i mange timer og dager i strekk. Få trukket noen lange linjer og satt en handling. 

Å skrive den første romanen er det gøyeste jeg har gjort noen gang. Det var en rus, og livet jeg hadde da gav rom til å bare være i det dag etter dag. Da den var ferdig var det tomt inni meg, jeg jobbet med diktene og den nye samlingen, men savnet å skrive noe langt. Så en dag i vår var den plutselig der, en ny historie som hadde eksplodert hvis jeg ikke tok opp penn og papir og begynt å skrive den. Pennen gikk av seg selv, side etter side, notatboken ble utskrevet på noen timer og jeg måtte få tak i mer papir. Og sånn har det fortsatt, hver gang jeg har ro i kroppen til å sette meg med penn i hånden, begynner den å gå. Jeg planlegger ikke, lar intuisjonen styre, det er eneste måten for meg, begynner jeg å lage skisser og plot og bestemte hva jeg vil skal skje, stoppet det opp. Men denne historien tar mye lenger tid å skrive siden dagene er mer krevende, så det blir litt om gangen og jeg prøver å ikke stresse det, denne historien har nok lagt der lenge og ventet, og den går ikke bort. Nå har den i alle fall fått den oppmerksomheten den trengte noen dager.

Skriveboka

Det har blitt en kamp å få skrevet! Jeg hører veldig sjelden om forfattere som er fosterforeldre, faktisk kan jeg ikke komme på noen. Begge deler krever nemlig 100% av hjernekapasiteten når det gjelder, og det gjør det plutselig og uten forvarsel i begge tilfeller, og gjerne samtidig. Og ingen av dem kan velges bort, begge er for viktige for meg. Kampen går i å først kommet seg inn på arbeidsrommet, overse ting som må gjøres og sette telefoner som må tas til påminning til etterpå, skru på lydløs og legge den bort. Deretter begynner kampen for å komme seg inn til seg selv og de jeg skriver om. Det går ikke an å skrive poesi fra utsiden, man kan ikke stå og titte inn et vindu og beskrive hva som er der inne, man må inn og se, kjenne, lukte, høre og sanse. Og skrive det en opplever innenfra. Det er eneste måten, sakprosa og blogginnlegg og brev kan man skrive fra utsiden, det krever distanse å gjøre det. Men for å skrive prosa må man være nær. Dette visste jeg fra før, men ordene på det finner jeg i en svær bok som heter "Skriveboka" av Merete Morken Andersen, den har lagt uåpnet i bokhyllen min lenge, mest brukt til å legge ting i press under, siden den er så tung. 730 sider tung, og litt uangripelig, for å si det mildt. Men så snakker Aslaug, en av mine nye skrivebekjentskaper, stadig om boken, og jeg åpner den på ny, oppdager at man kan lese litt her og der og når jeg finner overskrifter som treffer meg i magen, forstår jeg at den har noe å si meg. Så nå leser og skriver jeg meg innom den i små porsjoner og tenker at denne boken blir jeg aldri ferdig med, og det er bare fint. Nå håper jeg å få lest litt mellom slagene i julen.

Jæren viseklubb

Jæren viseklubb. Jeg skulle vært der i november, men da lå jeg hjemme, tom for krefter. Nå var jeg endelig der. For en kveld! Lite, men lydhørt publikum, nydelige mennesker og kveldens kompliment fra sangeren Njål Stava som sa: «Her driver jeg med lange viser, så får du sagt det på fire linjer uten refreng!» Og Olav Larsen som sang så vi gren og nesten ikke pustet. Det var så inderlig og røft og rått og jeg tenkte etterpå hvor mye jeg pakker inn og gjemmer meg når jeg leser. Diktene mine er personlige, og selv om jeg har fått dem på avstand før jeg gav dem ut, er de fortsatt del av meg og jeg vegrer for å lese de såreste når jeg opptrer og velger de som ikke berører så dypt. For å beskytte meg selv. Men det blir det ikke nært nok og berører ikke sånn som det kunne. Det er dette som når hjertet, det ekte og såre. Jeg så på han som sang på inderlig og tenkte at jeg må våge mer!

Det er sant, at å skape er ensomt og enormt sårbart. Særlig når det skapte skal ut i verden og utsettes for blikk, som mine dikt er nå. Men jeg er heldigvis ikke aleine. Jeg har gode folk som støtter, spør etter, ber for og følger arbeidet. Og kanskje, hadde jeg ikke våget det uten. Å gi ut bok, å lese fra den, å stå der med biter av det som har vært meg i hånden og håpe at noen skal bli berørt av det. Uten at jeg visste jeg hadde noen i ryggen, som en kjæreste som aldri sier ting som: "skal du nå holde på med det der uten å tjene noe på det engang." Nei, jeg hadde ikke våget uten dem.

Foto: Erling Løvik