På eventyr!

De siste månedene har vært travle i mitt trøtte lille hode, for en stor bestemmelse har blitt tatt: Jeg har søkt på skriveutdanning fra høsten! Egentlig bestemte jeg meg i oktober, men med store bestemmelser følger mye arbeid. Ett stort var søknaden: Tre uker, har jeg holdt på å skrive på en 15 sider tekst, som selvfølgelig måtte sitte som støpt. Men jo mer jeg skrev jo dårligere syntes jeg det var og til slutt sa min største støttespiller i dette, Kari, at nå måtte jeg se å få sendt den, punktum. Så nå ligger den klar for vurdering i Tromsø, Lillehammer og Bergen.

Men så var det alt det praktiske. Det største spørsmålet var hva Harald ville gjøre. Og til min store lykke, kom han til at han vil være med! Vi har snakket om å reise fra Forsand og se mer av verden mange ganger. I vår var det han som begynte på et arbeid - som desverre stanset - med å bygge en yrkesskole i Liberia. Da var ikke jeg klar til å være med. Før det, har jeg vært på vei til en by og mer input og flere valg mange ganger, uten at han har vært klar. Nå er vi der begge. Og når vi først skal reise på eventyr, så tar vi ikke et hus med på ryggen. Så det selger vi, i stedet for å leie ut. Etter studieåret er over, kjøper vi noe nytt, ett eller annet sted. Og hvis jeg ikke kommer inn på skole.... Da finner vi på noe annet!

Nå har vi fortalt det til alle som er viktige for oss, og det var viktig å gjøre sånn at ingen skulle få det via bygdesnakket. Det har vært krevende, men jeg er jo glad for at det har vært så mange gode tilbakemeldinger. Tenk hvis vi ikke hadde noe å reise fra, etter 17 år i Forsand!, sier jeg til meg selv når jeg kjenner dette er vanskelig. For det er det, jeg har mye her som jeg bryr meg om. Foreløpig ser det ut som at huset skal for salg i mars, om jeg kommer inn på skole, får vi vite i april/mai, og vi reiser i starten på juni. Så skal vi finne et sted å bo, og mannen en tømmermann-jobb.... Planen kommer sikkert til å ryke, men da lager vi en ny. For nå skjer det!

Vandreutstilling

Endelig har jeg fått levert boken som skal være med på vandreutstillingen Ope Dør. Alle som har tilknytning til Ryfylke kunne melde seg på, og så skal alle arbeidene ut og vandre i hele området i rundt fjordene her i løpet av våren. Det var et slit med viljestyrke å få den ferdig! Først hadde jeg laget èn stor en, som jeg ikke syntes passet likevel. Så gikk jeg igang med en ny. Men  å lage noe til en spesiell begivenhet, som jeg egentlig ikke vet noe om, DET ble vanskelig! Å lage en bok, krever mange runder og tørking og pressing mellom hver. Jeg gikk rundt meg selv og kom ikke gang mellom rundene. Til slutt endte jeg opp med en bok klissvåt av lim som lå til tørk foran vifteovnen i går. I dag ble den pakket inn og levert. Puh!

Holder på med et annet stort skriveprosjekt for tiden, og det gjorde også sitt til at det var vanseklig å rive seg løs. Nå må jeg gå tilbake til det.

Bestemmelse

 

Det er en stund til påske, men jeg har likevel begynt å tenke på SPOR-utstillingen i Palmehelgen, for den krever at jeg har endel visuelle arbeider å henge opp. Før jul ryddet jeg i ateilèet og fant nesten ferdig arbeid, som har lagt og ventet og fristet hele romjulen. Disse dagene har jeg gått i gang og laget ferdige bilder og gjort om noen misslykka ting. Det er en god følelse. 

Nå skal jeg skrive fremover, og det krever en bestemmelse, for det er så lett og ta fatt i og gjøre noe visuelt av det skriver - lage en collage eller et fat. Det viser igjen, og er gøy å lage. Men som jeg har kjent mange ganger før: Jeg går tom uten å ha noen nye tekster å jobbe med.

Om et par uker skal jeg levere en stor håndlaget bok til en vandreutstilling i Ryfylke, som heter Ope Dør. Men den er nesten ferdig. Så nå kaster jeg meg ut i skrivingen for resten av dagen. Bestemmelse tatt!

 

Kunst fra hjertet

Siden vi ikke har barn i huset, og dermed ikke tusen juleavslutninger å gå på, pleier førjulstid være ganske rolig her hos oss. (Hvorfor alt skal avsluttes før jul, har jeg forresten ikke forstått - er det noen som skal dø? Eller sees vi ikke alle og forsestter med akkruat det vi har gjort til nå, rett over nyttår...? I alle fall, så har jeg sånn passe mange av sorten, så jeg klager ikke.)

Men i år har det vært en lett kaotisk advenstid frem til nå. Noe har vært kjekt, andre ting ikke kjekke i det hele tatt. En av tingene som raskt havent på "Gjør aldri dette igjen"-listen var julemesse..... Satt der blandt fint håndverk og håndarbeid og hjemmestikk og julegrøt - med DIKT - og følte meg totalt malplassert. Folk kom jo ikke dit for hverken å lese eller kjøpe dikt. Litt salg og noen samtaler ble det i løpet av lørdagen. Men likevel: Aldri mer messe for meg!

Blant det som har vært fint å jobbe med, har vært samarbeidet med Stine på Thrane Gård. I kveld skal jeg dit på

KUNST FRA HJERTET
kl 18

der skal være musikk og utlodning av kunst til inntekt for Funkishuset. Jeg misstenker at min mor var med å starte en forløper av dette stedet, og det håper jeg å finne ut i kveld. Hun startet nemlig "Veiledningsenteret for stoffmisbrukeres pårørende" (kort og klingende) i nittenhundreogåttisyv eller noe sånt. Nå er Funkishuset et sted for rusmissbrukere i Sandnes. Og de som jobber der har drømmejobben min! Det var sånt jeg ville med å bli sosionom. Men livet og Gud ville at jeg skulle bli forfatter m.m. og jobbe med ord i stedet. Jeg jobbet mye med boken jeg har levert til utlodningen. Det ble som om de to livene mine hang litt sammen en stund, mens jeg jobbet. Og ingenting var godt nok for de som denne kvelden skal handle om. 

Om kunst

I notisboken med dikt under arbeid, finner jeg dette som jeg har skrevet:

Til å kopiere

har vi maskiner

 

Kunst

er å uttrykke

hva mine øyne

ser

 

 

 

Juleposer

- Det er så vanskelig å finne julgaver til de som har alt og ikke trenger noenting som helst, sier vi hvert år på denne tiden. Hva er det alle likevel trenger, lå jeg våken og grublet på i natt mens jeg laget lister i hodet over hvem som skal få hva i år. Men det alle trenger kan ikke settes på en liste for det altfor stort og viktig og levende for det:

Alle trenger å bli sett.

Husket, regnet med.

 



Så tenkte jeg på de som virkelig trenger absolutt alt: Hva ville de ønske seg mest? Det er de som går rundt i verdens rikeste land og ikke har noe og er utenfor, som alltid har lagt meg på hjertet. De som bor på gaten, som er ruset døgner rundt, som har livet i en sekk og den sekken er full av kaos. Stine på Thrane Gård Galleri skal sette disse i fokus nå i desember, fortalte hun meg da jeg var innom med bøker til galleriet: Den 19 desember skal hun lodde ut kunst, og pengene går til Funkishuset som er et sted for rusmissbrukere i Sandnes. Og jeg holder på å lage en bok som skal være med i utlodningen.

 

Men hun fortalte også at hun hvert år pleier lage juleposer som Funkishuset får til utlevering blant brukerne sine. Disse juleposene har lagt og vaket i hodet mitt: Hvordan føles det å få en pose med noe godt i rett før jul, når man lever på utsiden av samfunnet og er sett ned på av bortimot alle? Føler de seg sett? Hvordan slike gaver blir gitt, betyr jo alt. Med et nådig nikk, eller med blikkontakt.  - Det er stor forskjell på det. Blikket må være der, det som sier at jeg vet du finnes og har sett deg og her er noe til deg fra meg. Jeg har bare vært på lynvisitter i rusmiljø og hospits som idealistisk sosionomstudent, og vet veldig lite om hva de som lever der virkelig ønsker seg. Utenom dette dette:

Å bli sett.

 

Jeg står opp kl halv ett om natten og begynner å rote i atelièet: Har jeg noe som kan puttes oppi Stine sine juleposer, som kan si at jeg har sett dere, jeg og? At jeg ser og føler med og blir oppgitt og forbannet over hvordan dere blir behandlet. Jeg finner noen dikt trykket på tykt papir, fra en adventkalender jeg laget en gang, og andre dikt som er ment til å bli med på bilder men aldri kommet dit. Jeg bretter dem og knyter snor på. Det blir en liten bunke før søvnen roper, og jeg fortsetter rett etter frokost. Finner mer tykt papir og skriver ut flere korte dikt som kan gi noe å tenke på. Bretter dem og knyter snor rundt. Først etterpå ringer jeg spent til Stine og spør om hun vil ha dem med i juleposene sine? Det vil hun.

 

 

NATT 

Sitter oppe

med natten

så den ikke

skal være

så alene

 

Sitter oppe

og deler

hemmelighetene

den pleier

ha alene

 

                Synnøve





Teaterprogram

Den siste uken har vært spesielt kulturell: Jeg har vært på teater to ganger. Først og så fantastiske "Teaterkonserten Bethoven" med venner før helgen. Og i går var jeg og så "Trollspeilet" med bestemor Turid og tantebarn Ronja. Det første som møtte meg innenfor døren på teateret, var en dame som solgte program. Jeg ble dratt i den retningen og måtte selvfølgelig ha. Både fordi det er kjekt å lese om stykket jeg skal se, men mest fordi teateret lager så fine program! Jeg falt i staver begge gangene jeg fikk dette stykket kunstverk i hendene. Det er godt papir og fine bilder, og jeg ble stående midt i køen av folk som skulle inn og bare bla. Lurte på hvor mange man for skams skyld kan kjøpe, men nøyde meg med ett til hvert stykke, som jeg tok forsiktig med hjem. Nå er de revet i biter, de fine fargene og strukturene skal få komme med i bilder, og forsiden på "Bethoven" har allerede blitt del av omslaget til en liten bok.
- Sånn er det å ha et lidenskapelig forhold til papir...

Jeg oppdraget forresten en stor fordel med å glemme ta med ekstra pute til stolen for min lille niese: Hun måtte klatre opp i fanget til tante for å se bedre!

Ut i verden

 

 

Resultat av den konsentrerte arbeidshelgen som var: Flere nye bøker, og en masse kapp som det ble bokmerker og små notatbøker av. Måtte fylle hullene i samlingen som kom etter å ha levert fra meg en bunke bøker til trivelige Stine på Thrane Gård Galleri. Hun spurte også om jeg ville lage en bok til en happening med utlodning av kunst den 19. desember. All inntekten går til Funkishuset - sted for rusmisbrukere i Sandnes. Spør om gammel sosionom om slik! Klart jeg ville. Har begynt på noen ganske store bøker, en av dem skal bli med på utlodningen. En annen skal få komme på en stor rundreise: En vandreutstilling med Ryfylke-kunstnere. Det satt lagt inne å melde meg på den siste, for jeg ser ikke meg selv om en kunstner men kaller meg fortsatt "skribent". Sånn jevnlig får jeg kjeft for den tittelen. I det minste heter jeg "forfatter" mener noen. Smaker på min egen tittel:

 

"Visuell poet"

Uten avbrudd

Jeg har vært og levert en bunke håndlagede bøker til Thrane Gård Galleri i Sandnes, der de skal være utstilt og mulig å kjøpe frem til jul. Det gjorde et innhogg i bunken av bøker, og jeg fikk fart på meg til å lage nye. En helg aleine hjemme, ble til ganske mange nye, jeg jobbet og jobbet uten å bli avbrutt og uten å måtte gå inn og ut av det. Dvs. mange og mange... Det går seint, men så blir det sjel i hver bok og jeg nyter å jobbe med dem.

http://www.thranegaardgalleri.no/

Skrivemaskin

 

Det er ikke lett å stille ut bøker... Selv om de er håndlagede og forseggjorte og aldri så fine, så er de tross alt flate. Siste nytt innen visuell poesi, kom i hus i høstferien. Da kom den snille faren min på besøk med resten av familien. Og med seg hadde han en gammel skrivemaskin som jeg hadde kjøpt i Bergen. Den skal få fast plass på utstillinger fremover.

 

Idèen kom i sommer:

Vi gikk i gatene i Granada på kveldene. Mørket var lunt og gatene fulle av folk og liv, uten at det var støyete. Granada hadde en dyp rytme som tiltalte meg. Det var ikke hipt og kult, men langsomt og kanskje litt lat rytme i den gamle delen av byen. Vi gikk langs elven med eldste bygningene og så på gateselgere og reklame for flamenco. Da hørte jeg plutselig lyden av en gammel skrivemaskin! Der på fortauet satt en mann og skrev dikt på skrivemaskin, brettet dem og la dem i en kurv. Bare ta et dikt, stod det på en lapp. Jeg måtte jo snakke med han og høre hva han gjorde, og han skrev av korte, spanske dikt som datteren stod ved siden av og holdt opp. Selvfølgelig tok jeg et dikt, og selvfølgelig betalte jeg for det. Fikk det oversatt, ergret meg over å ikke ha kamera med, takket mange ganger og gikk videre med en ny idè i hodet.

Vise og lyrikk- kveld

 

 Vi har begynt å planlegge en vise og lyrikk-kveld her i bygden om to uker. Vi, er mannen Harald som synger, Johannes som spiller gitar. Og jeg skal lese dikt og et eventyr. Det er gøy å være i gang, det å være flere sammen med meninger og vinklinger som er annerledes enn mine. Deilig fordi jeg gjør så mye på egenhånd, og det er veldig spennende med toner til ordene. Johannes er så god til å spille, han lager driv over det han gjør. Jeg oppdager at diktene har en rytme som kan følges, og at de blir annerledes når jeg leser dem sammen med musikken. Vi har satt et spennende tema for å få en rød tråd gjennom kvelden. Og jeg har laget plakat. Den er ikke akkurat profesjonell, men det var sånn den måtte bli når det var jeg som laget den!

Med bilder

Høsten er visuell. Og jeg har fått nytt kamera til å fange den. Det gamle tålte ikke vann, og likte til min overraskelse ikke å bli vått to ganger på en sommer.... Jeg hadde ikke råd til nytt, nytt, selv om det fristet veldig. Men endte opp med et brukt Canon, som var bare litt nyere modell enn det gamle. Jeg trøster meg med at det er lett å ta i bruk, for jeg kjenner det allerede. Har løpt rundt i skog og fjell for å ta bilder disse dagene med sol. Men så fant jeg de aller beste motivene i husveggen. Det finnes en del forslitte ordtak om slikt, jeg nevner dem ikke...

 

 

 

 ______________________________________________________________________________

Samtidig jobber jeg med bilder til neste bok, som synes langt unna nå som jeg har gitt opp historiene fordi jeg ikke kom lenger med dem nå. Jeg ser for meg en bok som er en egen verden når man åpner den, og da kan det ikke være bare dikt, det må det i alle fall bilder med. Nå går jeg gjennom bilder av det jeg har laget siste årene. Jeg begynte nemlig å ta bilder av alt, mest for gøy. Siden oppdaget jeg at vi har en kjempegod scanner på biblioteket, og har gått over til den. Av og til er det gøy å leke litt med bildene. Jeg går inn i dem og zoomer og klipper ut små biter, som jeg redigerer litt og dermed har jeg et nytt bilde, som jeg ikke så mens jeg laget det store.

Min heltinne

Jeg kjenner ingen som leser Herbjørg Wassmo, men noen må det være for hun selger godt. Hun har vært min heltinne siden jeg fant "Dinas Bok" i min mors bokhylle. Ingen bok har fenget meg så totalt. Den var så rå, og språket lignet ikke noe jeg hadde lest før. Jeg har hverken lest eller likt alt hun har skrevet, men noen av bøkene lyser i bokhyllen min og gjør meg varm bare jeg ser dem. Nå har hun gitt ut en selvbiografi. Den var ikke særlig spennende, for å si det som det var. Men hun skriver så godt, at jeg holdt den ut og vel så det. Så slo det meg at det var noe kjent med historien, og hentet frem igjen "Det Syvende Møtet". Og der var hun! Det var den samme historien, med ulike og like trekk, som i selvbiografien. Og språket var der... Jeg får gåsehud mens jeg leser og må gjenta noen avsnitt flere ganger. Det Syvende Møtet ble med på langhelg i Barcelona, og reddet helgen siden magen bare ikke liker den spansek bakteriefloraen og ble tilbragt mye på hotellrommet....

 

Det både inspirerer og gjør meg motløs å lese noe så bra. Nettop våget jeg meg på å sende et spørsmål om en annen av mine forfatter-helter ville lese historiene jeg har liggende. Han tok ikke sånne oppdrag, skrev han. Og jeg har bestemt meg for å legge dem bort. Til modning, eller kanskje til annet bruk. De egner seg til muntlig fortelling, bedre enn til lesing, for jeg får dem ikke lange og rike nok til det.

 

Jeg fortsette å skrive på og lage bilder av diktene i stedet. Men jeg tenkte i helgen at det har gjort noe med meg å få gitt ut på forlag. Siden det, har jeg begynt å tenke om det jeg skriver når ut og blir tatt imot og forstått. - I stedet for å tenke på om det uttrykker det jeg vil ha sagt, om jeg leker nok med ordene og om de har nok snert. Det kjennes som jeg har blitt for utadvent, og må vende meg inn igjen.

Nedtur og trøst

Jeg viste jo at sommerens posjekt ikke ville binge inn noe som helst økonomiske, men heller koste en del i reise. Å henge opp spørsmål ute i skogen betale ikke. Jeg viste jo det. Og at de to utstillingene jeg var med på var små og ikke ville selge så mye fordi den ene var avsides og den andre var jeg ikke til stede på. Jeg viste det og. Og var fornøyd med å ha berørt noen og sannsynligvis fått mange til å tenke litt. Jeg var fornøyd. Men nå har det sneket seg inn en følelse av å ikke ha noe igjen for sommerens abeid. Den kom da galleiet som har hatt noen bøker og uroer utstilt, meldte at jeg kunne komme og hente dem, de solgte ikke. Jeg opplevde galleri-eieren nedlatende da jeg leverte bøkene, og angret på det hele. Nå stålsatte jeg meg for å hente arbeidene mine, og hadde noen syrlige kommentarer på tungen i tilfelle mer nedlatenhet. For jeg vet jo at jeg er ukjent og lager ikke sånt som vanligvis selger. Men har blitt endel salg de siste årene likevel, og det betyr noe for de som kjøper, det får jeg vite jevlig. I dette galleriet var de feil, og jeg kunne bare vist det og hatt hodet høyt. I stedet følte jeg meg bitte liten og puslete og misslykka der jeg stod og tok imot papirposen fylt av mine sarte greier laget av papir og det styrtregnet ute og jeg måtte spørre om en plaspose som jeg la inntil brystet og styrtet ut av butikken.....

Og prøver alt jeg kan å IKKE tenke at det var siste gang i galleri, for det finnes flere i verden, og sjansen kan by seg igjen. Flere utstillinger kan by seg, og andre sjanser jeg ikke vet om. Jeg må bare fortsette å skrive, selv om jeg sliter litt med motivasjonen nå.... Trøsten er at jeg fikk tilbake noen utrolig fine bøker, som jeg hadde glemt at jeg hadde laget, og det er godt å ha dem hjemme igjen. En av dem var denne:

 

 

Nå åpner jeg dagens mail, og finner dette trøstediktet

fra poesiringen jeg er med i:

 

DRØM

Det hender jeg får spørsmålet

drømmer du om å slå gjennom

Jeg drømmer ikke

om å slå gjennom noe som helst

Får jeg derimot muligheten til

å forsiktig åpne ei dør

slik at den som vil

kan trå inn i et lyrisk landskap

Dersom den muligheten

skulle by seg

vil jeg langsomt lukke opp

og si velkommen 



 

                                                        

                                                              Guro Skottene

Høstens første bilder

 

Sommeren er fin, det er da jeg lader batterier. Men det var godt da hverdagen var tilbake og jeg endelig fikk ro til å jobbe igjen. I sommermånedene har jeg så vanskelig for å konsenterere meg, alt utenfor vinduet frister så! Nå er det kortere dager og mindre tid til båt, kaldere og mindre å gjøre i hagen. Og selv om jeg sier jeg ikke liker det, innrømmer jeg at det er godt å få roen til å legge plast på arbeidsbordet, spre utover papir og lerret og lime og male i vei. Egentlig skulle jeg fortsette med å samle diktene jeg har bestemt skal bli en ny bok. Men det er så kjedelig... Og så mye gøyere å lage bilder av de nye diktene!

 

 

 

Siste gang

Prosjekt TANKESNOR er avsluttet. Nå har den hengt rundt i turområder i sommer og forhåpentlig gitt turgåere noe å tenke på, med sine ekstistensielle og til tider plagsomme spørsmål. Jeg har likt det - å henge opp og gå. La utstillingen være der og ikke vite hvem som leser eller hva de siser om den. La den leve sitt eget liv. Skulle ønske alle utstilllinger kunne være slik! Og kanskje finner jeg på noe lignende, for det har vært gøy å burke det store uteområdet til det jeg har laget. Så er det selvfølgelig gøy med gode tilbkakemeldinger!

Siste gang den var ute og luftet seg var da det åpnet ny tursti over Åsen, like i nabolaget. Jeg hang den opp fredag og reiste til Bergen i helgen. Der var vi på den gamle gode hytten vår på Hylkje, traff familien jeg ser for sjelden, fisket og spiste fangsten samlet rundt det vi fant av stoler og bord i det lille rommet. Hadde det fint og var et annet sted, lot utstillingen være helt i fred. Nå må jeg gå og hente den inn igjen, håper alt er der!

På by-tur

I går var Tankesnoren på bytur. Jeg hadde fått tips om og sett meg ut et sted i Sandvedparken i Sandnes. Det er en lang park som følger en elv, har store trær og mye skygge. På en liten lysning med  trærne stående rundt, og der passet spørsmålene på snor godt. Det var litt dunkelt inni der, og de hvite plaggene lyste opp. Elven rant bak, og det var i det hele tatt veldig fint. Men det regnet et stort sommerregn, så både jeg, mannen og kamera, plagg og snor ble søkkvåte. De tåler regn, men faren var at det ble så tungt at det kunne sige ned mot bakken. Men så, da vi satt og drakk morgenkaffe hos Åse og Trond etterpå, sluttet det å regne.

 

Før vi hentet utstillingen igjen på kvelden, spiste vi middag i byen og feiret siste feriedag. Det tikket inn en melding om at det var mange fok som så utstillinge, at de ble berørte og tok bilder. Jeg ble veldig glad. Og stolt! En dag i tankens tjenste: Frem og tilbake til byen to ganger for å henge opp spørsmål å tenke over.

Hage i juli

 

Sammen med fjellbilder på kamera, fant jeg noen som jeg tok av

Tankesnor i hagen til Bjørg Mary, der det var utsilling i juli.

Arbeidstart

I går var jeg i Lyse kapell og hentet sommerens utstilling. Jeg hadde ikke sett den selv, for Eva var så snill å reise inn med både mine bøker og sin egen keramikk og sette alt opp for en måned siden. Salget var sånn passe - det dekket reiseutgiftene og litt til. Men jeg hadde ikke ventet så mye heller. Grunnen til at jeg sa ja til å ha bøker der i sommer, var for å bidra til at det er litt liv og røre i det bitte lille stedet innerst i Lysefjorden. Med på turen inn fjorden fikk vi med oss en konsert med Rønnaug Fossalsvik, og et møte med initiativrike Aud Eli, som hadde ansvar for at kapellet var åpent for besøk 3 uker i sommer.

Sommerens andre utstilling var i hagen til Bjørg Mary på Jørpeland mens vi var på ferie. Der var salget helt nede på null, men jeg fikk hengt opp "Tankesnor" og det var det viktigste. Jeg konkluderer i grunnen med at jeg må være der selv, hvis det skal bli noe salg. Det er noe annet å møte den som har laget det man ser på, tydeligvis. Det er jo forsåvidt et kompliment til meg selv.... Men frustrerende fordi jeg synes det er så krevende å selge, og det hadde vært så deilig å bare kunne levere fra seg og gå...

Men sommeren utenom det labre salget har vært god! Jeg har fått mye varme - både to uker rundt omkring i Sør-Spania, en uke på retreati Danmark. Og så fortsatte jammen varmen hjemme i hagen og på fjorden. Jeg har ladet batterier, og det var helt nødvendig.

Nå har vi siste uken av ferien her i huset, og den bruker vi til å rydde litt. De små bøkene mine kommet hjem igjen, til lettelse både for dem og meg. De synes det er så nifst å være ute i den store verden. Ligge der sårbare og bli bladd i og tittet på og forkastet. Kjøp, liker der, for da får de bli med noen hjem. Men det er den ventingen de ikke liker. De sier det til meg hver gang: Skal du gå nå og la oss ligge her aleine..... ?! Og jeg må rive meg løs og går i dagevis og bekymrer meg for dem og synes det et fælt. Jeg tror ikke jeg venner meg til det, heller. Men sånn må det bare være  hvis det jeg skriver skal ut i verden av og til. Og det må det jo. I dag har den kjempeflinke snekkeren min laget slagbenk i atleiè-et mitt! Der kan jeg lagre ting og tang fra det stappfulle arbeidrommet nedi, og sitte og skrive oppå. Genialt, og det passet helt perfekt, som alltid når han lager ting i huset. Men jeg kjenner jeg har hatt nok fri og spinner etter å begynne å skrive igjen. Så jeg begynnte nå i dag med praktisk å pakke opp og se gjennom arbeidene mine, og å åpne nettbutikken igjen:

http://epla.no/shops/mellomrommet/

Sommerutstillinger

UTSTLLING  1:
Spørsmål under trærne i Dalen i går.
Tankensoren hadde fått en liten notis i lokalavisen fredagen før, og det er et område det går mye folk. Så det er godt mulig at ganske mange så den i løpet av dagen. Men det vet jeg ingenting om, for jeg hengte den opp om morgenen og tok den ned seint på kvelden. Det var litt skummelt, men befriende å gå fra den og la den leve sitt eget liv dagen gjennom. Håpet er at noen fikk noe å tenke på - og jeg har fått et par tilbakemeldinger på at sånn ble det.

 

 

 

 

 

UTSTILLING  2:



Jeg har vært og besøkt Bjørg Mary Fjelde Heskje på Jørpeland i dag. Hun og tre andre pleier ha utstilling i hagen hennes på Tungland i slutten av juni. Jeg har aldri kommet meg dit for å se, men hørt om utstillingen med store positive fortegn. I år ville de gjerne ha med Tankesnor, og det ble jeg veldig glad for! Hagen var vidunderlig, med stor gressbakke helt ned mot fjorden og gamle frukttrær som ropte etter å få hengt noe i. De skal få holde på min snor den 22. juni, selv om jeg er i Spania da.  Jeg ble varm om hjertet av sånn vennlighet jeg møtte - at de ville ha både snor og bøker med, selv om jeg ikke kommer til å være der selv. Det er sånt vi trenger for å vokse: At noen gir oss en sjanse og åpner en dør for oss av og til.


UTSTILLING 3:
Lyse Kapell sammen med Eva mellom 13. juli - 11. august.


UTSTILLING  4:
Jeg håper å få hengt Tankesnoren opp på Tau i løpet av sommeren, og kanskje i Sandnes mot høsten en gang. Det er fint å få den ut i verden flere ganger. Når den nå er laget og ligger her, er det lett å henge den opp. Jeg må bare få tillatelse av grunneigere og slikt, og finne en dag som passer. Det er gøy å henge den opp på steder den kan overraske, men derfor er det en fin balansegang mellom overraskelsen jeg ønsker, og det at jeg blir bedt om å gjøre det bitte litt kjent på forhånd.... Å gi et pip et par dager før, er derfor så langt jeg vil strekke meg!