Nytt papir

Da jeg var i Oslo for noen uker siden, kjøpte jeg papir. Selvfølgelig, det er liksom det jeg kjøper når jeg er ute og reiser. I hovedstaden er en butikk som heter Norway Design, som av en eller annen grunn selger unorsk papir i kjelleren. Mengder av håndlaget og all slags kvalitetspapir. Jeg gikk helt amokk blant bomull- og sukkerrør-papir i store ark, men måtte begrense meg til to ruller, så jeg fikk dem med hjem. Etterpå ble de med på besøk til niese Brit Tone, og etter det tilbake til kusine Lotte der jeg bodde. Da var det blitt seint, det var helg og mye folk ute og bare noen av dem var edru. Jeg måtte bytte bane på Oslo S, og tviholdt på både papir og veske og meg selv og følte meg som en skikelig vettskremt landsens jente i byen. Siden kom papir-rullene seg helt hjem via håndbaggasje på fly og ferjetur i styrtregn.

Så lå de her og ropte på meg i flere uker, for det var tusen andre ting som måtte gjøres. Den siste måneden har jeg fått skrevet altfor lite i det hele tatt. Livet har vært fult av andre ting, og ikke alt kan velges bort. Jeg blir som vanlig en furie når jeg ikke får skrive og kjefter på alt som står i veien, uten at det alltid kan noe for det eller forstår skyllebøtten...

Men sist uyke fikk papiret skrift! Jeg skal lage noen lange remser med bare dikt og ikke noe mer på. Nå skal jeg finne ut hvordan de skal henges opp.

Spørsmål under trærne

Røssdalen i går:

Jeg har tenkt at jeg ville henge opp igjen Tankesnoren, og ikke bare pakke den vekk etter påsken. Har sett for meg å henge den opp forskjellige steder, som en overraskelse for de som kommer forbi. Og forhåpenilig gi dem noe å tenke på. Røssdalen var første stedet den fikk lufte seg for en dag. Dalen er berømt for sin hvitveisblomstring på denne tiden: Hele dalen er hvit i bunnen, og det er mektig og trolsk mot de høye svarte fjellene som raver på hver side av dalen. Det er vakkert der inne, jeg har gått mye tur der, og bla. skrevet et eventyr om småfolket jeg er sikker på lever i uren og under røttene på de gamle, krokete trærne som vokser der.

 

 

 Så tidlig (for noen) om morgenen, var Tove og jeg der for å henge opp snorer mellom trærne og klærne på dem. Jeg ville på gudstjeneste, men det tar sin tid å bli ferdig når den kreative delen av hjernen jobber og tenker i bilder og ser alt fra alle vinkler og at alt må henge ihop og bli en historie. Så etter flere timers tråkking var jeg skikkelig trøtt, fortet meg hjem men kom likevel for seint i kirken. Men der foreslo vår fine prest, Ole Wollert, at vi skulle ta fellestur til Rossdalen, se på utstillingen, finne ut om hvitveisen blomstret og grille.

 

 

Så jeg drog hjem og kledde på meg turklærne igjen, pakket sekk og spurte min trøtte gamel hund om han ville på tur igjen? Heh... sa han for han hører litt dårlig. TUR?! spurte jeg igjen. Ja, sa han, jeg er klar, er ikke du, alltid må jeg vente på deg, kom nå! (han sier det, hele hunden sier det, hver gang!)

 

Dagen kan oppsummeres i: Elendig foto-lys, trivelig selskap, god grilling, litt dårlig bålkaffe, glade barn som byttet på å leie hunden, og ganske vårlig. Men ikke helt... Ikke sol, ikke hvitveis. Bare et par, som alle tok bilder av. Om kvelden var jeg så trøtt, så trøtt og kjente at jeg savnet mannen, som kom hjem fra Liberia i dag.

Bruce!

Hva gjør en poet med litt trøtt kropp når hun er på diger Bruce Springsteen-konsert for første gang? Jo, hun er litt spent på forhånd på hvordan kroppen vil klare det, køer, ståing og det hele. Men klart jeg blir med når Trude inviterer! Vi drikker nesten ingen ting hele dagen, i redsel for de der dokøene. Men som ofte i livet, er all bekymring bortkastet. (Bekymring er som å sitte i en gyngestol, som en vennine sier: Man kommer ingen sted, men har noe å gjøre på.) Vi kommer rett inn, har sitteplasser og trenger ikke vente lenge før helten vår kommer på scenen. Andre sang er sånn som andre band slutter konserten med: Full trøkk og den varer og varer. Og det er bare begynnelsen! Avisene skrev dagen etter at publikum var litt trege, men det var IKKE oss! Jeg spretter opp og setter meg ned igjen når jeg oppdager jeg står aleine. Men når helten på scenen spør hvorfor vi sitter, er det slutt på å ta hensyn. Etter to timers dansing er kroppen til poeten sliten, men det er ikke folka på scenen. De holder på en hel time til, og jeg klarer ikke stå stille, det er umulig til den musikken. Det er en rus, og det er deilig. Å, livet må ikke bli for alvorlig, tenker jeg og kaster meg ut i det.

Hva gjør poeten dagen etterpå? Hun analyserer tekster, selvfølgelig. Jeg må spørre Trude, som har fulgt bedre med enn meg, hva han mener noen steder. Og oppdager til min glede at mannen fortsatt bruker masse ironi, som i "We take care of our own" om Katerina-orkanen. For det gjorde de jo ikke, akkurat. Jeg tenker på noe jeg leste i Helge Torvund`s Diktskole på Dagbladet nett, som jeg har kost meg med i vinter: Han mener at å skrive politisk for å påvirke folk, alltid blir dårlig poesi. Men klarer poeten å stille seg på side med folket og uttrykke det alle kjenner, blir det stort. Og det er det han klarer, Bruce. Vi kjenner oss igjen, og derfor elsker vi det. Dessuten kritiserer han amerikanerne. De liker det ikke der borte, men er det noe vi elsker her på berget, så er det når amerikanere blir kritisert!

Neste bok

Dette var meg da jeg dro i land min første bokutgivelse på forlag for to år siden. Nå jobber jeg med neste. Filer og former på diktene og ser at jeg har mer enn nok til en bok. Men har ikke funnet helt orden i en rød tråd enda, det kommer nok. Vil at den skal bli en reise, kanskje ikke bare dikt men andre tekster også, og gjerne bilder. Så følger jo jobben med å finne et forlag som vil gi den ut, så vi snakker langt frem i tid. Men jeg synes det jeg jobber med er godt nok, så jeg skal ikke gi meg før jeg finner noen som vil ha det. Et forlag som VÅGER. De der som sier "dikt selger ikke" kan bare sitte der med de romantiske bestselgerne om en kvinne som roter i fortiden - som markedet flømmer over med, sammen med den evindelige krim`en.- Særlig originalt er det ikke!

 

BERØRING 

Du strakte hånden ut

og la din historie

i mitt hjerte

Jeg rakte ut min

og la ord tilbake

i ditt

 

 

                                           Synnøve

                                                                                              

dikt

NØKKEL

 

Når jeg får

en nøkkel

til å låse inn

en urolig tanke

i et rom

den passer  

Glemmer jeg

både nøkkelen

og tanken

Den har fått ro

 

                           Synnøve

 

 

 

Lindisfarne-dikt

Det viser seg igjen at det er vanskelig å komme i gang igjen å jobbe etter å ha gjort ferdig et stort prosjekt.... I påvente av å begynne å skrive egen ord igjen, har jeg oversatt et dikt fra en bønnebok fra Lindsfarne, skrevet av Mary Fleeson:

Some tider er det vanskeleg
å tru på løfta
og ha tru til ord
skrive for lenge sida

 

Some tider er det vanskeleg
å leve det livet
og vera det mennesket
me har blitt fortald me kan vera

 

Some tider er det vanskeleg
å sjå på regnbogen
og ikkje tenkje
"det er berre sol i regn"

 

Some tider er det vanskeleg

Gud veit

 

Stemmerettkåseri

I går var det feiring her i bygden, av 100 år siden kvinner fikk stemmerett i landet. Å, jeg hadde gledet meg! Utsilling av gamle klær og fortellinger om og av kvinner, skulle kvelden inneholde. Og så skulle jeg få starte det hele med et kåseri. Som jeg også gledet meg til å fremføre, for kåseri er rasende gøy! Fullt av ironi og krumspring, samlet rundt en rød tråd av et tema som går igjen, kan kåseri være noe av det morsomste jeg vet. - Og jeg har lært det av den store mester, Odd Børretzen, som jeg har lest og hørt på i årevis. Men...... jeg var ikke på noe feiring av kvinner og stemmerett i går... I stedet lå jeg her på sofa`en med feber og stirret olmt i taket. Så, her er kåseriet som aldri ble holdt:

 

STEMMERETT-KÅSERI:

 

De sa vi ikke fikk stemme. Vi var for dumme, for sarte på sjelen, for sneversynte. Vi skulle bli der i alltid hadde vært: Hjemme, med maten og barna og huset. Være fornøyd me det og ellers holde kjeft. Valgene våre ville bare bli styrt av følelser, og følelser er ekkelt og har ingenting med politikk å gjøre.

 

Det sa de, mennene. Men egentlig, tror jeg de bare var redde. Redde for å miste makt og alt det der, selvfølgelig. Men aller mest, tror jeg de var redde for å blir distrahert av en vakker kvinnebak foran seg i køen til stemmelokalet. Hva ville dèt kunne komme til å gjøre med deres stemme? Nei, fysj, det er ikke engang til å tenke på.

 

Men vi ville ikke holde kjeft og gjøre som vi fikk beskjed om. Vi ville velge selv! Og det fikk vi. Først fikk vi stemme og velge parti, og dermed måtte vi også få lov å bli politikere. Men så tok det jo helt av, akkurat som de var redd for, de gamle mennene. Vi fikk studere og bli doktor og jurist, vi fikk sitte på Stortinget og tale i forsamlinger. Vi gikk til og med ha nesten alle de samme yrkene som mennene. Noen av oss ble militante og mandige av denne 100 år lange velge-selv-rusen og brente på BH`er og pornografi underveis.

 

Men hva gjør vi med denne valgfriheten vi har fått? Hva GJØR vi med den?

Joda, vi sitter i styrer og er ordførere og leder bedrifter og velger yrke på øverste hylle og studerer i vei og gjør nesten det samme som mennene. Jammen gjør vi det, og mere til: Vi leverer barn i hager og sitter i AU for å bestemme hvordan hagene og skolene skal være. Vi utdanner oss videre lenge etter vi er ferdig utdannet. Vi realiserer oss selv: trener, driver yoga og reiser på jentetur til London. Vi er perfekte mødre og bestemødre. Vi pleier parforholdet og blir en bedre elsker. Vi passer utseende og styler håret så ingen skal se at vi blir eldre. Vi vil være perfekte, og velger ALT for å bli det. Dèt er det vi gjør med denne valgfriheten vi har fått. Alt, takk. Inget mindre er godt nok for kvinner i verdnes rikeste og mest likestilte land.

 

Så, kommer paradokset som gjør det hele så forvirrende: Noen av oss kvinner bruker alle disse mulighetene våre til å bake cupcakes! Kan du begripe det? Her sitter vi med all verdens valgmuligheter, og så baker de cupcakes, med rosa glassur og sølvkuler til pynt! Og noen  kan finne på å tråle butikker en hel lørdag for å finne den perfekte puten som passer akkurat til den nye kontrastveggen som ble tapetisert i helgen, mellom kjøring på håndballkamp og klassefest og matlaging til middagsgjester på kvelden. Det skulle de sett, Collett og de, som sloss for å slippe bli i heimen!

 

Altså, vi er fra til å velge, nesten alt det samme som mennene og litt til. Men det ser ut som vi velger alt det der, i TILLEGG til alt det vi gjorde før. Det vi forsåvidt alltid har gjort: Holdt oss til heimen og tatt oss av ungene og tilberedt maten mannen har hentet. -  Bare at nå er det vi som bringer maten i hus. Som sagt: De skulle sett oss, Collett og de.

 

Javel, hva er det jeg prøver å si? Jeg mener, alle må jo synes det er bra at vi kan velge nesten hva vi vil? Jo, men så kanskje vi skulle GJØRE det da: Velge! Å gjøre alt, er ikke å velge. Å gjøre alt, er å ødelegge oss selv. Ødelegge de fantastisk vakre kvinnene vi er.

 

Synnøve

 

Gitar!

Forrige jul fikk mannen gitar av meg - jeg tok på ordet at han hadde lyst å lære å spille. Det ble ikke noe med han, så denne julen fikk han gitartimer. Men han hadde knapt begynt, før han fikk jobb i Liberia. Han har jo egentlig ikke reist enda, kan man si. Likevel er reisen alt det handler om for tiden - det er ikke mange ukene til han skal ned og gjøre seg kjent og sette i gang forarbeid. Så det ble ikke mye gitarøving. (les: ingen) - Skal jeg overta timene dine?, spurte jeg her en kveld. For nå har den gitaren hengt der og ropt på meg over ett år, men jeg aner ikke hvordan jeg skulle gripe tak i den. Og den snille mannen sa ja, så i går hadde jeg min første gitartime. Da hadde jeg tatt i gitaren for første gang kvelden før. Stemt den og funnet ut hvilken vei man skal holde den på (i den rekkefølgen) og prøvd med på d-moll-grepet. Gitarlærer Ørjan sier voksne godt kan lære å spille gitar, og det vil jeg! Sjelden har jeg kjent at jeg vil noe mer enn dette! Etter timen i satt jeg meg ned og spilte om igjen og om igjen, til jeg kunne - sånn cirka - Ode til gleden. Han var snill med musikerne der, Bethoven, det er et enkelt stykke. Men likevel er jeg stolt: JEG KAN SPILLE ODE TIL GLEDEN!

Våknet i morges og kjente meg sånn: Glad. Det er gøy å lære seg noe nytt av og til, men det er ikke alltid det er SÅ gøy som dette! Det kjennes dessuten nødvendig for meg å lage litt lyd. Skriving og billedlaging og veiledning og sånt jeg bruker dagene til, er veldig innadvendte og tause greier. Jeg savner lyd og bråk av og til. Dessuten, er jeg glad fordi jeg fikk lov å holde en så god utstilling palmehelgen. Den berørte mange, og fikk dem til å tenke. Vi fikk gode samtaler i solveggen under Tenkesnoren. Og venner kom både fra nærheten og langt avgårde for å se den. Jeg er veldig takknemlig og ydmyk. Jeg hadde bare skrevet noen spørsmål på klesplagg og hengt dem på en snor, resten var ute av mine hender.

TANKESNOR

 Her er bilde fra Tankesnor, årets utstilling på SPOR:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

en uke til...

Neste helg er det SPOR og utstilling i hagen. Jeg følger voldsomt med på værmeldingene, og har vært redd for at det fine været skulle brukes opp til palmehelgen! Men det ser ut til å vare. Når jeg skal henge tøy på snor ute i mars, ville vind med storm i kastene blitt kaotisk og kanskje gøy å se på. Men ikke noen særlig opplevelse å vandre rundt å lese på plagg som flagrer rundt i hele bygden... Jeg veksler mellom nervøsitet og apati. At dette er en dårlig idè, står helt tydelig for meg. At det ikke er noe å vise frem, at det er bare tull det jeg lager osv. osv. osv. Men nå står jeg nå i programmet, som nummer 1, til og med. De sier det kan komme enormt med folk. Og da er det jo bare å henge opp driten, tøyet ute og bilder og bøker inne, og vise frem dette som nervøsiteten påstår ikke er noe tess. Om en uke vet jeg om det holder eller ikke. Målet er at i alle fall noen av de som kommer på besøk skal få noe å tenke på.

to uker til SPOR

 I morgen er det to uker til årets store happening i lille Forsand:
Kulturvandingen SPOR. Kart vil bli sendt ut i store mengder i ukene
som kommer, så alle som vil skal kunne komme og besøke oss.
På kartet er det merket av 15 steder å besøke kreative folk av mange
slag samt kultursteder, mat og åpen kirke. Jeg skal ha "Tenkesnor"

ute i hagen og bøker og bilder inne i huset.

Nå har jeg gjort ferdig en hel bunke håndlagede bøker.
De tar ungangspunkt i bilder jeg hadde, så er sidene revet til i
samme størrelse. Bøkene har forskjellig papir og bilder i blanding,
diktene er printet på og alt sydd sammen i ryggen. Ingen av bøkene
er perfekte. Alle har èn eller mange "feil". Det har blitt en
bestemmelse for meg: Ikke noe av det jeg lager skal være perfekt.
Det perfekte er kjedelig! Dessuten er ikke noe annet perfekt enn
Guds fantastiske skaperverk, men ikke perfekt i betydningen bent
og pent. Alt som lever er sprell levende og fult av overraskelser.

 

 

nye SPOR

Det er tre uker til SPOR, årest kulturvandring i Forsand.

Jeg holder på å lage en "Tenkesnor" som skal henge rundt i hagen,

og har hatt et prøveoppheng denne uken, for å se hvordan den

regagerer på vær og vind. Konklusjon: Vær går bra, vind er det

verre med...

 

 

 

Forrige uke var Strandbuen på besøk hos Tove i Fossanhagen,

for å ta bilde av jakkene hun har sydd og Wenhe malt, og

ellers snakke om SPOR. Jeg var med som manekeng(!) for

jakkene, og fikk lov å henge opp litt av mine ting i

plommetreet til Tove. De bildene kom til min skuffelse 

ikke i avisen, men jeg tok noen selv:

 

 

 

 

Spenning

Mannen har fått jobb med å starte byggearbeidet på en yrkesskole i Foya, Liberia. Det er en drøm for han, men jeg innrømmer at det skaper mye uro i livet... Om jeg skal være med, lurer jo alle på. Det vet jeg ikke enda, ikke før han har vært der i april og satt i gang for-arbeidet. Siden følger èn eller kanskje flere vintre (=tørketid) med bygging. Men sånn uro får meg jo til å tenke på hva som er viktigst i livet. Det utkrystaliserer seg hva jeg må ha for å leve, enten det blir her eller der. Og høyt på listen, kjempehøyt, står SKRIVING. Det må jeg bare! - Men det er også et arbeid det går an å ta med seg.

Mens uroen driver på, konsentrerer jeg meg om arbeidet her og nå, og det gjør godt å bare være i det og jobbe og jobbe. Det er bare en måned til SPOR, og tenke-snoren jeg holder på med tar form. Jeg skal fylle hagen med en lang tørkesnor, og på den skal jeg henge massevis av hvitt tøy som jeg har skrevet spørsmål på. Spørsmål av den ekstiensielle sorten, som:

ER DU DEN SAME UTANPÅ OG INNI?

 

Det er ikke så krevende som mye annet av det jeg skriver. Spørsmålene formulerer jeg fra egne dikt og innspill fra medhjelperne Ellen og Per Øyvind. De må formuleres så de klinger godt, og nynorsken må være rett. Så skriver jeg sprømålene på klærne med tøyfarge. Klær og annet hvitt tøy har jeg fått fra venner og kjente og fra mange turer på Fretex. Vi hadde et prøve-oppheng i helgen, og det så veldig bra ut! Bilder følger.

Kampen mot det sterile

Av å jobbe på bibliotek har jeg blitt nødt å lære å  kaste bøker. Og det blir stadig mer nødvendig hjemme hos folk og, siden det trykkes for mange bøker og vi har råd å kjøpe dem, så de hoper seg opp. "Bøker er ferskvare" sier bibliotekaren, sjefen min. Så går de til resirkulering, som restopplaget av diktboken min har gått til nå. Men jeg har funnet en ny måte å bruke gamle boker på: Så karse mellom sidene, vanne dem og binde sammen, sette på fat og vanne hver dag. Se, det virker!

 

E-boken har inntatt huset, jeg fikk lesebrett til jul. Det leste jeg fire bøker på da jeg lå syk i januar, enten kjøpt eller lånt på biblioteket fra sofa`en. Genialt, joda. Men det er ikke bok, det er en hurtigkjøpt fil på skjerm. Så jeg slutter ikke med bøker. Lukten av dem, fremsiden, om den frister, snu og lese bakpå: Hva handler den om?, kjenne på papiret, bla frem og tilbake når jeg ikke husker hvor personene i handlingen kom fra.

 

Jeg skriver på papir også. Kladder med blyant først, både dikt og lengre tekster. Bruker viskelær og stryker med piler, dette skal dit, roter og knoter til papiret er fult. Så skriver jeg resten på PC. Det er lettere, fint å lagre og dele på den. Men det er ikke papir. Det er sterilt og luktfritt og sjel-løst.  

 

I går så jeg på nyhetne at det skal forskes på å adle frem kyr med jur som passer til melkerobotene. Er ikke kua i sentrum, så maskinen skal passe til henne?!  Og nå leser jeg i avisen at det skal komme en tjeneste hvor man kan scanne varen på mobil og slippe gå via kasse i butikken. Jeg, som blir svett av å handle, tar meg i å gjøre meg klar til å kjempe for køen og den sosiale kontorollen som ligger i at betjeningen skal se hva jeg har kjøpt. For hallo, jeg vil ikke gå aleine rundt i butikken og kjøpe det jeg vil ha og så ut igjen uten å ha sagt hei eller noe annet til et eneste menneske! Jeg vil handle av et levende individ, lese og skrive på papir, leve med feil og mangler og omgås levende materiale. Og det er jeg klar til å sloss for!

Vinter-Oslo

Egentlig er jeg enig med Razika som synger "Du er ingenting for oss" om Oslo. Men nå har jeg vært der likevel, muligheten for gode møter overtalte meg til å ta noen dager i den grå byen. Jeg møtte en svensk forfatterkollega og utvekslet dikt og muligheten for at jeg skal illlusterer hans siste bok. Konklusjonen ble at jeg skal lage noen bilder, så får vi se hva det blir til.

Lunsj med niese Brit Tone, fikk jeg. Og en vidunderlig dag med min retreatvenninne Hanne. Med henne fikk jeg oppleve kunst på Hennig Onstad, som viser moderne kunst. Der var mye som facinserte meg, installasjonere og bilder som traff noe i magen uten å gå veien via hodet. Og der var ting som var veldig sært og liksom bare sært og ikke noe annet. Kjenner nok at det nonfigurative står meg nærmeste. Jeg blir fort lei av naturalistiske bilder. Har jeg sett dem noen ganger, så er jeg ferdig med dem. Er det derimot ikke noe klart motiv, går det nettop rett i magen istedet for at jeg ser etter hva det ligner, og jeg kan stadig finne nye motiv i det. Det er sånne bilder jeg vil lage: Som sier noe, uten å være overtydelig.

"Jeg har aldri sett en opera," sa jeg over kaffen til Hanne. Som tok opp telefonen og ringte og bestilte billetter samme kveld før jeg hadde snakket ferdig. Det som gikk var "Flaggermusen" av Strauss. Blås i det, vi fikk billetter, bak hverandre på bakerste og nest-bakerste rad, øverste galleri. Og det var en opplevelse! Masse lyd, kostymer og en fantastisk scene. I andre akt var koret på scenen, og når de tok i fikk jeg gåsehud. Men historien, den var mildt sagt tynn! "Han kunne jobbet litt med tekstene når han først skulle skrive en opera," var min konklusjon. Men gøy var det. Oslo har sine sider.

Gammelt og nytt

Diktboken ØYEBLIKK kom ut i sept. 2011. Forlaget synes det er kjempelenge siden og at boken er gammel, gammel og må kastes nå. - Eller jeg kan få kjøpe resten billig. Så nå driver jeg og skriver rundt og hører om det er noen som vil kjøpe noen eksemplar og gi som gaver el. Jeg selger dem for 100,-/stk hvis noen kjøper flere, og selv om det kjennes rart å holde salg, vil jeg gjerne ha boken ut i verden i stedet for i en container eller hvor de nå kaster bøker. (Egentlig håper jeg at de går til resirkulering og blir til f.eks. laminat eller bokhyller!) Det viser seg at forlaget alt har begynt på jobben, så det haster å få bestilt bøker og jeg tar gjerne imot tips eller bestillinger!

 

Etter ØYEBLIKK har jeg ikke jobbet noe med nye dikt. Men nå kjenner jeg diktet rope på meg igjen, og sendte jeg en mail til poeten Helge Torvund med spørsmål om han kunne hjelpe meg i gang igjen. Han henviste meg videre til en diktskole han hadde på Dagbladet sin nettside for noen år siden. Og dèt fikk meg igang igjen! Mange gode tips og betraktninger som hjalp meg å se hvorfor noe fungerer og annet ikke. Så når jeg ser gjennom de diktene jeg har liggende nå, er det faktisk en hel del. Jeg har begynt å gå gjennom dem på nytt, og ser at mange kan reddes når jeg bare skjønner mer hvordan.

 

Så nå kan det hende at jeg nærmer meg å kunne gi ut ny diktbok, plutselig! Jeg tenkte at neste bok kom til å bli en samling eventyr og fortellinger. Men de tar tid å jobbe frem, så i mellomtiden kunne jeg godt laget en diktsamling ferdig og sendt rundt til forlag, for det tar tid. Denne gangen skal jeg leite lenger etter forlag, og ikke ta det første som sa ja, som jeg gjorde siste. For jeg må ha noen som kan hjelpe meg å selge. Dèt er jeg jo ikke noe god til selv.... Men at 260 mennesker har kjøpt ØYEBLIKK, forhåpentlig lest den og fått noe ut fra den - som det kan tyde på etter alle tilbakemeldingene jeg har fått - det synes jeg ikke er så værst. Faktisk.

 

Et av dagens gjennomarbeidede: 

 

VINTER
 

Hagen min

ville gjerne 
 

Bli lekt i

utforsket

spadvendt

tråkket i

høre latter

og elskov 
 

Hagen fryser

og lengter

En analyse

Jeg må ikke glemme at det er skribent jeg egentlig er, har jeg tenkt i det siste. Det er gøy å lage rammer rundt diktene, bilder og esker og bøker. Men det er selve skrivingen som er nerven. Skriver jeg ikke noe nytt, går jeg også tom for materiale å lage nye rammer av. Det kjennes litt oppbrukt på diktfronten nå. Og mens jeg jobber med å skrive fortellinger, kjenner jeg at jeg savner diktet! Jeg har faktisk ikke skrevet ett eneste brubart dikt siden jeg ble ferdig Uro-utstillingen og utgivelsen av ØYEBLIKK.

Har foretatt en analyse av hva som har hendt med diktene mine:
I MOTET fra 2003 var diktene så lange som dette:

BØR

Eg har det best

når eg nyleg

har lagt ned

ei tung bør

Rettar ryggjen

og byrjar

gå oppreist

gjennom livet

Men det går

ikkje lenge

før eg finn

ei ny...

I HORISONT fra 2008 var de blitt kortere:

SANNHET

alle drømmene

om hvordan

det skulle bli

plukkes i stykker

i tusen biter

ser alle drømmer

dumme ut

Og i ØYEBLIKK fra 2011, så korte:

 

RESEPT

Medisin mot bitterhet:

Gi noen en ny sjanse

i passe doser

 

Da jeg laget denne, jobbet jeg jo også med uro`ene. Det ble om å gjøre å kutte enda mer enn jeg hadde gjort før. Hvert ord måtte sitte som støpt. Så skjedde det, at det ble FOR kort! De diktene jeg har prøvd å skrive sitter ikke lenger, de vil bare bli korte. For korte.

 

Slik har det blitt, men slik trenger det forhåpentlig ikke ende. Jeg har begitt meg ut på leiting etter en forfatter som kan gi meg tilbakemeldinger og kanskje hjelp videre.

Hårsår

Det var en god jul her i huset i år. Selv om jeg synes det er for mye ting og glitter over alt, klarte jeg overse det. I stedet kom menneskene i fokus, og jeg så hvor rik jeg som har familie og venner å feire med. Voksne nieser kom òg hjem til jul og lyste opp de møkerste dagene i året.

Men det var godt med hverdag igjen! Mannen gikk på jobb og det var ingen flere besøk. Det ble ro til å skrive og lime bilder igjen. Men en dag nå i uken ringte mannen hjem med en beskjed, og jeg fortalte at jeg var godt i gang med nye bilder. Da han svarte med en kommentar om noe som skulle vært gjort i løpet av dagen, eksploderte jeg av sinne! Når jeg lager bilder, jobber jeg, og kan jo ikke gjøre noe annet samtidig! Det overrasket meg selv - hvor kom det der fra? Er jeg fortsatt hårsår for om det jeg gjør er arbeid godt nok? Skulle jeg heller brukt min lille arbeidskapasitet til noe mer nyttig? Jo... tankene er der fortsatt, kanskje de aldri går bort... Er kreativt arbeid skikkelig arbeid? Det hender folk sier "Det er godt du har noe å drive med" om det jeg gjør. Da er jeg like hårsår og føler  arbeidet mitt blir velidg degradert - som om jeg bare holder på med noe for å drive tiden!

Likevel holder jeg på med det - jeg kan ikke la være. Noen dager uten skriving, og jeg føler meg død inni. Skriver videre på eventyr og det er gøy, men jeg sliter fortsatt med å skrive langt! På Eratu-skrivekurset i høst ble jeg klar over at jeg skriver fortellinger som jeg gjør med dikt: Korter ned og korter ned og lar bare det vesentlige stå igjen. Men en fortelling må utbroderes også, det må mange ord til for å lage et lite inivers der handlingen kan utspille seg. - Slik at leseren kan gå inn i det og oppleve det jeg vil fortelle. Det er bare å skrive videre. En dag får jeg det til, og får sagt det jeg vil ha sagt.

Målet for det nye året er å bruke arbeidsdagene bedre, så jeg får både skrevet og laget litt hver dag. - Ellers hoper idèene seg opp, de må ut!

 

 

*******************

 

PIET HEIN-nyttårsitat:

 

Dette nu
er livets gry.
Dét er nyt
hvis du er ny.

23. desember

 

23. DES.

 

Okey, da

sier solen

og snur

Så skal jeg lyse

bitte litt mer

fra nå av

 

Fortsatt

er den gnien,

synes jeg

Om smerte

Jeg har fått en sterk e-post som respons på ett av spørsmålene jeg jobber med, for å lage en utstilling av i palmehelgen:

KOR MYKJE SMERTE TÅLAR DU, FØR DU GÅR I STYKKER?

 

Disse to diktene er fra brevet, ett vàrt og ett trassig:



En håndfull
sekunder
av evigheten
har livet
gitt oss

til
å sette
spor i et hjerte

               Tove Houck

 
DO IT!
Elsk selv!
Treng deg inn
i øynene på dem,
vis hvem du er,
elsk deg gjennom!
Før eller senere
sprekker noe
hos noen.
               
              Annie Riis