BOKSLEPP

Det er onsdag kveld på Forsand Bibliotek. Det regner enorme mengder, og våte gjster kommer inn i puljer, og jeg står spent og tar imot og lurer på hvor mange som egentlig kommer. Eventuelt om vi må dra ut og sokne etter noen som har druknet på veien. Det blir til slutt 36, teller Nina - som låner ut hus denne kvelden.

Vi begynner med Harald og Johannes, som synger og spiller "Vår beste dag." Det er vakkert og vart, stemmen til Harald og gitaren til Johannes lyder godt sammen. Jeg skifter stemning og kommer med et:

BOKSLEPPKÅSSERI

Hva skal vi med forfattere? – I verdens rikeste land?

Der vi har alt, vi trenger ikke forfattere på toppen. Forfattere er brysomme, de stiller irriterende spørsmål og svarer så vi ikke forstår. Ja, da mener jeg ikke de som det er nytte i, de som skriver om oljå og landbruk. Eller krimforfattere. De er også greie. Men disse skjønnlitterære! Som skriver om innsiden og følelser og sånt, og stiller alle disse spørsmålene og skal ha oss til å se ting fra andre sider. Vi vil ikke se ting fra andre sider, her i verdens rikeste land. Vi som har alt, hva skal vi med innsikt og følelser  og innside?

 Eller smerte? Smerte kan vi da ikke ha, i verdens rikeste land.

Derfor la vi før sand under lekeapparatene til ungene våre, men fant ut at gummimatter er bedre så nå bruker vi det. Og forbyr selvsagt klatring i trær. Vi passer på at barna ikke får for mye kontakt med andre voksne, for andre voksne, de kan være skumle. Og krever underganger for fotgjengere der det kjører mer enn ti biler i timen. Jeg mener, nye biler har jo så dårlig bremser, de klarer aldri stoppe for en fotjgenger. Klart vi må ha uyndeganger! Og de skal selvfølgelig være uten urinering og tagging.


Ulykker, vil vi heller ikke ha. I verdens rikeste land, nei vet du hva!

Skjer det en ulykke, må noen ta ansvar og gå. Ta ansvar, er å gå. Javel. Etterpå setter vi ned en komisjon, som skal hindre at noe slikt aldri skjer igjen. Ras, for eksempel. Tenk at vi fortsatt har ras, i verdens rikeste land! Vi må ha en komisjon for hvert ras. Som sikrer at det ikke bygges et hus eller kjører en bil på et sted med fare for ras i dette bratte landet. Såpass må vi da kunne forvente. Og uvær! Tenk at vi fortsatt har uvær og snø og brøyting i verdens


Nei, plast skulle verden vært av. Glatt, feilfri plast.

Kjølig og god å ta på. Ingen ting uventet, ingen fare. Vi farger bort grå hår og ser vi en smilerynke i speilet, kjøper vi en krem mot det. Smilerynker viser jo at vi har levd, og levd , det er ekkelt. Like ekkelt som sykdom og død, nei det vil vi ikke vite av i verdens rikeste land. Vakker utside, flotte klær og hus som alle ligener samme interiørkatalogen, vil vi ha. Og leve i fred med!

Hva skal vi med forfattere, som stiller spørmål med alt dette?

Som ikke lar oss være feilfrie i fred, som ikke syns vi fortjener alt vi som er så rike. Som driver og skriver om innsiden, hvem bryr seg om innsiden? Nei, vi kjøper ikke bøkene deres, det er det vi ikke gjør. Men tror du det hjelper? De skriver for det!

 

Johannes spiller til diktene, og det er deilig å lese dem til musikk. Vi har øvd og funnet rytme og det er spennende å gi dem denne formen. Etterpå synger han "Eg komme når du ber meg", og jeg forteller litt om boken og om det å skrive og å ta valget om å gjøre det. 

Harald synger drivende og har gjort til sin egen "Tilgivelsens kunst" med et dikt til start. Og etterpå kommer Per, som jeg møtte på fest hos Wenche og leste diktene mine så godt at jeg inviterte han til boksleppet. Mens han leser, sitter jeg og ser på ansiktene. Jeg får se skikkelig etter hvordan de reagerer, når jeg ikke leser selv. Og blir veldig takknemlig når jeg ser alle ansiktsutrykkene og skiftningene i dem ettersom diktene kommer trillende fra Per`s munn. Avlutningen gir Harald og Johannes med "Songen" og den er en slutt.

Jeg selger bøker og folk prater sammen de fleste går ut til mulig drukning i regnet igjen. Men noen blir med hjem til drikking av italiensk vin og spising av parmesan og italiensk spekeskinke og rester fra tidligere. Det blir vidunderlig lettelse og trivelig og seint på en onsdag kveld. Og jeg er glad for det gikk godt, men aller mest glad for det er over...

Piemonte

En langhelg i Piemonte har ladet batteriene litt etter den våte, ekle sommeren. Jeg tror jeg må ha aner fra Italia. Der føler jeg meg bare hjemme, med maten, solen, menneskene. Alt er vennlig og passer mitt litt langsomme tempo. Men så har vi bare vært i vindistriktene i nord og rundt Roma. Så neste gang hadde det vært deilig med en lang reise til sør. Å, nå skal jeg drømme om det i vinter! Lurer dessuten på om ikke bildene fra netthinnen fra dette vakre landskapet snart begynner å vise seg i bildene jeg lager. Alt er vakkert, estetisk, gjennomført. De slenger ikke bare opp et bygg og tenker det får vel virke. En lise for sjelen å se så mye fint, for en estetitiker som meg.

Hjemme igjen plalegges bokslepet videre, og i morgen kommer lokalavisen på besøk...

Nye lerret

Jeg ble nok bitte litt lei av å lage uro`er, etter å ha laget og hengt opp 80 stk av dem til sommerens utstilling! Nå var det godt å gjøre noe annet. Jeg har laget collage på lerret og gjort ferdig flere akvareller som manglet tekst. Det blir liksom en kombinasjon av tekst og bilde, uanslett hva jeg gjør, så det er bare ikke vits å prøve noe annet. Nå skal jeg legge dem ut på netttbutikken. Har fått et napp, men leiter videre etter steder å henge dem opp fysisk sånn at de får komme seg ut i verden - det tror jeg de gjerne vil:)

 

Første kapittel

To dikt fra første kapitlet, kalt VADESTED, i den nye boken ØYEBLIKK:

LITE

Det er veldig lite

litt godhet

et lyttende øre

eller et bål i natten

ikke kan bøte på

*************************

GLANSBILDE

Livet blir for trangt

hvis det må være

koselig hele tiden


Nå ligger boken for salg på Epla, på forlaget sine sider og i flere bokhandlere. - Men boksleppet er ikke er før 5.oktober... Litt merkelig, men okey, så jeg har en del å lære om forlag og bokbransje...

Vi planlegger boksleppet 5. okt, og jeg gleder meg! Det blir kåsseri, sang, gitar, kanskje perkusjon. Og i går traff jeg selveste Eikemo, og inviterte han til å komme og leser dikt. Invitsasjoner fra forlaget skal være på vei ut i posten.

Boken er her

Etter en lang selvpålagt pause fra kreativt arbeid i sommer, er jeg igang igjen! Jeg nyter å rive papir, male og lime. Arbeidsrommet mitt lukter igjen lim og vått papir, og jeg er igjen lykkelig over å få lov å drive med noe så givende. Jeg har fått laget ferdig to bilder som ble bestilt i sommer, og begynt på flere andre.

Så kom boken i posten! Der lå den og smilte og jeg tenkte: - Hjelpe meg, er du der alt? Den er fint, det må jeg ærlig innrømme. Men den er liksom ikke min lenger. I den lange, krevende prosessen med å lage ferdig en bok, må jeg kvitte seg med den bit for bit. Så når siste bilde til forsiden var sendt rett før ferien, sendte jeg den bokstavelig talt ut av hjerte og tanke. Litt har jeg vel tenkte på den i sommer. Men den var likevel langt vekke, da den plutselig kom i posten. De som har forhåndsbestilt den, har fått den, og jeg har fått en ladning å selge. Så nå er utgivelsen i gang. Det kjennes ekkelt å måtte selge og alt det der, så jeg tenker mest på det som er gøy med det hele. Boksleppet, tror jeg blir gøy! Det blir sang og musikk og noen uroer skal få være med, og jeg har verdens beste sjef som hjelper til å lage det på biblioteket. Jeg begynner å skjønne vitsen med forlag, for de tar seg av innbydelser og en hel del salg og annet som jeg har brukt evigheter på før. Kort sagt, det er noe jeg ikke gjør aleine. Alt blir gøyere da.
Og boksleppet blir:

                    5. okt kl 1930 på Forsand bibliotek

Hjem igjen

I går var jeg på Pilegrimsgarden og hentet hjem uroene fra sommeres utstilling. Det tok ett år å lage og henge dem opp, en halvtime og ta dem ned igjen! Det er liksom ikke mine lenger, de små barna mine har flyttet hjemmefra, og er tilbake på besøk. Likevel er det godt å ha dem her igjen. Jeg tok en del bilder av dem der de hang på utstilt i sommer. Et utdrag har jeg nå lagt ut på nettbutikken MELLOMROMMET. Jeg må kanskje ta nye bilder av dem, men foreløpig duger de. I tilfelle noen har lyst å kjøpe i ettertid...

Salget var ikke så viktig, siden det var opplevelsen jeg ville gi. Og opplevelse, tror jeg mange fikk... Det var rundt 500 gjester innom de 8 ukene uroene mine og keramikken til Eva var der. Og den uken jeg var vakt, fikk jeg oppleve hvordan folk tok imot den: Noen heiste på skulderene og gikk ut for å vente. Andre ble helt tause, og begynte å gå mellom uroene for å lese diktene og se på bildene. Det var denne - Åh... og så taushet, jeg håpet aller mest på å oppnå. At noen kunne få noen input, noe å tenke på, en liten pause. Jeg lurte på om jeg skulle satt opp et skilt som sa "stille". Men det var undøvendig. Mange ble stille da de gikk inn i rommet. Det gjorde meg veldig takknemlig og ydmyk. (Men altså...  salg ble det også.)

Samtidig var det slitsomt at de hang der. Det var som en dør stod åpen og slang i trekken, og utpå sommeren lengtet jeg etter å få hentet dem hjem og få lukket døren. Nå tenker jeg at det hadde vært artig å få hengt dem opp igjen. Jeg tror ikke de blir særlig fornøyd hvis jeg putter dem i en boks og lagrer dem vekk... Noen er jeg ikke fornøyd med, de måtte bare med for å fylle opp rommet. Andre sitter. Disse har jeg tenkt noen steder jeg vil spørre om de kan få henge. Håper på napp... Må gjøre det med en gang, tror jeg. Før de liksom setter seg fast her hjemme.

Dager etter...

Om å ikke la ondskapen og mørket få vinne:

KOMPASS

Gå etter

kompasset

magen

Dit nålen peker

mot lys

Gå etter lyset

            Synnøve

Flaskepost

Neste uke skal jeg være husvakt på Pilegrimsgarden. Der er B&B i hele sommer, og jeg vi har delt ukene mellom oss slik at noen er der hele tiden. Jeg skal være med å ta imot gjester til overnatting og holde åpen cafè og utstilling hver dag mellom kl 14 og 18.

Har vært ute og sjekket utstillingen, og det var i alle fall noen tomme rom som jeg måtte fylle. Altså har i alle fall noen synes det var såpass fint det de så, at de tok noe med seg hjem. Tommest var det blant flaskene, så nå har jeg laget flere flaskeposter til å ta med til uken.

Åpningsdagen

Svein filmet:
 http://www.youtube.com/results?search_query=urolige+dikt&aq=f


Torgeir tok bilder:

kunstnerne

Harald sang

Johannes spilte

Uroene

sammen med keramikken

Sånn

Sånn, da var alt pakket til å dra til Pilegrimsgarden for å henge opp uroene i morgen. Pulten er rituelt ryddet, og det slår meg igjen hvor fint arbeidsbord jeg har! Det er sjelden jeg ser det. Tror jeg er klar. Fysisk. Innvendig er jeg vettskremt... Lørdag blir den kreative dagen, når jeg med god hjelp skal prøve å skape et rom som kan gi en god opplevelse av går rundt og ha ord og dikt rundt seg. Prøve å lage til noe som ligner det jeg over et år har hatt inni hodet. Det er åpningen søndag som skremmer vettet av meg... Men jeg gleder meg til å høre kjæresten synge og Johannes spille til. Og vet at flere vennligsinnede venner kommer. Sannsynligheten for å overleve er vel ganske stor. Håper jeg....

Kalde føtter

Innimellom synes jeg det er en gave å få lov å vise frem det jeg har jobbet med i årevis, til og med alt på en gang! Andre dager, synes dette er en vanvittig dårlig idè og har skikkelig kalde føtter. Mannen min, som er bondesønn, sier jeg må ta på meg ullsokker. Sjefen, som er nordlending, sier det er ikke rart jeg har kalde føtter, siden vi søringen går med så dårlige sko om sommeren! Jeg er ikke helt sikker på om noen av disse rådene virker for så kalde føtter som jeg har nå, men gode ment er det nok...

Ellen, min vakre niese, har hjulpet meg å lage plakat til utstillingen, og ta bilder til forsiden på boken. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne! Eller uten deandre som er med meg å få gjennomført disse vanvittig dårlige idèene mine. Mannen, som må bruke halve nettene til å diskutere bilder, for eksempel... Men nå er materiale til forsiden sendt, og boken er så godt som ute av mine hender. Så når utstillingen er åpnet neste helg, kan jeg kanskje begynne å bruke nettene til soving...

plakat:

Forhåndsbestilling

Denne mailen har gått ut i dag,
til alle på mail-listen min:

Kjære venner!

Alt synes å skje på en gang i kunstens verden! Samtidig som jeg jobber med kunstutstilling i sommer, har jeg fått avtale med Publica forlag om å gi ut lyrikkboken ØYEBLIKK. Boken kommer ut i oktober, men jeg har lovet forlaget å sende dem en liste over forhåndsbestillinger før trykking. Så hvis noen av dere har tenkt å kjøpe boken må dere gjerne bestille den nå, og få den sendt fra forlaget allerede i september.

Fra baksiden av boken:  

Små ord på det store livet - dikt og bilder.

Diktene er korte, med store tema som avstand og nærhet, gleder og kulde, tro og frihet. Diktene har nerve og tydelig bilder. Det gjør dem malbare og flere av diktene har blitt til bilder i en blanding av collage og akvarell på grovt papir. Papiret er ofte grovt og revet i kantene. Fordi det er slik livet er. Bildene i denne boken var med på en utstilling på Utstein Pilegrimsgard sommeren 2011.

Vil du bestille, sender du navn, postadresse og antall til meg, så sender jeg listen samlet videre til forlaget. Pris: 248,- + porto 30,- kr.

hilsen

Synnøve Virkesdal

tlf. 93625771
synneskriv.blogspot.com

-------------------------------------------------------------------------

Snart nå...

Det nærmer seg utstilling, og jeg er så takknemlig for å få lov å oppfylle denne drømmen: Å fylle et rom med fysiske ord og bilder. Det er et helt bestemt bilde inni hodet mitt om hvordan det skal se ut. Og det eneste jeg vet, er at det helt sikkert ikke blir sånn! Jeg håper bare at det blir noe annet, som også er bra. Har snakket med Eva Sæverud, som skal stille ut kermaikk i samme rommet, og det kjennes veldig trygt at hun har gjort dette mange ganger før. Det jeg vil, er å gi noen en opplevelse. Om ikke alle liker det, er det greit. Bare det gleder noen andre. Det er masse jeg må tenke på, men jeg vet liksom ikke helt hva jeg må tenke på siden det er første gangen jeg stiller ut....

Etterpå

Jeg ble syk av den ekle air-condition-luften på busser og fly, så jeg har vært litt utslått etter jeg kom hjem fra Israel. Det var litt godt og... - Å få noen rolige dager til å fordøye denne spennende reisen, redigere bilder og bla i reisedagboken. Så tenkte jeg at det kunne gjøre godt med noen dager til fri fra arbeidet med bok og utstilling. Men etter et par dager, kom arbeidslysten tilbake helt av seg selv! Jeg endte opp med å sitte i sengen og sy mormors gamle knapper på mykt papir. Så skal de få bli med i en uro, og komme ut i verden og lufte seg litt, de og. Siden skal jeg lage uro`er med perler fra Jerusalem, og fra Budapest (som jeg fikk i gave i vår for å ha sett etter verdens nest beste hund: Simba.)

Leser på NRK sine kultursider i dag om en modig kvinne fra Afganistan, som har blitt friby-forfatter i Stavanger. Hun ble truet på livet fordi hun skrev, og måtte reise hit for å lov.... Det minner meg på hvor utrolig heldig jeg er: Jeg kan skrive alt jeg vil, og ingen prøver å stoppe meg. Kanskje det ikke selger eller kommer ut i verden alt, men det er ingen som hindrer meg i å skrive det.
Og for meg er det hele motsatt: Jeg er i live fordi jeg skriver.

Reisedagbok

Jeg har vært en uke i Israel! Jeg hadde med meg en notisbok hele tiden, og skrev ned inntrykk hver gang vi satt oss ned en plass. Og lange dikt! Det landet er alfor sammensatt til å forfattes i noe som helst kort. Her er noen utdrag fra reisedagboken:

Jerusalem, 14. mai:

Endelig en cafè! Vi har gått og gått. Egentlig skulle vi til Oljeberget for utsikten sin del - det skulle være så lurt å starte denne byen der. Men vi var for trøtte etter reisen i natt, så vi snudde. I stedet går oppå muren rundt det jødiske kvarteret og prøver å ta inn alt dette. Vi er tisstetrengte, så både lår og munner er temmelig tilknappet. Hele det jødiske kvarteret er totalt lukket, for det er Sabbat. Vi hører bønner bli sunget fra synagoger over alt. Det er spennende. Men det var den doen vi skulle hatt... Plutselig er vi inne i det Arabiske kvarteret! En bod med appelsiner, sier oss at her er alt åpent. Og det er det, vi finner denne cafèen og er reddet!

Byen er veldig oppdelt, ser det ut som. Det er en merkelig følelse, å komme nedover byens hovedgate, på utsiden av bymuren. Vi bor i Vestbyen, det er der hotellene er, og der er jødisk. Alt er stengt og stille siden det er Sabbat. Knapt biler i gatene, engang. Så går vi inn i Gamlebyen, gjennom Lions gate på Østsiden, og alt bare koker! Fullt av arabere som handler og roper ut varer og kjerrer som kjøres rundt i de utrolig smale gatene. Kvinner selger grønne blad fra tepper på gaten, boder er fulle av varer og alle tiltaler oss og spør om vi vil ta en titt? Det vil vi jo, og kjøper gjør vi og. Både denne dagen og de neste. Jeg liker å prute, men her går det hardt for seg! Jeg må lære koden: Mannen sier en pris, jeg sier halvparten, han sier forferdet "please! I have to supprt my family" og jeg går opp bitte litt, han går ned en hel del, og vi begynner å nærme oss, han gjentar hvor fantastisk varen er, og spør innimellom hvor jeg er fra og hvor lenge jeg har vært her og om jeg liker byen, og har jeg barn? Vi blir enige til slutt, det er en hel samtale, og jeg elsker det! Harald liker det like godt, det gnistrer i øynene hans når han kaster seg ut i spillet. For det et spill, og en måte å føre en samtale på. Som vi liker.

Ved inngangen til gamlebyen, ved alle portene, er det soldater. Og inni de smale gatene, og utenfor, og over alt. Det er mange av dem. De bærer våpen, og de er skarpladde. Jeg blir kjemperedd første gang jeg ser dem. Så redd at jeg glemmer å puste. Ser geværmunningene, som peker mot gaten mens våpenet henger avlsappet over skulderen. Jeg venner meg aldri til dem, en gang jeg kolliderer med en soldat, begynner jg å grine, for våpenet hans peker mot beina mine et lite øyeblikk. Jeg tenker meg gru på de som har grunn til å være redd dem... Meg, vil de jo bare passe på. Harald, den tidligere FN-soldaten, sier at jeg må se dem i øynene, ikke på våpenet. Etter noen dager prøver jeg på det. Og ser til min store overraskelse at de har vennlige øyne. Utenfor Øst-portene og det muslimske området, er det ekstremt med soldater denne dagen. Harald spør en av dem om det er noe på gang. Vi får vite at i morgen er det Uavhengighetsdagen til Israel, så de venter opptøyer. Vi blir enige om å holde oss ute av byen neste dag.

Betlehem, 15, mai:

Vi blir hentet på hotellet i en drosje. I brosjyren står guiding i luksus minibuss. To engelsek damer blir plukket opp, og drosjesjåføren durer gjennom byen. Vi prøver alle å spørre ham, hvor er minibussen? Men han er lite pratsom. Han kjører ut av byen, og plutselig ser vi Muren foran oss! Sjåføren stopper og sier han kan ikke bli med gjennom. Muren er et skremmende syn. Og enda verre å komme seg gjennom den. Vi må gjennom to kontrollposter, en Israelsk og en Palestinsk på andre siden. Vi er skjelvne, spesielt den ene engelske damen. Føler oss som kveg som skal føres til ett eller annet vi ikke vet hva er... På andre siden er det mange drosjer og folk og lett kaos. En ny sjåfør møter oss, og tar oss til en minibuss. Vi spør opprørte om muren, og sjåføren svare så godt han kan. På en høyde ser vi mange nye, hvite lave bolig blokker. Vi spør om det er bosettingene vi har hørt om. Det er det. Vi stopper og plukker opp en søvnig guide, som blir vekket av turister en søndag morgen, og kaster oss over ham med flere spørmål om muren og bosettingene. Han svarer villig. De engelske damene sier fredommelig: "They shuld not have done that..."

Den trivelig guiden tar oss til kirken bygget der Maria etter tradisjonen ammet Jesus før de flyktet til Egypt. Der ber en nonne i et kapell alltid, de er flere som bytter på. Det er fint å tenke på, at noen alltid ber. Mange ber alltid her, både i denne lille byen og den store vi ser starten på i det fjerne. Det er veldig håpefult. Jeg tror bønnen om fred er den vanligste... Alle sier de ønsker fred. Vi får vite at Fødelskirken er stengt siden det er søndag, og mange messer. Men guiden kjenner en av vaktene, og vi får en rask tur i en stappfull kirke ned i fødelsgrotten. 

Hyrdemarkene er et fredlig sted i sammenligning:

Oljeberget, 16. mai:

Vi følger en guidet tur i buss opp, og går ned igjen hele fjellet. Det er stupbratt ned i Kedrondalen fra byen, og like bratt opp igjen mot på Oljeberget. Vi er glad vi ikke gikk turen første dagen... Det er fint å guides gjennom kirkene og stedene, som betyr så enormt mye for mange. Kirkene er mye mer fredlige enn Fødselkirken og Gravkirken, som er enormt ladede og full av følelser. Her er luftig, selv om det er veldig varmt. Vi får et godt møte med ett av verdens aller helligste fjell. Det er typisk nok hellig for alle de tre religionene som bor i byen.

Gamlebyen, 17. mai:

Jeg sitter i en barber-shop og venter mens mannen blir klippet. Vi drikker hver vår vidunderlige kopp arabisk kaffe, som jeg får bli med på bakrommet og lære hvordan den lages. (Så det skal vi lage hjemme!) Butikken er full av menn, det summer av stemmer og handel utenfor. TV strå på, og ser ut til gjenta rapporter fra opprørene den 15. Guiden i går sa tørt: "They only protest one day at the time. Normaly on å friday, this week also on a sunday." 4 mennesker ble drept mot grense i nord, og det kjennes rart å ha vært her da... 

Vi har nettop hoppet av en guidet tur gjennom byen, det ble for mye folk og kaos. Men endel spennende steder fikk vi se, som stedet de har gravd seg ned til gatenivå på Jesu tid. Og den beste utsikten til Tempelhøyden. Al Aksa-mosèen er synlig over store deler av byen. At det heter tempel-høyden er ikke tilfeldig - den er byens høyeste punkt, bare Oljeberget er høyere. Nede foran Vest-nuren (Klagemuren) er stemningen så fortett og intens at vi orker ikke være der. Det er der vi går fra flokken og guiden og inn i byen igjen. Vi kommer til det muslinske kvarteret. Der bor visst 48 000 mennesker på like stor plass som det i det Amrenske kvarteret bor 2 000!

Tiberias, 18. mai:

Vi er mette av byen, og tar en lokal buss nordover. Det er sånt som er spennende å oppleve, men idet vi går av drosjen utenfor Sentral Bus Station, kjenner jeg at det er bitte litt FOR spennende... Her ekspoderte det en bombe et par uker før i reiste... I sikkerhetskøen på vei inn på stasjonen, tenker jeg at hvis ingen kommer inn hit med en bombe, så er det vel i køen utenfor de sprenger den... Inne er det enormt med soldater, jeg holder mannen i sjorte-armen og glemmer å puste for jeg er så redd. Men vi finner perrongen vår, og etter litt venting kommer bussen. Bussen er et eget samfunn! Soldater i uniform og med våpen setter seg spredt i bussen, kanskje på vei til og fra perm. Noen unge tildekkede, muslinske kvinner sitter foran meg, en av dem setter seg til og med ved siden av en soldat når det fylles opp. Ved siden av meg sitter en middelaldrende jødiske kvinne, som ber morgenbønnen sin. Det kjennes trygt å reise ved siden av en som ber. Jeg begynner langsomt å puste og slappe av og tar frem reisedagboken:

Soldatene

spiser

står i kø

går på do

prater

med hverandre

Til min overraskelse

Soldatne har

vennlige øyne

svarer høflig

beveger seg rolig

Til min overraskelse

er de mennesker

Det er våpnene

jeg hater!

Generaret-sjøen 19. mai:

Hotellet har langt fra den standarden det så ut som da vi fant det på en internett- cafè i Jerusalem! Jeg sover dårlig, og ble forkjølt av air-conditoinen de 3 timene på bussen i går. Men vi leier oss en bil, og kjører norover langs sjøen. Den ligger 214 m under havet, og er som en gryte med fjell rundt. Luften er full av støv, det er fuktig og det er veldig varmt. Vi stopper i Kapernaum, som er et inngjerdet, veldig hellig område, og trives sånn passe med det hele. Eneste byen er Tiberias, ellers er det hoteller, stengte strender som hører til dem, og lite liv. Jeg bader i sjøen, og vi finner noen steder å gå ned til. Men går lei av busslastene med følelesladede turister, så vi tar veien til kysten i stedet. Finner en strand en by som heter Akko, til å fa litt sol og avslapping resten av dagen mens vi ser utkanten av byen og fult av minareter like bortenfor.

Frankfurt 20. mai:

Mellomlanding, og et godt måltid mat på den lange veien hjem. I bussen på vei ut til flyet, kommer vi på at nå forstår folk hva vi sier, så vi må plutselig tenke før vi snakker! Vi er trøtte og fnisete som to tenåringer. Jeg våkner til virkeligheten, når jeg hører en Siddis bak meg snakke med kameratene sine om hvor viktig det er med familie-tid, og det å ha en hytte på fjellet som er såpass fin at ungene vil være med i påskeferien. Jeg tenker på barberen i Gamlebyen. Bassarene var åpen fra 11 til 21, hver dag hele uken. Jeg lurer på hvor mye familie-tid han får... To gutter kom inn mens vi satt der, og mannen strålte opp. Med fult av kjærlighet i blikket, tok han en pause fra klippingen av nordmannens hår, og snakket med dem. Hvor mye tid har de sammen...?

Velkommen hjem igjen til norsk virkelighet...

Portrett

Har fått tatt portrettbilder. Fikk hele to gode fotografer: Rune og Ellen, til å ta bilder, slik at det var litt å velge mellom. Bildene er sikkert gode de, det er objektet jeg er så uvant med å se på trykk.... Men jeg få velge et par å få dem også avgårde.

Når Jante kommer på besøk og spør om verden virkelig trenger en diktsamling til, svarer jeg ham med dette diktet av ukjent opphav:

Spør ikkje kva verda treng

men kva som får hjarta ditt til å syngja

For kva verda treng

er menneske med hjarto som syng

Ferdig - så langt....

Nå sender jeg ferdig redigert manuskript fra min side. Så skal forlaget lese gjennom, og jeg må vel redigere 400 ganger til... Akkurat nå er jeg drittlei og angrer på hele bokutgivelse.... Så mye arbeid som følger med! Og så ekkelt det er å sende fra seg dine små dikt! Stakkars, nå må de klare seg helt på egenhånd - tenk om noen er stygge med dem! Håper det blir mer gøy å gi ut bok igjen seinere. Skal ta bilder av meg selv i kveld, og gruer meg ihjel... Når det er gjort, begynner kanskje prosjektet og smile igjen. Solen skinner ute, og jeg har annet å gjøre enn sitte her og pirke. Så: Avgårde med det!

Happy!

Det begynner å sige inn: At jeg skal få gi ut bok på forlag! Det er annerledes enn å trykke selv, det kjenner jeg med en gang. Både kjennes annerledes og krevet et annet arbeid. Men jeg sitter her og redigerer og lager layout som jeg har gjort før... Forlaget kunne jo gjort det for meg, men så lenge jeg har så mange meninger om hvordan det skal se ut, bad de meg bare om å gjøre en del av det selv. Det er både greit og litt stress...

Men jeg har fått så mange gratulasjoner, hjelp og tilbud om mer  hjelp til dette, at jeg begynner å forstå at det er virkelig. Og kjenner at det er veldig gøy! Jeg har muligens vokst et par cm de siste dagene, selv om man skulle tro at slikt var man ferdig med i en alder av 41... Og da jeg preseanterte min skrekk med å sende diktene ut i verden for min lure venninne Tove i går - hvor redd jeg er for de små barna mine, og tenk hvis noen er stygge med dem, det er en hard verden ovs... Svarte hun : "Jamen, tenk så mye gøy de skal få oppleve!" Det er helt sant. De skal få slippe å ligge i skuffer og lommer og på minnepenner og PC`en min særlig lenger nå.

Kontrakt

Nå har jeg vært og postet underskrevet og ferdig kontrakt med forlaget Publica. Jeg ble helt svimmel og måtte holde meg fast i disken da den jeg gav den fra meg for å postlegges. Kanskje fordi det var et stort øyeblikk. Kanskje fordi jeg hadde glemt å puste på vei til posten!

Jeg har to uker på meg til å redigere ferdig diktene. Med en masse tekniske greier som må være på rett måte for at det skal la seg trykke. Etterpå begynner arbeidet med bildene. Jeg håper nemlig å få til å scanne noen av Uro`ene jeg har laget til diktene, og ha dem med i boken. Men det blir nok litt av en jobb... Jeg har vært på biblioteket nå, og funnet ut at scanneren der er god nok til jobben. I morgen skal jeg tilbake og få mer hjelp til å få det fint. Veien videre er vistnok at manuset skal frem og tilbake i mange uker med forslag fra en konsulent, til det blir bra nok til å gis ut. Samtidig må jeg gjøre noe så uvant som å få tatt noen bilder av meg selv, og skrive litt om hvem jeg er til baksiden av boken.. Jeg rødmer bare av tanken. Skal dette gå bra, får jeg ta ett steg om gangen. Først redigeringen. ....

Det er fryktelig skummelt. Jeg har aldri hoppet basehopp, men jeg tror dette ligner å stå på kanten og se ned og tenke: Hjelp! Så langt det er ned!!! Går dette bra???!!! Erland, min gode svenske venn som er forfatter, skriver at jeg overlever, noen har gjort dette før meg. Og jeg tror på ham og kjenner at dette hadde vært stuslig uten venner og en mann som er glad på mine vegne og tilbyr seg hjelp...