Reisedagbok

Jeg har vært en uke i Israel! Jeg hadde med meg en notisbok hele tiden, og skrev ned inntrykk hver gang vi satt oss ned en plass. Og lange dikt! Det landet er alfor sammensatt til å forfattes i noe som helst kort. Her er noen utdrag fra reisedagboken:

Jerusalem, 14. mai:

Endelig en cafè! Vi har gått og gått. Egentlig skulle vi til Oljeberget for utsikten sin del - det skulle være så lurt å starte denne byen der. Men vi var for trøtte etter reisen i natt, så vi snudde. I stedet går oppå muren rundt det jødiske kvarteret og prøver å ta inn alt dette. Vi er tisstetrengte, så både lår og munner er temmelig tilknappet. Hele det jødiske kvarteret er totalt lukket, for det er Sabbat. Vi hører bønner bli sunget fra synagoger over alt. Det er spennende. Men det var den doen vi skulle hatt... Plutselig er vi inne i det Arabiske kvarteret! En bod med appelsiner, sier oss at her er alt åpent. Og det er det, vi finner denne cafèen og er reddet!

Byen er veldig oppdelt, ser det ut som. Det er en merkelig følelse, å komme nedover byens hovedgate, på utsiden av bymuren. Vi bor i Vestbyen, det er der hotellene er, og der er jødisk. Alt er stengt og stille siden det er Sabbat. Knapt biler i gatene, engang. Så går vi inn i Gamlebyen, gjennom Lions gate på Østsiden, og alt bare koker! Fullt av arabere som handler og roper ut varer og kjerrer som kjøres rundt i de utrolig smale gatene. Kvinner selger grønne blad fra tepper på gaten, boder er fulle av varer og alle tiltaler oss og spør om vi vil ta en titt? Det vil vi jo, og kjøper gjør vi og. Både denne dagen og de neste. Jeg liker å prute, men her går det hardt for seg! Jeg må lære koden: Mannen sier en pris, jeg sier halvparten, han sier forferdet "please! I have to supprt my family" og jeg går opp bitte litt, han går ned en hel del, og vi begynner å nærme oss, han gjentar hvor fantastisk varen er, og spør innimellom hvor jeg er fra og hvor lenge jeg har vært her og om jeg liker byen, og har jeg barn? Vi blir enige til slutt, det er en hel samtale, og jeg elsker det! Harald liker det like godt, det gnistrer i øynene hans når han kaster seg ut i spillet. For det et spill, og en måte å føre en samtale på. Som vi liker.

Ved inngangen til gamlebyen, ved alle portene, er det soldater. Og inni de smale gatene, og utenfor, og over alt. Det er mange av dem. De bærer våpen, og de er skarpladde. Jeg blir kjemperedd første gang jeg ser dem. Så redd at jeg glemmer å puste. Ser geværmunningene, som peker mot gaten mens våpenet henger avlsappet over skulderen. Jeg venner meg aldri til dem, en gang jeg kolliderer med en soldat, begynner jg å grine, for våpenet hans peker mot beina mine et lite øyeblikk. Jeg tenker meg gru på de som har grunn til å være redd dem... Meg, vil de jo bare passe på. Harald, den tidligere FN-soldaten, sier at jeg må se dem i øynene, ikke på våpenet. Etter noen dager prøver jeg på det. Og ser til min store overraskelse at de har vennlige øyne. Utenfor Øst-portene og det muslimske området, er det ekstremt med soldater denne dagen. Harald spør en av dem om det er noe på gang. Vi får vite at i morgen er det Uavhengighetsdagen til Israel, så de venter opptøyer. Vi blir enige om å holde oss ute av byen neste dag.

Betlehem, 15, mai:

Vi blir hentet på hotellet i en drosje. I brosjyren står guiding i luksus minibuss. To engelsek damer blir plukket opp, og drosjesjåføren durer gjennom byen. Vi prøver alle å spørre ham, hvor er minibussen? Men han er lite pratsom. Han kjører ut av byen, og plutselig ser vi Muren foran oss! Sjåføren stopper og sier han kan ikke bli med gjennom. Muren er et skremmende syn. Og enda verre å komme seg gjennom den. Vi må gjennom to kontrollposter, en Israelsk og en Palestinsk på andre siden. Vi er skjelvne, spesielt den ene engelske damen. Føler oss som kveg som skal føres til ett eller annet vi ikke vet hva er... På andre siden er det mange drosjer og folk og lett kaos. En ny sjåfør møter oss, og tar oss til en minibuss. Vi spør opprørte om muren, og sjåføren svare så godt han kan. På en høyde ser vi mange nye, hvite lave bolig blokker. Vi spør om det er bosettingene vi har hørt om. Det er det. Vi stopper og plukker opp en søvnig guide, som blir vekket av turister en søndag morgen, og kaster oss over ham med flere spørmål om muren og bosettingene. Han svarer villig. De engelske damene sier fredommelig: "They shuld not have done that..."

Den trivelig guiden tar oss til kirken bygget der Maria etter tradisjonen ammet Jesus før de flyktet til Egypt. Der ber en nonne i et kapell alltid, de er flere som bytter på. Det er fint å tenke på, at noen alltid ber. Mange ber alltid her, både i denne lille byen og den store vi ser starten på i det fjerne. Det er veldig håpefult. Jeg tror bønnen om fred er den vanligste... Alle sier de ønsker fred. Vi får vite at Fødelskirken er stengt siden det er søndag, og mange messer. Men guiden kjenner en av vaktene, og vi får en rask tur i en stappfull kirke ned i fødelsgrotten. 

Hyrdemarkene er et fredlig sted i sammenligning:

Oljeberget, 16. mai:

Vi følger en guidet tur i buss opp, og går ned igjen hele fjellet. Det er stupbratt ned i Kedrondalen fra byen, og like bratt opp igjen mot på Oljeberget. Vi er glad vi ikke gikk turen første dagen... Det er fint å guides gjennom kirkene og stedene, som betyr så enormt mye for mange. Kirkene er mye mer fredlige enn Fødselkirken og Gravkirken, som er enormt ladede og full av følelser. Her er luftig, selv om det er veldig varmt. Vi får et godt møte med ett av verdens aller helligste fjell. Det er typisk nok hellig for alle de tre religionene som bor i byen.

Gamlebyen, 17. mai:

Jeg sitter i en barber-shop og venter mens mannen blir klippet. Vi drikker hver vår vidunderlige kopp arabisk kaffe, som jeg får bli med på bakrommet og lære hvordan den lages. (Så det skal vi lage hjemme!) Butikken er full av menn, det summer av stemmer og handel utenfor. TV strå på, og ser ut til gjenta rapporter fra opprørene den 15. Guiden i går sa tørt: "They only protest one day at the time. Normaly on å friday, this week also on a sunday." 4 mennesker ble drept mot grense i nord, og det kjennes rart å ha vært her da... 

Vi har nettop hoppet av en guidet tur gjennom byen, det ble for mye folk og kaos. Men endel spennende steder fikk vi se, som stedet de har gravd seg ned til gatenivå på Jesu tid. Og den beste utsikten til Tempelhøyden. Al Aksa-mosèen er synlig over store deler av byen. At det heter tempel-høyden er ikke tilfeldig - den er byens høyeste punkt, bare Oljeberget er høyere. Nede foran Vest-nuren (Klagemuren) er stemningen så fortett og intens at vi orker ikke være der. Det er der vi går fra flokken og guiden og inn i byen igjen. Vi kommer til det muslinske kvarteret. Der bor visst 48 000 mennesker på like stor plass som det i det Amrenske kvarteret bor 2 000!

Tiberias, 18. mai:

Vi er mette av byen, og tar en lokal buss nordover. Det er sånt som er spennende å oppleve, men idet vi går av drosjen utenfor Sentral Bus Station, kjenner jeg at det er bitte litt FOR spennende... Her ekspoderte det en bombe et par uker før i reiste... I sikkerhetskøen på vei inn på stasjonen, tenker jeg at hvis ingen kommer inn hit med en bombe, så er det vel i køen utenfor de sprenger den... Inne er det enormt med soldater, jeg holder mannen i sjorte-armen og glemmer å puste for jeg er så redd. Men vi finner perrongen vår, og etter litt venting kommer bussen. Bussen er et eget samfunn! Soldater i uniform og med våpen setter seg spredt i bussen, kanskje på vei til og fra perm. Noen unge tildekkede, muslinske kvinner sitter foran meg, en av dem setter seg til og med ved siden av en soldat når det fylles opp. Ved siden av meg sitter en middelaldrende jødiske kvinne, som ber morgenbønnen sin. Det kjennes trygt å reise ved siden av en som ber. Jeg begynner langsomt å puste og slappe av og tar frem reisedagboken:

Soldatene

spiser

står i kø

går på do

prater

med hverandre

Til min overraskelse

Soldatne har

vennlige øyne

svarer høflig

beveger seg rolig

Til min overraskelse

er de mennesker

Det er våpnene

jeg hater!

Generaret-sjøen 19. mai:

Hotellet har langt fra den standarden det så ut som da vi fant det på en internett- cafè i Jerusalem! Jeg sover dårlig, og ble forkjølt av air-conditoinen de 3 timene på bussen i går. Men vi leier oss en bil, og kjører norover langs sjøen. Den ligger 214 m under havet, og er som en gryte med fjell rundt. Luften er full av støv, det er fuktig og det er veldig varmt. Vi stopper i Kapernaum, som er et inngjerdet, veldig hellig område, og trives sånn passe med det hele. Eneste byen er Tiberias, ellers er det hoteller, stengte strender som hører til dem, og lite liv. Jeg bader i sjøen, og vi finner noen steder å gå ned til. Men går lei av busslastene med følelesladede turister, så vi tar veien til kysten i stedet. Finner en strand en by som heter Akko, til å fa litt sol og avslapping resten av dagen mens vi ser utkanten av byen og fult av minareter like bortenfor.

Frankfurt 20. mai:

Mellomlanding, og et godt måltid mat på den lange veien hjem. I bussen på vei ut til flyet, kommer vi på at nå forstår folk hva vi sier, så vi må plutselig tenke før vi snakker! Vi er trøtte og fnisete som to tenåringer. Jeg våkner til virkeligheten, når jeg hører en Siddis bak meg snakke med kameratene sine om hvor viktig det er med familie-tid, og det å ha en hytte på fjellet som er såpass fin at ungene vil være med i påskeferien. Jeg tenker på barberen i Gamlebyen. Bassarene var åpen fra 11 til 21, hver dag hele uken. Jeg lurer på hvor mye familie-tid han får... To gutter kom inn mens vi satt der, og mannen strålte opp. Med fult av kjærlighet i blikket, tok han en pause fra klippingen av nordmannens hår, og snakket med dem. Hvor mye tid har de sammen...?

Velkommen hjem igjen til norsk virkelighet...

Portrett

Har fått tatt portrettbilder. Fikk hele to gode fotografer: Rune og Ellen, til å ta bilder, slik at det var litt å velge mellom. Bildene er sikkert gode de, det er objektet jeg er så uvant med å se på trykk.... Men jeg få velge et par å få dem også avgårde.

Når Jante kommer på besøk og spør om verden virkelig trenger en diktsamling til, svarer jeg ham med dette diktet av ukjent opphav:

Spør ikkje kva verda treng

men kva som får hjarta ditt til å syngja

For kva verda treng

er menneske med hjarto som syng

Ferdig - så langt....

Nå sender jeg ferdig redigert manuskript fra min side. Så skal forlaget lese gjennom, og jeg må vel redigere 400 ganger til... Akkurat nå er jeg drittlei og angrer på hele bokutgivelse.... Så mye arbeid som følger med! Og så ekkelt det er å sende fra seg dine små dikt! Stakkars, nå må de klare seg helt på egenhånd - tenk om noen er stygge med dem! Håper det blir mer gøy å gi ut bok igjen seinere. Skal ta bilder av meg selv i kveld, og gruer meg ihjel... Når det er gjort, begynner kanskje prosjektet og smile igjen. Solen skinner ute, og jeg har annet å gjøre enn sitte her og pirke. Så: Avgårde med det!

Happy!

Det begynner å sige inn: At jeg skal få gi ut bok på forlag! Det er annerledes enn å trykke selv, det kjenner jeg med en gang. Både kjennes annerledes og krevet et annet arbeid. Men jeg sitter her og redigerer og lager layout som jeg har gjort før... Forlaget kunne jo gjort det for meg, men så lenge jeg har så mange meninger om hvordan det skal se ut, bad de meg bare om å gjøre en del av det selv. Det er både greit og litt stress...

Men jeg har fått så mange gratulasjoner, hjelp og tilbud om mer  hjelp til dette, at jeg begynner å forstå at det er virkelig. Og kjenner at det er veldig gøy! Jeg har muligens vokst et par cm de siste dagene, selv om man skulle tro at slikt var man ferdig med i en alder av 41... Og da jeg preseanterte min skrekk med å sende diktene ut i verden for min lure venninne Tove i går - hvor redd jeg er for de små barna mine, og tenk hvis noen er stygge med dem, det er en hard verden ovs... Svarte hun : "Jamen, tenk så mye gøy de skal få oppleve!" Det er helt sant. De skal få slippe å ligge i skuffer og lommer og på minnepenner og PC`en min særlig lenger nå.

Kontrakt

Nå har jeg vært og postet underskrevet og ferdig kontrakt med forlaget Publica. Jeg ble helt svimmel og måtte holde meg fast i disken da den jeg gav den fra meg for å postlegges. Kanskje fordi det var et stort øyeblikk. Kanskje fordi jeg hadde glemt å puste på vei til posten!

Jeg har to uker på meg til å redigere ferdig diktene. Med en masse tekniske greier som må være på rett måte for at det skal la seg trykke. Etterpå begynner arbeidet med bildene. Jeg håper nemlig å få til å scanne noen av Uro`ene jeg har laget til diktene, og ha dem med i boken. Men det blir nok litt av en jobb... Jeg har vært på biblioteket nå, og funnet ut at scanneren der er god nok til jobben. I morgen skal jeg tilbake og få mer hjelp til å få det fint. Veien videre er vistnok at manuset skal frem og tilbake i mange uker med forslag fra en konsulent, til det blir bra nok til å gis ut. Samtidig må jeg gjøre noe så uvant som å få tatt noen bilder av meg selv, og skrive litt om hvem jeg er til baksiden av boken.. Jeg rødmer bare av tanken. Skal dette gå bra, får jeg ta ett steg om gangen. Først redigeringen. ....

Det er fryktelig skummelt. Jeg har aldri hoppet basehopp, men jeg tror dette ligner å stå på kanten og se ned og tenke: Hjelp! Så langt det er ned!!! Går dette bra???!!! Erland, min gode svenske venn som er forfatter, skriver at jeg overlever, noen har gjort dette før meg. Og jeg tror på ham og kjenner at dette hadde vært stuslig uten venner og en mann som er glad på mine vegne og tilbyr seg hjelp...

BOKUTGIVELSE!

Jeg har nettop snakket med Publica forlag i telefonen. De vil gi ut diktsamlingen min, og vi ble så enige om tingene, at jeg aksepterte tilbudet deres! JEG SKAL GI UT BOK!!! Endelig en ordentlig, innbundet bok, etter å ha holdt på å trykke selv i årevis. Det kjennes som å skulle hoppe utfor en bro, sånn suger det i magen. Men siden mennesker har gjort dette før, og overlevd, satser jeg på at fallskjermen holder.... Den blir ikke ferdig til utstillingen i juli, men det gjør ikke så mye for meg for det er mer å nok å gjøre for tiden. For salget er det kanskje dumt, men jeg er som sagt en elendig selger... Hadde jeg vært en bedre, hadde jeg fått fart i dette langt tidligere. Men nå blir det til høsten i stedet. Til alle de som skal kjøpe julegaver og ikke vet hva de skal kjøpe: Jeg vet!

Påsken

Det er påske. Skrivebordet mitt er ryddet på første gang på mange måneder. Helt ryddet, så mye at jeg ser bordflaten, og at den er helt nydelig! - Jeg har et vakkert, gammelt skrivebord som vi kjøpte billig fra et nedlagt sandtak og pusset opp.

Jeg elsker påsken! Både fordi med den kommer våren. Men aller mest for innholdet i den. For meg handler påsken om så sentrale deler av livet, så mye jeg kjenner igjen: Svik og tilgivelse, adskillelse og gjenforrening. Hovedpersonen i alt dette, Han som gjennomlevde alt sammen, kan derfor med hånden på hjerte si at Han har vært der, samme hva jeg opplever. Derfor kan jeg dele med Ham, ærlig og rått, det jeg selv opplever. Feiringen av påskedag og oppstandelsen, er den største feiringen hele året! Som sagt: Jeg elsker påsken!

Men i år kjenner jeg noe annet bakom... Nemlig litt det samme som til jul og andre høytider som er vanskelige å feire for oss uten barn: At alle har så uendelig nok med sitt. Alle synes å prioritere å være sammen med familien. Og det skjønner jeg jo godt, det hadde sikkert jeg også gjort om jeg hadde en. Men hvorfor det er så stort behov for å bolte døren bak seg, forstår jeg nok aldri. Hvorfor det er så vanskelig å se seg litt rundt og se om det er noen andre det hadde vært gøy å invirtere med. Og jeg vet neimen ikke om jeg ser hvis noen trenger noe ekstra denne påsken, jeg heller...

Det får meg til å tenke på et sentralt budskap i Jesu` lære: At vi skal elske hverandre som oss selv, og bære hverandres byrder. Det er mulig at disse budskapene er oppbrukt og forvrengt. Men de er så viktige og dype, at i stedet for å forkaste dem, skulle vi se på dem på nytt og på nytt. Helt til vi forstår innholdet.

Opptelling

 

 

 

  
   Bittert hjerte
   trenger
   himmelsk massasje

    Blikket

    mot horisonten

    balanserer livet

Det er vanskelig å vite hvor mange Urolige Dikt jeg trenger til utstillingen på Pilegrimsgarden 3. juli. Men rundt 100, tror jeg. Jeg har ikke orket å telle underveis, av redsel for å begynne å masseprodusere! Hver uro må bli akkurat som den vil bli, og da trenger jeg tid til å lage den. Ofte begynner jeg med diktet: Finner et kort i den tykke bunken av dikt jeg har i skuffet. Noen går igjen, for de er så lette å lage bilde til. Så skriver jeg det på godt papair som tåler vann og lim, og begynner å lage bilde på baksiden. Noen ganger begynner det med et bilde. De første jeg laget, begynte alle med akvareller som aldri hadde blitt bra. Jeg tok en skål i passe størrelse, og rev dem opp i rundinger. Det var en lykkefølselse da jeg satt snor i den første uoren, hang den opp, og så at det fungerte: Endelig hadde jeg funnet en måte å kombinere dikt og bilde. Jeg husker ikke helt når jeg knakk denne koden, men tror det var på begynnelsen av sommeren i fjor. Altså har jeg snart holdt på et år med dette. Og nå måtte jeg ta en opptelling: Det var 75 stk. Altså godt i gang. Kanskje jeg skulle tatt flere bilder av de jeg lager for tiden også, for de er ganske forkjellige.

   

Skisse over livet

Livet er spennende for tiden! Jeg jobber mot utstilling av Urolige Dikt - med åpning på Utstein Pilegrimsgard 3.juli - samtidig som jeg snakker med forlag om å gi ut bok med dem. Det ser ut som det blir bok, og det er nesten litt for mye spenning på en gang... Men ikke mer spenning enn at det er vidunderlig.

Det får meg til å tenke på alle de gangene jeg har drevet og styrt for å få ting til å skje i livet. Alt jeg har prøvd å forandre på det, prøvd å tvinge det til å gi eller styre det i en retning. Det er sånn mange "kloke" mennesker sier man skal leve: Planlegge livet, styre det, bestemme seg og dra det dit. Kanskje er det mulig å tvinge livet i den veien du vil det skal gå...? Jeg har aldri fått det til, men det er mulig det går an.

Men det blir for meg som å tegne er skisse av livet, gi den til Gud og si: Sånn vil jeg ha det, fiks det! Dèt tror jeg ikke går an! Fordi Gud alltid har større og bedre planer enn vi har, og bestemmer suverent hvilken vei livet vårt skal ta. Men bortsett fra dette om det går an å styre livet eller ikke, så går det mer og mer opp for meg hva en gå glipp av hvis livet er en greie man skal forme etter sin egen skisse: At livet gjør noe med meg... Hvis jeg ikke driver og styrer alt, kan livet med sine skarpe kanter og uventede spring, forme meg. Og vi kan sette vårt preg på hverandre, og ender kanskje opp som et gammelt, innlevd ektepar som passer vidunderlig godt sammen!

La livet

vokse i fred!

Ikke kvel det

med krav

sammenligning

og kritikk

La det bli stort

vokse fritt

La den store garntnere
få lov å forme det

Meining

Sist fredag fikk jeg en liten epistel i "Meininger" i fredagens Aftenblad igjen:

PÅ MANNEDO

Damedoen på Lauvvik kai var låst, og i nøden måtte jeg ty til mannedo. Der lærte jeg to nye ting om menn:

        

      1. Noen av dem blir kåte av å vente på ferger, og det ser ut til å tvinge dem til å uttrykke seg med illustrasjoner og uttalelser på dovegger.

      

      2. Rasistiske menn som venter på ferger, er ikke særlig begavede, for på der på veggen på Lauvvik kai står ”Vit Makt”.

      Kjæresten min liker ikke at jeg tror at jeg med dette har lært noe nytt om menn generelt, men doveggene taler sterkt for seg.

Synnøve Virkesdal

Rapport fra Lista





Havet

og lyset

ligger flatt

i dag

Og jeg

flater ut

med det

Slik var min første dag av skrive-uken min på Lista. Jeg fortvilte over en stor trøtthet, og over hvor lite jeg fikk gjort. Men av og til er det ikke noe annet valg enn å gi seg over og være trøtt… Dagen begynte med en times tur da lyset kom, for å få den rastløse hunden skikkelig trøtt og få ro resten av dagen. Vi gikk ut til en pynt som må være en av de sørligste i landet, og så hav på tre sider. Da var vi gode venner. Men da jeg stod ute i sluddet og kulingen på Lista i natt, med et dyr som hadde noe han bare måtte gjøre, men måtte finne det aller beste stedet å gjøre det på først.… var jeg litt mindre glad i han! Men både hunden og jeg trenger vel litt tid til å finne oss til rette.



 Siden har jeg jobbet godt: Lest litt skrive-teori, og det var nyttig. Mange fortellinger ligger halvskrevne og venter på å bli ferdig. Jeg leiter etter en form å støpe dem i. Til slutt tror jeg mange av dem blir til fortellinger som skal fremføres muntlig. De korte, litt rare og eventyraktige fortellingene mine passer godt muntlig. Jeg har lyst å lære mer om fortellingen – både å skrive og fremføre den. En gang. Akkurat nå, må jeg lage noen fortellinger som skal fremføres på Aktivitetsenteret. Og et kåsseri til Jeger og Fiskeforreningens 25-årsjubileum: ”Den store jegeren – slik kvinnen ser ham.” - skal fremføres med skarpe spark, men stor kjærlighetJ

Her får jeg også roen til å skrive for hånd dikt som skal være på uroene til sommerens utstilling. Det tar tid og konsentrasjon, og her er det veldig stille og ingenting ytre som forstyrrer. Været er fortsatt grått. Men akkurat nå har i alle fall tåken lettet for dagen, så jeg ser horisonten fra vunduet der jeg sitter og jobber. Jeg kan tenke meg verre arbeidsteder!





Skriveferie

Nå pakker jeg for å reise til Lista for på skriveferie! Jeg har leid en hytte helt i havgapet, ikke langt fra fyret. (Så står på nettisiden, i alle fall..) Det er så mye arbeid som skal med, at jeg får en travel uke om jeg skal rekke alt. Fortellinger som må lages til fortellerstunder, dikt som skal hånd-skrives til utstillingen i sommer, og andre som skal bearbeides. Jeg håper på arbeidsro, uten alle forstyrrelsene som er i en hverdag. Men og på fri og tid til å sove og gå lange turer med Leo, hunden, som skal være med. Ikke at han er så hjelpsom med skrivingen, men han er vidunderlig selskap:)

Ettermæle

Dette diktet sendte jeg til Strandbuen i vinter en gang, men det ville de ikke trykke. Kom på at jeg kan jo publisere det her. Jeg skrev det etter å ha lest i den samme avisen om noen som klippet håret til folk uten å ta imot betaling, en dag før jul. Sosionom-hjertet mitt ble helt lykkelig av at noen ville gjøre noe så fint, for folk som ikke har nok gods og gull til å regnes blant de vellykkede i dette glatte samfunnet vårt. Her er det:

Det er mangt

å bli husket for:

Å ha forsvart

det du mener det ditt

og bare ditt

Eller å ha gitt bort

en arbeidsdag

til noen som ikke

kan betale

Begge deler

får deg i avisen

Valget er ditt:

Hva vil du

huskes for?

                   Synnøve

Collage & Livet

Arbeidsrommet mitt lukter papir og våt lim dag og natt for tiden! Jeg må lage mange Urolig Dikt før utstilling i juli. Både nok til å fylle det rommet jeg har fått tildelt. Men jeg tror jeg må ha mange ekstra også, for det er ikke sikkert alle trives i det rommet og dermed vil måtte bli med hjem igjen når jeg en gang skal henge dem opp. Så kan det jo være at noen kommer til å kjøpe en uro i ny og ne... Da må jeg ha flere å henge opp. Det er sånn jeg har fått fred med å våge denne utstillingen: Jeg trenger ikke selge noen, bare jeg får lov å oppfylle drømmen, og fylle et rom med dikt!

Lurer på hvorfor jeg liker så godt collage. Det er noe så vidunderlig med det å rive i stykker all slags papir, og lage bilder av dem. Særlig at jeg kan bruke mine egne gamle bilder, som ikke alltid er så vellykket at det gjør noe. Teknisk flink å male, er jeg ikke. Det er bare så gøy å holde på med fargene! Derfor er det haugevis av ubrukelig akvareller i hyllene mine. Nå drar jeg fram igjen alle sammen. Ser på dem på nytt, river i dem og bruker dem som biter i nye bilder. Eller limer andre papir og farger oppå dem. Blader med godt papir - som Strek, Gudrun Sjôdin og Asfalt - blir lest og så revet i biter. Jeg liker idèen å bruke det jeg har på en ny måte. Kanskje er det fordi jeg har vært nødt til å venne meg til å leve med kroniske sykdommer? TV prøver å fortelle at det er bare å gå ut og kjøpe noe nytt når noe går i stykker. Men ikke alt kan skaffes nytt av. Kropper, f.eks. Eller liv. Det er som det er, og går noe i stykker kan det ikke alltid repareres engang. Da kan en velge å bli bitter og gjøre livet trangt og lite. Ellen våge å bli kjent med det på nytt. Lære å like det og ta det i bruk som det er. Ta i bruk hver millimeter av det! Lage noe nytt og kanskje til og med vakkert av det. Og blir det feil, er det bare å begynne forfra. Sånn er sollage nådig: Det er bare å lime noe nytt oppå det som ikke ble bra. Derfor tror jeg Gud også liker collage!

Utstilling!!!

Nå ser det ut til å være bestemt:
Jeg skal få være med på en utstilling på Utstein Pilegrimsgard i sommer! I juli og august skal det være åpent der ute, på den gamle skolebygningen som ligger inne på området til Utstein Kloster. Der skal være B&B, cafè og kunst-utstilling. Der skal jeg få prøve ut den store drømmen jeg har hatt i mange år: Å få fylle et rom (halve, denne gangen) med dikt. De lyriske dråpene, som jeg har kalt dem hittil trenger nytt navn, for det sier ikke folk noenting om hva det er. "Dikt-blad" sier kanskje mer. Siden det er blad/ark som henger fra taket og viser dikt på ene siden, bilde på andre. "Urolige dikt" lurer jeg også på å kalle dem, siden de aldri henger i ro! Jeg gleder meg voldsomt til utstillingen. Nå har jeg vært der siden i går, og har fått sett og tenke litt hvordan jeg kan få dette til. Samtidig, er det jo forferdelig skummelt! Jante er jevnlig på besøk for tiden... Særlig på nettene, er han masete... Om dagen har jeg ikke tid å høre på ham, for jeg har en hel del jeg må lage før juli!

Å tenke mer

Endelig har jeg våget meg på å sende noen forespørsler til forlag! Kanskje må jeg holde på en stund, til jeg finner noen som liker diktene mine. Men nå er jeg i alle fall i gang. Hvis ingen vil gi dem ut - fordi de sier dikt selger så dårlig - så tykker jeg dem selv! Ut i verden skal de, og ferdig gjennomarbeidet og redigert, er de. Så nå skal det skje!
Dette kom jeg over på siden til et lokalt forlag:

En populær forfatter skriver det folk tenker.
En genial forfatter får dem til å tenke noe annet.
AMBROSE BIERCE.

Spenning

Nå er det flere spennende ting på gang i min skrive-verden!

Jeg er så godt som ferdig med diktsamlingen jeg jobber med. Men det skjer noe merkelig nå mot slutten: Jeg utsetter og utsetter å få den helt ferdig! Det er selvsagt fordi når jeg er ferdig, er morroa over... Jeg liker diktene så lenge jeg jobber med dem, da er de mine. Men når hele samlingen er ferdig, må jeg jo sende den fra meg... Skrekk og gru! Jeg har funnet nummeret til et par forlag jeg vil ringe. Men å faktisk ringe dem, sitter lenger inne. Plutselig en dag, nå snart, gjør jeg det...

I flere måneder har jeg gåttt og leitet etter et sted å reise til for å få skrivero denne våren. Jeg har vært innom både Hellas og Kroatia i tankene. Men jo lenger jeg leitet, jo flere alternativ ble det. Til slutt ble det for mange, og jeg klarte ikke finne ut av noe! Idet jeg la bort de lange reiseplanene, dukket et helt nytt alternativ opp. Sånn er det ofte, synes jeg: Fordi jeg velger å ta avgjørelser med hjertet som kompass, kan jeg ofte ikke forklare hvorfor noe ikke blir. Jeg bare kjenner ikke ro for det, og leiter videre til jeg finner det jeg leiter etter. Ofte uten å vite helt hva det er. Denne gangen, ender min lange skrivereise opp med en uke på hytte på Lista i mars! Hellas, blir det en annen gang.

Den siste nyheten i min skrive-verden, er at jeg har begynt å lukte på muligheten for å stille ut bildene jeg kaller "Lyriske Dråper" eller "Urolig Dikt". Kanskje får jeg til noe allerede i sommer? Det er en herlig tanke, å skulle få dem ut i verden. Samtidig som det er en stor skrekk blandet inn i det hele. Her er den siste jeg har laget, ut fra det håndlagede papiret:  

Papir

Siste uke, tok jeg fri fra redigeringen av diktsamlingen som snart er klar til å sendes til et forlag:

Jeg var hos Wenche - kunstneren på Rettedal som inspirerer meg så mye - og laget papir. Det var mye arbeid! Godt papir vi hadde samlet lenge, var revet i småbiter og lagt i bløt da vi begynte. Dette kjørte vi til en masse i foodprosessor. Massen la vi flatt og laget ark av. Mens det enda var vått, kunne vi legge inn biter, maling og alt mulig morro for å få bilder ut av det. Jeg laget utganspunkt for flere "Lyriske Dråper" på denne måten de to dagene. Så produksjonshastigheten var i grunnen høy, når jeg vet at jeg kan bruke en hel dag på en enkelt noen ganger. De lyriske dråpene er en historie, med bilde på ene siden og et kort dikt på andre. Jeg liker dem, der de henger i en snor og lever fritt og veksler mellom hvilken side de vil vise meg den dagen.

Langt dikt

Et dikt som helt sikkert ikke kommer med i neste samling, for der blir det bare plass til de korte:


SMERTE

Jeg forstår ikke din smerte, sa hun.

Vi var studenter i en verden av hybel, bøker og vin.

Og jeg kom fra sykebesøk hos en liten jente

som skulle dø

For første gang forstod jeg

at ikke alle kjenner andres smerte som sin egen.

Jeg hadde sloss med sosialhøgskolen`s lærere  

som mente det var uprofesjonelt

å kjenne andres smerte.

Og trodd vi bare var uenige.

Der, midt i vår verden av hybel, bøker og vin

forstod jeg at det finnes to typer mennesker:

De som bryr seg og ikke kan la være.

Og de som klarer skru andre av

Etter hard trening i mange år,

fikk også jeg det endelig til.

Men valget er lett nå som jeg har det:

Jeg vil kjenne andres smerte

samme hvor ukorrekt det er.

Ellers blir det for kaldt.

                                                           Synnøve

Nytt år

Med min lille hånd

i Guds store

kan det går som det vil

Og det gjør det

                          Synnøve

Julen er heldigvis over. Deilig, for oss som synes det blir altfor mye glitter og påtatt hygge og glede... Jeg prøver å feire Jesu fødsel, men det nytter ikke i det der kaoset. Derfor nyter jeg at det er hverdag igjen. Og at jeg våknet første mandag etter alt styret med massevis av arbeidsglede. Arbeidglede er en stor gave! Jeg jobber videre med diktene som skal bli en ny samling. Jeg må finne ut hvordan man nærmer seg et forlag, for det spillet der kan jeg ikke. Men det hadde altså vært morro å få gitt dem ut i en ordentlig bok, og slippe gjøre hele trykkejobben selv!