Tiggeren

Jeg får ham ikke ut av hodet, tiggeren som sitter utenfor min faste kafè i Lillehammer. Han sitter der i 15 minus, rett på bakken som sikkert er minst like kald, innpakket i klær og sjal, han er ung, og det stikker i meg at han skal sitte her i kulden, er dette alt livet har å tilby ham? Jeg sitter på en barkrakk ved vinduet og skriver og drikker te, det er varmt inne, jeg har penn og papir og savner ikke noe. Der sitter han, og savner vel det meste. Jeg har sett ham før, og tenkt at jeg skulle gjøre noe jeg ikke har våget, men nå gjør jeg det: Kjøper en kopp varm, søt te med meg når jeg går og gir den til han. Han tar imot koppen, takker i lang rekke, men hånden min holder igjen, det er noe mer jeg må, men jeg nøler, vi holder i hver vår ende av koppen, til jeg river blikket løs fra snøskavlen og møter hans store, varme smil med mitt eget og sier - Vær så god.


Inntil dette møtet gav jeg ikke til tiggere, det var å mate en kriminell kultur med menneskehandlere og annet faenskap, og sånt vil jeg jo ikke støtte. Bestemmelsen min har endret seg, som mange gjør, i møte med et menneske bak et problem, og oppdager at det er jo bare folk der: Nå går jeg alltid med mynt i lommen og gir en til alle jeg ser, sittende på iskalde fortau med en kopp foran seg og et hav med fortvilelse i blikket.

Raseri

 

Jeg har bare vært glad (og frustrert, for all del) over å endelig få lære mer av håndverket skriving. Men i det siste har det blitt blandet med et reint raseri over at jeg ikke kom ordentlig i gang med skrivingen før jeg var 37 år, og begynte å si "jeg skriver" når folk spurte hva jeg drev med, og ryddet meg arbeidsdager for å få gjort noe. Siden har jeg laget mye gøy innen visuell poesi, men det var ofte en daglig kamp for å få jobbet, og fart på skrivingen fikk jeg ikke før i høst, når jeg begynte på Nansenskolen. Og det er jo ingen annen sin feil enn min, som ikke klarte å gjøre det som brant mest i meg. Det er  ingen annen sin skyld at jeg ikke begynte før, men lot alt mulig annet ta plass og styre tiden min. (inkl en del sykdom, som jeg på ingen måte valgte) Men det er noen jeg likevel holder ansvarlig, og for tiden er så rasende på at hvis jeg kunne, skulle jeg oppsøkt hver eneste av dem og gitt dem det som på bergensk heter en "klæssing" (altså en skikkelig smekk) Og det er alle norsklærerne jeg har hatt! Nå jeg nå ser hvor mye det går an å lære, begriper jeg ikke hva som har foregått i hodet på dem som har hatt en elev som var oppslukt av bokstaver, setninger, bøker og papir. Og presterte å si at jeg "hadde for mye fantasi, for mange kommafeil, løste ikke stiloppgaven rett" osv. i 12 lange år i strekk!!! I det hele tatt kjedet jeg meg gjennom alle årene på grunnskolen, det var først på høyskolen jeg begynte å lære noe som gav mening og var gøy å lære. - Men så valgte jeg igjen ikke det jeg helst ville... Jeg ville bli journalist (og forfatter, men det sa jeg ikke til noen) Så fant jeg ut at jeg heller ville redde verden som sosionom, og det passet jeg jo ikke til i det hele tatt. Det gjøre meg rasende, alle disse tapte årene. Og jada, det er ikke for seint, jeg skriver så det spruter nå, og har fått vite at det går an å ta kurs for å bli frilansjournalist, hvis jeg vil og makter en gang. Likevel, akkurat nå er raseriet her, og jeg tror det bare skal få lov å herje en stund, for det er i grunnen et deilig raseri. For tiden har vi Hanne Ørstavik som lærer, og hun gir mat til skrivetrangen, hun!

Visning

Vi var i Kristiandsand i helgen, for å se på hus og snuse på om vi vil bo i de traktene der når året på Lillehammer er over. Det gikk ikke så bra.... Det der med huskjøp er et spill, og jeg er dårlig på sånt. Jeg vil at kommunikasjonen skal være ærlig, og det er den ikke i dette spillet. Etterpå føler jeg meg lurt: Bildene som ligger på nett er tatt med vidvinkellinse både inne og ute og farger er lagt på og trukket av. Det ene huset kom til å bli solgt på fredag, sa de, så vi MÅTTE komme og se på torsdag hvis vi ville ha det. Så vi tok fri to dager fra skole og jobb, men plutselig hadde de har all verdens tid og ikke vil selge før mandag. Det kom inn bud på det andre huset, så vi måtte forte oss og se på det om kvelden, i mørket. Vi så på tre hus, og gikk forbi et fjerde, og ingen av dem sa pang, her vil vi bo. Vi kjente egentlig ikke en dragning mot å bo på Sørlandet i det hele tatt. Selv om jeg veldig gjerne skulle hatt lyst å bo der. Både er der små hus i store hager som vi kan ha råd til, det er mye sol og bra klima, og Prestegården retreatsted ligger der. Men, dette er en hjerteavgjørelse, og hjertene sa ikke ja. Så vi legger det bort. Men fikk en god lunsj med niese Ellen, sov over hos på Prestegården og fikk et godt møte med Inger Marie som driver den. Så helgen var ikke helt bortkastet.


Men hvordan vi skal klare å finne hus på andre siden av landet når spillet er så uærlig som dette, og jeg heller ikke har krefter til å reise flere sånne maratonhelger midt i skoleåret, det skjønner jeg ikke. Så i dag er jeg motløs.

Klang

Vi har en hel uke om klang i språket, leser massevis av tekster og øver oss. Selvfølgelig leser vi nynorsk, og vi leser Jon Fosse. Han er til å bli gal av å lese, med gjentagelser og mystikk. Men det er så vakkert at en ikke klarer slutte likevel. Ukens tekst ble god å skrive, fordi jeg gjenoppdaget nynorsken, som jeg har kost meg med både i to av bøkene mine og litt her og der siden. Men det er lenge siden nå, og så deilig å ta den opp igjen. Teksten ble mitt poetiske manifest, hvis så store ord går an å bruke om poesi:

JON OG EG
Eg vil skrive om von, seier ho, det er vona eg vil skrive om. Det er for mykje ondt i verda, eg vil skrive fra det som er godt. Om fast grunn under føtene, om lysninga i skogen, det vil eg skrive om. Det er for mykje mørkre, eg vil skrive om ljoset, det er det eg vil.


Om når du er ute og går, og må kryssa ei myr. Midt i myra sit foten din fast. Du kjenner det i heile kroppen, du trur at myra vil sluka deg, dra deg ned i mørker så du forsvinn, vert borte. Men då har du ikkje rekna med vona. For ho gjev foten din noko å trø på så du får spenntak og du kjem opp og ut. Den kjensla, foten som får fast grunn til å sparka frå, er kjensla av vona, og den vil eg skriva om, seier ho.

Eller når du har gått deg vill i skogen og har leita etter utveger til du hikstar av fortviling. Den kjensla som kjem når ein lysning i skogen opnar seg, ljoset treff deg der du står i mørker og trur du har gått deg vill. Ljoset som kjem og syner deg det er ein veg ut, ut or mørkre du trudde du måtte bli verande i, mørkret som heldt deg fast der inne. Den kjensla du får når det opnar seg, seier ho, det er kjensla av von og den vil eg skrive om. Så at neste gong du trur det ikkje finst ljos, kan hugsa at du må leita litt til, for opningar finst. Det er det eg vil skriva om, seier ho og lyfter koppen til munnen, lagar ein o, bles på kakaoen.Gjer det du og Jon, seier ho, skriv om von. 

Morgen

MORGEN 

Gud har begynt å male før jeg går inni bildet og har lagt blått over absolutt alt. Han dypper en tynn pensel i rødt og drar en linje over åsen i øst. Har på mer farge og vann så det oransje renner ukontrollert utover himmelen. Husene brenner og det blinker i vinduene. Bare slottet ligger  mørke. Den onde ridder kikker olmt ut av gluggen, spør noen om hva han drømmer om? Den runde kulen kommer opp over åsen og søler mengder med gult på greiner og hustak. Trærne synger Händel, og midt i det hele står en svart prikk, en vestlending som oppdager at snøen er ikke bare hvit.

 (Og jeg leker meg med prosadikt for tiden, enkelt definert som: Dikt med rett høyremarg)

Opplevelse av en årstid

Vi har hatt den beste uken så langt på Nansenskolen: En uke hele skolen har vært ute og laget snøskulpturer. Arbeidet endte opp med en lørdagskveld ute i hagen med tente fakler og masse besøk som kom og så på det vi hadde laget. Skrivekunst leste dikt inni vår egen skulptur - en drage, og gjestene satt på tribunen av snø med granbar oppå. Vi stod i fakkellyset i skumringen og myste på mot det vi hadde skrevet og leste så høyt vi kunne. Og ble kjempegodt tatt imot, det var så gøy!

Janne`s islykter

En klagedrage

 

 

Newton med halvspist eple

Billedkunst sine skulpturer

Kremlmuren

En russisk munk



Æ - en norsk bokstav,
en protest mot den idiotiske moten å skrive LOVE i vinduene sine,

 

Fremtiden

Det er tre måneder igjen av skoleåret, og vi må begynne å ta valg om hvor vi skal bo etterpå. Det står mellom Rogaland, der vi har venner og familie. (Selv om vi ikke vet hvem av dem som blir med oss videre, siden å pleie vennskap er en tosidig sak.) Og Vest-Agder, hvor vi kjenner færre men andre ting lokker, som klima. Jeg er nemlig friskere så langt denne vinteren på Lillehammer enn noen vinter siden stoffskiftet mitt begynte å svinge da jeg var 19, og skjønner det må handle om alt lyset. Det er magisk med lys på snø som ligger i ro! Blåtimene er best, man kan gå i skogen helt til dagslyset er borte og er det bare en halv måne er det lyst nok til å gå videre på den.


Noen ganger er det en frihet å ikke vite hvor vi ender etter det eventyret dette året er. Andre ganger er det bare sårbart og ensomt at vi solgte hus og reist fra et helt nettverk i sommer. Siden jeg ikke bor på skolen men i leilighet utenfor byen med mannen, går jeg glipp av alt det sosiale og får ikke den kontakten jeg ønsker med de fine folkene på skolen. Av og til er det godt å komme hjem til stillhet etter støyete dager, andre ganger er det leit å ikke bli igjen der. Sånn er det: Ingenting er endimensjonalt.


Men altså må vi i gang å bestemme fremtiden, og siden vi ikke tror på det å sitte helt i ro og be og gruble seg frem til løsninger, har vi bestemt å reise til Sørlandet neste helg og se oss litt om. Gå på noen visninger, der er så mange små hus med store hager, akkurat sånne vi ser etter. Hilse på niese og venner. Snuse på stemningen.

Ingen leser dikt

Skrivekunst studentene på Nansenskolen skal skrive anmeldelser denne uken. Vi fikk utdelt hver vår diktsamling, noen tips om hva vi skulle se etter og så var det bare å begynne på det som skal bli til en serie anmeldelser i Lillehammer Byavis utover vinteren. Jeg trodde kanskje dette kom til å bli litt gøy, men sliter med motivasjonen og begynner å bli skikkelig lei av å skrive på bestilling. Selv om det fortsatt er fantastisk å få være her og lære så mye, begynne jeg å glede meg til å bli ferdig og kunne skrive HVA jeg vil, NÅR jeg vil!

Ingen leser dikt, det er vedtatt og sant. Jeg vet jo at det ikke er sant, noen de jeg skriver i alle fall. Men på biblioteket jeg jobbet, var diktene bortgjemt, bakerst, nærmest døren til lageret, etter romanforfattere på Å. Som heller ingen leste, fordi de stod der bakerst, like ved døren til lageret. Ingen leser det der, sa bibliotekaren, men gjorde et forsøk og flyttet dem frem til skranken for å gi det en sjans. Men ingen leste dem, og ved neste ryddesjau havnet de tilbake. Ingen leser dikt, neivel, men jeg gjør. Jeg gikk i hyllene og åpnet bøkene innimellom leste litt her og der, hørte det lille knekket i ryggen når man åpner en helt ny bok, enda den hadde stått der lenge. Satt dem litt uryddig tilbake på plass, etterpå så det skulle synes at noen hadde vært der, noen HADDE lest dikt.

Ytringsfrihet

Jeg kommer fra et plutselig veldig aktuelt møte på Litteraturhuset om fribyforfattere. Det har jeg nå fått vite er forfattere som er forfulgt og på flukt pga sitt forfatterskap, og får komme til en "friby", som tilbyr trygt sted å bo og mulighet for å skrive. Lillehammers fribyforfatter nå, Nama Jafari, leste dikt om å være i Thererans verste fengsel så jeg fikk gåsehud og tårer i øynene over hva noen lider for å skrive en sannhet myndighetene ikke liker. Og tenkte  nok en gang hvor heldige jeg er, som kan skrive det jeg vil og si det jeg vil og ingen kommer og arresterer meg eller ødelegger livet mitt. Når jeg syntes de som bestemte i Forsand gjorde noe dumt, kunne jeg skrive ironiske innlegg i avisen. Etterpå hilste de fortsatt på meg, og jeg hadde i alle fall en viss tillit til at jeg kom til å få en rettferdig behandling dersom jeg skulle søke kommunen om noe i ettertid.

I andre enden av universet "hvorfor jeg skriver", hørte jeg Linnea Myhre bli intervjuet på radioen i går. Hun ble spurt om det å skrive har en verdi i seg selv. Nei, svarer hun, det å skrive har bare verdi hvis det blir lest og respondert på. Hun har aldri skrevet noe som ikke har blitt lest, sier hun, det har bare vært blogg og bøker, aldri noe for sin egen del. Og jeg kjenner det er en svær avgrunn mellom henne og forfatteren jeg hørte i kveld.

Å skrive har for meg en enormt stor egenverdi, enten det blir lest eller ikke. Bare en liten del av alt jeg skriver kommer til overflaten og blir lest. Og jeg blir veldig glad når det treffer noen, for jeg har noe jeg vil si, men jeg kommer til å fortsette uansett. Å skrive er som å puste for meg: Jeg bare må.

***************

Ukens skriveoppgave, rytme:

         Diktet

napper i nakken

maser i hjernen

hindrer arbeidet

uroer sjelen

står i veien 

Irritert først
så skriker det:

Skriv meg!

                         Synnøve

                     

 

Musikkfilosofi

Jeg lever i en boble: I Frankrike er det terror. Og jeg sitter på forelesning på Nansenskolen i et snødekket Lillehammer med en halv måne som holder på å gå ned mens solen kommer opp på andre siden av himmelen. Musikkfilosofi, hva er det, spurte niese Mariann. Jo, det er om musikken og hva den har betydd for menneskene opp gjennom kunsthistorien. Musikken er det vakre, sier foreleseren, det som hjelper mennesket å løfte blikket og huske at det finnes noe mer i dette livet, enn min trivielle hverdag. Musikk handler og om å lytte, man må lytte seg inn til musikken, og ut av seg selv, og la musikken løfter seg. Det er mye hodemat på Nansenskolen, men Peder Christian Kjerschow snakker til hjertet mitt. Og spiller musikk, Bach og Beethoven fyller rommet så alt i kroppen stopper og bare er. Jeg elsker disse forelesningene, og etterpå forter jeg meg hjem og skriver og skriver, jeg er satt i gang. Og vet jeg kan jo ikke leve i denne boblen til evig tid, men nyter hvert nå jeg får lov å gjøre være her!

Kierkegaard

Jeg skal egentlig ta fri fra skolen en dag i uken, for å hente meg inn, og ikke gå tom for krefter og bli liggende i ukesvis, som jeg har gjort mange ganger før og altså omsider har lært noe av. Men det er så vanskelig å velge dag, for alt er så gøy! For tiden står det mellom musikkfilosofi og filosofihistorie, og begge deler må jeg ha med meg. I dag var det Kierkegaard. Å, han skrev mye bra! Han var så sikker på at han skulle dø ung, at han skrev vanvittig mye på få år. (Og døde ung, av utmattelse.) Han skrev om meningen med livet. Mente at det går an å være lykkelig i et enkelt liv, og leve i ett med omgivelsene, "for de andres øyne". Men dette er ikke meningen med livet (og det blir et stort problem å leve som omgivelsene sier en skal, dersom kulturen ikke er bra, og mener at folkemord er helt på sin plass, f.eks.) Meningen med livet, skriver han, er å være seg selv, og oppfylle det en er skapt til å være. Veien til å finne dit går via fortvilelse og angst av typen "Er virkelig dette alt livet har å by på?" Denne angsten må vi altså gjennom, det er den som får oss til å leite videre som mennesker, og oppfylle målet med å være menneske, mente han. Og at det endelig målet er å finne frihet hos Gud. Men hva gjør vi egentlig med angst og fortvilelse i vårt samfunn, tenkte jeg etterpå? Jo, vi medisinerer det bort! Lurer på hva han hadde sagt om det....

Som regnet

og snøen

ikke vender tilbake

til himmelen

før det har utført

hva det ble sendt for 

Håper jeg

før jeg vender tilbake

å få gjort

det jeg skulle

                                Synnøve

 

Selvbiografisk

"Jeg liker å tenke på skrivingen som et håndtverk. Jeg tenker med hånden. Alt det jeg ikke tenker med hånden, er tanker. Å tenke med hånden, det er dette som er å skrive"

Dette skriver Tomas Espedal, han skriver mye fint, og jeg holder på å utforske ham. Jeg føler meg så heldig, som får lære dette håndtverket. Akkurat nå, lærer jeg ting jeg ikke forstår vitsen med på Nansenskolen, men som er måten mange bøker blir skrevet på for tiden: Å skrive om seg selv, og kalle det roman. Hvorfor ikke bare kalle det selvbiografi, når det handler om meg, og hvor interessant er det å lese om ett menneskes tanker og hverdagslige handlinger, egentlig? Jeg prøver å forstå det. Helst vil jeg skrive fortellinger, men i dag har jeg prøvd å skrive en indre dialog. Det er bare det at fortellingen sprenger seg frem gjennom ordene likevel, det er vist bare sånn det er når jeg skriver: Jeg har noe jeg vil fortelle. Likevel er det jo gøy å prøve noe nytt, og det kan være fint og, Tomas Espedal skriver om seg selv, f.eks, og der er mye fint.

Bøker, altså!

Jeg har hatt bursdag, og fikk en hel stabel med bøker. Av mannen fikk jeg denne, og jeg vet det er sært, men jeg ble blank i øynene og lykkelig over å bla i en sånn bok! Det er en tykk kunstbok med bilde av Elisabeth Werp. Bildene er fulle av innhold, med titler som " Drømmen som aldri ble levd" Og papiret de er trykket på... Å! Jeg håper de aldri slutter å trykke bøker. Å lese noe på papir er noe helt eget, papiret kan være både godt å ta i og vakkert å se på. Dessuten venter jeg på at noen som bestemmer over slikt, skal kommer på at det til og med er Hackingsikkert og ikke overvåkbart.

Nyttårstanker

Jeg tenker mye på dette med ansvar for hverandre. Det er sånn på moten å si at vi ikke har ansvar for hverandre, at det har utvidet seg til at vi ikke skal bry oss om andre enn våre nærmeste. Jeg mener dette er en stor misforståelse, og har blitt skikkelig lei av å høre det gjentatt som det klokeste av det kloke man kan lære her i livet. Derfor likte jeg godt at kongen i nyttårstalen sin snakket om å våge komme en annen nær, og jeg tenker det er noe av det modigste vi kan gjøre: Komme en annen nær. Det ser ut som det er lettest å holde avstand. Hvis noen sliter, er det stadig mer vanlig å høre en stemme si: "Noen må da kunne hjelpe!" Hvem noen er, er uklart, men det er vel det offentlige som  skal finne alle som trenger hjelp, og gi den på flekken. Jeg tenker stadig oftere på en tale jeg hørte av Biskop Thomas fra Egypt. Han fortalte at han kjørte bil gjennom Kairo en dag og så en sliten og tørst kvinne med et gråtende barn på armen. Han bad Gud om å hjelpe henne, og da svarte Han: "You do it!" Og biskop Thomas gjorde det: Stoppet bilen midt i trafikken, gikk ut og gav henne vannflasken sin. Sånn, vil jeg leve i året som kommer! Våge bry meg.

Juleferie

Vi er på Forsand og har lang juleferie. Jeg liker veldig godt å være på besøk her, liker det mye bedre enn å bo her. Det er vakkert inne i fjorden, om enn litt mørkt nå som solen som oftest er gjemt bak både skyer og fjell. Og her er folk jeg er glad i og synes det er fint å være sammen med. Sterkest inntrykk har det gjort å møte niesen vår, Hilde. Hun hadde en stygg ulykke på sykkel i sommer, og vi trodde en stund hun ikke kom til å klare seg. Men nå satt hun der i rullestolen og strålte, full av vilje og trass, og holdt på å lære å gå og snakke igjen. Det var sterkt å se henne, og vite at det er mange som har bedt for henne og at vi har fått et sånt tydelig svar. 

Nå har kroppen min streiket et par dager, som den av og til finner ut at den vil, og det har gitt meg ro til å skrive. Det var i grunnen fint, for nå hadde jeg skikkelig abstinens. Har blant annet jobbet med prosadikt – som er dikt som flyter i ett uten linjeskift – det aller gøyeste jeg oppdaget på skolen i høst: 

SPØRSMÅL OM MENING 

Er det sant som de sier, at vi ikke har ansvar for hverandre? At jeg bare skal gjøre det som er godt for meg, og at det innebærer meg og bare meg? Er det sant? Eller kanskje tar de feil, fordi det er meningen at vi skal være for hverandre, at det er derfor et er så mange av oss, og de andre er ikke bare er til for å tjene meg. Til å si ja og nei når det passer. For hvem vil være aleine med alt, egentlig, hvis vi tenker etter. Hvem vil at andre alltid skal tenke på seg selv først og si nei til oss hele tiden. Og hvorfor gjør vi det som vi ikke vil andre skal gjøre for oss? Jeg kjenner èn som sa det skulle være motsatt. Og kanskje leges sår bare i møte med en annen, når de får frisk luft og berøring fra en som ikke er profesjonell men bare seg selv. Hvordan kan sår ellers leges? Hvordan skal vi ellers bli gode mennesker? - Hvis det er målet, da. 

Egentlig skulle jeg jo reise aleine tilbake til skolen over nyttår, og mannen skulle bli her og begynne i ny jobb i Stavanger. Men det skjedde store forandringer før vi reiste hit. Han var på slutten av det midlertidige oppdraget han har vært på siste måneden. Men dagen før han skulle slutte, fikk han tilbud om fast ansettelse som bas hos dem som leder det store byggeprosjekt like utenfor Lillehammer. Vi måtte tenke lynraskt, men sånne muligheter går det ikke man å si nei til, var vi enige om. Så han takket ja. Dermed blir han også boende der øst ut mai, og det er igjen åpnet hvor vi bosetter oss etterpå. Jeg kjenner at jeg dypt i meg er vestlending, men jeg kan egentlig jeg bo nesten hvor som helst når jeg skal skrive. Det viktigste er folkene jeg har rundt meg, og de finner jeg ikke på et kart. Så jeg kjenner meg åpen for fremtiden, og helt rolig fordi jeg tror at Gud vet hvor den skal foregå.

Halvveis

Bloggen har blitt litt sånn '"brev hjem" denne høsten. Jeg klarer ikke skrive brev til alle jeg vil etter lange skoledager og skriving til fingrene verker. (De gjør faktisk det, jeg måtte til lege med dem, han foreslo betennelsesdempende krem og at jeg ikke skrev noen uker. ER DU GAL? ropte jeg, og han skjønte jo at det siste kom ikke på tale.) Men nå er jeg halvveis i året på Nansenskolen, det snart juleferie, og jeg skal skrive mindre, se mer folk jeg er glad i og være mer ute enn jeg har vært dette halvåret. Og jeg gleder meg til alle delene i den setningen. Men etter nyttår reiser jeg aleine tilbake til Lillehammer, mannen blir igjen og begynner i sin nye jobb. Og det er ikke noe i DEN setningen jeg gleder meg til...

Jeg har mottatt klager over at jeg skriver så sjelden her... Det er fordi jeg ikke vil skrive om ingenting, det skal dessuten handle om kreativt arbeid og ikke utlevere andre enn evt. meg selv. Og jeg har i meg en skrekk for å i skrive på tomgang. Som jeg har formulerte nett-mottoet mitt i et dikt:


OMVENDT
OPPRØR


Hvis du ikke
har noe å si
Ikke si det.

Det er vinter på ordentlig her nå. Snøen har kommet og gått flere ganger i høst, og folk er sjokket over så mye mildvær i november, det var aldri slik før, sier de. Nå har snøen lagt en god stund her oppe på Johannesgården, som ligger høyere enn byen, og det er 9 minusgrader. Og mye kaldere skal det vist bli. Jeg har gått med en panikk for å ha for lite varme klær, og er innom Fretex stadig og ser etter hva som helst av ull. Vi måtte og bruke en halv månedslønn på jakker og sko til begge tidligere i høst, for dr Martin-sko og regnkåpe duger i vestlandsvinter, men ikke her!

I skrivingens verden har vi hatt en barnebokuke. Og en uke hvor vi hadde lest hver vår av årets bøker, som vi fremla for hverandre i biblioteket med fyr på peisen. (Ja, vi har peis i biblioteket, og sofa til å hvile middag for sånne som meg, som ikke bor på skolen og trenger det på lange dager.) Det som gikk opp for meg den uken der, var at vi har blitt vanvittig kritiske lesere! Jeg har lest "Svøm med dem som drukner". Den har fått bokhandlerprisen og er spennende og forfatteren kul (møtte ham under Bokuken) og jeg hadde sikkert likt boken for et halvt år siden. Sagt at den hadde noen brist, men var god. Nå så jeg bristene altfor godt, de ropte mot meg, og jeg plukket både boken og språket i stykker, satt og leste med en penn i hånden og tenke hjelpe meg, jeg håper jeg får min gamle leseglede igjen en gang! At jeg igjen kommer dit at jeg tyr til en bok å bli med til en annen verden i når jeg er trøtt. For nå kan jeg ikke lese uten å analysere.

Men her en dag tok jeg meg fri, ryddet spisebordet og dro fram papir og lim og maling. Det ble til noen små bøker. Det var lenge siden sist, og gjorde veldig godt å gi et slitent hode litt fri:

Krise

Jeg har hatt en trygg verden, inne i en fjord, omgitt av mennesker som stort ville meg vel. Men når livet buttet imot, følte jeg meg ofte aleine, og skjønte jo at det blant annet handlet om at det er så vanskelig å be om hjelp... Nå har vi hatt en krise her i Innlandet, som har aktualisert alle tidligere måter å håndtere vanskeligheter på, for Harald mistet jobben. Han har gått på en idiotkontrakt i et bemanningsbyrå med to ukers oppsigelse et halvt år nå. Den har hengt over hodene våre, og plutselig kom den. Da følte vi oss aleine, da! Langt borte både fra venner og fra et nettverk til å finne ny jobb. Hvordan skulle han finne seg jobb som tømmermann el. her, ved starten av en lang og iskald vinter? Det var mer enn to hodet klarte finne ut av ved kjøkkenbordet...


Det første vi oppdaget, er at venner er bare en telefon unna når man trenger dem. Det andre var at vi er ikke aleine på denne kanten av landet likevel. De vi kjenner her brydde seg, tenkte sammen med oss, var med å ringe rundt etter potensielle jobber. Jeg ble til og med tilbudt steder å bo hvis økonomien i dette ikke skulle gå opp. For vi forstod at Harald kanskje måtte til Stavanger etter jul for å få noe mer enn korte, usikre kontrakter resten av vinteren. Og når han spurte hos sin nye arbeidsgiver der vest, sa de ja med en gang, bare kom. Men å holde to hus blir jo dyrt, så vi spurte om hjelp igjen, om noen kunne leie han et billig sted å bo til jeg kommer etter til våren. Og det fikk han, hyttevenner fra Forsand tilbød ham å bo i kjellerstuen deres i Stavanger.


Jeg er rørt av all omtanken og hjelpen, lettet for at vi fant en løsning, ikke minst at jeg får bli i denne deilige leiligheten på Johannesgården, hvor vi hadde ett års kontrakt. - Men jeg er ganske tappet for krefter... Nå har jeg hatt en skriveuke til semesteroppgave, leide en bitteliten hytte på Lia Gård og satt der og fikk endelig gå helt inn i det jeg skrev og nyte det. Og sove en hel del, det har gjort godt, hodet er over vannet og i går kveld leverte jeg oppgaven.


Det var deilig med en uke borte nå, for skolen er krevende. Det er undervisning i nye sjangre og innlevering av tekster hver uke, disse gjennomgår vi, alle 15, i felleskap. Men det er kjempegøy å lære så mye som jeg gjør, selv om det i det siste i overkant krevende. For jeg oppdager nye måter å skrive på, og har funnet en gøy sjanger: Kortprosa. Det er en kort tekst med tett innhold, som flyter avgårde litt som den vil, som "et dikt som har kommet ut av kontroll" som klassens morroklump kalte det. Jeg ble helt hekta, tok frem gamle dikt som ikke fungerer, fjernet linjeskiftene og fikk noe helt nytt å jobbe videre med. Nå har jeg skrevet en hel semesteroppgave i denne stilen, og jeg skal skrive mer, mer siden!

Bokuke

Det er bokuke på Nansenskolen. En uke der alle vanlig undervisning er byttet ut med forfatterbesøk og spennende foredrag. Jeg har flyttet inn på internatet for å ha en seng i nærheten, for denne uken er dagene lange og jeg vil gjerne ha dem med meg. Det håper jeg å få med lyn-hviling og hard utvelging. Foreløpig har Ingvild Rishøy vært her og snakket om å skrive noveller, det var enormt inspirerende, to poeter har snakket om sine dikt og tre fagfolk som har skrevet fagbøker om Europa. Så jeg har lært både hvordan 1.v.kr.startet, om det moderne Tyskland og om det nye arbeidslivet der folk tjener så lite at de er fattige selv om de jobber alt de makter. Det er så gøy når foredragene svarer på spørsmål jeg har hatt lenge. 

I skrivekunsten har vi hatt drama de siste to ukene med Trine Vollan. Der skrev vi hver vår dialog-scene, og så kom to profesjonelle forfattere og fremførte dem. Det var knallgøy, og vi minner hele tiden hverandre på hvor heldige vi er som får være her!!! Dilemmaet mitt om at jeg ikke har krefter igjen til å skrive, har jeg begynt å finne løsninger på. Siden jeg kjente en velkjent vegg nærmer seg, og jeg har gått i den mange ganger, skjønte jeg at det er nødvendig å forebygge. Så jeg har bestemt meg for å ta fri ca. en kort dag i uken, og håpe jeg likevel kommer innenfor fraværsreglene sånn at jeg får vitnemål. For det kjenner jeg at jeg gjerne vil ha med meg! Har veldig lyst å jobbe med bøker og skriving videre, og kanskje et vitnemål herfra kan åpne en dør eller to. Altså: jeg har jo to fullførte utdannelser fra før, og det hjelper ikke men skaper heller problemer når jeg leiter etter en liten jobb min trøtte kropp kan klare, og hele tiden er overkvalifisert. Men jeg håper likevel fremtiden kan by på flere muligheter…

 

For vi har nemlig bestemt hvor vi skal bo etter dette året inne i skogen. Kjæresten, som ikke trives med å bo så langt vekke fra alle og ikke kommer inn i noe nytt for så kort tid vi har her, begynte å leite etter jobber videre. Først for å komme i gang med tenkingen om fremtiden, egentlig. Men så var det ledig jobb i et firma i Stavanger han veldig gjerne ville jobbe i, og der ble han innkalt til intervju. Da ble jeg stressa, da! For plutselig måtte vi bestemme: Skal vi bo der? I hodet mitt har jeg holdt fremtiden åpen, for å bare kunne være her jeg er nå og bruke alt fokus på dette skriveåret. Men der var altså jobbtilbud og vi måtte bestemme. Jeg sa til Gud, at får han jobben, og kjenner han vil ha den, så blir det Rogaland neste år. Og når jeg først måtte kjenne på det, så var det helt rett, for vi lengter begge veldig hjem til vestlandet. Både etter fadderbarn og venner og familien, men og fjellene og lyden av vann som renner fordi elvene går i nedoverbakke, og vinden og havet. Å, havet! Har skrevet noen svulstige greier om havet denne høsten… Har i det hele tatt skrevet mye, og prøver få alle idèene jeg ikke rekker gjøre noe med, ned på papir. Jeg har noe å jobbe videre med i årevis fremover! Men aller først skal jeg på date med kjæresten i byen i kveld og spise, for han har bursdag i dag.

 

 

Aforisme

Midt i de siste to ukenes desperasjon over trøttheten som hindrer meg igjen, har vi hatt poesi på skolen. Jeg hadde gledet meg, og det var gøy med mye lesing og skriving av dikt. Men det er vanskelig og, å lære om noe jeg syns jeg har mestret før! Diktene jeg leverte disse ukene var så dårlige at jeg grudde meg til å lese dem. (Vi leverer arbeider til hele klassen, leser dem høyt for hverandre og gir tilbakemeldinger der og da.) På slutten av forrige ukes dikt hadde jeg slengt på ett av mine korte. De jeg ble så lei av etter å ha både laget både uroer, utstilling og bok av dem i 2011. De sier jo altfor lite, har jeg tenkt, jeg må putte på flere ord. Men nå spurte jeg bare: Er dette i det hele tatt et dikt? JA! sa de, og jeg fikk lære ett nytt ord: Aforisme, het det. (definert som: en kort setning som på en treffende og underfundig måte uttrykker et tankevekkende poeng, egen sjanger innen poesien) Å! Jeg ble så glad, det heter noe, det er noe, de der korte greiene som renner ut av pennen min hele tiden. Så plutselig har jeg hentet dem fra sin egen mappe på PC`en der jeg lagret dem for og aldri se dem mer, og jeg har jobbet med andre dikt som ikke fungerer på den gøye måten: Kutte og kutte, til det viktigste står igjen:

FORTØYNING

Trenger linen

som binder meg

til det store

så jeg ikke går vill

i smålighet

        

                        Synnøve

Sukk...

Den første måneden på nansenskolen var et rush, og jeg var så glad for å klare henge med noenlunde og komme meg på skolen hver dag. Alt var spennende, fagene, skrivingen, folkene. Og det gikk fordi jeg ikke gjorde noe som helst annet enn å gå på skolen, spise og sove. Frustrasjonen var likevel at det ikke var krefter igjen til å bli på skolen etter middag og få kontakt med folk. Det er så mange skjønne mennesker rundt meg, og jeg ville gjerne snakket mer med dem. Men det er ikke mer igjen av meg. Ikke til å skrive, heller. Oppgavene vi skal levere hver uke, blir skrevet i tåka og er så dårlige at jeg gremmer meg.


Så, etter høstferien har alt vært mye vanskeligere... Planen om å ikke forholde meg til noe annet røk, og det var kanskje ikke noen overraskelse, for livet bryr seg ikke til planer, det spreller og gjør som det vil. Flere ting skjedde, som krevde meg. En av dem var det fantastiske at en av første ukens skriveøvelse begynte å vokse til en stor fortelling. Den spant i hodet mitt først, men så krevde den å få komme ut. - Du må vente! sa jeg, nå tar jeg dette studieåret, jeg kan ikke skrive på deg nå! Men den hørte ikke etter, den VILLE fortelles. I høstferien var endelig tid, og jeg begynte å nøste i den. Men da lot den seg ikke stoppe lenger, den presset bare enda mer på. Det var en rus, jeg skrev og skrev og mannen var på jakt så det var bare å holde på.


Men så møtte jeg min gamle fiende: Trøttheten. Jeg skjønte at jeg klarer ikke både gå på skolen hver dag og forholde meg til det andre som skjer. Nå er jeg så sliten og presset at jeg må gjøre noe, og har begynt å undersøke om det er mulig å ta fri en dag i uken en stund. Det kan jeg jo bare gjøre, selvfølgelig, men med for mye fravær får jeg ikke vitnemål, og jeg har fryktelig lyst å gjøre dette skoleåret helt og få med meg det papiret videre i livet! Men jeg må bare justere ett eller annet.... Sukk.