Påsken

Det var en intens påske på vestlandet! Vi så på hus, vurderte og bestemte, la inn bud og skrev kontrakt. Vi hilste på valpen som kommer til oss i mai og møtte venner, barn, familie og yndlingsnieser hjemme på ferie. Det vi har savnet dette året, ventet liksom på oss og ser ut som det skal fylle livet igjen når vi flytter vestover for å bli, og det gjør meg veldig takknemlig. Når jeg ser på hvem som har blitt værende i livet mitt etter vi flyttet, skjønner jeg at de har en ting felles: De er ærlige. Jeg setter mer og mer pris på den egenskapen. (og forstår stadig mindre vitsen med å skjule seg og late som ett eller annet som ikke imponerer meg i det hele tatt, men bare får alle andre til å føle seg mislykket.)

Nå er det bare tre korte uker igjen av året på Nansenskolen, og vi driver å avslutter. Noe vi snakker mye om, er hvordan vi kan fortsette å skrive når vi snart må klare å finne driven og disiplinen selv. Å gå på skriveskole har vært litt som å krysse et hav med skip: Det går der det skal, noen andre styrer, man trenger ikke ta så mange vurderinger, det er bare å bli med. Det har vært et enormt produktivt og givende år, men tømt for alt annet enn gå på skole og skrive, så jeg gleder meg til å få liv og røre i dagene igjen. Med meg tar jeg alt jeg har lært, og det er mye. Og jeg har skrevet så mye at jeg har nok påbegynt arbeid til å fortsette på i år fremover.

Nytt hus

Vi har kjøpt hus! På Vigrestad, ikke langt fra Kvassheim fyr og fra storhavet. Jeg har drømt om å bo på Jæren siden jeg var der første gang som 15-åring, min mor studerte i Stavanger, jeg og min bror var på besøk og hun hadde lånt bil for å vise oss noe storartet: Havet på Jæren, som frådet av styrke og raseri. Det er så åpent der ute, jeg har alltid følt meg fri der og har reist mange ganger ut for å gå på strendene når livet har vært trangt og jeg må utvide noe mellom ørene eller få en samtale med Gud. Nå skal jeg flytte dit, og det blir spennende, for jeg vet ikke annet om det enn at der er strender og lys og luft og er der våren kommer først. Huset er så fint at jeg fremdeles ikke kan tro vi hadde råd til å kjøpe noe som ikke må pusses opp. Det er faktisk ingenting vi må gjøre med det, det er bygget i 1973, men allerede pusset opp sånn som vi ville gjort det selv om vi måtte. - Alle tror at tømmermenn elsker å pusse opp, men han jeg lever sammen med får gjort nok av faget sitt på jobb, og vi har begge et par andre ting vi vil bruke livene våre til enn å pusse på et hus. Så jeg er kjempefornøyd.

– Og sliten og svimmel, det har ikke gått opp for meg enda, at vi skal få flytte tilbake hit til Rogaland etter året i Lillehammer. Det er så deilig å være her nå, det er vår, ting titter opp av jorden og blomstrer over alt, måker skriker og det lukter nymalt av et hus i nærheten. Jeg er hjemme. Og blir veldig glad når jeg treffer de jeg har savnet og oppdager at de har savnet meg og. Særlig de små, Ronja, Elida og Eyolf, at de ikke har glemt oss på disse månedene, men fortsatt ville leke og la meg ordne håret i ny hestehale. Vi flytter inn i starten av mai, og noe av det jeg gleder meg mest til, er å få nytt atelier. Å pakke opp alt som er lagret i kjelleren til svigermor, begynne lime og male igjen, og skrive ”atelier Mellomrom” på husveggen.

 

Rastløs

Jeg skriver semesteroppgave, og er så rastløs at jeg må klamre meg fast for å ikke  bare finne et fly og komme meg vestover. Mandag reiser jeg og skal se på tre lovende hus, og kanskje de blir solgt mens jeg sitter her og knotter! Men jeg reiser ikke, jeg blir og avslutter, nå har jeg kommet så langt så skal jeg gjøre dette studiet ferdig. Dessuten tror vi ikke at vi er aleine om dette, men at Gud er med på veien videre, som Han var med hit, så jeg øver meg i tillit. Det har blitt en bestemmelse for oss, at det der jaget etter det perfekte vil vi ikke inn i. Selvfølgelig kunne vi bare leid oss et sted vestpå når vi er ferdig i Lillehammer i mai, og så leitet videre til vi fant det perfekte huset, men jeg vet ikke om det er veien til lykke. I stedet skal vi se om det er mulig å vurdere alt som finnes av interesse i vår prisklasse, og så ta det beste! Det er noen kriterier som må være tilstede, resten får vi skal etter hvert.

Det er ikke ordentlig vår enda, men forbasket mye snø som ligger igjen her på Johannesgården, men i helgen fant jeg min første blåveis, det må da være et tegn, på vår eller noe.

 

Vinterbilder

Jeg har endelig fått mobil, pc og blogg til å snakke sammen om bilder, og her er noen av dem. For tiden får jeg tilsendt hauger med bilder av bomstrende krokus, og jeg blir helt gal av hjemelengsel, for her ligger snøen enda! Nede i byen har den smeltet godt, og veiene er endelig bare, etter å ha tilbudt all verdens besyndelige underlag de siste månedene. Men vi bor høyere, og her ligger det hvitt enda. Jeg har måkt gresset (tror ikke det er helt vanlig) inne mot husveggen sånn at vi kan sitte på barmark og drikke kaffe i solen - som det fortsatt er mye av og som varmer godt nå. Men det er kalde netter, og det gjør at snøen HELDIGVIS smelter seint, sier de sprø folka i denne byen. Det eneste de tenker på er å stå på ski!

Det er jo helt sprøtt, at vi skal reise tilbake til regnet på vestlandet, jeg vet det. Men i sommer savnet jeg båtlivet, i høst vinden og nå vårblomstene, det er vinteren som er værst og slår meg ut hvert år. Mange ganger har jeg prøvd å få til en reise til varmen etter jul, men det har blitt hindret av økonomien og det at jeg ikke tørr reise aleine, og folk rundt meg er jo på jobb og kan ikke bare bli en en trøtting til varmen sånn uten videre. Nå lurer jeg på om jeg fremover bare skal legge inn en fast skrivemåned hver vinter her, og få de andre årstidene hvor vi nå enn skal bo.

Denne uken har vi hatt filmmanus på skolen, og jeg gjorde noe helt nytt: Møtte blank den dagen vi skulle legge dem frem for hverandre. (Vi leverer inn en sides arbeid i sjangeren vi har hatt den uken nesten hver torsdag) Jeg fikk det ikke til, det ble for komplisert å skulle putte en historie inn i en mal for manus og fortsatt beholde innholdet. Skjønte etterpå at jeg egentlig nesten var i mål, men det var  litt deilig å melde pass! Jeg har levert så mye dette skoleåret, så mye uferdig og nettop påbegynt, og bare en liten del av det har jeg faktisk vært fornøyd med. Det jeg har levert er toppen av et isfjell av det jeg har skrevet, det egentlige ligger under og ingen ser det enda.

Mandag

 - Sånn så det ut da jeg kjørte fra Lia gård, retreatstedet i Østerdalen, etter å ha vært der og skrevet høstens semesteroppgave. Nå skal jeg snart begynne å jobbe med vårens. Det er nok å ta av, jeg har skrevet vanvittig mye dette året, prioritert skriving foran det meste, dukket ned i det og nydt å kunne bare holde på uten hverdagslige forstyrrelser. Men nå er det andre ting  som konkurerer om plassen i hodet: - Hvor skal vi bo om et par måneder? Det begynner å bli et påtrengende spørsmål. Planen er at vi reiser til Sandnes i påsken og bor hos niese Mariann og ser på alt som er å oppdrive av hus i mils omkrets med våre kriterier: Lite hus med stor hage, utenfor men ikke altfor langt fra by. Uken før påske er reiseuke på Nansenskolen, skrivekunst skal med billedkunst til Berlin, men jeg har meldt meg av turen. Etter mye grubling kom jeg til at å reise på hektisk gruppetur til en storby med min helse.... ikke vil fungere. Dermed har jeg en uke ledig til å skrive. Men det kan jeg likegod gjøre der vest, og samtidig se på hus. Så jeg drar allerede 23. mars. Gleder meg! Til kokusen som blomstrer, havet, vennene, ungene deres, familien. Og det blir en test på om jeg klarer skrive med ale disse forstyrrelsene, for det må jeg jo klare fremover, når jeg skal tilbake til alt som forstyrrer, både godt og vondt. Å, som jeg savner de forstyrrelsene!

Lei

Året på Nansenskolen går mot slutten, og jeg har blitt så lei! Det er nok både psyken som redder meg for å gjøre det lettere å si farvel.  Men det har òg vært vanskelig...  F.eks. å finne ut av det sosiale, når det er over 60 studenter på skolen, og vanskelig å få kontakt siden jeg ikke bor på internatet. Det har vært sårt mange ganger, å høre hva de har funnet på i helgen, etterpå. Samtidig må jeg jo selv velge vekk masse opplevelser, fordi jeg bruker alle kreftene mine helt opp på skoledagene og ikke klarer gjøre stort mer. Det er noen veldig fine folk jeg går sammen med, og noen av dem har jeg delt tid og tanker med, og jeg kommer til å savne dem, sammen med lærerne, som er så dyktige og samtidig ser hvem de har foran seg.

Men jeg savner vennene mine der vest, og sjøen, og (tro det eller ei) vinden! I påsken skal vi hjem og kjøpe hus, sier mannen. - Kjøpe, ikke se på. Jeg håper han har rett, og gleder meg, både til husene, våren og folka! Denne uken har jeg bl.a. lært Nietzsche sitt test-spørsmål:

Hvis du fikk valget å leve livet ditt om igjen mange ganger,

ville du da sagt ja?

- Hvis ikke, må du gjøre noe med livet ditt!

Fikk meg en tidlig morgen med fullmåne på snøen til å tenke på dette vidunderlige diktet av Ingvar Moe:


Perspektiv

Du ska skaffa deg frø
før moldjordo fryse
Du ska ulma og glø
mens endå du lyse
Du må handla litt fort,
for butikkane stengje
Me ska leva så kort
og vara daue så skrekkjele lengje

Du ska dansa kvar dans
mens tonane strøyme.
Og drikk uten stans
nå’ livet det fløyme
Men rot di kje bort
dei draumar du vrengje
Me ska leva så kort
og vara daue så skrekkjele lengje

Nå’ hu ber deg bli,
så skund deg å svara
D’e dårligt me ti’,
men la di då vara
tå finaste sort
dei ordo du slengje
Me ska leva så kort
og vara daue så skrekkjele lengje

Så kom an og lev,
for sjøl om du tøkje
at livet e strev,
så e der så møkje
du aldri får gjort
Og sorgjo, hu sprengje
Me ska leva så kort
og vara daue så skrekkjele lengje 

Vinterferie

Det er det jeg ikke får skrevet, står det i vinterens notisbok, som trykker på, hardt. Det som må ut ellers eksploderer jeg, går i tusen biter, hjertet farer i splinter og klistrer seg til veggene i dette lille rommet, som er for lite til å puste og skrive i. Disse korte diktene jeg har puslet med i alle år, er for små, de får ikke sagt nok, jeg må skrive større, sintere, skarpere, kvesse en kniv, snitte i fasadene, se hva som er bak. En vegg, en avisside, en tykk bok, kanskje det ville være stor nok fro det jeg ville ha sagt. Men noen må lese det, ellers sprenger det bare videre, og ingen leser dikt, det er jo vedtatt. Men jeg kan ikke skrive det alle leser, jeg kan ikke skrive krim, det rommer ikke det jeg vil skrive. Og jeg kan ikke skrive om det onde, jeg må skrive om det gode, om håpet, tilliten, sjansene, mulighetene, om det som sprenger seg frem og vil noe, på tross av. Det er det jeg må skrive om. Håpet.

***********

Men nå er det vinterferie, og de siste intense ukene med dette intense drivet sitter i kroppen som en stor trøtthet, hode, armer, alt er trøtt og vondt. Og jeg har faktisk ikke skrevet på snart en uke. Jeg måtte ha en pause, fra pc og alt. I stedet har jeg laget bøker, gjort noe jeg aldri har prøvd før: Lage flere samtidig, i samme størrelse, og kutte opp forskjellig papir og omslag med papirkutter, i stedet for å rive ett og ett ark. Det ble ikke så verst, hver bok ble unik likevel, og jeg slapp å tenke.

 

Tiggeren

Jeg får ham ikke ut av hodet, tiggeren som sitter utenfor min faste kafè i Lillehammer. Han sitter der i 15 minus, rett på bakken som sikkert er minst like kald, innpakket i klær og sjal, han er ung, og det stikker i meg at han skal sitte her i kulden, er dette alt livet har å tilby ham? Jeg sitter på en barkrakk ved vinduet og skriver og drikker te, det er varmt inne, jeg har penn og papir og savner ikke noe. Der sitter han, og savner vel det meste. Jeg har sett ham før, og tenkt at jeg skulle gjøre noe jeg ikke har våget, men nå gjør jeg det: Kjøper en kopp varm, søt te med meg når jeg går og gir den til han. Han tar imot koppen, takker i lang rekke, men hånden min holder igjen, det er noe mer jeg må, men jeg nøler, vi holder i hver vår ende av koppen, til jeg river blikket løs fra snøskavlen og møter hans store, varme smil med mitt eget og sier - Vær så god.


Inntil dette møtet gav jeg ikke til tiggere, det var å mate en kriminell kultur med menneskehandlere og annet faenskap, og sånt vil jeg jo ikke støtte. Bestemmelsen min har endret seg, som mange gjør, i møte med et menneske bak et problem, og oppdager at det er jo bare folk der: Nå går jeg alltid med mynt i lommen og gir en til alle jeg ser, sittende på iskalde fortau med en kopp foran seg og et hav med fortvilelse i blikket.

Raseri

 

Jeg har bare vært glad (og frustrert, for all del) over å endelig få lære mer av håndverket skriving. Men i det siste har det blitt blandet med et reint raseri over at jeg ikke kom ordentlig i gang med skrivingen før jeg var 37 år, og begynte å si "jeg skriver" når folk spurte hva jeg drev med, og ryddet meg arbeidsdager for å få gjort noe. Siden har jeg laget mye gøy innen visuell poesi, men det var ofte en daglig kamp for å få jobbet, og fart på skrivingen fikk jeg ikke før i høst, når jeg begynte på Nansenskolen. Og det er jo ingen annen sin feil enn min, som ikke klarte å gjøre det som brant mest i meg. Det er  ingen annen sin skyld at jeg ikke begynte før, men lot alt mulig annet ta plass og styre tiden min. (inkl en del sykdom, som jeg på ingen måte valgte) Men det er noen jeg likevel holder ansvarlig, og for tiden er så rasende på at hvis jeg kunne, skulle jeg oppsøkt hver eneste av dem og gitt dem det som på bergensk heter en "klæssing" (altså en skikkelig smekk) Og det er alle norsklærerne jeg har hatt! Nå jeg nå ser hvor mye det går an å lære, begriper jeg ikke hva som har foregått i hodet på dem som har hatt en elev som var oppslukt av bokstaver, setninger, bøker og papir. Og presterte å si at jeg "hadde for mye fantasi, for mange kommafeil, løste ikke stiloppgaven rett" osv. i 12 lange år i strekk!!! I det hele tatt kjedet jeg meg gjennom alle årene på grunnskolen, det var først på høyskolen jeg begynte å lære noe som gav mening og var gøy å lære. - Men så valgte jeg igjen ikke det jeg helst ville... Jeg ville bli journalist (og forfatter, men det sa jeg ikke til noen) Så fant jeg ut at jeg heller ville redde verden som sosionom, og det passet jeg jo ikke til i det hele tatt. Det gjøre meg rasende, alle disse tapte årene. Og jada, det er ikke for seint, jeg skriver så det spruter nå, og har fått vite at det går an å ta kurs for å bli frilansjournalist, hvis jeg vil og makter en gang. Likevel, akkurat nå er raseriet her, og jeg tror det bare skal få lov å herje en stund, for det er i grunnen et deilig raseri. For tiden har vi Hanne Ørstavik som lærer, og hun gir mat til skrivetrangen, hun!

Visning

Vi var i Kristiandsand i helgen, for å se på hus og snuse på om vi vil bo i de traktene der når året på Lillehammer er over. Det gikk ikke så bra.... Det der med huskjøp er et spill, og jeg er dårlig på sånt. Jeg vil at kommunikasjonen skal være ærlig, og det er den ikke i dette spillet. Etterpå føler jeg meg lurt: Bildene som ligger på nett er tatt med vidvinkellinse både inne og ute og farger er lagt på og trukket av. Det ene huset kom til å bli solgt på fredag, sa de, så vi MÅTTE komme og se på torsdag hvis vi ville ha det. Så vi tok fri to dager fra skole og jobb, men plutselig hadde de har all verdens tid og ikke vil selge før mandag. Det kom inn bud på det andre huset, så vi måtte forte oss og se på det om kvelden, i mørket. Vi så på tre hus, og gikk forbi et fjerde, og ingen av dem sa pang, her vil vi bo. Vi kjente egentlig ikke en dragning mot å bo på Sørlandet i det hele tatt. Selv om jeg veldig gjerne skulle hatt lyst å bo der. Både er der små hus i store hager som vi kan ha råd til, det er mye sol og bra klima, og Prestegården retreatsted ligger der. Men, dette er en hjerteavgjørelse, og hjertene sa ikke ja. Så vi legger det bort. Men fikk en god lunsj med niese Ellen, sov over hos på Prestegården og fikk et godt møte med Inger Marie som driver den. Så helgen var ikke helt bortkastet.


Men hvordan vi skal klare å finne hus på andre siden av landet når spillet er så uærlig som dette, og jeg heller ikke har krefter til å reise flere sånne maratonhelger midt i skoleåret, det skjønner jeg ikke. Så i dag er jeg motløs.

Klang

Vi har en hel uke om klang i språket, leser massevis av tekster og øver oss. Selvfølgelig leser vi nynorsk, og vi leser Jon Fosse. Han er til å bli gal av å lese, med gjentagelser og mystikk. Men det er så vakkert at en ikke klarer slutte likevel. Ukens tekst ble god å skrive, fordi jeg gjenoppdaget nynorsken, som jeg har kost meg med både i to av bøkene mine og litt her og der siden. Men det er lenge siden nå, og så deilig å ta den opp igjen. Teksten ble mitt poetiske manifest, hvis så store ord går an å bruke om poesi:

JON OG EG
Eg vil skrive om von, seier ho, det er vona eg vil skrive om. Det er for mykje ondt i verda, eg vil skrive fra det som er godt. Om fast grunn under føtene, om lysninga i skogen, det vil eg skrive om. Det er for mykje mørkre, eg vil skrive om ljoset, det er det eg vil.


Om når du er ute og går, og må kryssa ei myr. Midt i myra sit foten din fast. Du kjenner det i heile kroppen, du trur at myra vil sluka deg, dra deg ned i mørker så du forsvinn, vert borte. Men då har du ikkje rekna med vona. For ho gjev foten din noko å trø på så du får spenntak og du kjem opp og ut. Den kjensla, foten som får fast grunn til å sparka frå, er kjensla av vona, og den vil eg skriva om, seier ho.

Eller når du har gått deg vill i skogen og har leita etter utveger til du hikstar av fortviling. Den kjensla som kjem når ein lysning i skogen opnar seg, ljoset treff deg der du står i mørker og trur du har gått deg vill. Ljoset som kjem og syner deg det er ein veg ut, ut or mørkre du trudde du måtte bli verande i, mørkret som heldt deg fast der inne. Den kjensla du får når det opnar seg, seier ho, det er kjensla av von og den vil eg skrive om. Så at neste gong du trur det ikkje finst ljos, kan hugsa at du må leita litt til, for opningar finst. Det er det eg vil skriva om, seier ho og lyfter koppen til munnen, lagar ein o, bles på kakaoen.Gjer det du og Jon, seier ho, skriv om von. 

Morgen

MORGEN 

Gud har begynt å male før jeg går inni bildet og har lagt blått over absolutt alt. Han dypper en tynn pensel i rødt og drar en linje over åsen i øst. Har på mer farge og vann så det oransje renner ukontrollert utover himmelen. Husene brenner og det blinker i vinduene. Bare slottet ligger  mørke. Den onde ridder kikker olmt ut av gluggen, spør noen om hva han drømmer om? Den runde kulen kommer opp over åsen og søler mengder med gult på greiner og hustak. Trærne synger Händel, og midt i det hele står en svart prikk, en vestlending som oppdager at snøen er ikke bare hvit.

 (Og jeg leker meg med prosadikt for tiden, enkelt definert som: Dikt med rett høyremarg)

Opplevelse av en årstid

Vi har hatt den beste uken så langt på Nansenskolen: En uke hele skolen har vært ute og laget snøskulpturer. Arbeidet endte opp med en lørdagskveld ute i hagen med tente fakler og masse besøk som kom og så på det vi hadde laget. Skrivekunst leste dikt inni vår egen skulptur - en drage, og gjestene satt på tribunen av snø med granbar oppå. Vi stod i fakkellyset i skumringen og myste på mot det vi hadde skrevet og leste så høyt vi kunne. Og ble kjempegodt tatt imot, det var så gøy!

Janne`s islykter

En klagedrage

 

 

Newton med halvspist eple

Billedkunst sine skulpturer

Kremlmuren

En russisk munk



Æ - en norsk bokstav,
en protest mot den idiotiske moten å skrive LOVE i vinduene sine,

 

Fremtiden

Det er tre måneder igjen av skoleåret, og vi må begynne å ta valg om hvor vi skal bo etterpå. Det står mellom Rogaland, der vi har venner og familie. (Selv om vi ikke vet hvem av dem som blir med oss videre, siden å pleie vennskap er en tosidig sak.) Og Vest-Agder, hvor vi kjenner færre men andre ting lokker, som klima. Jeg er nemlig friskere så langt denne vinteren på Lillehammer enn noen vinter siden stoffskiftet mitt begynte å svinge da jeg var 19, og skjønner det må handle om alt lyset. Det er magisk med lys på snø som ligger i ro! Blåtimene er best, man kan gå i skogen helt til dagslyset er borte og er det bare en halv måne er det lyst nok til å gå videre på den.


Noen ganger er det en frihet å ikke vite hvor vi ender etter det eventyret dette året er. Andre ganger er det bare sårbart og ensomt at vi solgte hus og reist fra et helt nettverk i sommer. Siden jeg ikke bor på skolen men i leilighet utenfor byen med mannen, går jeg glipp av alt det sosiale og får ikke den kontakten jeg ønsker med de fine folkene på skolen. Av og til er det godt å komme hjem til stillhet etter støyete dager, andre ganger er det leit å ikke bli igjen der. Sånn er det: Ingenting er endimensjonalt.


Men altså må vi i gang å bestemme fremtiden, og siden vi ikke tror på det å sitte helt i ro og be og gruble seg frem til løsninger, har vi bestemt å reise til Sørlandet neste helg og se oss litt om. Gå på noen visninger, der er så mange små hus med store hager, akkurat sånne vi ser etter. Hilse på niese og venner. Snuse på stemningen.

Ingen leser dikt

Skrivekunst studentene på Nansenskolen skal skrive anmeldelser denne uken. Vi fikk utdelt hver vår diktsamling, noen tips om hva vi skulle se etter og så var det bare å begynne på det som skal bli til en serie anmeldelser i Lillehammer Byavis utover vinteren. Jeg trodde kanskje dette kom til å bli litt gøy, men sliter med motivasjonen og begynner å bli skikkelig lei av å skrive på bestilling. Selv om det fortsatt er fantastisk å få være her og lære så mye, begynne jeg å glede meg til å bli ferdig og kunne skrive HVA jeg vil, NÅR jeg vil!

Ingen leser dikt, det er vedtatt og sant. Jeg vet jo at det ikke er sant, noen de jeg skriver i alle fall. Men på biblioteket jeg jobbet, var diktene bortgjemt, bakerst, nærmest døren til lageret, etter romanforfattere på Å. Som heller ingen leste, fordi de stod der bakerst, like ved døren til lageret. Ingen leser det der, sa bibliotekaren, men gjorde et forsøk og flyttet dem frem til skranken for å gi det en sjans. Men ingen leste dem, og ved neste ryddesjau havnet de tilbake. Ingen leser dikt, neivel, men jeg gjør. Jeg gikk i hyllene og åpnet bøkene innimellom leste litt her og der, hørte det lille knekket i ryggen når man åpner en helt ny bok, enda den hadde stått der lenge. Satt dem litt uryddig tilbake på plass, etterpå så det skulle synes at noen hadde vært der, noen HADDE lest dikt.

Ytringsfrihet

Jeg kommer fra et plutselig veldig aktuelt møte på Litteraturhuset om fribyforfattere. Det har jeg nå fått vite er forfattere som er forfulgt og på flukt pga sitt forfatterskap, og får komme til en "friby", som tilbyr trygt sted å bo og mulighet for å skrive. Lillehammers fribyforfatter nå, Nama Jafari, leste dikt om å være i Thererans verste fengsel så jeg fikk gåsehud og tårer i øynene over hva noen lider for å skrive en sannhet myndighetene ikke liker. Og tenkte  nok en gang hvor heldige jeg er, som kan skrive det jeg vil og si det jeg vil og ingen kommer og arresterer meg eller ødelegger livet mitt. Når jeg syntes de som bestemte i Forsand gjorde noe dumt, kunne jeg skrive ironiske innlegg i avisen. Etterpå hilste de fortsatt på meg, og jeg hadde i alle fall en viss tillit til at jeg kom til å få en rettferdig behandling dersom jeg skulle søke kommunen om noe i ettertid.

I andre enden av universet "hvorfor jeg skriver", hørte jeg Linnea Myhre bli intervjuet på radioen i går. Hun ble spurt om det å skrive har en verdi i seg selv. Nei, svarer hun, det å skrive har bare verdi hvis det blir lest og respondert på. Hun har aldri skrevet noe som ikke har blitt lest, sier hun, det har bare vært blogg og bøker, aldri noe for sin egen del. Og jeg kjenner det er en svær avgrunn mellom henne og forfatteren jeg hørte i kveld.

Å skrive har for meg en enormt stor egenverdi, enten det blir lest eller ikke. Bare en liten del av alt jeg skriver kommer til overflaten og blir lest. Og jeg blir veldig glad når det treffer noen, for jeg har noe jeg vil si, men jeg kommer til å fortsette uansett. Å skrive er som å puste for meg: Jeg bare må.

***************

Ukens skriveoppgave, rytme:

         Diktet

napper i nakken

maser i hjernen

hindrer arbeidet

uroer sjelen

står i veien 

Irritert først
så skriker det:

Skriv meg!

                         Synnøve

                     

 

Musikkfilosofi

Jeg lever i en boble: I Frankrike er det terror. Og jeg sitter på forelesning på Nansenskolen i et snødekket Lillehammer med en halv måne som holder på å gå ned mens solen kommer opp på andre siden av himmelen. Musikkfilosofi, hva er det, spurte niese Mariann. Jo, det er om musikken og hva den har betydd for menneskene opp gjennom kunsthistorien. Musikken er det vakre, sier foreleseren, det som hjelper mennesket å løfte blikket og huske at det finnes noe mer i dette livet, enn min trivielle hverdag. Musikk handler og om å lytte, man må lytte seg inn til musikken, og ut av seg selv, og la musikken løfter seg. Det er mye hodemat på Nansenskolen, men Peder Christian Kjerschow snakker til hjertet mitt. Og spiller musikk, Bach og Beethoven fyller rommet så alt i kroppen stopper og bare er. Jeg elsker disse forelesningene, og etterpå forter jeg meg hjem og skriver og skriver, jeg er satt i gang. Og vet jeg kan jo ikke leve i denne boblen til evig tid, men nyter hvert nå jeg får lov å gjøre være her!