På veggen

Nå har jeg våget meg på å kalle arbeidsrommet mitt ateliè. Jeg måtte spørre Wenche - kunstner - om hvem som kan bruke det navnet, for jeg syntes det liksom hang litt for høyt for meg. Men hun sa det er navn på aribedstedet til en kunstner. Så da får jeg våge å kalle meg kusntner, for et arbeidsted har jeg, og jeg lager kunst her hver dag! Det er lite skriving for tiden. Akkurat som ordene har tørket ut et bokutgivelsen og alt arbeidet - indre og ytre - som fulgte med. Overskuddet har kommet tilbake, heldigvis, for en stund var jeg helt tom. Men når arbeidslysten og kreftene kom igjen, var det bilder jeg hadde lyst å fortsette med. Jeg har laget noen store. Og i det siste litt mindre, som jeg tenker kan være ok som julegaver. Så var det det igjen: Hvordan skal jeg nå ut med det jeg lager? Det hoper seg opp i det lille arbeisromet mitt, jeg vil ha det jeg lager ut i verden! Et skilt, og i advent noen plakater, som forteller hvor jeg er... Er kanskje en idè. Som har modnet seg noen uker nå. I dag tok jeg malerkosten og malte på garasjeveggen! Så nå er det gjort.

Gaveidèer

Jippi, oppdaget nettop at "Øyeblikk" er i salg hos Bokklubben! Plutselig føler jeg meg veldig som ekte forfatter.

Jeg har fått et nytt, spennende oppdrag i dag: Skal dekorere noen glassvegger i Krossensenteret med dikt. Klør i fingere etter å gå i gang. Bare så synd at det må være PC-laget... Skulle så gjerne malt og herjet på de store vindusflatene, de ropte på meg!

Dessuten har jeg begynt å tenke julegaver. Vil lage mindre ting: bøker og bilder, som er overkommelig å kjøpe og gi bort. Og kanskje finne på et stunt for å få solgt? Folk kommer ikke dettende innom, og det er ikke lett å finne noen som vil selge for meg i butikk. - Selv om jeg har funnet to på Strandalandet: En Rød Knapp på Tau, og om en måneds tid HRM design i Vågabakken. Men hva med åpent ateliè på Bergeryggen i advent i tillegg? Mannen har satt meg på noen gode idèer i dag... Jeg er ikke så glad i julefeiringen vi har akkurat. Men når nå alle skal ut og kjøpe gaver sanrt, kan jeg jo tilby noe med innhold...

Tiende

Siden jeg var 22 har jeg gitt tiende - det vil si ti prosent av det jeg har tjent - til saker jeg står for: Retreatsteder, organisasjoner og misjonærer. Nå var det på tide å gi tiende av overskuddet på boksalget så langt. Valget falt på Norsk Folkehjelp, som mannen var aktiv del av i mange år. Og som vi begge synes jobber godt rundt i verden for å skape gode levekår for folk, uten å spørre hvem de er først. Så leste vi på nett i morges, at det finnes en SMS-aksjon blant kristne, der folk oppfordres til å ikke gi til Folkehjelpen fordi de er antisemittiske!!! Hvis man blir antisemitt av å bygge skoler i Palestina, er det ganske mye jeg ikke forstår. Og disse som sender SMS`ene rundt har totalt glemt at det er mange kristne palestinere, som en skulle tro i at det kunne være verd å støtte aldri så lite. Så, da vi gav ti prosent av overskuddet av boksalget til TV-aksjonen, var det både med overbevisning og en stor prosjon trass. Jeg prøver å ha respekt for andres folks meninger, men dette er over grensen for hva jeg i det hele tatt forstår.

Leve enklere

Jeg har begynt å lese Barbro Raen Thomassen`s bok "SOM LILJENE PÅ MARKEN - OM Å LEVE ENKLERE". Hun referere hva  poet Eldrid Lunden har sagt om lyrikken:

"Det går mer tid til å leve den, enn å skrive den."

Og skriver at hun kan ikke skape noen vesentlig uten å leve den tiden som trengs mellom og omkring verkene. Den tiden blir det lite inntekter på. Så for å kunne bruke tid på kunsten og slippe krevende deltidsjobber ved siden av, har familien valgt å leve enklere. Og har gjort en livstil ut av det. Jeg kjenner jeg har lengtet etter denne boken! Både er den vakker med bilder av kunstneren inni. Og tema berører meg.

Jeg vil så gjerne leve enklere! Bruke tid på det som er viktig, og minst mulig på det som ikke er. Blant mindre viktig for meg, er å kjøpe ting... Det er alvor for meg at Gud skapte alt i den rekkefølgen vitenskapen har bevist er riktig: At Han til slutt skapte mennesket, "til å råde over alt" som det står. Det var meningen vi skulle leve i og ta vare på skaperverket. Ikke bruke det opp! Derfor prøver jeg å ikke kjøpe mer nytt enn nødvendig, og bruke om igjen så ofte det lar seg gjøre. Farge og sy om klær, f.eks. - tar ikke mer tid enn å reise til byen og tråle gjennom butikker for å kjøpe nytt. Eller male om igjen et gammelt skap eller ta imot eller kjøpe noe brukt - og gjøre det til sitt. Jeg gjør det fordi jeg ikke alltid har råd til å kjøpe nytt, og jeg gjør det for å ikke bruke opp skaperverket. Men det er også kreativt! Den kreative delen av meg lar seg ikke skru av og på. Jeg tenker farger og former i alt jeg ser, og trenger derfor å ha noe vakkert rundt meg. Det kan bli en konflikt av, fordi det vakre kan koste penger og kreve at jeg kjøper noe nytt. Men det vakre jeg har mest glede av er det jeg har fått, laget, gjort noe med eller eid lenge og har minner til.

Å leve enklere handler også om hvordan jeg bruker tiden min. Jeg må ha tid til det jeg synes er mest viktig. F.eks. trenger jeg tid aleine, og tid med Gud. Den tiden må jeg bestemme meg for å bruke, og ikke kaste bort til noe annet som kan virke lettere tilgjengelig. Jeg trenger å skrive og male, og det må velges, hver dag. Så har jeg bestemt meg for å ikke takke nei til en kopp kaffe, så sant jeg ikke absolutt må! Noen valg er store, andre små.

Men det er mange konflikter som dukker opp når jeg vil leve enklere. Og mange ting jeg ikke klarer gjøre noe med: Skaffe en miljøvennlig bil som er mulig å kjøpe uten å selge huset først, og som kan ta oss opp på fjellet når vi trenger det... Bygge huset på nytt og tenke lurere om energi og lys... Noe lar seg ikke gjøre. Jeg gleder meg til resten av boken, og håper på inspirasjon til min egen bestemmelse om å leve enklere. For det er ikke alltid enkelt...

En link og et spørsmål

Bokprogrammet har kåret norges fineste bokhylle.
Se! Der var mye fint!
http://www.nrk.no/nyheter/kultur/litteratur/1.7827638


En kvinne som driver fyfsisk aktivitet med kreftsyke (-og frisk, forstod jeg)
ringte for en stund siden og spurte om hun kunne bruke dette diktet i der:

MELLOMROMMET
Rommet mellom 
to vingeslag
  sidene i en bok
  stegene føttene tar
   
Rommet mellom 

  oss som

gir nødvendig plass

til å bevege seg

der jeg liker å være

Det var klart hun kunne!
I går ringte hun tilbake og fortalte hun hadde brukt det i flere anledninger, og nå hadde hun falt for KOMPASS (står i margen på siden her), og ville gjerne bruke dette diktet videre. Det var også sendt Dagens Næringsliv for å være med i en artikkel. Om det var i orden? Jeg måtte svare ærlig at dikt som er gitt ut, trenger man ikke tillatelse for å bruke. Men du, så glad jeg blir når noen spør likevel! Aller mest det å da få vite litt hvor diktene mine havner. Skrekken er jo at de blir brukt til noe grusomt, som står lysår fra det jeg ville da jeg skrev dem. Dette, var lett å stå for!

BOKSLEPP

Det er onsdag kveld på Forsand Bibliotek. Det regner enorme mengder, og våte gjster kommer inn i puljer, og jeg står spent og tar imot og lurer på hvor mange som egentlig kommer. Eventuelt om vi må dra ut og sokne etter noen som har druknet på veien. Det blir til slutt 36, teller Nina - som låner ut hus denne kvelden.

Vi begynner med Harald og Johannes, som synger og spiller "Vår beste dag." Det er vakkert og vart, stemmen til Harald og gitaren til Johannes lyder godt sammen. Jeg skifter stemning og kommer med et:

BOKSLEPPKÅSSERI

Hva skal vi med forfattere? – I verdens rikeste land?

Der vi har alt, vi trenger ikke forfattere på toppen. Forfattere er brysomme, de stiller irriterende spørsmål og svarer så vi ikke forstår. Ja, da mener jeg ikke de som det er nytte i, de som skriver om oljå og landbruk. Eller krimforfattere. De er også greie. Men disse skjønnlitterære! Som skriver om innsiden og følelser og sånt, og stiller alle disse spørsmålene og skal ha oss til å se ting fra andre sider. Vi vil ikke se ting fra andre sider, her i verdens rikeste land. Vi som har alt, hva skal vi med innsikt og følelser  og innside?

 Eller smerte? Smerte kan vi da ikke ha, i verdens rikeste land.

Derfor la vi før sand under lekeapparatene til ungene våre, men fant ut at gummimatter er bedre så nå bruker vi det. Og forbyr selvsagt klatring i trær. Vi passer på at barna ikke får for mye kontakt med andre voksne, for andre voksne, de kan være skumle. Og krever underganger for fotgjengere der det kjører mer enn ti biler i timen. Jeg mener, nye biler har jo så dårlig bremser, de klarer aldri stoppe for en fotjgenger. Klart vi må ha uyndeganger! Og de skal selvfølgelig være uten urinering og tagging.


Ulykker, vil vi heller ikke ha. I verdens rikeste land, nei vet du hva!

Skjer det en ulykke, må noen ta ansvar og gå. Ta ansvar, er å gå. Javel. Etterpå setter vi ned en komisjon, som skal hindre at noe slikt aldri skjer igjen. Ras, for eksempel. Tenk at vi fortsatt har ras, i verdens rikeste land! Vi må ha en komisjon for hvert ras. Som sikrer at det ikke bygges et hus eller kjører en bil på et sted med fare for ras i dette bratte landet. Såpass må vi da kunne forvente. Og uvær! Tenk at vi fortsatt har uvær og snø og brøyting i verdens


Nei, plast skulle verden vært av. Glatt, feilfri plast.

Kjølig og god å ta på. Ingen ting uventet, ingen fare. Vi farger bort grå hår og ser vi en smilerynke i speilet, kjøper vi en krem mot det. Smilerynker viser jo at vi har levd, og levd , det er ekkelt. Like ekkelt som sykdom og død, nei det vil vi ikke vite av i verdens rikeste land. Vakker utside, flotte klær og hus som alle ligener samme interiørkatalogen, vil vi ha. Og leve i fred med!

Hva skal vi med forfattere, som stiller spørmål med alt dette?

Som ikke lar oss være feilfrie i fred, som ikke syns vi fortjener alt vi som er så rike. Som driver og skriver om innsiden, hvem bryr seg om innsiden? Nei, vi kjøper ikke bøkene deres, det er det vi ikke gjør. Men tror du det hjelper? De skriver for det!

 

Johannes spiller til diktene, og det er deilig å lese dem til musikk. Vi har øvd og funnet rytme og det er spennende å gi dem denne formen. Etterpå synger han "Eg komme når du ber meg", og jeg forteller litt om boken og om det å skrive og å ta valget om å gjøre det. 

Harald synger drivende og har gjort til sin egen "Tilgivelsens kunst" med et dikt til start. Og etterpå kommer Per, som jeg møtte på fest hos Wenche og leste diktene mine så godt at jeg inviterte han til boksleppet. Mens han leser, sitter jeg og ser på ansiktene. Jeg får se skikkelig etter hvordan de reagerer, når jeg ikke leser selv. Og blir veldig takknemlig når jeg ser alle ansiktsutrykkene og skiftningene i dem ettersom diktene kommer trillende fra Per`s munn. Avlutningen gir Harald og Johannes med "Songen" og den er en slutt.

Jeg selger bøker og folk prater sammen de fleste går ut til mulig drukning i regnet igjen. Men noen blir med hjem til drikking av italiensk vin og spising av parmesan og italiensk spekeskinke og rester fra tidligere. Det blir vidunderlig lettelse og trivelig og seint på en onsdag kveld. Og jeg er glad for det gikk godt, men aller mest glad for det er over...

Piemonte

En langhelg i Piemonte har ladet batteriene litt etter den våte, ekle sommeren. Jeg tror jeg må ha aner fra Italia. Der føler jeg meg bare hjemme, med maten, solen, menneskene. Alt er vennlig og passer mitt litt langsomme tempo. Men så har vi bare vært i vindistriktene i nord og rundt Roma. Så neste gang hadde det vært deilig med en lang reise til sør. Å, nå skal jeg drømme om det i vinter! Lurer dessuten på om ikke bildene fra netthinnen fra dette vakre landskapet snart begynner å vise seg i bildene jeg lager. Alt er vakkert, estetisk, gjennomført. De slenger ikke bare opp et bygg og tenker det får vel virke. En lise for sjelen å se så mye fint, for en estetitiker som meg.

Hjemme igjen plalegges bokslepet videre, og i morgen kommer lokalavisen på besøk...

Nye lerret

Jeg ble nok bitte litt lei av å lage uro`er, etter å ha laget og hengt opp 80 stk av dem til sommerens utstilling! Nå var det godt å gjøre noe annet. Jeg har laget collage på lerret og gjort ferdig flere akvareller som manglet tekst. Det blir liksom en kombinasjon av tekst og bilde, uanslett hva jeg gjør, så det er bare ikke vits å prøve noe annet. Nå skal jeg legge dem ut på netttbutikken. Har fått et napp, men leiter videre etter steder å henge dem opp fysisk sånn at de får komme seg ut i verden - det tror jeg de gjerne vil:)

 

Første kapittel

To dikt fra første kapitlet, kalt VADESTED, i den nye boken ØYEBLIKK:

LITE

Det er veldig lite

litt godhet

et lyttende øre

eller et bål i natten

ikke kan bøte på

*************************

GLANSBILDE

Livet blir for trangt

hvis det må være

koselig hele tiden


Nå ligger boken for salg på Epla, på forlaget sine sider og i flere bokhandlere. - Men boksleppet er ikke er før 5.oktober... Litt merkelig, men okey, så jeg har en del å lære om forlag og bokbransje...

Vi planlegger boksleppet 5. okt, og jeg gleder meg! Det blir kåsseri, sang, gitar, kanskje perkusjon. Og i går traff jeg selveste Eikemo, og inviterte han til å komme og leser dikt. Invitsasjoner fra forlaget skal være på vei ut i posten.

Boken er her

Etter en lang selvpålagt pause fra kreativt arbeid i sommer, er jeg igang igjen! Jeg nyter å rive papir, male og lime. Arbeidsrommet mitt lukter igjen lim og vått papir, og jeg er igjen lykkelig over å få lov å drive med noe så givende. Jeg har fått laget ferdig to bilder som ble bestilt i sommer, og begynt på flere andre.

Så kom boken i posten! Der lå den og smilte og jeg tenkte: - Hjelpe meg, er du der alt? Den er fint, det må jeg ærlig innrømme. Men den er liksom ikke min lenger. I den lange, krevende prosessen med å lage ferdig en bok, må jeg kvitte seg med den bit for bit. Så når siste bilde til forsiden var sendt rett før ferien, sendte jeg den bokstavelig talt ut av hjerte og tanke. Litt har jeg vel tenkte på den i sommer. Men den var likevel langt vekke, da den plutselig kom i posten. De som har forhåndsbestilt den, har fått den, og jeg har fått en ladning å selge. Så nå er utgivelsen i gang. Det kjennes ekkelt å måtte selge og alt det der, så jeg tenker mest på det som er gøy med det hele. Boksleppet, tror jeg blir gøy! Det blir sang og musikk og noen uroer skal få være med, og jeg har verdens beste sjef som hjelper til å lage det på biblioteket. Jeg begynner å skjønne vitsen med forlag, for de tar seg av innbydelser og en hel del salg og annet som jeg har brukt evigheter på før. Kort sagt, det er noe jeg ikke gjør aleine. Alt blir gøyere da.
Og boksleppet blir:

                    5. okt kl 1930 på Forsand bibliotek

Hjem igjen

I går var jeg på Pilegrimsgarden og hentet hjem uroene fra sommeres utstilling. Det tok ett år å lage og henge dem opp, en halvtime og ta dem ned igjen! Det er liksom ikke mine lenger, de små barna mine har flyttet hjemmefra, og er tilbake på besøk. Likevel er det godt å ha dem her igjen. Jeg tok en del bilder av dem der de hang på utstilt i sommer. Et utdrag har jeg nå lagt ut på nettbutikken MELLOMROMMET. Jeg må kanskje ta nye bilder av dem, men foreløpig duger de. I tilfelle noen har lyst å kjøpe i ettertid...

Salget var ikke så viktig, siden det var opplevelsen jeg ville gi. Og opplevelse, tror jeg mange fikk... Det var rundt 500 gjester innom de 8 ukene uroene mine og keramikken til Eva var der. Og den uken jeg var vakt, fikk jeg oppleve hvordan folk tok imot den: Noen heiste på skulderene og gikk ut for å vente. Andre ble helt tause, og begynte å gå mellom uroene for å lese diktene og se på bildene. Det var denne - Åh... og så taushet, jeg håpet aller mest på å oppnå. At noen kunne få noen input, noe å tenke på, en liten pause. Jeg lurte på om jeg skulle satt opp et skilt som sa "stille". Men det var undøvendig. Mange ble stille da de gikk inn i rommet. Det gjorde meg veldig takknemlig og ydmyk. (Men altså...  salg ble det også.)

Samtidig var det slitsomt at de hang der. Det var som en dør stod åpen og slang i trekken, og utpå sommeren lengtet jeg etter å få hentet dem hjem og få lukket døren. Nå tenker jeg at det hadde vært artig å få hengt dem opp igjen. Jeg tror ikke de blir særlig fornøyd hvis jeg putter dem i en boks og lagrer dem vekk... Noen er jeg ikke fornøyd med, de måtte bare med for å fylle opp rommet. Andre sitter. Disse har jeg tenkt noen steder jeg vil spørre om de kan få henge. Håper på napp... Må gjøre det med en gang, tror jeg. Før de liksom setter seg fast her hjemme.

Dager etter...

Om å ikke la ondskapen og mørket få vinne:

KOMPASS

Gå etter

kompasset

magen

Dit nålen peker

mot lys

Gå etter lyset

            Synnøve

Flaskepost

Neste uke skal jeg være husvakt på Pilegrimsgarden. Der er B&B i hele sommer, og jeg vi har delt ukene mellom oss slik at noen er der hele tiden. Jeg skal være med å ta imot gjester til overnatting og holde åpen cafè og utstilling hver dag mellom kl 14 og 18.

Har vært ute og sjekket utstillingen, og det var i alle fall noen tomme rom som jeg måtte fylle. Altså har i alle fall noen synes det var såpass fint det de så, at de tok noe med seg hjem. Tommest var det blant flaskene, så nå har jeg laget flere flaskeposter til å ta med til uken.

Åpningsdagen

Svein filmet:
 http://www.youtube.com/results?search_query=urolige+dikt&aq=f


Torgeir tok bilder:

kunstnerne

Harald sang

Johannes spilte

Uroene

sammen med keramikken

Sånn

Sånn, da var alt pakket til å dra til Pilegrimsgarden for å henge opp uroene i morgen. Pulten er rituelt ryddet, og det slår meg igjen hvor fint arbeidsbord jeg har! Det er sjelden jeg ser det. Tror jeg er klar. Fysisk. Innvendig er jeg vettskremt... Lørdag blir den kreative dagen, når jeg med god hjelp skal prøve å skape et rom som kan gi en god opplevelse av går rundt og ha ord og dikt rundt seg. Prøve å lage til noe som ligner det jeg over et år har hatt inni hodet. Det er åpningen søndag som skremmer vettet av meg... Men jeg gleder meg til å høre kjæresten synge og Johannes spille til. Og vet at flere vennligsinnede venner kommer. Sannsynligheten for å overleve er vel ganske stor. Håper jeg....

Kalde føtter

Innimellom synes jeg det er en gave å få lov å vise frem det jeg har jobbet med i årevis, til og med alt på en gang! Andre dager, synes dette er en vanvittig dårlig idè og har skikkelig kalde føtter. Mannen min, som er bondesønn, sier jeg må ta på meg ullsokker. Sjefen, som er nordlending, sier det er ikke rart jeg har kalde føtter, siden vi søringen går med så dårlige sko om sommeren! Jeg er ikke helt sikker på om noen av disse rådene virker for så kalde føtter som jeg har nå, men gode ment er det nok...

Ellen, min vakre niese, har hjulpet meg å lage plakat til utstillingen, og ta bilder til forsiden på boken. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne! Eller uten deandre som er med meg å få gjennomført disse vanvittig dårlige idèene mine. Mannen, som må bruke halve nettene til å diskutere bilder, for eksempel... Men nå er materiale til forsiden sendt, og boken er så godt som ute av mine hender. Så når utstillingen er åpnet neste helg, kan jeg kanskje begynne å bruke nettene til soving...

plakat:

Forhåndsbestilling

Denne mailen har gått ut i dag,
til alle på mail-listen min:

Kjære venner!

Alt synes å skje på en gang i kunstens verden! Samtidig som jeg jobber med kunstutstilling i sommer, har jeg fått avtale med Publica forlag om å gi ut lyrikkboken ØYEBLIKK. Boken kommer ut i oktober, men jeg har lovet forlaget å sende dem en liste over forhåndsbestillinger før trykking. Så hvis noen av dere har tenkt å kjøpe boken må dere gjerne bestille den nå, og få den sendt fra forlaget allerede i september.

Fra baksiden av boken:  

Små ord på det store livet - dikt og bilder.

Diktene er korte, med store tema som avstand og nærhet, gleder og kulde, tro og frihet. Diktene har nerve og tydelig bilder. Det gjør dem malbare og flere av diktene har blitt til bilder i en blanding av collage og akvarell på grovt papir. Papiret er ofte grovt og revet i kantene. Fordi det er slik livet er. Bildene i denne boken var med på en utstilling på Utstein Pilegrimsgard sommeren 2011.

Vil du bestille, sender du navn, postadresse og antall til meg, så sender jeg listen samlet videre til forlaget. Pris: 248,- + porto 30,- kr.

hilsen

Synnøve Virkesdal

tlf. 93625771
synneskriv.blogspot.com

-------------------------------------------------------------------------

Snart nå...

Det nærmer seg utstilling, og jeg er så takknemlig for å få lov å oppfylle denne drømmen: Å fylle et rom med fysiske ord og bilder. Det er et helt bestemt bilde inni hodet mitt om hvordan det skal se ut. Og det eneste jeg vet, er at det helt sikkert ikke blir sånn! Jeg håper bare at det blir noe annet, som også er bra. Har snakket med Eva Sæverud, som skal stille ut kermaikk i samme rommet, og det kjennes veldig trygt at hun har gjort dette mange ganger før. Det jeg vil, er å gi noen en opplevelse. Om ikke alle liker det, er det greit. Bare det gleder noen andre. Det er masse jeg må tenke på, men jeg vet liksom ikke helt hva jeg må tenke på siden det er første gangen jeg stiller ut....

Etterpå

Jeg ble syk av den ekle air-condition-luften på busser og fly, så jeg har vært litt utslått etter jeg kom hjem fra Israel. Det var litt godt og... - Å få noen rolige dager til å fordøye denne spennende reisen, redigere bilder og bla i reisedagboken. Så tenkte jeg at det kunne gjøre godt med noen dager til fri fra arbeidet med bok og utstilling. Men etter et par dager, kom arbeidslysten tilbake helt av seg selv! Jeg endte opp med å sitte i sengen og sy mormors gamle knapper på mykt papir. Så skal de få bli med i en uro, og komme ut i verden og lufte seg litt, de og. Siden skal jeg lage uro`er med perler fra Jerusalem, og fra Budapest (som jeg fikk i gave i vår for å ha sett etter verdens nest beste hund: Simba.)

Leser på NRK sine kultursider i dag om en modig kvinne fra Afganistan, som har blitt friby-forfatter i Stavanger. Hun ble truet på livet fordi hun skrev, og måtte reise hit for å lov.... Det minner meg på hvor utrolig heldig jeg er: Jeg kan skrive alt jeg vil, og ingen prøver å stoppe meg. Kanskje det ikke selger eller kommer ut i verden alt, men det er ingen som hindrer meg i å skrive det.
Og for meg er det hele motsatt: Jeg er i live fordi jeg skriver.