Øyerfjellet

I den lange, nødvendige pausen jeg har laget meg i sommer, håper jeg å få gått mye i fjellene her øst. Nå har vi vært to dager i Øyerfjellet, som ligger mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen, for å gjøre oss litt kjent. Det var et nydelig sted! Lange vidder, lave topper, reinlav som spilte i solflekkene. Stier som var merket og fjøler lagt over myrer - de har et navn jeg nå har lært meg: Klopp. Det var båter til utlån i vannene. Og buer: To små, fantastiske steinhytter kom vi over, og det er flere. Som var åpen for alle fjellfarende, alt lagt til rette av Øyer Fjellstyre og bruken var gratis! Jeg ble varm om hjertet og følte meg så velkommen.

Men selv om her er fint å være, er det rart å ha reist fra alle jeg er glad i... Jeg savner dem veldig. Niesene mine Ellen og Mariann, f.eks, som er hjemme for sommeren nå. Og venner. Håper alle kommer på besøk som har sagt at de skal, for da ser jeg i alle fall noen av dem i sommer...

Skriveglede

Jeg skriver!
På Skopelos kom jeg for alvor i gang igjen. Skrivegleden er som en strøm som alltid er der, jeg alltid kan og egentlig alltid har lyst å besøke. Forstår det sånn at noen kreative mennesker går rundt og finner på en masse ting for å utsette arbeidstart og er redd for det blanke papiret. Det er aldri slik for meg, jeg vil EGENTLIG alltid begynne. Mitt problem er at jeg blir så vanvittig lett forstyrret! Både av praktiske, viktige ting som må gjøres, og av mennesker. Det fører til en haug med konflikter, når jeg holder på med noe jeg elsker og èn jeg elsker kommer og forstyrrer. Da må jeg jo velge, og nesten alltid har jeg lyst å skrike: SER DU IKKE AT JEG SKRIVER?!!! Men jeg sparer det til når jeg er virkelig inne i det, for jeg vil ikke være en sånn ego-kunstner som mener kunsten min går foran alt for den er så unik og jeg selv er det mest unike på jorden som alle rundt meg må dyrke... Skrivingen kan ikke gå foran kjærligheten, f.eks.


Det er lett å si, men konflikter blir det. - Som jeg tenker på nå, når vi bor i en leilighet og arbeidsplassen min er en del av spisestuen, og selv om det går an å lukke døren til resten av stuen, så skal jo mannen bo og leve her òg. Han går og spinner og venter på å få begynne i ny jobb - det blir stadig utsatt... Og jeg må øve meg på å konsentrere meg om å skrive selv om noen er her, for her er ingen dør å lukke og spille Bach høyt bak for å sette meg selv i gang! Den øvingen har jeg godt av.

DIKTET

Diktet maser

rundt føttene

napper i hendene

surrer i hjernen 

Lett irriterende

først

så skriker det:

SKRIV MEG!

                                              Synnøve

Skopelos II

Sitter på en taverna nede på stranden i Agnondas på Skopelos, hvor jeg har spist lunsj og sjekker post for her er internett. Har overtatt stamstedet til Wenche og Roy, som ofte har bodd på dette lille stedet, men nå leier de et større hus nærmere byen. Det er sånne vennlige folk her! Han ene kelneren kastet nettopp litt gammelt brød ut i vannet, for da kommer fisk og spiser det, til stor fornøyelse for to små jenter ved nabobordet.

Sulten på sol, er jeg ute i den mest mulig. Men midt på dagen er det fint å sette seg i skyggen og skrive. Og det gjør jeg! Det er bare å ta i pennen, så kommer ordene fossende. Jeg skriver om  flyttingen, kjærligheten, om en malerpensel jeg fant på stranden en dag. Og om jordskjelv  - opplevde ett for noen netter siden. 4,9 på R.skala, men ganske skremmende!

I morgen kommer tidenes beste overraskelse: HARALD! Jeg bestilte denne reisen aleine, for det var meningen han skulle vært fisketur med en kamerat, og ville være klar for å begynne i ny jobb. Men det ble ikke noe av turen hans. Jeg gikk her og lengtet etter han, og det gikk andre veien og forstod jeg, da han ringte og sa han hadde bestilt billett! I morgen skal jeg inn på kaien i byen og hente ham. - Med busser ingen helt vet når går... Det henger en tavle i byen med håndskrevne tider, men de endres stadig, og fra terrassen min har jeg sett mange flere enn de oppsatte! Hellas har store snev av anarki. Sjarmerende - når man bare er på besøk!

 

 

 

 

Skopelos

 

 

 Skopelos!

 

Jeg er på besøk hos kunsterne og vennene mine, Wenche og Roy. De viser meg sitt paradis, og det er helt vidunderlig her, En rytme, en ro, som jeg ikke har kjent noe annet sted. Sliten av flytting, og hadde nettop landet i Lillehammer, var jeg lite motivert til å pakke og dra igjen. Men jeg landet med en gang her, og kom rett inn i en stor hvile-tilstand. Og jeg skriver!

 

Skal jeg en gang

skrive en hel bok

med tykke permer

og gulnede blad

som blafrer i vinden

på en gresk strand

med solkrem og sand i

og en kvinne som sukker:

"Å! Det var en god bok"

og glemmer den igjen

på et bord i tavernaen

når hun går,

blir funnet igjen av

neste gjest

som leser den

ved siden av meg

på flyet hjem?

 

Foreløpig bor jeg i huset de har leid for flere måneder, men i morgen flytter jeg til et fantastisk, lite sted ved en havn og strand. Der er et par hus, noen tarvernaer, en bitte liten butikk, og det er alt. Så tror jeg det er det et sted for skrive- og fotoglede.

Tour de......

Før vi reiste fra Forsand, fikk vi med oss en bit av Tour des Fjords, som raste forbi huset vårt og stanset bygden hele dagen:


TOUR DE.....
Før syklene
kommer trailerne
gjerdene, reklamen
skiltene
veisperringene
motorsyklistene


Etter syklene
som flyr forbi
under helikoptere


Kommer
bil på bil
med ekstrasykler
flere motorsykler
kamera, reportere
en storskjerm
Lenge før syklene:


Barn i Syria
som frøs i vinter


Hvor var da alle pengene
som ruller forbi?

Fremme

Da vi hadde båret inn flyttelasset i vårt nye hjem på Johannesgården og satt ved bordet og spiste sammen med Arvid seint lørdag kveld, kom den store trøttheten. Den har bare økt, men det gjør ikke noe, for nå er det ikke mer å huske og gjøre og ordnet og vurdere: Kaste, gi bort, på lager eller ta med? - Det er stort sett det jeg har tenkt på siste ukene. Nå er alt er som vi trenger, resten står på lager til neste hus.


Vi har gått her og pakket opp litt om gangen, og satt ute i solen mest. Det er som å være på ferie, ingenting vi skal eller må. Stillheten her er velkjent. Jeg har vært mye på retreat gjennom årene, og nå bor jeg på et tidligere sånt. Det blir en helt spesiell stillhet på sånne plasser, det er noe som skjer når mennesker er et sted og søker Gud og ber og mediterer, i lang rekke over mange år. Jeg faller liksom bare inn i en rytme som var her før jeg kom. Og det er kapell her, som jeg får bruke når jeg vil!


Men det var denne skogen... Den må vi bruke tid å venne oss til! Da vi kom over Haradangervidda og ned mot Gol lørdag, kjørte vi inn i skogen. Og der har vi blitt. På vei ned mot Mjøsa så jeg flere P-skilt, og satt og lurte på hvorfor det var parkeringsplasser midt inni en skog... Så begynte jeg å le, for jeg skjønte at de går på tur her! Vi har vært noen turer inni dette grønne greiene, i går oppå et fjell. Det var skog der og! Nå har vi fått kart av Karen, vår fine husvert, og sitter og ser etter topper som kan stikke opp av tregrensen. Tror vi har funnet et par i nærheten.


Men uti juli skal vi i alle fall på høyfjellet, for da har vi leid hytte opp mot Dovre sammen med Forsand-venner. Planen for sommeren er å gå så mye vi vil og klarer i fjellene som er bare et par timer i bil unna. Så er det flere venner og familie som sier de skal komme på besøk. Ferien min er tre måneder lang, og jeg skal nyte hver dag av den.

Over fjellet

Min nye arbeidsplass: Et lite kjøkkenbord i et vindushjørne av stuen, og utenfor er marker og trær og åser på andre siden av Mjøsa. Mannen sa da vi satt oss utenfor i går, første dagen i Lillehammer: Det var utsikt her, men ikke noe å se på.... Det er rart med så mye skog og åser - og så enormt stille! Vi trodde det var stille på Forsand, men denne stillheten er helt annerledes. Ikke en båt eller ferge eller vind eller biler... Vi bor på Johannesgården, rett sør for byen, og her har vært retreatsted - nå overnatting for pilegrimmer på vei til Trondheim - så det er klart det er stille her!


Siste dagene på Forsand var intense! Vi sa hade til alle. Sist uken var vi på middag og kvelds hos venner hver dag. Det var kjempegodt når vi holdt på å pakke vekk både kjøkken og alt annet. Mindre godt var farvel`ene....Det var mange lange klemmer, lykkeønskninger og velsignelser og jeg kjempet med gråten. (Da jeg klemte mor/svigermor på 80, klarte jeg ikke holde dem tilbake....) Men jeg tok i mot alle de gode ønskene vi fikk, tenkte at DETTE er vennskap: De synes det er trist at vi reiser, og likevel ønsker de lykke til av hjertet!


Det kjentes som vi reiste på en bølge av god vilje. Og selv om det å pakke ned et hus vi har bodd i 15 år, bygget, bygget om og levd i, dyrket en hage fra steinrøys .... og det var så travelt og trist og slitsomt at man kunne miste motet av mindre ... så kjente jeg hele tiden at dette er rett. Det er sånn det må være. Og at Gud vil dette sammen med oss.


Tilhengeren ble pakket og huset vasket ut i en virvelvind. Så var det plutselig tomt. Og det var ikke så vanskelig å reise fra det hele likevel, for det var jo så tomt. Alle minner og det vi trenger for å leve videre er enten pakket med eller står i kjellerstuen hos Mor. (Så vet hun vi kommer tilbake, som hun sier!) Arvid kom lørdag morgen og koblet den lånte hengeren på sin kraftige bil og kjørte. Vi satt i trappen og så bilen kjøre om bord på fergen mens vi ventet på de nye huseierne. De kom, fikk nøkler og lykkeønskninger. Så kjørte vi. Motsatt vei av Arvid, som skulle på hovedveiene langs Sørlandet med flyttelasset. Vi tok inn i landet og over fjellet.


Det ble en fantastisk tur! Det er vakkert dette landet om sommeren.


(her skulle vært bilder, men Google følte ikke for å hente dem akkurat i dag, så de følger)

Flytting

Vi pakker. Bærer ut på ting som skal lagres, rydder og sorterer det som skal med. I ett år skal vi bo i leilighet, og vi skal ha med oss minst mulig for å leve enklere det året. Jeg gleder meg! Til å ikke ha hus og hage og båt å stelle med. Samtidig gir tanken meg lett panikk: For hva skal jeg bruke sommeren til, uten alt dette og i tillegg alle venner og familie??? Det eneste jeg vet jeg skal den tre måneder lange ferien jeg får, er at jeg skal få igang skrivingen igjen. For det har vært elendig med den, så lenge vi har holdt på å selge hus og alt det andre praktiske som har fylt opp hode og kropp og sinn så til de grader at det ikke har vært plass til noe annet. Jeg er sliten og lei av å pakke og si farvel til alt og alle jeg er glad i og har brukt tid og krefter på siste årene. Samtidig er jeg klar for å reise og gleder meg til å komme frem neste søndag og starte det som skal bli livet vårt for ett år. Og tror jeg kan trenge en lang pause. Til å koble ut, gå lange fjellturer, og til å skrive meg varm til skolestart.

Dette bildet skal i alle fall med til Lillehammer! Plakaten fant jeg på en utedo i Autralia for 9 år siden. Jeg spurte eieren - en keramiker - om han hadde flere eksemplar av den. Det hadde han ikke, men jeg måtte bare ta bilde av den. Så det gjorde jeg, og hjemme igjen, fikk jeg Morten Haugen til å lage et bilde og trykke det på det lille reklametrykkeriet sitt - Arytex - som jeg brukte til sånne små gøye oppdrag, helt til han la ned, desverre. Og dette, er hva jeg skal trene på i året som kommer. Foreløpig har jeg ikke kommet lenger enn til pkt 2, og får det ikke til!

Hus solgt

Huset er solgt! Onsdag ettermiddag, vi holdt på å pakke for å reise til Bergen for en lang helg, kom et ungt par og ville se på huset. Vi var sånn passe motivert, lei av å ha et ryddig hus og vise det frem når som helst, men sa selvfølgelig ja. De så, vi reiste og tenkte det var det, nok en gang. Men på veien nordover fikk vi et bud! Etter et par runder frem og tilbake, kom beskjeden fra megleren, på siste ferge kl 22 om kvelden, om at huset var solgt! En stor følelse av frihet seg innover meg, der jeg satt og så på den blå fjorden etter solen hadde gått ned. Nå er alt mulig, nå ligger fremtiden der uten noe i veien.

 

Vi har gått og sagt farvel så lenge nå, at følelsene er klare for å reise. Det gjenstår bare å pakke tingene våre. Og jeg gleder meg enormt til neste år! Da skal jeg ikke involvere meg eller bruke kreften på NOE annet enn bare det å skrive og lære. Det har jeg lovet meg selv, og nå har jeg skrevet løftet ned.

Referat fra en utstlling

SPOR-helgen ble en krevende opplevelse..... Vi hadde folk på visning helgen før. Og var i Lillehammer og fikk ordnet leilighet og jobb til mannen samme uken. Hjemme igjen var det bare å gå i gang å tømme stuen for møbler, hentet frem alt jeg hadde i atelièret og henge det opp. Store og små bøker lå på bord og hang fra taket sammen med uroer, og collager i alle slags former hang på veggene. Vi skulle ha en forteller på besøk, så vi ville ha noe gøy for barna, og bestemte oss for å male på egg. De fikk vi av eggebonden i Haukali, og Anne kom og hjalp oss med å lage dem. Så mens jeg hamret spiker og laget hull i stueveggene og hang opp på bilder og prøvde og feilte og svettet, drev hun og mannen og blåste på egg til tomme skall, til vi hadde en hel bakebolle full av gult innhold. I løpet av helgen lagde mannen vafler og eggedosis, og da gikk det ikke på antall egg, men på antall øser med egg.

Lørdag kom det ikke så mange folk, men de som kom hadde tid og ble en stund. Barn malte på egg og de voksne gikk rundt og leste på dikt. Jeg opplevde som mange ganger før, at diktene åpner for tanker, og det kan komme fine samtaler og undring ut av dem. Da blir jeg VELDIG glad, og synes at jeg tross alt har fått til noe her i livet. Søndag var det mye mer folk, jeg var enda mer sliten, og synes det ble for mye av alt. Heldigvis var det noen gode møter da også, men mange var liksom ute på rush for å komme gjennom hele løypen av utstillere.

Men jeg solgte kjempemye. Og at det var påskeuke etterpå, uten planer og med mye sol til å sitte i hagen og være i robåt og gå på fjellet i. Så jeg har kommet meg litt ovenpå nå. Er lettet for vi har funnet sted å bo, men litt stresset fordi huset ikke er solgt enda. Det var vært folk og sett på, som vurderer å flytte til Forsand men har bestemt seg for å vente. - Så lite er markedet inne i en fjord. Det er bare å vente.

Men siste helgen i mai reiser vi uansett, og det er ikke hvor som helst vi skal bo neste år: Vi har fått leilighet i gjestehuset på Johannesgården, som er et tidligere retreatsted. Nå er det overnatting for pilegrimer, siden leden mellom Oslo og Trondheim går like forbi, og med kapell som nærmeste nabo: http://www.johannesgarden.no/

Nærbilder fra en utstilling

SPOR14

 

Om en uke er det SPOR igjen. Vi er 16 som skal stille ut, vise frem og servere det vi lager - samtidig. Kartet gjestene skal gå etter og besøke oss er klart og levert ut vidt og bredt.

 

Midt oppi salg av hus og jakt på nytt sted å bo og smertefulle farvel, er det godt å tenke på å lage til en utstilling. En påminning om at verden går videre, noe er normalt fortsatt. Vi skal tømme stuen for møbler og stille ut bøker og bilder der. Jobben er å få små, flate bøker til å bli visuelle, og et har vi tenkt ut forskjellige løsninger på som det blir spennende å se om fungerer! Nå når det har vært så vidunderlig vårsol hele uken, har jeg vært ute og malt og skrevet på stoler som vi ikke kan ta med oss. De skal få nytt liv i en ute-kafè - hvis det blir vær.... (Hvis ikke, blir det inne-kafè.) Vi skal lage litt gøy for ungene, og hovedattraksjonen blir Anne Kristin som kommer og har fortellerstund.

 

Så det skal skje ganske mye, ser jeg når jeg skriver det ned. Og jeg gleder meg veldig! Siste utstilling fra atelièr Mellomrom, avd. Forsand. Hvor neste blir... vet vi ikke enda.

Litt for mye....

Her er link til nettutgaven av magasinet Mitt Ryfylke, som kom i postkassene i hele Ryfylke i går, og hadde et portrettintervju med meg. Mitt første av sorten, og det var en veldig fin opplevelse. Litt skummelt for en introvert skribent at det er så mange lesere, men det ville være feigt å si nei når de spurte!

http://issuu.com/filterdesign/docs/mitt_ryfylke_1_2014_lo

Litt spenning er bra, men akkurat nå er vi midt oppi noe som er i overkant... Ikke har huset blitt solgt enda, og ikke har vi funnet sted å bo i Lillehammer. Leiemarkedet er enormt presset der fordi byen er liten og det er mange studenter. Vi var bomtur for husjakt sist helg, men mannen fikk napp på en jobb, så det var da noe. Men jeg kjenner meg litt uten forfeste akkurat nå...

Særlig siden Leo, min lykkepille på fire, døde for 12 dager siden.... Han var syk og hadde vondt, og det hadde vi lovet hverandre at han skulle slippe. Vi hadde gruet oss vanvittig til dagen kom, men det ble enda verre enn ventet. Det er så tomt i huset at det er nesten ikke til å være her. Og siden han mesteparten av dagen sov i atelièet, er der ikke noe særlig å være uten han. Han krøllet seg sammen og var en beroligende pust i rommet mens jeg jobbet. Helt til han fant ut at NÅ var det på tide å gå ut og få seg en tur. - Og det hadde han stort sett rett i. Jeg sørger, går i en tåke av trøtthet, skriver ikke noe som helst og håper på en lysning snart.....

Siste for nå...

 Har holdt på å binde sammen og gjøre ferdig noen bøker til SPOR-utstillingen. Og går laget jeg to bilder jeg hadde hatt i hodet lenge. Da vi ryddet på loftet fant vi gamle, gulnede piano-noter, og de satte meg i gang med å lage disse bestemte bildene. Det ble sannsynligvis de siste bildene jeg lager i altelièr Mellomrom, avd. Forsand. Og det kjente jeg etterpå var ganske vemodig.... For nå må arbeidsrommet ryddes sammen med resten av huset til visning på søndag.

Akkurat nå kjenner jeg det er vanskelig å skulle reise herfra. Vanskelig å selge dette huset vi har bygget og bygget om, denne hagen vi har lagt hver stein i.... Og seinere skal vi si hade til alle vi er glade i... Det koster å få oppfylt drømmene sine.

Mitt Ryfylke

Verden er full av kontraster, og nok en gang slår jeg fast hvor ulikt vi mennekser ser på ting. Nå er det "ute på bygda" at vi skal flytte, og respons fra folk vi ikke kjenner så godt kommer. De fleste er fortsatt positive, men endel rart bladner seg inn. "Ja, dere har jo ikke noe som holder dere her." f.eks. Nå har jeg jo for lenge siden skjønt at noen folk med unger mener at det er det eneste som er verd noe i livet, og det har de sikkert rett i det fra sin synsvinkel. Jeg ville nå sagt at hvis du har bodd en plass i 18 år og ikke har andre bindinger til stedet enn at barna trives og går på skole der.... så er det litt stuslig. Nok om det.

 

Til kontrast, kom bladet Mitt Ryfylke på besøk forrige uke. De tok kontakt og ville ha et "Ryfylke Farvel" -intervju. Og jeg sa ja fordi jeg synes det er et fint blad med fokus på menneskene som bor og jobber her. Ett av spørsmålene jeg ble bedt om å tenke over, er hva Ryfylke har betydd for meg som kunstner. Det var et spennende spørsmål!

 

For det er mange på Forsand som har hjulpet meg i gang med å gjøre det kreative til et arbeid, og det gjør at det er skummelt å reise herfra. Jeg håper jo på nye kontakter der vi nå engang skal bo etter året på skole. Men det har vært noe godt med å bo et sted man er kjent, det og det er åpent hvem som er flinke til hva. Kanskje starten var da jeg fikk et skriveoppdrag fra Kulturkontoret i 2007, og de måtte ha et org.nr. for å betale meg. Dermed måtte jeg få meg enkelmansforetak, noe jeg hadde tenkt på en stund likevel. Men før det fikk jeg Målprisen, og etter det støtte til å trykke ny diktsamling. Og dessuten kontakt med norsklærer Tora Liv, som har lest endel av det jeg har skrevet siden, både innhold og korrektur, og bl.a. lært meg at man skal lese baklengs for å finne skrivefeilene! Hun var og med da jeg skrev "Ni Kvinneliv" og intervjuet kvinner som hadde levd i Forsand på 50 og 60-tallet.

 

Så er det kuntnerne Wenche og Roy som flyttet til Forsand omtrent samtidig som jeg begynte å ta skrivingen på alvor. De ble både gode venner og har vært til kjempeinspirasjon kreativt! Vi har delt mange gode måltid, og jeg har luftet alt fra oppdrag man får men så bli trukket tilbake, hvordan lage en god forside, hvordan man lager en collage til bruken av akrylmaling. SPOR, kulturvandringen, er det gøyeste som har skjedd her inne, sett fra min synsvinkel. Min første utstilling hadde jeg sammen med karamiker Eva, og det var godt å ha en som har gjort det før med seg....

 

Konklusjonen blir at jeg har fått mye fra Forsand som kunstner. Ved siden av jeg jeg har blitt glad i mange folk, fått mange venner, få ta litt del i andre sine barn, vært del av en storfamilie... Og vært ute, ute hele våren, sommeren og høsten: 

Røssdalen 17.mai
 

 

Sognesandstølen i juni

 

 

Høgsfjorden en høsdag
 

 

Haukalivatnet

Rydding.

Atelièr Mellomrom er ryddet. Her er ikke en overflødig blyant eller papirbit noe sted. Helt reint, alt pyntelig lagt i hyller og noen bilder satt pent opp på veggen. Utrivelig, her kunne jeg ikke jobbet! Men det blir nok snart seg selv igjen. Vi har nemlig hatt fotograf her i dag som har tatt bilder av hele huset for å legge det ut for salg. Hele helgen har vi ryddet og vasket, og jeg har gruet meg sånn til de der bildene, som kommer på nett og jeg vet at folk går og kikker på av nysgjerrighet. Men nå er det gjort, og det kjennes faktisk helt fint. Nå kan jeg ikke gjøre mer, nå er det ute av mine hender!

Det har uansett ikke foregått mye kreativt arbeid her på arbeidsrommet mitt de siste ukene. Etter søknadene til skriveutdanning var sendt, har jeg ikke gjort noe som helst. Livet har vært stappa av alt det praktiske med å skulle dra herfra, og arbeidsrommet har vært brukt til å sove og be. Bare det å si fra til alle og i rett rekkefølge, var enormt krevende. Vi fikk så mange fine tilbakemeldinger, om at det blir et tap at vi reiser og sånt. Det gjorde meg litt glad, og litt trist. Trist både fordi jeg ser hva jeg reiser fra, og at det er mye godt her. Og så blir jeg blir minnet på alt som ikke har blitt, alt jeg har ønsket meg, strevde med men aldri fikk til, kontaktene jeg gjerne skulle hatt osv. Og nå er det for seint... For nå reiser vi, det er helt bestemt og det kjennes helt fint!

Nansenskolen!

BREV

Sendte ut

et hvitt

lite brev

Over kvasse fjell

dype fjorder

støyete byer 

Håper

brevet kommer

like hvitt frem

Slik begynte samlingen tekster som var del av søknaden til forfatterstudiet, og i går fikk jeg til min STORE overraskelse svar allerede! Brevet var kommet frem til Nansenskolen i Lillehammer, og de tilbød meg plass neste skoleår. Jeg ble så glad! Satt meg på gulver og bare lo. Mannen kom inn og deltok hoderistende i gleden min. Før han gikk rett på internett og så etter ledige jobber eller spennende byggefirma i området. - Den praktiske delen av oss var så glad for å ha fått beskjed så tidlig, for vi ventet ikke svar før i april/mai. Det var en stor hjelp når man ikke er i studentalder og kun har en koffert å pakke, men derimot har et helt etablert liv å avslutte.

Den mer følsomme delen av oss, gikk i en rus rundt i huset og lo og ringte til Tante og pappa, og sende SMS til alle i adresselisten jeg kunne tenke meg ville dele gleden min. Etterpå rødmet jeg av alle lykkeønskningene og slo fast at vennene mine har mye større tro på mine skriveevner enn jeg har selv. Jeg takket og takket Gud, det kjentes som et stort under, å få denne sjansen til å lære mer og få et fellesskap av andre skrivende. Et hinder er jo - som alltid! - helsen og trøttheten jeg drasser på. Men jeg hadde en fin prat med rektor, som oppsummerte med at vi finner en løsning sammen, slik at jeg får litt fri innimellom og ikke risikerer å gå meg helt tom.

Jeg ringte til Wenche og Roy, mine gode venner og kunstnere oppi den forblåst dalen her inne i fjorden. - Nå skulle vi drukket sjampagen, datt det ut av meg. - Kom! sa Roy. Så dro vi dit og drakk sjampagne på en torsdagskveld.

Etter å ha fortalt og meldt hele kvelden, satt jeg fortsatt å tenkte at jeg må ringe mamma! Det er 21 år siden hun døde, og jeg har ikke tenkt den tanken på lenge nå. Men dette, ville hun vært stolt av, moren min som også skrev og oppmuntret meg til å sette igang. Mitt første dikt skrev jeg da jeg var 11 og satt ved siden av henne i skogen. Hun skrev på noe sikkert underfundig, mens jeg fikk papir av henne og skrev "skogen er så fin, den minner meg om lin" Jeg ante ikke hva lin var, men det rimte! Nå som vi har begynt å rydde ut av huset vårt, fant jeg en perm med mine første skriveriet på loftet. De kom i bunken "Ting som skal være med". Men mine første bøker, fant jeg ikke. Når det regnet om somrene, satt jeg nemlig på hytten vår på Hylkje og klippet og limte. Laget bitte små bøker som jeg tapet fast i ryggen og tegnet og skriblet i, lenge før jeg kunne skrive. Ved det samme spisebordet, ville bestemor lære meg å skrive sommeren før jeg begynte på skolen. Men en eller annen tidens pedagog stoppet henne, fordi de mente det var best at alle lærte samtidig når de begynte på skolen.  (Dette var altså dengang alle, på godt og vondt, ble sett på som like i dette landet.)

Nå venter en travel helg, for mandag kommer de for å ta bilder av huset for å legge det ut for salg. Da må det vist være så enormt ryddig og upersonlig her! Vi får heldigvis noen venner til å hjelpe oss, for det virker litt uoverkommelig. Særlig akkurat nå - i lett sjampagne-bakrus en fredag i februar.

 

 

På eventyr!

De siste månedene har vært travle i mitt trøtte lille hode, for en stor bestemmelse har blitt tatt: Jeg har søkt på skriveutdanning fra høsten! Egentlig bestemte jeg meg i oktober, men med store bestemmelser følger mye arbeid. Ett stort var søknaden: Tre uker, har jeg holdt på å skrive på en 15 sider tekst, som selvfølgelig måtte sitte som støpt. Men jo mer jeg skrev jo dårligere syntes jeg det var og til slutt sa min største støttespiller i dette, Kari, at nå måtte jeg se å få sendt den, punktum. Så nå ligger den klar for vurdering i Tromsø, Lillehammer og Bergen.

Men så var det alt det praktiske. Det største spørsmålet var hva Harald ville gjøre. Og til min store lykke, kom han til at han vil være med! Vi har snakket om å reise fra Forsand og se mer av verden mange ganger. I vår var det han som begynte på et arbeid - som desverre stanset - med å bygge en yrkesskole i Liberia. Da var ikke jeg klar til å være med. Før det, har jeg vært på vei til en by og mer input og flere valg mange ganger, uten at han har vært klar. Nå er vi der begge. Og når vi først skal reise på eventyr, så tar vi ikke et hus med på ryggen. Så det selger vi, i stedet for å leie ut. Etter studieåret er over, kjøper vi noe nytt, ett eller annet sted. Og hvis jeg ikke kommer inn på skole.... Da finner vi på noe annet!

Nå har vi fortalt det til alle som er viktige for oss, og det var viktig å gjøre sånn at ingen skulle få det via bygdesnakket. Det har vært krevende, men jeg er jo glad for at det har vært så mange gode tilbakemeldinger. Tenk hvis vi ikke hadde noe å reise fra, etter 17 år i Forsand!, sier jeg til meg selv når jeg kjenner dette er vanskelig. For det er det, jeg har mye her som jeg bryr meg om. Foreløpig ser det ut som at huset skal for salg i mars, om jeg kommer inn på skole, får vi vite i april/mai, og vi reiser i starten på juni. Så skal vi finne et sted å bo, og mannen en tømmermann-jobb.... Planen kommer sikkert til å ryke, men da lager vi en ny. For nå skjer det!

Vandreutstilling

Endelig har jeg fått levert boken som skal være med på vandreutstillingen Ope Dør. Alle som har tilknytning til Ryfylke kunne melde seg på, og så skal alle arbeidene ut og vandre i hele området i rundt fjordene her i løpet av våren. Det var et slit med viljestyrke å få den ferdig! Først hadde jeg laget èn stor en, som jeg ikke syntes passet likevel. Så gikk jeg igang med en ny. Men  å lage noe til en spesiell begivenhet, som jeg egentlig ikke vet noe om, DET ble vanskelig! Å lage en bok, krever mange runder og tørking og pressing mellom hver. Jeg gikk rundt meg selv og kom ikke gang mellom rundene. Til slutt endte jeg opp med en bok klissvåt av lim som lå til tørk foran vifteovnen i går. I dag ble den pakket inn og levert. Puh!

Holder på med et annet stort skriveprosjekt for tiden, og det gjorde også sitt til at det var vanseklig å rive seg løs. Nå må jeg gå tilbake til det.

Bestemmelse

 

Det er en stund til påske, men jeg har likevel begynt å tenke på SPOR-utstillingen i Palmehelgen, for den krever at jeg har endel visuelle arbeider å henge opp. Før jul ryddet jeg i ateilèet og fant nesten ferdig arbeid, som har lagt og ventet og fristet hele romjulen. Disse dagene har jeg gått i gang og laget ferdige bilder og gjort om noen misslykka ting. Det er en god følelse. 

Nå skal jeg skrive fremover, og det krever en bestemmelse, for det er så lett og ta fatt i og gjøre noe visuelt av det skriver - lage en collage eller et fat. Det viser igjen, og er gøy å lage. Men som jeg har kjent mange ganger før: Jeg går tom uten å ha noen nye tekster å jobbe med.

Om et par uker skal jeg levere en stor håndlaget bok til en vandreutstilling i Ryfylke, som heter Ope Dør. Men den er nesten ferdig. Så nå kaster jeg meg ut i skrivingen for resten av dagen. Bestemmelse tatt!