Krise

Jeg har hatt en trygg verden, inne i en fjord, omgitt av mennesker som stort ville meg vel. Men når livet buttet imot, følte jeg meg ofte aleine, og skjønte jo at det blant annet handlet om at det er så vanskelig å be om hjelp... Nå har vi hatt en krise her i Innlandet, som har aktualisert alle tidligere måter å håndtere vanskeligheter på, for Harald mistet jobben. Han har gått på en idiotkontrakt i et bemanningsbyrå med to ukers oppsigelse et halvt år nå. Den har hengt over hodene våre, og plutselig kom den. Da følte vi oss aleine, da! Langt borte både fra venner og fra et nettverk til å finne ny jobb. Hvordan skulle han finne seg jobb som tømmermann el. her, ved starten av en lang og iskald vinter? Det var mer enn to hodet klarte finne ut av ved kjøkkenbordet...


Det første vi oppdaget, er at venner er bare en telefon unna når man trenger dem. Det andre var at vi er ikke aleine på denne kanten av landet likevel. De vi kjenner her brydde seg, tenkte sammen med oss, var med å ringe rundt etter potensielle jobber. Jeg ble til og med tilbudt steder å bo hvis økonomien i dette ikke skulle gå opp. For vi forstod at Harald kanskje måtte til Stavanger etter jul for å få noe mer enn korte, usikre kontrakter resten av vinteren. Og når han spurte hos sin nye arbeidsgiver der vest, sa de ja med en gang, bare kom. Men å holde to hus blir jo dyrt, så vi spurte om hjelp igjen, om noen kunne leie han et billig sted å bo til jeg kommer etter til våren. Og det fikk han, hyttevenner fra Forsand tilbød ham å bo i kjellerstuen deres i Stavanger.


Jeg er rørt av all omtanken og hjelpen, lettet for at vi fant en løsning, ikke minst at jeg får bli i denne deilige leiligheten på Johannesgården, hvor vi hadde ett års kontrakt. - Men jeg er ganske tappet for krefter... Nå har jeg hatt en skriveuke til semesteroppgave, leide en bitteliten hytte på Lia Gård og satt der og fikk endelig gå helt inn i det jeg skrev og nyte det. Og sove en hel del, det har gjort godt, hodet er over vannet og i går kveld leverte jeg oppgaven.


Det var deilig med en uke borte nå, for skolen er krevende. Det er undervisning i nye sjangre og innlevering av tekster hver uke, disse gjennomgår vi, alle 15, i felleskap. Men det er kjempegøy å lære så mye som jeg gjør, selv om det i det siste i overkant krevende. For jeg oppdager nye måter å skrive på, og har funnet en gøy sjanger: Kortprosa. Det er en kort tekst med tett innhold, som flyter avgårde litt som den vil, som "et dikt som har kommet ut av kontroll" som klassens morroklump kalte det. Jeg ble helt hekta, tok frem gamle dikt som ikke fungerer, fjernet linjeskiftene og fikk noe helt nytt å jobbe videre med. Nå har jeg skrevet en hel semesteroppgave i denne stilen, og jeg skal skrive mer, mer siden!

Bokuke

Det er bokuke på Nansenskolen. En uke der alle vanlig undervisning er byttet ut med forfatterbesøk og spennende foredrag. Jeg har flyttet inn på internatet for å ha en seng i nærheten, for denne uken er dagene lange og jeg vil gjerne ha dem med meg. Det håper jeg å få med lyn-hviling og hard utvelging. Foreløpig har Ingvild Rishøy vært her og snakket om å skrive noveller, det var enormt inspirerende, to poeter har snakket om sine dikt og tre fagfolk som har skrevet fagbøker om Europa. Så jeg har lært både hvordan 1.v.kr.startet, om det moderne Tyskland og om det nye arbeidslivet der folk tjener så lite at de er fattige selv om de jobber alt de makter. Det er så gøy når foredragene svarer på spørsmål jeg har hatt lenge. 

I skrivekunsten har vi hatt drama de siste to ukene med Trine Vollan. Der skrev vi hver vår dialog-scene, og så kom to profesjonelle forfattere og fremførte dem. Det var knallgøy, og vi minner hele tiden hverandre på hvor heldige vi er som får være her!!! Dilemmaet mitt om at jeg ikke har krefter igjen til å skrive, har jeg begynt å finne løsninger på. Siden jeg kjente en velkjent vegg nærmer seg, og jeg har gått i den mange ganger, skjønte jeg at det er nødvendig å forebygge. Så jeg har bestemt meg for å ta fri ca. en kort dag i uken, og håpe jeg likevel kommer innenfor fraværsreglene sånn at jeg får vitnemål. For det kjenner jeg at jeg gjerne vil ha med meg! Har veldig lyst å jobbe med bøker og skriving videre, og kanskje et vitnemål herfra kan åpne en dør eller to. Altså: jeg har jo to fullførte utdannelser fra før, og det hjelper ikke men skaper heller problemer når jeg leiter etter en liten jobb min trøtte kropp kan klare, og hele tiden er overkvalifisert. Men jeg håper likevel fremtiden kan by på flere muligheter…

 

For vi har nemlig bestemt hvor vi skal bo etter dette året inne i skogen. Kjæresten, som ikke trives med å bo så langt vekke fra alle og ikke kommer inn i noe nytt for så kort tid vi har her, begynte å leite etter jobber videre. Først for å komme i gang med tenkingen om fremtiden, egentlig. Men så var det ledig jobb i et firma i Stavanger han veldig gjerne ville jobbe i, og der ble han innkalt til intervju. Da ble jeg stressa, da! For plutselig måtte vi bestemme: Skal vi bo der? I hodet mitt har jeg holdt fremtiden åpen, for å bare kunne være her jeg er nå og bruke alt fokus på dette skriveåret. Men der var altså jobbtilbud og vi måtte bestemme. Jeg sa til Gud, at får han jobben, og kjenner han vil ha den, så blir det Rogaland neste år. Og når jeg først måtte kjenne på det, så var det helt rett, for vi lengter begge veldig hjem til vestlandet. Både etter fadderbarn og venner og familien, men og fjellene og lyden av vann som renner fordi elvene går i nedoverbakke, og vinden og havet. Å, havet! Har skrevet noen svulstige greier om havet denne høsten… Har i det hele tatt skrevet mye, og prøver få alle idèene jeg ikke rekker gjøre noe med, ned på papir. Jeg har noe å jobbe videre med i årevis fremover! Men aller først skal jeg på date med kjæresten i byen i kveld og spise, for han har bursdag i dag.

 

 

Aforisme

Midt i de siste to ukenes desperasjon over trøttheten som hindrer meg igjen, har vi hatt poesi på skolen. Jeg hadde gledet meg, og det var gøy med mye lesing og skriving av dikt. Men det er vanskelig og, å lære om noe jeg syns jeg har mestret før! Diktene jeg leverte disse ukene var så dårlige at jeg grudde meg til å lese dem. (Vi leverer arbeider til hele klassen, leser dem høyt for hverandre og gir tilbakemeldinger der og da.) På slutten av forrige ukes dikt hadde jeg slengt på ett av mine korte. De jeg ble så lei av etter å ha både laget både uroer, utstilling og bok av dem i 2011. De sier jo altfor lite, har jeg tenkt, jeg må putte på flere ord. Men nå spurte jeg bare: Er dette i det hele tatt et dikt? JA! sa de, og jeg fikk lære ett nytt ord: Aforisme, het det. (definert som: en kort setning som på en treffende og underfundig måte uttrykker et tankevekkende poeng, egen sjanger innen poesien) Å! Jeg ble så glad, det heter noe, det er noe, de der korte greiene som renner ut av pennen min hele tiden. Så plutselig har jeg hentet dem fra sin egen mappe på PC`en der jeg lagret dem for og aldri se dem mer, og jeg har jobbet med andre dikt som ikke fungerer på den gøye måten: Kutte og kutte, til det viktigste står igjen:

FORTØYNING

Trenger linen

som binder meg

til det store

så jeg ikke går vill

i smålighet

        

                        Synnøve

Sukk...

Den første måneden på nansenskolen var et rush, og jeg var så glad for å klare henge med noenlunde og komme meg på skolen hver dag. Alt var spennende, fagene, skrivingen, folkene. Og det gikk fordi jeg ikke gjorde noe som helst annet enn å gå på skolen, spise og sove. Frustrasjonen var likevel at det ikke var krefter igjen til å bli på skolen etter middag og få kontakt med folk. Det er så mange skjønne mennesker rundt meg, og jeg ville gjerne snakket mer med dem. Men det er ikke mer igjen av meg. Ikke til å skrive, heller. Oppgavene vi skal levere hver uke, blir skrevet i tåka og er så dårlige at jeg gremmer meg.


Så, etter høstferien har alt vært mye vanskeligere... Planen om å ikke forholde meg til noe annet røk, og det var kanskje ikke noen overraskelse, for livet bryr seg ikke til planer, det spreller og gjør som det vil. Flere ting skjedde, som krevde meg. En av dem var det fantastiske at en av første ukens skriveøvelse begynte å vokse til en stor fortelling. Den spant i hodet mitt først, men så krevde den å få komme ut. - Du må vente! sa jeg, nå tar jeg dette studieåret, jeg kan ikke skrive på deg nå! Men den hørte ikke etter, den VILLE fortelles. I høstferien var endelig tid, og jeg begynte å nøste i den. Men da lot den seg ikke stoppe lenger, den presset bare enda mer på. Det var en rus, jeg skrev og skrev og mannen var på jakt så det var bare å holde på.


Men så møtte jeg min gamle fiende: Trøttheten. Jeg skjønte at jeg klarer ikke både gå på skolen hver dag og forholde meg til det andre som skjer. Nå er jeg så sliten og presset at jeg må gjøre noe, og har begynt å undersøke om det er mulig å ta fri en dag i uken en stund. Det kan jeg jo bare gjøre, selvfølgelig, men med for mye fravær får jeg ikke vitnemål, og jeg har fryktelig lyst å gjøre dette skoleåret helt og få med meg det papiret videre i livet! Men jeg må bare justere ett eller annet.... Sukk.

Høstferiesol

Jeg har vært på Domkirkeodden i Hamar og tatt bilder av vannet og fargene og den knallblå himmelen.  Selv om landskapet ikke er helt mitt, er dette den vakreste høsten jeg har opplevd. Hele september har jeg våknet til disse sterke fargene og klar, kald luft. I natt kom frosten og det var rim på gresset da jeg gikk ut etter peppermynte til morgenteen.

Etter å ha skrevet litt, dro jeg hit. Nå sitter jeg på Gravdal,  bokhandelen med kafé, og kjenner jeg kunne hatt pc' en med og skrevet videre her. Hamar er en by jeg trives i. Mer avslappet enn Lillehammer, som en dame vi møtte på fjellet i sommer kalte "Nikkers-adel". Folk går med fritidsklær overalt i byen, og de sportsklærne som ikke er å se hos prominente i Storgata, er sikkert ikke verd å ha. Overraskende er bare hvor reint det er, dette sportstøyet. Kanskje de har ett eget for byen og ett for turbruk? Min fjellbukse står av seg selv om jeg setter den fra meg. Men det er kanskje min bukse det et noe rart med...

Men nå må jeg ikke være stygg med min nye by! Verdens eneste Nansenskole ligger der, så jeg får ta med resten. Det var rett og slett litt trist å gå fra skolen på fredag og ikke skulle se folka igjen på en uke. Så fort ble jeg glad i min nye flokk, de jeg ser hver dag. Mange er unge, og det er så forfriskende at de ser verden og skriver om den helt annerledes enn jeg gjør.

Men, det var godt med ferie nå, for første ukene har vært krevende... Mange inntrykk hver dag, fler enn jeg klarer å fordøye. Så må jeg ta natten til hjelp.  Men det går, jeg klarer gå på skole hver dag! Det er fordi det er en luksus-skole, uten eksamen eller pensum.  Så når jeg kommer hjem gjør det ikke noe om jeg er helt gåen, jeg er ferdig for dagen. Eneste kravet, er å skrive det jeg skal, og å møte opp hver dag og være tilstede.

Helg

Det er endelig helg etter en voldsom uke med alt nytt på Nansenskolen. Jeg setter meg ute i solen og leser "De usynlige" av Roy Jacobsen uten å kunne stoppe før den er ferdiglest. Men tar meg i å sitte der med en blyant i hånden og streke og skrible og se etter litterære kvaliteter! Etter dette året, kan jeg vel aldri mer lese en bok bare for å lese - det er prisen for å lære å skrive...


Det er overveldende på skolen. Første uke var mye bli kjent. Denne uken start på undervisningen i filosofi, kunsthistorie og fredsarbeid. Disse skal jeg ha i tillegg til skrivekunsten, og det virker egentlig som litt mye, men det ser enormt spennende ut! Jeg får vel et bilde etter hvert, av hvordan jeg skal få det til å gå i hop. En dag i uken er lang, resten korte. Det er da jeg skal skrive. Vi har hatt flere skriveøvelser allerede. De har begynt med ett ord, og skriv fritt ut fra det. Da jeg fikk et eple lagt i hånden, så jeg for meg hvordan det var å bo inni det eplet, og kjente at det var litt som en livmor. Så begynte jeg å skrive om en jente som ligger inni der og er elsket uten å vite om det. Den historien tok meg sånn at jeg for første gang har lyst å skrive mer på den! Jeg er dritlei av mine egne korte dikt og tekster, men å skrive langt gjør meg helt svimmel. Jeg må ha langt tråder i hodet, og ikke si alt med en gang men holde igjen. Da vi skulle lese tekster for hverandre for første gang på torsdag, ble det denne begynnelsen jeg kom med. Jeg var så nervøs at jeg husker ikke hva noen sa, men skrev det heldigvis ned og ser at det var gode, konstruktive tilbakemeldinger. Det var veldig fint å høre på de andre sine opplesninger (når jeg ikke var så nervøs) og samtalen var fin. Med respekt men likevel våge å blande seg inn i det en annen skal skrevet.


Vi bor et stykke unna skolen, det passer ikke med buss, så jeg må kjøre et lite kvarter det er ikke all verden, men noen dager må jeg tilbake på kvelden også. Likevel er jeg veldig glad for å bo her for det er så stille. Når jeg åpner bildøren på Johannesgården, er det en  annen verden fra den til tider støyete skolen med et hav av langt over gjennomsnittet selvbevisste 20-åringer, èn håndfull godt voksne og èn midt imellom. Jeg nyter stillheten her, og kjenner jeg trenger den for å hente meg inn. Samtidig vil jeg gjerne være på skolen og bli kjent, så det blir noen dilemma ut av det... Konklusjonen blir at jeg må jo gjøre det jeg trenger for å klare det. Og det er å gi meg selv gode pauser.

Redigering

Plukker frem et gammelt dikt før jeg begynner å skrive på alt det nye jeg skal skrive på nå i høst:

HØST

Høsten redigerer

sine bilder

Skal vi se, sier han

og begynner:

Dunklere lys

Mindre kontrast

Dra ned fargene

via stekt gule

til de ender i grått

Sånn ja, sier han

og er fornøyd

Men fint er det ikke

                                                                                          Synnøve

 

******************



Dette diktet fant jeg frem på søndag. Så begynte uken på skolen med en tekst av en av Mesterne - som jeg ikke viste jeg likte, men dette likte jeg: Fra "de usynlige" Roy Jacobsen. (og jeg er usikker på om de overhodet kan stå på samme side, men bestemmer meg for å holde det ut...)

Men som regel er de (stormene) kortvarige, og det er i en av disse at løvet går tapt. Det er som sagt ikke mange trærne på øya, men det er bærbusker nok og dvergbjørk og vier, som ut gjennom seinsommeren får gule blader, som blir brune og røde i vekslende hastighet, slik at øya noen dager i september ligner en regnbue på jorden. Og slik ser den ut til en plutselig storm faller over dem og river fargene på havet, forvandler Barrøy til et brunt og pistrende pelsdyr, som den vil være til neste vår, når den ikke ligner et hvithåret lik under kov og sklette og den forrykende snøen kommer og forsvinner og kommer igjen og legger seg i fonner som om det prøvde å etterligne havet på land. Men en slik som er likevel ikke mer enn at de har opplevd den før, de kan til og med huske sist det skjedde, i fjor.

Den første vinterstormen derimot, er noe helt annet.

Skolestart!

Søndag kveld i Lillehammer, jeg kjører mot sentrum der skiltet "Nansenskolen" peker nedover i villastrøket. Skiltet blir et stupebrett og jeg stopper på kanten av det med tærne krøllet rundt planken og tenker: Tørr jeg virkelig dette? Tenk om det ikke er vann i bassenget, men jeg knuses mot bunnen langt der nede med blod og hjernemasse klint utover flisene? Bilen bak meg tuter, og jeg er nødt til å svinge ned der skiltet peker. Når jeg står på parkeringsplassen utenfor den gamle villaen som ble skole for å motarbeide diktaturene i Europa rett før 2.vk, kjenner jeg at historien til stedet er for stor og tung og jeg er altfor liten og skriver altfor dårlig og er altfor dum til å gå inn den døren der... Men det er liksom litt for dumt å bare sitte der i bilen, så jeg går inn.


Første kvelden er en tåke av nervøsitet og et surr av stemmer og ansikter jeg aldri har sett. Hele uken er sånn: Vanvittig mye av alt. Det er 60 studenter på skolen, halvparten går på idè og samfunn, andre halvparten skrivekunst eller billedkunst, men det kjennes som enormt mange fler. Og første dagene er alle samlet for å få innføring og bli kjent og alt det der. Første møte med skriveklassen er sterkt, kjenner jeg overveldes av at nå er jeg endelig her! Uten introduksjon får vi papir og et ord, som vi skal skrive hva som helst ut fra i 45 minutt. Rett på, jeg er i gang! Ordene renner ut av pennen og jeg kjenner at ja, her kan jeg skrive. Men mister motet igjen i diskusjonen etterpå, og finner det igjen, og mister det og finner og...


I går kveld var vi på litteraturhuset i byen og hørte Hanne Ørstadvik bli bokbadet av læreren vår. Gikk hjem og var så inderlig irritert, at jeg lå våken i natt og kjente på hva det var som irriterte meg sånn: Jo, at hun skriver så vanvittig vakkert, men alt er så dystert! Hadde hun malt, som hun kunne gjort, for det er så billedlig, hadde akvarellen bestått av nyanser av fargen Paynes Grey - med ett og annet hvitt felt. Og det provoserer meg altså, at det er så lite håp og jeg tenker, hva er det du vil si??? Og kommer til at kanskje det ikke er noe hun vil si, hun bare beskriver. Og kjenner motstand mot å forstå den type litteratur, men det er en stor fare for at jeg kommer til å forstå i løpet av dette året, om jeg vil eller ikke. Jeg ligger våken og hører at det knirker i sammenføyningene. At noe utvides og flytter på seg. Og det er for seint å stoppe. Nå er jeg her!

Høst

Denne uken kom høsten til Lillehammer. Den kom snikende innpå forrige uke, da vi hadde besøk av min far og familien og gikk på en liten fjelltur en kveld. Det var plutselig så kaldt at jeg frøs i oppoverbakke. (Vi leiter etter oppoverbakker når vi går på tur, og felt som er merket med hvitt på kartet, for da kommer vi ut av skogen, som vi fortsatt ikke er venner med!) Luften er skarp, nettene kalde og rognen har fått gulaktige blad, sånn det pleier være i september på Vestlandet. Alle sommerens besøk er over, og jeg har pakket vekk sommerklærne. - Nye innkjøp må forresten gjøres med omhu, for jeg og mannen deler på ett klesskap og to kommoder, så det er fullt allerede. I det hele tatt har vi innkjøpsstopp dette året, og det er befriende å ikke engang vurderer å kjøpe ting på impuls. 

Sommeren har gjort veldig godt. Jeg har fått en lang pause, hentet meg inn og sortert hva vi har reist fra. Ting ser helt annerledes ut herfra, og jeg skjønner mer av hvorfor jeg har handlet som jeg har gjort. Særlig har jeg tenkt på at det var så mye aktivitet i dagene mine... Egentlig ville jeg helst skrive først, og så gjøre andre gode ting etterpå. Som å stillhetsarbeid og ha med barn å gjøre. Det var bare det at frivillig arbeid har det med å vokse over hodet på meg. Det begynner med et godt driv, men så blir det større og større. Nå har jeg en sjanse til å begynne på nytt og den skal jeg bruke til å leve mer ærlig enn jeg har gjort, når jeg har latet som jeg klarer mer enn jeg gjør.

Vi har hatt flere besøk vestfra og vært på fjelltur en god uke med Kjell og Målfrid fra Forsand. Det har vært litt rart å ha besøk her, for vi har liksom ikke så mye å vise frem. Men jeg skjønte etter hvert at besøkene faktisk kom for å treffe oss, og vi var jo her! Og så ble det så tomt når de drog.... Så akkurat nå snuser vi på å flytte hjem igjen til et bynært sted Rogaland, for vi lengter sånn. Etter folk vi er glad i, fjordene, havet. Men hvor vi bor blir bestemt av hvor Harald får en spennende jobb. Jeg trenger bare et sted å skrive og en hage - som jeg savner veldig. Og så trenger jeg selvfølgelig folk som tørr å komme nær. Men de står ikke på noe kart, så vi må bestemme ut fra det ytre og håpe og be om fellesskap der.

Sommeren har vært litt ensom til tider, og det fine været har vi liksom ikke kunnet bruke til noe. Hadde det ikke vært for at i traff Karen, som vi leier hos, på tunet innimellom og at hun er så trivelig som hun er og har tatt oss med litt ut på tur, så hadde vi blitt smårare i sommer! Så får jeg får lov å høste av hennes store hage. Da bror til Harald var på besøk sist helg, hadde vi sjølplukka squash til forrett og bringebær til dessert. Det gjorde meg så lykkelig at det er helt klart vi må ha stor hage i vårt neste hus!

Men nå er det mer enn nok ferie, neste helg er det endelig skolestart og dagene blir helt annerledes. Jeg er så spent!

​

Fabrikken

Jeg er på utstilling i Fabrikken i Lillehammer, mens bilen er på en bitte liten reprasjon. Her er vidunderlig, det lever og pulserer her, for det er fult av verksteder der kunsten lages, utstillingen er i en hall midt i. Jeg sitter med en kaffekopp og snakker med et bilde av lys, og det snakker til meg. Til kroppen, til blodet som strømmer sterkere gjennom årene, til hjertet som pumper det rundt, til hender som vil skape, øyne som vi se, munn som vil tie. Til kroppen, snakker dette stedet hvor kunst blir laget. Hodet har ikke noe med det å gjøre.


Som jeg gleder meg til å være i et kreativt miljø et år! Men er og redd, selvfølgelig. Både for å bli skuffet - at det ikke utvikler, men like mye for å ikke holde mål. Selvfølgelig. Jeg skrev mye i ukene etter Skopelos. Men så tørker det liksom opp, og jeg får så lyst å LAGE noe!  Den fortsatt nyoperert hånden hindrer meg i det, siden jeg ikke er malingen som drar meg, men collagen. - Og for å rive i papir må man ha to hender. Men det går fremover, jeg kan gjøre mer nå og snart skal jeg få laget den boken som har lagt klar i hodet mitt i ukesvis! Tror kanskje jeg blir nødt å fortsette å kombinere ordene med et fysisk uttrykk. En drøm jeg har, er å skrive en hel historie på et langt lerret, eller på en vagg. Sånn at man må bruke hele kroppen til å lese den. Først stå på en krakk og til slutt sitte på huk nede på gulvet.


Det er deilig å drømme, uten å måtte gjøre det man drømmer om enda. Fortsatt har jeg ferie og nyter solen og jobber bare i overkommelige mengder. Det er litt tomt her innimellom, og jeg savner veldig de jeg har reist fra. Men fortsatt nyter jeg det.

Johannesgården

Bilder fra nettsiden til Johannesgården, her vi bor.



Bjerkebæk

Jeg sitter i Sigrid Undsnet`s hage og spiser grønnsaksuppe. Solen varmer godt og hagen damper etter de kraftige regnskyllene siste døgnet. (Det rare med regnet her øst, er forresten at det er like varmt som før i luften, det faller rett ned og varer ikke så lenge. Gjør det lettere å tåle enn vestlandsregn!) Det er mange tanker i hodet mitt, men når jeg skal skrive dem ned, får jeg lett panikk over å ha glemt den lille skriveboken hjemme! Baksiden på kartet som viste vei opp hit fra Lillehammer sentrum, lar seg heldigvis skrive på.


Det er sterkt å være her og høre mer om livet hennes. Hun må ha vært en sterk kvinne som var selvstendig og forsørget mange. Men hun var voldsomt uenig med de første kvinnesakskvinnene! Det slår meg at hun stod for en annen type kvinnemakt enn dem. En mer tilbaketrukket, indre makt. Hennes livsmotto var å være Herrens tjenerinne, og det blir noe annet enn å gå i tog i gatene. Dette er makten til noen av nonnene og priorinnene i middelalderen, som fikk gjort stor ting i historien. Som Katarina av Sienna, som var den som fikk paven hjem til Roma fra eksil i Lyon, f.eks. - På vei hjem må jeg innom biblioteket og låne boken hun har skrevet om henne!


Hun gjør et sterkt inntrykk på meg. Som det gjorde å besøke huset til Karen Blixen hus på Skjælland i fjor sommer. De virker veldig forskjellig, de to kvinnene. Men begge var sterke og selvstendige, og de MÅTTE skrive. Jeg blir så inspirert av dem, fordi de faktisk gjorde det, og ikke lot liv og plikt og avvisninger komme i veien. Og samfunnsengasjementet: At skrivingen kan brukes til noe mer enn å underholde.


Jeg skriver på pc med en hånd for tiden. Den venstre armen har vært vond et par år. Så kom det for en dag i vår at kanskje opphavet er en  scene som har for liten plass i håndleddet. Det var bare det at da kunne jeg jo ikke operere den, vi holdt jo på å flytte. Men så fant jeg et lite sykehus i Oslo som kunne ta jobben nå i sommer, sånn at hånd og arm forhåpentlig blir god til skolestart. - For jeg har ikke solgt hus og sagt hade til alle jeg er glad i og fått mannen med over fjellet, for å gå med armen i fatle når jeg skal lære å skrive mer! Jeg når de to gamle forfatterinnene cirka til ankelknoken i sammenligning, men er likevel stolt over de små stegene jeg har tatt. Hit, blant annet.

Øyerfjellet

I den lange, nødvendige pausen jeg har laget meg i sommer, håper jeg å få gått mye i fjellene her øst. Nå har vi vært to dager i Øyerfjellet, som ligger mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen, for å gjøre oss litt kjent. Det var et nydelig sted! Lange vidder, lave topper, reinlav som spilte i solflekkene. Stier som var merket og fjøler lagt over myrer - de har et navn jeg nå har lært meg: Klopp. Det var båter til utlån i vannene. Og buer: To små, fantastiske steinhytter kom vi over, og det er flere. Som var åpen for alle fjellfarende, alt lagt til rette av Øyer Fjellstyre og bruken var gratis! Jeg ble varm om hjertet og følte meg så velkommen.

Men selv om her er fint å være, er det rart å ha reist fra alle jeg er glad i... Jeg savner dem veldig. Niesene mine Ellen og Mariann, f.eks, som er hjemme for sommeren nå. Og venner. Håper alle kommer på besøk som har sagt at de skal, for da ser jeg i alle fall noen av dem i sommer...

Skriveglede

Jeg skriver!
På Skopelos kom jeg for alvor i gang igjen. Skrivegleden er som en strøm som alltid er der, jeg alltid kan og egentlig alltid har lyst å besøke. Forstår det sånn at noen kreative mennesker går rundt og finner på en masse ting for å utsette arbeidstart og er redd for det blanke papiret. Det er aldri slik for meg, jeg vil EGENTLIG alltid begynne. Mitt problem er at jeg blir så vanvittig lett forstyrret! Både av praktiske, viktige ting som må gjøres, og av mennesker. Det fører til en haug med konflikter, når jeg holder på med noe jeg elsker og èn jeg elsker kommer og forstyrrer. Da må jeg jo velge, og nesten alltid har jeg lyst å skrike: SER DU IKKE AT JEG SKRIVER?!!! Men jeg sparer det til når jeg er virkelig inne i det, for jeg vil ikke være en sånn ego-kunstner som mener kunsten min går foran alt for den er så unik og jeg selv er det mest unike på jorden som alle rundt meg må dyrke... Skrivingen kan ikke gå foran kjærligheten, f.eks.


Det er lett å si, men konflikter blir det. - Som jeg tenker på nå, når vi bor i en leilighet og arbeidsplassen min er en del av spisestuen, og selv om det går an å lukke døren til resten av stuen, så skal jo mannen bo og leve her òg. Han går og spinner og venter på å få begynne i ny jobb - det blir stadig utsatt... Og jeg må øve meg på å konsentrere meg om å skrive selv om noen er her, for her er ingen dør å lukke og spille Bach høyt bak for å sette meg selv i gang! Den øvingen har jeg godt av.

DIKTET

Diktet maser

rundt føttene

napper i hendene

surrer i hjernen 

Lett irriterende

først

så skriker det:

SKRIV MEG!

                                              Synnøve

Skopelos II

Sitter på en taverna nede på stranden i Agnondas på Skopelos, hvor jeg har spist lunsj og sjekker post for her er internett. Har overtatt stamstedet til Wenche og Roy, som ofte har bodd på dette lille stedet, men nå leier de et større hus nærmere byen. Det er sånne vennlige folk her! Han ene kelneren kastet nettopp litt gammelt brød ut i vannet, for da kommer fisk og spiser det, til stor fornøyelse for to små jenter ved nabobordet.

Sulten på sol, er jeg ute i den mest mulig. Men midt på dagen er det fint å sette seg i skyggen og skrive. Og det gjør jeg! Det er bare å ta i pennen, så kommer ordene fossende. Jeg skriver om  flyttingen, kjærligheten, om en malerpensel jeg fant på stranden en dag. Og om jordskjelv  - opplevde ett for noen netter siden. 4,9 på R.skala, men ganske skremmende!

I morgen kommer tidenes beste overraskelse: HARALD! Jeg bestilte denne reisen aleine, for det var meningen han skulle vært fisketur med en kamerat, og ville være klar for å begynne i ny jobb. Men det ble ikke noe av turen hans. Jeg gikk her og lengtet etter han, og det gikk andre veien og forstod jeg, da han ringte og sa han hadde bestilt billett! I morgen skal jeg inn på kaien i byen og hente ham. - Med busser ingen helt vet når går... Det henger en tavle i byen med håndskrevne tider, men de endres stadig, og fra terrassen min har jeg sett mange flere enn de oppsatte! Hellas har store snev av anarki. Sjarmerende - når man bare er på besøk!

 

 

 

 

Skopelos

 

 

 Skopelos!

 

Jeg er på besøk hos kunsterne og vennene mine, Wenche og Roy. De viser meg sitt paradis, og det er helt vidunderlig her, En rytme, en ro, som jeg ikke har kjent noe annet sted. Sliten av flytting, og hadde nettop landet i Lillehammer, var jeg lite motivert til å pakke og dra igjen. Men jeg landet med en gang her, og kom rett inn i en stor hvile-tilstand. Og jeg skriver!

 

Skal jeg en gang

skrive en hel bok

med tykke permer

og gulnede blad

som blafrer i vinden

på en gresk strand

med solkrem og sand i

og en kvinne som sukker:

"Å! Det var en god bok"

og glemmer den igjen

på et bord i tavernaen

når hun går,

blir funnet igjen av

neste gjest

som leser den

ved siden av meg

på flyet hjem?

 

Foreløpig bor jeg i huset de har leid for flere måneder, men i morgen flytter jeg til et fantastisk, lite sted ved en havn og strand. Der er et par hus, noen tarvernaer, en bitte liten butikk, og det er alt. Så tror jeg det er det et sted for skrive- og fotoglede.

Tour de......

Før vi reiste fra Forsand, fikk vi med oss en bit av Tour des Fjords, som raste forbi huset vårt og stanset bygden hele dagen:


TOUR DE.....
Før syklene
kommer trailerne
gjerdene, reklamen
skiltene
veisperringene
motorsyklistene


Etter syklene
som flyr forbi
under helikoptere


Kommer
bil på bil
med ekstrasykler
flere motorsykler
kamera, reportere
en storskjerm
Lenge før syklene:


Barn i Syria
som frøs i vinter


Hvor var da alle pengene
som ruller forbi?

Fremme

Da vi hadde båret inn flyttelasset i vårt nye hjem på Johannesgården og satt ved bordet og spiste sammen med Arvid seint lørdag kveld, kom den store trøttheten. Den har bare økt, men det gjør ikke noe, for nå er det ikke mer å huske og gjøre og ordnet og vurdere: Kaste, gi bort, på lager eller ta med? - Det er stort sett det jeg har tenkt på siste ukene. Nå er alt er som vi trenger, resten står på lager til neste hus.


Vi har gått her og pakket opp litt om gangen, og satt ute i solen mest. Det er som å være på ferie, ingenting vi skal eller må. Stillheten her er velkjent. Jeg har vært mye på retreat gjennom årene, og nå bor jeg på et tidligere sånt. Det blir en helt spesiell stillhet på sånne plasser, det er noe som skjer når mennesker er et sted og søker Gud og ber og mediterer, i lang rekke over mange år. Jeg faller liksom bare inn i en rytme som var her før jeg kom. Og det er kapell her, som jeg får bruke når jeg vil!


Men det var denne skogen... Den må vi bruke tid å venne oss til! Da vi kom over Haradangervidda og ned mot Gol lørdag, kjørte vi inn i skogen. Og der har vi blitt. På vei ned mot Mjøsa så jeg flere P-skilt, og satt og lurte på hvorfor det var parkeringsplasser midt inni en skog... Så begynte jeg å le, for jeg skjønte at de går på tur her! Vi har vært noen turer inni dette grønne greiene, i går oppå et fjell. Det var skog der og! Nå har vi fått kart av Karen, vår fine husvert, og sitter og ser etter topper som kan stikke opp av tregrensen. Tror vi har funnet et par i nærheten.


Men uti juli skal vi i alle fall på høyfjellet, for da har vi leid hytte opp mot Dovre sammen med Forsand-venner. Planen for sommeren er å gå så mye vi vil og klarer i fjellene som er bare et par timer i bil unna. Så er det flere venner og familie som sier de skal komme på besøk. Ferien min er tre måneder lang, og jeg skal nyte hver dag av den.

Over fjellet

Min nye arbeidsplass: Et lite kjøkkenbord i et vindushjørne av stuen, og utenfor er marker og trær og åser på andre siden av Mjøsa. Mannen sa da vi satt oss utenfor i går, første dagen i Lillehammer: Det var utsikt her, men ikke noe å se på.... Det er rart med så mye skog og åser - og så enormt stille! Vi trodde det var stille på Forsand, men denne stillheten er helt annerledes. Ikke en båt eller ferge eller vind eller biler... Vi bor på Johannesgården, rett sør for byen, og her har vært retreatsted - nå overnatting for pilegrimmer på vei til Trondheim - så det er klart det er stille her!


Siste dagene på Forsand var intense! Vi sa hade til alle. Sist uken var vi på middag og kvelds hos venner hver dag. Det var kjempegodt når vi holdt på å pakke vekk både kjøkken og alt annet. Mindre godt var farvel`ene....Det var mange lange klemmer, lykkeønskninger og velsignelser og jeg kjempet med gråten. (Da jeg klemte mor/svigermor på 80, klarte jeg ikke holde dem tilbake....) Men jeg tok i mot alle de gode ønskene vi fikk, tenkte at DETTE er vennskap: De synes det er trist at vi reiser, og likevel ønsker de lykke til av hjertet!


Det kjentes som vi reiste på en bølge av god vilje. Og selv om det å pakke ned et hus vi har bodd i 15 år, bygget, bygget om og levd i, dyrket en hage fra steinrøys .... og det var så travelt og trist og slitsomt at man kunne miste motet av mindre ... så kjente jeg hele tiden at dette er rett. Det er sånn det må være. Og at Gud vil dette sammen med oss.


Tilhengeren ble pakket og huset vasket ut i en virvelvind. Så var det plutselig tomt. Og det var ikke så vanskelig å reise fra det hele likevel, for det var jo så tomt. Alle minner og det vi trenger for å leve videre er enten pakket med eller står i kjellerstuen hos Mor. (Så vet hun vi kommer tilbake, som hun sier!) Arvid kom lørdag morgen og koblet den lånte hengeren på sin kraftige bil og kjørte. Vi satt i trappen og så bilen kjøre om bord på fergen mens vi ventet på de nye huseierne. De kom, fikk nøkler og lykkeønskninger. Så kjørte vi. Motsatt vei av Arvid, som skulle på hovedveiene langs Sørlandet med flyttelasset. Vi tok inn i landet og over fjellet.


Det ble en fantastisk tur! Det er vakkert dette landet om sommeren.


(her skulle vært bilder, men Google følte ikke for å hente dem akkurat i dag, så de følger)

Flytting

Vi pakker. Bærer ut på ting som skal lagres, rydder og sorterer det som skal med. I ett år skal vi bo i leilighet, og vi skal ha med oss minst mulig for å leve enklere det året. Jeg gleder meg! Til å ikke ha hus og hage og båt å stelle med. Samtidig gir tanken meg lett panikk: For hva skal jeg bruke sommeren til, uten alt dette og i tillegg alle venner og familie??? Det eneste jeg vet jeg skal den tre måneder lange ferien jeg får, er at jeg skal få igang skrivingen igjen. For det har vært elendig med den, så lenge vi har holdt på å selge hus og alt det andre praktiske som har fylt opp hode og kropp og sinn så til de grader at det ikke har vært plass til noe annet. Jeg er sliten og lei av å pakke og si farvel til alt og alle jeg er glad i og har brukt tid og krefter på siste årene. Samtidig er jeg klar for å reise og gleder meg til å komme frem neste søndag og starte det som skal bli livet vårt for ett år. Og tror jeg kan trenge en lang pause. Til å koble ut, gå lange fjellturer, og til å skrive meg varm til skolestart.

Dette bildet skal i alle fall med til Lillehammer! Plakaten fant jeg på en utedo i Autralia for 9 år siden. Jeg spurte eieren - en keramiker - om han hadde flere eksemplar av den. Det hadde han ikke, men jeg måtte bare ta bilde av den. Så det gjorde jeg, og hjemme igjen, fikk jeg Morten Haugen til å lage et bilde og trykke det på det lille reklametrykkeriet sitt - Arytex - som jeg brukte til sånne små gøye oppdrag, helt til han la ned, desverre. Og dette, er hva jeg skal trene på i året som kommer. Foreløpig har jeg ikke kommet lenger enn til pkt 2, og får det ikke til!