På by-tur

I går var Tankesnoren på bytur. Jeg hadde fått tips om og sett meg ut et sted i Sandvedparken i Sandnes. Det er en lang park som følger en elv, har store trær og mye skygge. På en liten lysning med  trærne stående rundt, og der passet spørsmålene på snor godt. Det var litt dunkelt inni der, og de hvite plaggene lyste opp. Elven rant bak, og det var i det hele tatt veldig fint. Men det regnet et stort sommerregn, så både jeg, mannen og kamera, plagg og snor ble søkkvåte. De tåler regn, men faren var at det ble så tungt at det kunne sige ned mot bakken. Men så, da vi satt og drakk morgenkaffe hos Åse og Trond etterpå, sluttet det å regne.

 

Før vi hentet utstillingen igjen på kvelden, spiste vi middag i byen og feiret siste feriedag. Det tikket inn en melding om at det var mange fok som så utstillinge, at de ble berørte og tok bilder. Jeg ble veldig glad. Og stolt! En dag i tankens tjenste: Frem og tilbake til byen to ganger for å henge opp spørsmål å tenke over.

Hage i juli

 

Sammen med fjellbilder på kamera, fant jeg noen som jeg tok av

Tankesnor i hagen til Bjørg Mary, der det var utsilling i juli.

Arbeidstart

I går var jeg i Lyse kapell og hentet sommerens utstilling. Jeg hadde ikke sett den selv, for Eva var så snill å reise inn med både mine bøker og sin egen keramikk og sette alt opp for en måned siden. Salget var sånn passe - det dekket reiseutgiftene og litt til. Men jeg hadde ikke ventet så mye heller. Grunnen til at jeg sa ja til å ha bøker der i sommer, var for å bidra til at det er litt liv og røre i det bitte lille stedet innerst i Lysefjorden. Med på turen inn fjorden fikk vi med oss en konsert med Rønnaug Fossalsvik, og et møte med initiativrike Aud Eli, som hadde ansvar for at kapellet var åpent for besøk 3 uker i sommer.

Sommerens andre utstilling var i hagen til Bjørg Mary på Jørpeland mens vi var på ferie. Der var salget helt nede på null, men jeg fikk hengt opp "Tankesnor" og det var det viktigste. Jeg konkluderer i grunnen med at jeg må være der selv, hvis det skal bli noe salg. Det er noe annet å møte den som har laget det man ser på, tydeligvis. Det er jo forsåvidt et kompliment til meg selv.... Men frustrerende fordi jeg synes det er så krevende å selge, og det hadde vært så deilig å bare kunne levere fra seg og gå...

Men sommeren utenom det labre salget har vært god! Jeg har fått mye varme - både to uker rundt omkring i Sør-Spania, en uke på retreati Danmark. Og så fortsatte jammen varmen hjemme i hagen og på fjorden. Jeg har ladet batterier, og det var helt nødvendig.

Nå har vi siste uken av ferien her i huset, og den bruker vi til å rydde litt. De små bøkene mine kommet hjem igjen, til lettelse både for dem og meg. De synes det er så nifst å være ute i den store verden. Ligge der sårbare og bli bladd i og tittet på og forkastet. Kjøp, liker der, for da får de bli med noen hjem. Men det er den ventingen de ikke liker. De sier det til meg hver gang: Skal du gå nå og la oss ligge her aleine..... ?! Og jeg må rive meg løs og går i dagevis og bekymrer meg for dem og synes det et fælt. Jeg tror ikke jeg venner meg til det, heller. Men sånn må det bare være  hvis det jeg skriver skal ut i verden av og til. Og det må det jo. I dag har den kjempeflinke snekkeren min laget slagbenk i atleiè-et mitt! Der kan jeg lagre ting og tang fra det stappfulle arbeidrommet nedi, og sitte og skrive oppå. Genialt, og det passet helt perfekt, som alltid når han lager ting i huset. Men jeg kjenner jeg har hatt nok fri og spinner etter å begynne å skrive igjen. Så jeg begynnte nå i dag med praktisk å pakke opp og se gjennom arbeidene mine, og å åpne nettbutikken igjen:

http://epla.no/shops/mellomrommet/

Sommerutstillinger

UTSTLLING  1:
Spørsmål under trærne i Dalen i går.
Tankensoren hadde fått en liten notis i lokalavisen fredagen før, og det er et område det går mye folk. Så det er godt mulig at ganske mange så den i løpet av dagen. Men det vet jeg ingenting om, for jeg hengte den opp om morgenen og tok den ned seint på kvelden. Det var litt skummelt, men befriende å gå fra den og la den leve sitt eget liv dagen gjennom. Håpet er at noen fikk noe å tenke på - og jeg har fått et par tilbakemeldinger på at sånn ble det.

 

 

 

 

 

UTSTILLING  2:



Jeg har vært og besøkt Bjørg Mary Fjelde Heskje på Jørpeland i dag. Hun og tre andre pleier ha utstilling i hagen hennes på Tungland i slutten av juni. Jeg har aldri kommet meg dit for å se, men hørt om utstillingen med store positive fortegn. I år ville de gjerne ha med Tankesnor, og det ble jeg veldig glad for! Hagen var vidunderlig, med stor gressbakke helt ned mot fjorden og gamle frukttrær som ropte etter å få hengt noe i. De skal få holde på min snor den 22. juni, selv om jeg er i Spania da.  Jeg ble varm om hjertet av sånn vennlighet jeg møtte - at de ville ha både snor og bøker med, selv om jeg ikke kommer til å være der selv. Det er sånt vi trenger for å vokse: At noen gir oss en sjanse og åpner en dør for oss av og til.


UTSTILLING 3:
Lyse Kapell sammen med Eva mellom 13. juli - 11. august.


UTSTILLING  4:
Jeg håper å få hengt Tankesnoren opp på Tau i løpet av sommeren, og kanskje i Sandnes mot høsten en gang. Det er fint å få den ut i verden flere ganger. Når den nå er laget og ligger her, er det lett å henge den opp. Jeg må bare få tillatelse av grunneigere og slikt, og finne en dag som passer. Det er gøy å henge den opp på steder den kan overraske, men derfor er det en fin balansegang mellom overraskelsen jeg ønsker, og det at jeg blir bedt om å gjøre det bitte litt kjent på forhånd.... Å gi et pip et par dager før, er derfor så langt jeg vil strekke meg!

Lyse 2013

 

 

 

 

 

Jeg skal få være med Eva Sæverud og keramikken hennesog stille ut i Lyse kapell i sommer også. Nå har jeg laget ferdig en liten bunke diktbøker. Har trykket, limt forsider, sydd sammen og kost meg. Litt nå og litt da, mellom alle vårens påtregnende gjøremål ute. Plutselig var de ferdige. Trykket også på nytt to gamle samlinger: DIKT fra retreater fra 1998 og HORISONT fra 2007. Flere bilder på Galleriet - linken øverst til venstre på siden.

 

Har laget en samling dikt skrevet på fint papir, og bare det. De ble veldig enkle, og jeg likte dem. De skal også få være med til Lyse og henge på kapellveggen. Der er litt mørkt, så jeg får bare ta med de lyseste. Og så kan de godt handle om tro, siden det er et kapell. Og det kjennes godt.

Kapellet og utstillingen er åpen nesten hver dag mellom 13.juli og 11. august.

Langsomme båter

Endelig er det varmt og tid for båt! Robåten ble oljet sist helg og ligger nå på Haukalivatnet. Og snekken kom på slipp i går. Vi har tenkt at å ha to trebåter er for mye, i alle fall hvis mannen skulle til Liberia tre måneder om gangen fremover. Så snekken har lagt for salg en måneds tid. Men den har ikke blitt solgt og nå skal mannen ikke være borte så lenge hver gang, hvis han i det hele tatt skal. (Det bestemmes i disse dager...) Så skal vi beholde den eller likevel selge, for det er mye arbeid med disse gamle perlene? Vi har diskutert frem og tilbake, men uansett den må på slipp og bunnsmøres.

 

Og det ble altså gjort i går. Jeg gikk den fra havnen til slippen i solskinn og blikkstille fjord, med varmt i koppen og motoren som laget godlyd. Mannen stod klar med slippen da jeg kom inn, og da båten var oppe kunne vi se at skroget fortsatt er helt fint. Så vi bestemte oss bare, for at denne båten kan vi ikke selge! Nå har vi solgt to snekker de siste 10 årene, fordi de vokste oss over hodet med arbeid. Denne, beholder vi!

 

 

 

Men det er det samme hver gang jeg står og skraper og oljer på båtene våre: Folk stopper og prater, og det er jo så trivelig. Men så kommer alltid en lekse om hvor mye arbeid det der må være osv. Og noen legger til at "DU har vel tid til det der, men JEG hadde aldri hatt tid til sånt!" Og jeg undrer meg hver gang, over hvor stort behov noen har for å fremheve hvor skittviktige de er, og hvor gjerne de trykker andre ned for å fremheve det. Etterpå underer jeg meg over hvorfor det stikker i meg hver gang jeg hører den der leksen. For nei, jeg er ikke skittviktig, har ikke jobb med høyt lønnstrinn og frynsegoder. Og ja, jeg har tid, for jeg har et langsomt liv og langsomme båter. Og jeg er stolt av det! Så nå jobber jeg med å huske det, hvis kommentarene skulle komme til å hagle i år også. Og det gjør de nok.

 

Tenker på hva jeg ønsker meg av denne sommeren. Utenom å sitte i båt og duppe - forhåpentlig i litt sol, og ofte med venner på besøk ombord - så er det bare det å skrive som drar voldsomt. Om sommeren stopper alt annet jeg gjør av betalt og ubetalt arbeid, folk er på ferie og har i alle fall god tid om de er hjemme. Så det er TID til å skrive. Og det er det jeg vil! Gjøre klar diktsamlingen jeg har begynt på, kanskje. Eller lage bilder og bøker av dem. Så om jeg ikke har en skittviktig jobb, så vet jeg i alle fall hva jeg skal i dette livet, og det er ganske stort, faktisk!

 

 

 

 

 

Nytt papir

Da jeg var i Oslo for noen uker siden, kjøpte jeg papir. Selvfølgelig, det er liksom det jeg kjøper når jeg er ute og reiser. I hovedstaden er en butikk som heter Norway Design, som av en eller annen grunn selger unorsk papir i kjelleren. Mengder av håndlaget og all slags kvalitetspapir. Jeg gikk helt amokk blant bomull- og sukkerrør-papir i store ark, men måtte begrense meg til to ruller, så jeg fikk dem med hjem. Etterpå ble de med på besøk til niese Brit Tone, og etter det tilbake til kusine Lotte der jeg bodde. Da var det blitt seint, det var helg og mye folk ute og bare noen av dem var edru. Jeg måtte bytte bane på Oslo S, og tviholdt på både papir og veske og meg selv og følte meg som en skikelig vettskremt landsens jente i byen. Siden kom papir-rullene seg helt hjem via håndbaggasje på fly og ferjetur i styrtregn.

Så lå de her og ropte på meg i flere uker, for det var tusen andre ting som måtte gjøres. Den siste måneden har jeg fått skrevet altfor lite i det hele tatt. Livet har vært fult av andre ting, og ikke alt kan velges bort. Jeg blir som vanlig en furie når jeg ikke får skrive og kjefter på alt som står i veien, uten at det alltid kan noe for det eller forstår skyllebøtten...

Men sist uyke fikk papiret skrift! Jeg skal lage noen lange remser med bare dikt og ikke noe mer på. Nå skal jeg finne ut hvordan de skal henges opp.

Spørsmål under trærne

Røssdalen i går:

Jeg har tenkt at jeg ville henge opp igjen Tankesnoren, og ikke bare pakke den vekk etter påsken. Har sett for meg å henge den opp forskjellige steder, som en overraskelse for de som kommer forbi. Og forhåpenilig gi dem noe å tenke på. Røssdalen var første stedet den fikk lufte seg for en dag. Dalen er berømt for sin hvitveisblomstring på denne tiden: Hele dalen er hvit i bunnen, og det er mektig og trolsk mot de høye svarte fjellene som raver på hver side av dalen. Det er vakkert der inne, jeg har gått mye tur der, og bla. skrevet et eventyr om småfolket jeg er sikker på lever i uren og under røttene på de gamle, krokete trærne som vokser der.

 

 

 Så tidlig (for noen) om morgenen, var Tove og jeg der for å henge opp snorer mellom trærne og klærne på dem. Jeg ville på gudstjeneste, men det tar sin tid å bli ferdig når den kreative delen av hjernen jobber og tenker i bilder og ser alt fra alle vinkler og at alt må henge ihop og bli en historie. Så etter flere timers tråkking var jeg skikkelig trøtt, fortet meg hjem men kom likevel for seint i kirken. Men der foreslo vår fine prest, Ole Wollert, at vi skulle ta fellestur til Rossdalen, se på utstillingen, finne ut om hvitveisen blomstret og grille.

 

 

Så jeg drog hjem og kledde på meg turklærne igjen, pakket sekk og spurte min trøtte gamel hund om han ville på tur igjen? Heh... sa han for han hører litt dårlig. TUR?! spurte jeg igjen. Ja, sa han, jeg er klar, er ikke du, alltid må jeg vente på deg, kom nå! (han sier det, hele hunden sier det, hver gang!)

 

Dagen kan oppsummeres i: Elendig foto-lys, trivelig selskap, god grilling, litt dårlig bålkaffe, glade barn som byttet på å leie hunden, og ganske vårlig. Men ikke helt... Ikke sol, ikke hvitveis. Bare et par, som alle tok bilder av. Om kvelden var jeg så trøtt, så trøtt og kjente at jeg savnet mannen, som kom hjem fra Liberia i dag.

Bruce!

Hva gjør en poet med litt trøtt kropp når hun er på diger Bruce Springsteen-konsert for første gang? Jo, hun er litt spent på forhånd på hvordan kroppen vil klare det, køer, ståing og det hele. Men klart jeg blir med når Trude inviterer! Vi drikker nesten ingen ting hele dagen, i redsel for de der dokøene. Men som ofte i livet, er all bekymring bortkastet. (Bekymring er som å sitte i en gyngestol, som en vennine sier: Man kommer ingen sted, men har noe å gjøre på.) Vi kommer rett inn, har sitteplasser og trenger ikke vente lenge før helten vår kommer på scenen. Andre sang er sånn som andre band slutter konserten med: Full trøkk og den varer og varer. Og det er bare begynnelsen! Avisene skrev dagen etter at publikum var litt trege, men det var IKKE oss! Jeg spretter opp og setter meg ned igjen når jeg oppdager jeg står aleine. Men når helten på scenen spør hvorfor vi sitter, er det slutt på å ta hensyn. Etter to timers dansing er kroppen til poeten sliten, men det er ikke folka på scenen. De holder på en hel time til, og jeg klarer ikke stå stille, det er umulig til den musikken. Det er en rus, og det er deilig. Å, livet må ikke bli for alvorlig, tenker jeg og kaster meg ut i det.

Hva gjør poeten dagen etterpå? Hun analyserer tekster, selvfølgelig. Jeg må spørre Trude, som har fulgt bedre med enn meg, hva han mener noen steder. Og oppdager til min glede at mannen fortsatt bruker masse ironi, som i "We take care of our own" om Katerina-orkanen. For det gjorde de jo ikke, akkurat. Jeg tenker på noe jeg leste i Helge Torvund`s Diktskole på Dagbladet nett, som jeg har kost meg med i vinter: Han mener at å skrive politisk for å påvirke folk, alltid blir dårlig poesi. Men klarer poeten å stille seg på side med folket og uttrykke det alle kjenner, blir det stort. Og det er det han klarer, Bruce. Vi kjenner oss igjen, og derfor elsker vi det. Dessuten kritiserer han amerikanerne. De liker det ikke der borte, men er det noe vi elsker her på berget, så er det når amerikanere blir kritisert!

Neste bok

Dette var meg da jeg dro i land min første bokutgivelse på forlag for to år siden. Nå jobber jeg med neste. Filer og former på diktene og ser at jeg har mer enn nok til en bok. Men har ikke funnet helt orden i en rød tråd enda, det kommer nok. Vil at den skal bli en reise, kanskje ikke bare dikt men andre tekster også, og gjerne bilder. Så følger jo jobben med å finne et forlag som vil gi den ut, så vi snakker langt frem i tid. Men jeg synes det jeg jobber med er godt nok, så jeg skal ikke gi meg før jeg finner noen som vil ha det. Et forlag som VÅGER. De der som sier "dikt selger ikke" kan bare sitte der med de romantiske bestselgerne om en kvinne som roter i fortiden - som markedet flømmer over med, sammen med den evindelige krim`en.- Særlig originalt er det ikke!

 

BERØRING 

Du strakte hånden ut

og la din historie

i mitt hjerte

Jeg rakte ut min

og la ord tilbake

i ditt

 

 

                                           Synnøve

                                                                                              

dikt

NØKKEL

 

Når jeg får

en nøkkel

til å låse inn

en urolig tanke

i et rom

den passer  

Glemmer jeg

både nøkkelen

og tanken

Den har fått ro

 

                           Synnøve

 

 

 

Lindisfarne-dikt

Det viser seg igjen at det er vanskelig å komme i gang igjen å jobbe etter å ha gjort ferdig et stort prosjekt.... I påvente av å begynne å skrive egen ord igjen, har jeg oversatt et dikt fra en bønnebok fra Lindsfarne, skrevet av Mary Fleeson:

Some tider er det vanskeleg
å tru på løfta
og ha tru til ord
skrive for lenge sida

 

Some tider er det vanskeleg
å leve det livet
og vera det mennesket
me har blitt fortald me kan vera

 

Some tider er det vanskeleg
å sjå på regnbogen
og ikkje tenkje
"det er berre sol i regn"

 

Some tider er det vanskeleg

Gud veit

 

Stemmerettkåseri

I går var det feiring her i bygden, av 100 år siden kvinner fikk stemmerett i landet. Å, jeg hadde gledet meg! Utsilling av gamle klær og fortellinger om og av kvinner, skulle kvelden inneholde. Og så skulle jeg få starte det hele med et kåseri. Som jeg også gledet meg til å fremføre, for kåseri er rasende gøy! Fullt av ironi og krumspring, samlet rundt en rød tråd av et tema som går igjen, kan kåseri være noe av det morsomste jeg vet. - Og jeg har lært det av den store mester, Odd Børretzen, som jeg har lest og hørt på i årevis. Men...... jeg var ikke på noe feiring av kvinner og stemmerett i går... I stedet lå jeg her på sofa`en med feber og stirret olmt i taket. Så, her er kåseriet som aldri ble holdt:

 

STEMMERETT-KÅSERI:

 

De sa vi ikke fikk stemme. Vi var for dumme, for sarte på sjelen, for sneversynte. Vi skulle bli der i alltid hadde vært: Hjemme, med maten og barna og huset. Være fornøyd me det og ellers holde kjeft. Valgene våre ville bare bli styrt av følelser, og følelser er ekkelt og har ingenting med politikk å gjøre.

 

Det sa de, mennene. Men egentlig, tror jeg de bare var redde. Redde for å miste makt og alt det der, selvfølgelig. Men aller mest, tror jeg de var redde for å blir distrahert av en vakker kvinnebak foran seg i køen til stemmelokalet. Hva ville dèt kunne komme til å gjøre med deres stemme? Nei, fysj, det er ikke engang til å tenke på.

 

Men vi ville ikke holde kjeft og gjøre som vi fikk beskjed om. Vi ville velge selv! Og det fikk vi. Først fikk vi stemme og velge parti, og dermed måtte vi også få lov å bli politikere. Men så tok det jo helt av, akkurat som de var redd for, de gamle mennene. Vi fikk studere og bli doktor og jurist, vi fikk sitte på Stortinget og tale i forsamlinger. Vi gikk til og med ha nesten alle de samme yrkene som mennene. Noen av oss ble militante og mandige av denne 100 år lange velge-selv-rusen og brente på BH`er og pornografi underveis.

 

Men hva gjør vi med denne valgfriheten vi har fått? Hva GJØR vi med den?

Joda, vi sitter i styrer og er ordførere og leder bedrifter og velger yrke på øverste hylle og studerer i vei og gjør nesten det samme som mennene. Jammen gjør vi det, og mere til: Vi leverer barn i hager og sitter i AU for å bestemme hvordan hagene og skolene skal være. Vi utdanner oss videre lenge etter vi er ferdig utdannet. Vi realiserer oss selv: trener, driver yoga og reiser på jentetur til London. Vi er perfekte mødre og bestemødre. Vi pleier parforholdet og blir en bedre elsker. Vi passer utseende og styler håret så ingen skal se at vi blir eldre. Vi vil være perfekte, og velger ALT for å bli det. Dèt er det vi gjør med denne valgfriheten vi har fått. Alt, takk. Inget mindre er godt nok for kvinner i verdnes rikeste og mest likestilte land.

 

Så, kommer paradokset som gjør det hele så forvirrende: Noen av oss kvinner bruker alle disse mulighetene våre til å bake cupcakes! Kan du begripe det? Her sitter vi med all verdens valgmuligheter, og så baker de cupcakes, med rosa glassur og sølvkuler til pynt! Og noen  kan finne på å tråle butikker en hel lørdag for å finne den perfekte puten som passer akkurat til den nye kontrastveggen som ble tapetisert i helgen, mellom kjøring på håndballkamp og klassefest og matlaging til middagsgjester på kvelden. Det skulle de sett, Collett og de, som sloss for å slippe bli i heimen!

 

Altså, vi er fra til å velge, nesten alt det samme som mennene og litt til. Men det ser ut som vi velger alt det der, i TILLEGG til alt det vi gjorde før. Det vi forsåvidt alltid har gjort: Holdt oss til heimen og tatt oss av ungene og tilberedt maten mannen har hentet. -  Bare at nå er det vi som bringer maten i hus. Som sagt: De skulle sett oss, Collett og de.

 

Javel, hva er det jeg prøver å si? Jeg mener, alle må jo synes det er bra at vi kan velge nesten hva vi vil? Jo, men så kanskje vi skulle GJØRE det da: Velge! Å gjøre alt, er ikke å velge. Å gjøre alt, er å ødelegge oss selv. Ødelegge de fantastisk vakre kvinnene vi er.

 

Synnøve

 

Gitar!

Forrige jul fikk mannen gitar av meg - jeg tok på ordet at han hadde lyst å lære å spille. Det ble ikke noe med han, så denne julen fikk han gitartimer. Men han hadde knapt begynt, før han fikk jobb i Liberia. Han har jo egentlig ikke reist enda, kan man si. Likevel er reisen alt det handler om for tiden - det er ikke mange ukene til han skal ned og gjøre seg kjent og sette i gang forarbeid. Så det ble ikke mye gitarøving. (les: ingen) - Skal jeg overta timene dine?, spurte jeg her en kveld. For nå har den gitaren hengt der og ropt på meg over ett år, men jeg aner ikke hvordan jeg skulle gripe tak i den. Og den snille mannen sa ja, så i går hadde jeg min første gitartime. Da hadde jeg tatt i gitaren for første gang kvelden før. Stemt den og funnet ut hvilken vei man skal holde den på (i den rekkefølgen) og prøvd med på d-moll-grepet. Gitarlærer Ørjan sier voksne godt kan lære å spille gitar, og det vil jeg! Sjelden har jeg kjent at jeg vil noe mer enn dette! Etter timen i satt jeg meg ned og spilte om igjen og om igjen, til jeg kunne - sånn cirka - Ode til gleden. Han var snill med musikerne der, Bethoven, det er et enkelt stykke. Men likevel er jeg stolt: JEG KAN SPILLE ODE TIL GLEDEN!

Våknet i morges og kjente meg sånn: Glad. Det er gøy å lære seg noe nytt av og til, men det er ikke alltid det er SÅ gøy som dette! Det kjennes dessuten nødvendig for meg å lage litt lyd. Skriving og billedlaging og veiledning og sånt jeg bruker dagene til, er veldig innadvendte og tause greier. Jeg savner lyd og bråk av og til. Dessuten, er jeg glad fordi jeg fikk lov å holde en så god utstilling palmehelgen. Den berørte mange, og fikk dem til å tenke. Vi fikk gode samtaler i solveggen under Tenkesnoren. Og venner kom både fra nærheten og langt avgårde for å se den. Jeg er veldig takknemlig og ydmyk. Jeg hadde bare skrevet noen spørsmål på klesplagg og hengt dem på en snor, resten var ute av mine hender.

TANKESNOR

 Her er bilde fra Tankesnor, årets utstilling på SPOR:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

en uke til...

Neste helg er det SPOR og utstilling i hagen. Jeg følger voldsomt med på værmeldingene, og har vært redd for at det fine været skulle brukes opp til palmehelgen! Men det ser ut til å vare. Når jeg skal henge tøy på snor ute i mars, ville vind med storm i kastene blitt kaotisk og kanskje gøy å se på. Men ikke noen særlig opplevelse å vandre rundt å lese på plagg som flagrer rundt i hele bygden... Jeg veksler mellom nervøsitet og apati. At dette er en dårlig idè, står helt tydelig for meg. At det ikke er noe å vise frem, at det er bare tull det jeg lager osv. osv. osv. Men nå står jeg nå i programmet, som nummer 1, til og med. De sier det kan komme enormt med folk. Og da er det jo bare å henge opp driten, tøyet ute og bilder og bøker inne, og vise frem dette som nervøsiteten påstår ikke er noe tess. Om en uke vet jeg om det holder eller ikke. Målet er at i alle fall noen av de som kommer på besøk skal få noe å tenke på.